fbpx

Fulltegnede kurs og ventelister lover godt for tradisjonshåndverkenes fremtid

Kursinstruktørene på Handverksdagene på Røros er blant landets aller mest erfarne fagfolk innen bygningsvern. Slikt blir det rift om kursplassene av!

To damer i gang red liteTekst og foto: Lars Erik Haugen

Handverksdagene på Røros er et årlig seminar for å styrke tradisjonshåndverket og skape miljøer for fagfolk i hele landet. Prosjektet er i regi av Rørosmuseet og retter seg inn mot håndverkere, forvaltere, håndverkslærere, huseiere og andre som ønsker mer kunnskap om tradisjonelle håndverksteknikker. I år kunne de rundt 100 deltakerne velge mellom fem kurs: muring av hvelv, overflatebehandlinger, utvendig bordkledning, høvelmaking og smiiing av historisk spiker og eggverktøy. Det har vært stor oppslutning, og kursene ble fulltegnet i rekordfart. Flere har også stått på venteliste, kan Jon Holm Lillegjelten fortelle. Han har vært med på å lage årets kursprogram som gikk fra 22. til 26. august.

Jon Holm Lillegjelten var med på å starte opp Handverksdagene for 19 år siden sammen med Einar Engen fra Kulturminnefondet. På den tiden hadde Lillehammer et liknende opplegg, og den opprinnelige tanken var at det annethvert år skulle arrangeres i Lillehammer og Røros. Men nå har det blitt en årlig Røros-samling. 2018 er det siste året for Jon, han går mot 70 år og har planer om å pensjonere seg. Men om han klarer å holde seg unna til neste år kan han ikke love. 

– Dette arrangementet er utrolig viktig for å ta vare på det gamle håndverket og videreføre det. I noen tilfeller må vi også erverve tapt kunnskap på nytt. Dette har vi lykkes med. Det gikk litt tregt i starten, men nå har det blitt en solid arena. Det er en samlingsplass like mye som det er en formidlingsarena. Handverksdagene er med på å bygge opp et miljø. Håndverkere fra hele landet har samles og ut utveksler erfaring, sier Holm Lillegjelten.

Smeden viser frem hvordan man skal gjøre det red liteSpikerproduksjon som i middelalderen

Det klinker og smeller i teltet der smedkurset holdes. Midt i røyken står Mathias Helje og instruerer hvordan man banker til jernet for å forme en diger spiker. 

– Deltakerne på kurset varierer fra nybegynnere, hobbysmeder og veteraner som har vært med i mange år på rad, kan Helje fortelle. Han kommer fra Lima i Dalarna i Sverige og er til vanlig smedinstruktør og håndverksforsker ved Göteborgs universitet. Instruktør her på Røros har han vært i åtte år.

– Her produserer vi spiker og verktøy. Når man smir spiker er det viktig å få til et stykke som er smalt og spisst, men med mye materiale igjen for å lage selve spikerhodet, sier Helje og viser frem en ferdig spiker og et halvfabrikat. – I dag skal vi lage eggejern og lære om smisveising. Vi varmer jernet i esseovn og bruker blåsebelg. Metallet varmes opp til ca. 1000 grader så det blir gyllengult og mykt for smiarbeidet. Historisk sett er dette de samme teknikkene som ble brukt siden middelalderen.

Redskapene er gjerne bare en hammer og ambolt. Flere av kursdeltakerne har også laget sin egen spikerlo, som er et metallstykke med hull til å tre i spikeren og som holder den fast mens man former spikerhodet. Optimalt skal en effektiv smed klare seg med kun få slag til for å få ferdig hodet. Det ser mye lettere ut enn det er i virkeligheten. Mathias Helje har gjort dette mange ganger. Når han først setter i gang kan han lage ca. 30 slike håndsmidde spiker på en time!

Søk midler til istandsetting av kulturminner gjennom Kulturminner for alle

Fra løs stein til solid hvelving

Espen Marthinsen arbeider i Forsvarsbygg og er med som kursholder i Muring av hvelv for første gang. Det er 11 deltakere med for å lære om tørrmuringsteknikker. 

– Det er helt essensielt å kunne prinsippene for tørrmuring uansett hva slags mur du skal lage, både med og uten mørtel. Steinene som blir lagt har ulik form, ulik kvalitet, ulik vekt. For å finne den riktige balansen trengs det erfaring med denne typen arbeid. Her har vi delt oss inn i tre stasjoner der vi lager tre ulike hvelvkonstruksjoner. Istedenfor å sette i stand noe gammelt har vi her valgt å legge vekt på det å forstå selve konstruksjonen. Spennet i steinen skal holde godt nok til å kunne fungere som en bro eller som et bygningshvelv, forklarer Marthinsen.

Pålegging av stein red lite

Kursdeltakerne diskuterer like mye som de løfter på steiner. Utgangspunktet er teoretisk tegning av buer, en geometri som er grunnlaget for en stabil bue. Bygningsvernere må kjenne dette for å vite hva man kan redde, for å kunne lese lokale tilpasninger av leirmørtel, tolke formen på steinen og observere ulike steinkvaliteter. Og så må det selvfølgelig praktisk erfaring til.

– For å analysere tørrmuring, ulike hvelv, broer og bygg, må man ha denne erfaringen i hendene sine. Det er flott at akademikerne får den praktiske erfaringen. De som jobber med forvaltningen får også mer kunnskap og snakker direkte med håndverkerne. Man får også en helt annen respekt for steinkonstruksjoner etter å ha prøvd seg på det selv. Det er mange som kunne hatt god nytte av å delta på et kurs som dette. Flere hus- og gårdeiere har kanskje gamle steingjerder eller portstolper som er satt sammen av naturstein, sier Marthinsen.

Deltakerne på dette kurset er en blanding av håndverkere fra andre fag, museumsfolk og representanter fra kulturminneforvaltningen. Det er også en steinhoggerlærling med: Henrik Størksen (21 år) er med på Nidarosdomens restaureringsarbeider (NDR).

– Dette er mitt første år på Handverksdagene, og antagelig ikke siste, kan han fortelle. – Jeg har stor interesse for dette og har fått permisjon fra jobben for å bli med. Dette kurset utvider perspektivet for arbeidet. Det er ikke bare hugging av stein! Det er en flott ting å holde på med.

Størksen bor like ved Nidarosdomen i Trondheim. En dag så han en annonse i avisen for lærligplassen og så var det gjort. Nå har han som mål å arbeide med alt fra skulptur til bygningsstein. Han viser frem tegningene av de ulike hvelvkonstruksjonene og peker entusiastisk på de tre ulike stasjonene: sirkelsegment, kurvbue og ellipse. 

– Når buene er ferdig murt skal vi jekke ned trerammene og forhåpentligvis skal de kunne stå helt av seg selv. Det blir spennende å se!

Hvelvkonstruksjonen ferdig red lite

Komposisjonsmaling er dugnadsmaling

– Rugmelet må ikke kokes for hardt for å ikke ødelegge bindemiddelet, advarer Jon Brænne mens har rører i en diger jerngryte med gul grøt. Jon er kursholder for tradisjonell overflatebehandling for eksteriør og en av veteranene: Han  har vært med på Handverksdagene i alle de 19 årene det har vært arrangert. I år er det siste gang han drypper av sin kunnskap her på Røros. Neste år ønsker han å være kursdeltaker på smedkurset! 

Jon Brænne prøvemaler red litePå kurset er det 16 deltakere. Arbeidet er gruppeavhengig, men optimalt bør man være 12 på et slikt kurs, ifølge Brænne. Han snakker av erfaring. I 50 år har han holdt på med bygningsvern. Han begynte hos Riksantikvaren i 1968 som malerikonservator. Han har også vært seniorforsker på NIKU og for Kulturvården i Sverige. Nå er han pensjonist, men driver firmaet «Vel Bevart».

Malingen syder nå på 90 grader. Når den kjøles ned til ca. 60 grader, vil den tykne. Ingrediensene i komposisjonsmalingen er rugmel, vann, jernvitrol og pigment. Stivelsen i rugmelet gjør at blandingen blir en emulsjonsmaling. Teknikken gjør at det er få og lette ingredienser å frakte med seg når man skal male opp hus. Alt man trenger er å hente rent vann i bekken! Jernvitrolen virker også svakt antiseptisk og er med på å beskytte treverket for råte. 

– Nå har vi kommet frem til en fin blanding med gul oker som passer til huset vi skal male opp. Malingen bør påføres mens den fremdeles er varm for å få det beste resultatet. Da er det bra at man er mange. Dette er dugnadsmaling! forklarer Brænne. 

Et godt publikum er også viktig når man skal instruere i gamle malingsteknikker, mener den erfarne kursholderen. 

– Som formidler er man nesten som en skuespiller. En dårlig sal gir dårlig resultat, men hvis man har en god gruppe blir det hele mer dynamisk, og da blir resultatet også mye bedre. I morgen skal vi blande linoljemaling og male opp en kopi av hjortekapellet nære kirken. Det er en helt annen type maling. Denne praktiske erfaringen kan man ikke lese seg til i en bok, den må gjøres for å læres, forklarer Jon Brænne.

39994515 1104528986363413 6375427824727097344 o

Høvelmaking - resultat av århundrers perfeksjon

Roald Renmælmo er universitetslektor på NTNU. Mange bachelorgradstudenter er med på kurs i høvelmaking i Raugarasjen på Kurantgården. Stykke de tar utgangspunkt i er flotte trematerialer. De må kappes og høvles til riktige dimensjoner. De dreies og formes, og flere lager utskjæringer. Det å lage verktøy er en vesentlig del av det å være tradisjonshåndverker. Høvler finnes i mange varianter og alle har ulike formål og bruksområder. De skarpe bladene har blitt laget til i smia. Høvlene er som små puslespill, der alle delene må være perfekt dimensjonert for hverandre slik at redskapet blir godt å jobbe med.

Undervisning i høvelmaking

Deltakerne står krumbøyd og konsentrerte over høvelbenkene sine. Alle er svært dedikerte til sine prosjekter. Roald står også og bryner seg på en høvel. I vår elektroniske tidsalder er håndverktøyene på vei ut av byggvareforretninger. Det er få som mestrer kunsten å lage slike i dag. En god høvel er et svært viktig redskap i enhver verktøykasse. Formen på en tradisjonell trehøvel er et resultat av flere århundrer med teknologisk perfeksjon. Det er med andektig respekt bachelorgradstudentene nærmer seg arbeidet. Høvlene som lages blir svært personlige. En god håndverker som kjenner sin høvel kan gjøre mirakler med treverket. 

Kurs i tradisjonelle bordkledninger

Jon Bojer Godal er en ringrev innen bygningsvernet og har et langt liv som formidler av tradisjonelle byggeskikker bak seg. Godal har vært med som kursholder på Handverksdagene siden 2005. Den gangen bygget de fem konstruksjoner av sveitserrøst, sperreverk, fotingsrøst og stavline på halv dimensjon. 

– Dette er fine hus å bygge som såkalte opp og ned hus. Pedagogiske reisverkskonstruksjoner som kan bygges, tas ned og settes sammen igjen, forklarer Godal.

Han mener at slike samlinger som her på Røros er så viktige fordi det skapes en situasjon der håndverkere oppnår kontakt med hverandre og får anledning til å være en del av et fagmiljø.

Espen og Jon Godal red lite

– Det å bygge et miljø slik at folk blir kjent med hverandre og samles rundt fagligheten er viktig for å styrke kvalitet og relasjoner rundt bygningsvernet i Norge. Det stilles spørsmål i et plenum, og det viser hvilke ulike behov håndverkerne har. Det som er så unikt her i Norge er at vi har så sterke skikker. I alt fra mønsteret i drakter til ornamentikk i treskurden. Lokale tradisjoner og teknikker og identitet. Det er felleskap i form! Ingen har patent på det, så det utrykker likeverdighet, en egalitær kultur som vi alle eier. Mange hus skal repareres. Hvis du ikke mestrer teknikken, skikken eller håndverket, står du i fare for at du reparerer skader feil eller vedlikeholder feil. Derfor er det så viktig å kunne disse sakene, og lære seg til å lese bygninger og sette seg inn i både det lokale og det store bildet. Et eksempel er en låvebygning som skal repareres. I gamledager sto det en ku der inne som varmet bygget og dekket grunnen med møkk. Etter at låven ble forlatt og kua ikke var der lenger gikk bygningen i JonGodal red litestykker. Takkonstruksjonen krenget. En uerfaren håndverker ville fort ha satt i gang med å reparere taket, men i dette tilfelle ville det være feil. Det var grunnen det var et problem med. Kua hadde bidratt til å forhindre frostvariasjoner i grunnen, men etter at den ble borte skjedde det forandringer. Det er der man skulle reparert. Det hele handler om forståelse av huset for å kunne ta vare på det. I noen tilfeller kan man direkte skade huset ved å reparere det feil. Spennet i en strever er for eksempel i overenstemmelse med resten, sier Godal og tar et godt tak i en av bjelkene mens han ser opp på konstruksjonen. 

– Det som er flott med slike bygg som dette er at det er ganske lite materialer som skal til for å sette opp et knallsterkt hus. Det som også overrasker mange er at kledningen er en del av konstruksjonen. Mange ville tro at det er fint å få på taket først, men jeg vil råde til å legge på taket sist, hvis ikke blåser huset av gårde, humrer han. – Det er en logikk i det hele. Dette er en del av vår kulturhistorie, måten vi gjør ting på. Minst like viktig som en kongerekke, er dette en del av vår nøysomme historie, vår byggeskikk forteller mye om oss selv. Det er en fin måte å undervise på, det å bygge et slikt hus. Det forteller om møtet mellom behov og materialer, og der, der er det kultur.

Stipender skal styrke vår immaterielle kulturarv

I 2018 delte Fortidsminneforeningens program «Kulturminner for alle» ut fire stipender til unge lovende tradisjonshåndverkere. Med midler fra Sparebankstiftelsen DnB fikk vi anledning til å gi 25 000 kroner til hver de fire utvalgte etter en søknadsrunde på nyåret. Stipendene var øremerket deltagelse på TREseminaret på Dovre og Handverksdagene på Røros. Midlene er tenkt å dekke kursavgift, transport og boutgifter. Dette er en ordning vi ønsker å videreføre i 2019. De fire som fikk stipend har alle meldt seg på Jon Bojer Godals kurs i tradisjonelle bordkledninger.

40038094 1105632529586392 109191413127708672 o copy

Espen Aasbø (23) fra Aust-Agder sitter på en tømmerstokk som han har festet med en bindhake. Han benytter tappjern og hammer for å lage et spor der streberen skal inn.

– Det er moro å treffe folk som er interessert i det samme som jeg, sier Aasbø. – Der jeg kommer fra er det laftekasser som er mest vanlig, så slike konstruksjoner som vi er med på å lage her er jeg ikke vant med. Det er flotte reisverkskonstruksjoner. Det er spennende å lære om. Her er det også så mye kompetanse samlet på et sted. Det er givende å omgi meg med de folka som jobber med å ta vare på de flotteste gamle byggene vi har her i landet. 

Stian Asheim (29) fra Ryfylke i Rogaland setter sammen et stillas som skal lede opp til andreetasjen i et sperreverk de har satt opp.

– Jeg har vært med på å bygge en fotingsrøst tidligere, men ellers er dette nytt. Man trenger repetisjon for å få det under huden. Det er så mange nyanser. Ulike materialer. Det baller bare på seg etter hvert som man erfarer. Her skal vi sette opp sperrebukker med åstak. Det er fint å få anledning til å gå på kurs med Godal og de andre instruktørene. Det er bra stemning her og en fin møteplass.

Jan Inge Dvergsdal (27) fra Jølster i Sogn og Fjorane har stått over høvelbenken sin i full konsentrasjon. 

– Dette har vært veldig moro å være med på, sier Dvergsdal. – Jeg hadde nok ikke hatt kapasitet til å få være med på dette uten stipendmidlene fra "Kulturminner for alle". Det både betalere kursmidlene og er en kompensasjon for tapt arbeidstid. Det har vært et flott opphold. Ekstra gøy har det vært å bli kjent med andre på min egen alder som har samme interesser, og å bo i Rasmusgården. Det blir et fint samhold. På kveldene diskuterer vi mye og Espen spiller på hardingfele for oss. Det er ganske rått.

Peder Nerli (30) fra Tønsberg smiler mens han arbeider.

– Dette er simpelthen helt gull. Det er en veldig fin plass å møte mennesker og skaffe nye kontakter på. Det er helt vanvittig å være med på Godal sine tankerekker. Han besitter mye kunnskap og det er veldig inspirerende å høre på. Jeg er kjempefornøyd med opplegget, og det er stipendet som har gitt meg denne muligheten. Det er nok ikke siste året jeg kommer hit til Røros, sier Nerli som driver og høvler til et panel som skal monteres på Sveitserrøsten han har vært med på å sette sammen. – Det er Jon Godal selv som skal ha dette huset når det har blitt ferdig. Det føles litt som en ære å ha vært med på, legger han til med et smil.

Jan Inge med gruppen sin red lite

Syns du bygningsvern og kulturarv er viktig? Bli medlem av Fortidsminneforeningen og støtt oss!