Av Hans Jacob Hansteen, arkitekt, tidligere byantikvar i Oslo og professor i bygningsvern ved daværende NTH i Trondheim. Han hadde lederansvaret for restaureringen av Bryggen i Bergen fra 1965 til 1974.
Det 56 år gamle Venezia-charteret dukker stadig opp som en misforstått referanse i diskusjoner om tilpassing av nye bygninger i gamle miljøer og prinsipper for restaurering. I 2003 ble det i en offentlig debatt i Oslo karakterisert som ”Antikvarenes nye ideologi”. Det viste seg at debatten hadde grunnlag i forskjellige versjoner av charteret.
Jeg forholdt meg til hva jeg trodde var en engelsk originaltekst, mens andre la til grunn en for meg da ukjent norsk oversettelse fra 1990. Sammenholdt med en dansk oversettelse fra 1975, den engelske fra 1965 og den franske originalteksten fra 1964, fremsto flere uoverensstemmelser og divergerende nyanser. Dessuten er det enkelte divergenser mellom engelsk og fransk originaltekst.
Særlig kan kravene om at” Rekonstruksjoner …. må avmerkes tydelig og gis vår tids formspråk” og at” Ved rekonstruksjon som bygger på gjetninger skal alle tilføyelser … innordnes i den arkitektoniske komposisjon og bære preg av vår tid” være kilde til misforståelser. Den første formuleringen kan legitimere sterke kontraster mellom bevart og tilføyd. Den andre krever at det historiske forløp skal være oppfattbart – gjenkjennelig – samtidig som det nye er underordnet og harmonisert med det gamle.
Det går lange linjer med motsetninger i kulturminnevernet fra fødselen i renessansen til i dag. Den tilsynelatende motsetningen mellom hensynet til det originale, autentiske historiske materiale på den ene siden og restaurering på den andre, har vært tema i hele kulturminnevernes levetid. Og standpunktene har mye svingt i tråd rådende arkitektonisk ideologi og smak. Det er karakteristisk at den arkitektoniske postmodernismen er sammenfallende med sterke tendenser til stilkopiering ved tilføyelser til kulturminner. Og at den tunge nymodernistiske tendens iblant annet moderne norsk byggeskikk korresponderer med at kontraster dyrkes inntil det ekstreme.
Veneziacharteret ble utformet i 1964.[i] Så vel 1800-årenes eksesser i stilrestaurering og som etterkrigstidens modernistiske som rekonstruerende gjenreisninger var en del av bakteppet. Rekonstruksjonen av Warszawa og den modernistiske gjenoppbygging av Rotterdam, representerte europeiske ytterpunkter, mens gjenoppbyggingen nær Ponte Vecchio i Firenze representerte en moderat mellomløsning som det ikke kom så mange av.
Veneziacharteret er i dag oversatt til en lang rekke språk og ligger i bunnen for en rekke andre chartere og retningslinjer.[ii] Charteret er også den prinsipielle referansen for vurdering av kulturminner på verdensarvlisten og framstår i dag som kanskje det tydeligste uttrykk for vel 76 års internasjonalt faglig samarbeide om kulturminnevern. Det var derfor på høy tid at ICOMOS-Norge i 2003 tok opp drøfting av charteret og besørget en revidert norsk oversettelse. I det følgende gjengis den med utdypende kommentarer og illustrasjoner.[iii]
[i] Veneziacharterets tilblivelse er bl.a beskrevet av Jukka Jokiletho i” A History og Architectural Conservation” 1999
[ii] Eksempler på andre chartere med forutsetninger i Veneziacharteret er det nasjonale australske Burra-charteret fra 1981 med vektlegging av stedsbegrepet og Washington-charteret fra 1987 om Conservation of Historic Towns and Urban Areas.
[iii] Oversettelsen i 2003 ble gjort av Luce Hinch, Tale Kristina Hansteen, Hans Jacob Hansteen og Axel Mykleby i regi av ICOMOS Norge.
Med et åndelig budskap fra fortiden vedblir de ulike folks kulturminner i nåtid levende vitnesbyrd om folkenes eldgamle tradisjoner. Menneskeheten, som hver dag blir seg mer bevisst den enhetlige karakteren til de menneskelige verdiene, betrakter disse som en felles arv, og påtar seg et solidarisk ansvar for å verne om dem for fremtidige generasjoner. Den plikter å gi dem videre med hele deres rikdom av autentisitet.
Det er derfor vesentlig at de ledende prinsipper for konservering og restaurering av kulturminner blir utformet i fellesskap og formulert på et internasjonalt nivå, samtidig som den enkelte nasjon overlates ansvaret for å sikre anvendelsen av disse prinsippene innenfor rammen av dens egen kultur og tradisjoner.
Med den første utforming av disse grunnleggende prinsippene, bidro Athencharteret av 1931 til utviklingen av en omfattende internasjonal bevegelse, som særlig har kommet til uttrykk i nasjonale dokumenter, i aktiviteten til ICOM og UNESCO, og i UNESCOs opprettelse av Det internasjonale senteret for studiet av konservering og restaurering av kulturgjenstander. Oppmerksomheten og den kritiske bevissthet har beveget seg i retning av stadig mer komplekse og nyanserte problemstillinger. Således synes også tiden være moden for på nytt å gjennomgå charterets prinsipper for å utdype dem og øke deres rekkevidde i et nytt dokument.
Derfor har Den andre internasjonale kongress for arkitekter og tekniske fagfolk for kulturminner, samlet i Venezia fra 25. til 30. mai 1964 bifalt den følgende teksten.
DEFINISJONER
Artikkel 1
Begrepet kulturminne favner enkeltstående byggverk så vel som områder i byer og bygd, der de vitner om en særegen samfunnsform, en betydningsfull utvikling eller en historisk hendelse. Begrepet omfatter ikke bare store, men også beskjedne verk som med tiden har fått en kulturell betydning.
I vår norske virkelighet er det nærliggende å trekke fram Nidarosdomen og en gravplasss på Andøya som eksempler på store så vel som beskjedne verk med kulturell betydning.
Artikkel 2
Konservering og restaurering av kulturminner er et fag som støtter seg på alle vitenskaper og teknikker som kan bidra til utforskingen og bevaringen av kulturminnene.
Det er egentlig ikke lenge siden froskemannens teknikk og industriell fiberoptikk ble tatt i bruk til støtte for undersøkelse av kulturminner. Hvilken lykke å kunne studere et hulrom uten å rive i stykker konstruksjonen!
Artikkel 3
Målet med konservering og restaurering av kulturminner er å bevare både kunstverket og det historiske vitnesbyrdet.
Kunstferdigheten i Damsgårds fasade og de historiske vitnesbyrdene i merkingen av laftetømmeret med tilnærmet” hesthugunov” i Helleren illustrerer begge noe som er viktig å verne.
BEVARING
Artikkel 4
Bevaring av kulturminner krever et jevnlig vedlikehold.
Det er knapt nødvendig å utdype vedlikeholdets grunnleggende betydning for vern av kulturminner. Jevnlig
vedlikehold dreier seg svært ofte om kontroll av fuktighet; både for mye og for lite kan være galt. I Helleren plaget et drypp bordtaket i anslagsvis 130-150 år før reparasjon ble påkrevet. Hvordan vegetasjonen kan overta trehus på kort tid, blir til overmål illustrert av allehånde uthus på Vestlandet.
Artikkel 5
Samfunnsnyttig bruk av kulturminner letter alltid bevaringen. Slik bruk er derfor ønskelig, men må ikke medføre endringer i bygningers struktur eller utsmykning. Bare innenfor disse begrensningene kan man tenke seg og tillate de endringer som utviklingen av sedvane og bruk krever.
All bruk setter før eller siden spor som slitasje eller som tilføyelser av, enten det dreier seg om kjøkkenet som er innredet i en gammel grue i en leiegård i København, eller det er sylinderlåsen som er montert i en gammel dør på Bryggen i Bergen.
Artikkel 6
Bevaringen av et kulturminne innbefatter vern av omgivelsene i deres målestokk. Der den tradisjonelle omgivelsen består, må denne bevares. Enhver nybygging, riving eller endring som kan ødelegge forholdene i bygningsmassen eller i fargen avvises.
Sammenhengen mellom Domkirken i Bergen og det omliggende bymiljø med Lille Øvregate er uvurderlig, enten vi betrakter Domkirkens tårn som kulturminnet eller gateløpet Lille Øvregate med bl.a. middelalderske aner. I samme miljø representerte” Glass-Knags” fasade blant annet endring av farge i bygningsmassen.
Artikkel 7
Kulturminnet er uatskillelig forbundet med den historien som den bærer vitnesbyrd om og miljøet det befinner seg i. Dette betyr at flytting av hele eller deler av kulturminnet ikke kan tillates med mindre dette er påkrevet for å verne det, eller at sterke nasjonale eller internasjonale interesser berettiger det.
For de gamle husene under Helleren i Jøssingfjord, eller folkevandringstuftene, nyere tids steingarder og bronsealderrøysen på Hanaberg på Jæren, er umuligheten av å løsrive kulturminnet og miljøet selvforklarende.
Litt mindre tydelig er det i Den gamle Latinskolens interiør. Men den enkle dekoren har primær betydning i sammenheng med sitt rom: det er skolens Mesterlektie hvor portalen kan ha markert hørerens autoritære posisjon i forhold til disiplene. Og innga en viss høytid til den presteforeberedende skolens avgangsklasse.
Artikkel 8
Skulpturer, malerier eller dekorasjoner som er en integrert del av kulturminnet, kan ikke skilles fra det, med mindre dette er den eneste måten å sikre bevaringen på.
Dekormalingen i Bykles lille trekirke er forhåpentligvis selvforklarende uadskillelig fra bygningen. Sjablondekoren på brannmuren i Trondheim er vel ikke umulig å flytte, men problematisk vil det være – med fare for skade.
Eksteriørene til Marcuskirken i Venezia og murleiegårder i Riga belyser temaet ytterligere.
RESTAURERING
Artikkel 9
Restaurering er et inngrep som må beholde sin karakter av unntak. Den har som mål å bevare og avdekke kulturminnets estetiske og historiske verdier og bygger på respekt for det gamle materialet og autentiske kilder. Der gjetningen begynner slutter restaureringen. Ved rekonstruksjon som bygger på antagelser, skal alle tilføyelser som regnes som uunnværlige av estetiske eller tekniske årsaker, innordnes i den arkitektoniske komposisjonen og bære preg av vår tid. Restaurering skal alltid forberedes av og følges med arkeologisk og historisk utforsking av kulturminnet.
Inger og Johannes Exners behandling av Koldinghus – en” ikke-restaurering” – er et av de mest konsekvente og begavete arbeider i Norden med kompromissløs vektlegging av ekvivalens og synliggjøring av historisk forløp. Men det var også Johannes som var lykkelig for at hundreårenes historie er lagret i to meter tykke vegger, i motsetning til de to desimeterne i våre norske trehus.
Reparasjon er en variant av rekonstruksjon. Men å rekonstruere en manglende skråstrever i Den gamle Latinskolen er svært langt fra å rekonstruere bygningen i dens opprinnelige form. Den var en etasje lavere og skråstreveren et sperr i taket. Mye gjetning måtte til om rekonstruksjon av opprinnelig form skulle vært gjort – fordi det ville være utrolig mange deler av bygningen hvor det ville være vanskelig å finne to uavhengige kilder som bekrefter hverandre – som er det normale krav til å anse noe som et historisk faktum. At reparasjonen er lesbar og samtidig integrert i helheten er knapt noe problem?
Artikkel 10
Dersom de tradisjonelle teknikkene viser seg å være uegnede, kan sikringen av kulturminnet ivaretas ved bruk av alle moderne konserverings- og byggeteknikker der virkningen er vitenskapelig bevist og garantert for gjennom erfaring.
Ingeniørens innsikt i statikk ga utgangspunkt for at taket over smien i Indre Offerdal med alle sine råteskader og tykke lag av sot kunne bevares i stedet for å bygge et nytt tak; originalsubstans ble reddet. Den estetiske konsekvensen er først og fremst at gesimsen ble en bordhøyde bredere enn tidligere, men dette er et kulturminne hvor interiøret - smedens arbeidsplass - er viktigere enn eksteriøret.
Artikkel 11
Gyldige bidrag fra alle epokene for oppførelsen av et kulturminne må respekteres, da enhetlig stil ikke er et mål for en restaurering. Når en bygning inneholder flere former som dekkes av hverandre, kan frigjøringen av en underliggende form bare unntaksvis berettiges. Det forutsettes da at de elementer som fjernes, er av liten interesse, og at det som bringes for dagen utgjør et vitnesbyrd av høy arkeologisk, historisk eller estetisk verdi, og at bevaringstilstanden ansees som tilfredsstillende. Vurderingen av de angjeldende elementers verdi og avgjørelsen om hva som eventuelt kan fjernes, kan ikke overlates til prosjektets ansvarshavende alene.
I min første tid på Bryggen slet jeg lenge med å finne en harmoniserende bearbeidelse av sekundære vinduer fra begynnelsen av 1900-årene, inntil jeg erkjente at de faktisk var ganske alene om å artikulere en spesiell del av bygningens og Bryggens historie.
På 1980-tallet begynte vi å lære noe om betydningen av historisk samtidighet i farge og form. Og den praktiske umulighet av å bevare alle lag overalt.
Artikkel 12
Elementer som skal erstatte manglende deler, må passe harmonisk inn i helheten, idet de også skiller seg ut fra de originale, slik at restaureringen ikke forfalsker de kunstneriske og historiske vitnesbyrdene.
Illustrasjonene av Viborg domkirke før og etter restaurering/gjenoppbygging viser med all tydelighet de farlige konsekvensene av stilrestaurering. All” historisitet” – egenskap ved objektet som bekrefter objektet som ekte (dvs. autentisk) spor av fortidige hendelser, handlinger og bruk – alt dette er borte vekk og bygningen framstår underlig kald og historieløs.
Artikkel 13
Tilføyelser kan bare aksepteres i den grad disse tar hensyn til alle de interessante delene av byggverket, dets tradisjonelle ramme, balansen i komposisjonen og forholdet til omgivelsene.
Tilføyelser kan dreie seg om teknisk/bruksmessig nødvendige tiltak som en ny glassvegg med selvlukkende dør som regulerer rømningsvei. Eller det er bruken av gamle døråpninger til dagslysinntak som i Ny-Carlsbergsfondets bygning i København
HISTORISKE OMRÅDER
Artikkel 14
Historiske områder må vies spesiell omsorg for å bevare sin integritet, sikres renovering og vedlikehold, og at områdene kommer til sin rett i samsvar med deres betydning. Konserverings- og restaureringsarbeider som utføres her, bør hente inspirasjon fra prinsippene som er uttrykt i artiklene foran.
Det er utformingen av nybygg, tilbygg og påbygg som for tiden gir de største kontroversene, med en til dels hatefull debatt. Her gir charteret lite direkte veiledning. Det nærmeste man kommer er artiklene 12 og 13 om tilføyelser og mer indirekte enkelte av de andre artiklene. På sett og vis er man avhengig av å gripe charterets” ånd” for å kunne anvende det i disse sammenhengene. Man bør heller søke til det avledete” Washington-charteret” fra 1987 for å finne holdepunkter, hvor det heter omtrent slik: Nybygg i samtidsarkitektur bør ikke frarådes da de kan berike et område.[i]
Jeg skal ikke trekke opp den debatten som en hoveddebatt i forhold til Veneziacharteret, men viser to forskjellige eksempler på hva som faktisk er bygget: 1960-talls maksimalkontrast i Professor Harbitz’ gate 21 i Oslo. Det er en pervertering av Veneziacharteret å hevde at det er ideologien bak slike løsninger – om de da kan kalles løsninger.
Mariakirken i Bergen: Den drukner nesten i brottsjøen av hotelltakene på Bryggen, sett fra det viktige standpunktet på Strandkaien – faktisk en konsekvens av stiltilpassingen i Bryggefronten på grunn av forutsatt utnyttelsesgrad.
UTGRAVNINGER
Artikkel 15
Utgravningsarbeider skal utføres i henhold til vitenskapelige normer og de anbefalinger som er framsatt i de internasjonale prinsipper for arkeologiske undersøkelser, som ble vedtatt av UNESCO i 1956.
Vedlikehold av ruiner samt nødvendige tiltak for konservering og permanent vern av bygningsdeler og løse funn skal sikres. Videre må alt gjøres for å lette forståelsen av det avdekkede kulturminnet, men uten noen gang å forvrenge dets betydning.
Alt rekonstruksjonsarbeid bør likevel a priori utelukkes. Kun sammenføyning av eksisterende deler som er gått fra hverandre kan tillates. Innsatte deler for sammenføyning skal alltid kunne gjenkjennes og skal kun utgjøre det nødvendige minimum for å sikre kulturminnets bevaring og gjenoppretting av sammenheng i dets former.
Vi har ikke mange ruiner i Norge som illustrerer charterets krav med en såpass god løsning som i middelalderens Lyse kloster. Og som samtidig illustrerer at kontraster ikke nødvendigvis er av det onde når ulikheten – her formater – er kombinert med likhet – her materialet.
[i] Washington-charteret pkt. 10: «When it is necessary to construct new buildings or adapt existing ones, the spatial layout should be respected, especially in terms of scale and lot size. The introduction of contemporary elements in harmony with the surroundings should not be discouraged since such features can contribute to the enrichment of an area”.
DOKUMENTASJON OG PUBLISERING
Artikkel 16
Ved konserverings-, restaurerings- og utgravingsarbeider skal det alltid utarbeides nøyaktig dokumentasjon i form av analytiske og kritiske innberetninger illustrert med tegninger og fotografier. Alle stadier av arbeidene med avdekking, forsterking, sammenføyning og innsetting skal inngå i dokumentasjonen, så vel som tekniske og formmessige elementer man har funnet under arbeidets gang. Denne dokumentasjonen deponeres i arkivene til en offentlig institusjon og stilles til disposisjon for forskere. Det anbefales at den blir publisert.
En utøvende arkitekt opplever stadig i beste fall å kunne tilkjempe seg den dokumentasjon som må til for rent teknisk å kunne gjennomføre inngrep i en bygning. Og i Norge syndes det stort når det gjelder å framstille dokumentasjonen i kritiske, analytiske rapporter. Det er sjelden byggherrene ser betydningen av det i prosjektenes relativt korte tidshorisonter. Innenfor arkeologi er systematisk rapportering innarbeidet på en helt annen måte.
OPPSUMMERING
Jeg våger meg på en kort oppsummering etter denne gjennomgangen – dels på grunnlag av charterets tekst, dels på grunnlag av egne erfaringer gjennom omgang med og behandling av kulturminner:
- Charteret representerer et modus vivendi mellom den estetiserende og den konserverende linje i kulturminnevernet.
- Dets prinsipper er meget gode veiledere, men kan som andre prinsipper ikke ris til sin ytterste konsekvens uten at noe verdifullt går tapt. Ikke minst er charteret en god bevisstgjøring av hva man gjør når man avviker fra prinsippene.
- Samtidig er det en realitet man erfarer sterkere i trehuslandet Norge enn i stein- og teglbyggende kulturer: Man kan ikke bevare alle lag og former alle steder hele tiden, men alle faser i kulturminnets historie kan bidra til det nye resultat som en restaurering alltid er.
- Med charterets prinsipper som veiledning sikrer vi oss at historisk mangfold og rikdom opprettholdes i hele spennet fra de små enkeltobjekt til de store miljøene.
Og så har Venezia-charteret en betydelig verdi som felles referanse i et internasjonale samarbeidet.
[1] Veneziacharterets tilblivelse er bl.a beskrevet av Jukka Jokiletho i” A History og Architectural Conservation” 1999
[1] Eksempler på andre chartere med forutsetninger i Veneziacharteret er det nasjonale australske Burra-charteret fra 1981 med vektlegging av stedsbegrepet og Washington-charteret fra 1987 om Conservation of Historic Towns and Urban Areas.
[1] Oversettelsen i 2003 ble gjort av Luce Hinch, Tale Kristina Hansteen, Hans Jacob Hansteen og Axel Mykleby i regi av ICOMOS Norge.
[1] Washington-charteret pkt. 10: «When it is necessary to construct new buildings or adapt existing ones, the spatial layout should be respected, especially in terms of scale and lot size.
The introduction of contemporary elements in harmony with the surroundings should not be discouraged since such features can contribute to the enrichment of an area”.
Mail