fbpx

«Folk skal i hvert fall få vite historien til det de vil rive»

– Foreningens rolle er å tale husenes sak. Det er ikke sånn at man aldri skal rive, men vi skal forstå hva vi mister før en avgjørelse tas, sier Samuel Billaud Feragen.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

 – Domkirkens vakreste dør, slår Samuel Billaud Feragen fast. Den imponerende portalen på baksiden av Nidarosdomen er et opplagt valg av location for fotografering. Men døren er mer en estetikk. Døren leder inn til oktogonen, der pilegrimer fra hele Europa etter endt ferd mot Nidaros passerte i en ytre gang rundt Olavsskrinet bak høyalteret i kirkerommet innenfor – skrinet som inneholdt Olav den Helliges legeme og som var Norges mest verdifulle gjenstand i fem hundre år, fram til danske myndigheter ødela det som en kontant markering av overgangen til protestantismen.Samuel Side 1 ferdig

Samuel har orden på domkirkens historie. Da han ble bedt om å velge seg en favoritt blant alle slags kulturminner var valget enkelt. Hele byens ruvende stolthet har nemlig også vært hans arbeidsplass. Siden studietiden har han hatt som ekstrajobb å guide besøkene gjennom bygningen og historien.

– Kirken er nærmest uuttømmelig som historieforteller, sier Samuel. – Det dukker opp nye ting hele tiden. En liten figur langt oppe på en vegg jeg ikke har lagt merke til før. Et lite ansikt i en dekorasjon. Spor etter et vindu som ikke leder noe sted, som fører til flere spørsmål enn svar.

Men han fascineres også av at kirken i det hele tatt finnes, at et slikt bygg kunne reises så langt nord i middelalderen, et bygg det ville vært mer naturlig å finne i en stor by på kontinentet.

– Denne bygningen representerer det internasjonale som kom til denne lille byen. Byggingen gikk over lang tid og ble en kjempekatalysator for byutviklingen, og forteller mye om hvorfor byen er blitt som den er blitt.

OPPTATT AV BYUTVIKLING

Byutvikling er også utgangspunkt for Samuels engasjement i Fortidsminneforeningen. Opprinnelig fra Østlandet ble han medlem av studentutvalget i Den trønderske avdeling mens han studerte arkitektur ved NTNU, og er i dag nyvalgt styreleder i Trondheim lokallag. Interessen for kulturminnevern kom til ham gjennom studiene, der han først tok et avbrekk i studiene for å skaffe seg praksis i bygningsvernavdelingen ved friluftsmuseet på Sverresborg og senere tok et masterkurs i bygningsvern og transformasjon.

Det er problemstillinger rundt nettopp transformasjon og tilpasning han har en spesiell interesse for, både i jobben som arkitekt i Asplan Viak og som medlem av foreningen. På vei til Nidarosdomen denne formiddagen passer vi eksempler på nye to-tre etasjers boliger, relativt stedstilpasset. Vi stopper for å diskutere detaljene. Et ganske heldig prosjekt, mener Samuel, men det er noe rart med proporsjonene og plasseringen av vinduene i fasaden, sannsynligvis tvunget frem av et ønske om loftsetasje i full høyde.

– Det er en kunst å skreddersy noe for noens behov, og det er mye det jobben som arkitekt handler om. Man har en oppdragsgiver å forholde seg til, men sine ønsker, og så skal dette balanseres med omgivelsene og helheten, sier Samuel.

KAMPEN OM MIDTBYEN

Og det er denne balansen - eller mangelen på – det ofte dreier seg om i byutviklingssaker. Av alle slike saker i Trondheim er Midtbykvartalet en av de heteste. En høy, moderne bygningsmasse midt inne i den lave historiske bebyggelsen i sentrum vil endre områdets karakter drastisk. Saken skaper mye debatt, og motstanden ser Samuel som et godt tegn. Folk bryr seg om hvordan byen skal utvikle seg – noe som igjen er et grunnlag for rekruttering til foreningen. Folk ønsker å ta vare på det de kjenner og er vant til.

– Debatten om Midtbykvartalet er en god sak for oss. Det er her vi virkelig kan nå ut til folk, delta i debatten, spille på det engasjementet som allerede er der ute. Den illustrerer mange problemstillinger i moderne byutvikling. Det er jo ikke sånn at vi i foreningen ikke skjønner hvorfor det er blitt slik, at tegningene viser noe høyt og massivt midt i trehusbebyggelsen. Et slikt prosjekt skal være lønnsomt for at en utbygger skal gidde å bruke tid og penger på å utvikle det. En mindre utbygging med en lavere arealutnyttelse vil gi lavere lønnsomhet, antakeligvis. Men slike prosjekter midt i en historisk bykjerne kan ikke drives av lønnsomhet alene, her må det tas reelle hensyn til skala og tilpasning, finne balansen i møtet mellom det nye og det gamle. Dette handler om respekt for våre forfedres arbeider. Og at det finnes en smertegrense for lønnsomhet.

Den smertegrensen skal både utbygger og offentligheten, alle de som skal ferdes i og rundt de nye byggeriene, kunne leve med. Og først og fremst allmennheten, mener Samuel.

– Vår rolle i foreningen er å tale husenes sak. Å sende inn en klage på et vedtak er viktig og nødvendig, men ikke nok, den vil lett gå under radaren. Like viktig er det å skrive innlegg og invitere til byvandringer. På den måten kan vi fortelle historiene og få folk til å forstå hva vi har og hva det representerer. Mye forsvinner uten at man skjønte hvilken verdi det hadde. Foreningens oppgave er å sørge for at disse historien blir kjent. Alt som er bygget har rett til i det minste å bli vurdert til å bli stående. Folk skal i hvert fall få vite historien til det de vil rive.

EN ØKENDE PRIVATISERING

Tålegrense. Balanse. Tilpasning. Skala. Alt dette er sentrale ord når en historisk by som Trondheim skal utvikles.

– Med dagens press fra utbyggere mener jeg at Trondheim vil være tjent med å frede hele den sentrale bykjernen. Det er byens helhet som skal bevares, ikke bare enkeltbygg.

Og det er nettopp viktigheten av å se helheten Samuel savner i mange utviklingsprosjekter – der enkeltobjektet blir viktigst.

– Alt skal ikke skrike like høyt. Det som tilhører mange – de offentlige bygningene – er de som tradisjonelt har fått skille seg ut, som kirken, rådhuset og konserthuset. En annen utfordring er vår tids økende privatisering av det offentlige rom. Ta Sjømannsskolen på Ladehammeren utenfor byen, som et eksempel. Dette er et flott skoleanlegg fra 1960-tallet, der fylkeskommunen ønsker å rive skolen for å selge tomten til boligbygging. Er det riktig at slike samfunnsnyttige anlegg går tapt og kun blir til glede for de få? (Artikkelen fortsetter under bildet.)

DSC 6045 lite

 GJENBRUK OG GRØNT SKIFTE

Samuel ser likevel optimistisk på kulturminnevernets framtid. En rekke krefter trekker samme retning: Det er mer fokus på transformasjon og ombruk, at gamle bygninger får ny funksjon og nytt liv. Dette har klare forbindelseslinjer til miljøtankegang, gjenbruk og grønt skifte.

I tillegg ser han et engasjement blant folk flest som gir håp. Folk mener noe om arkitektur, de mener noe om farger, og fravær av dem. Hva som er vakkert og hva som ikke er det. Og det tar oss tilbake til Nidarosdomens vakreste dør. Tør en arkitekt begi seg inn i slike diskusjoner, om «stygt og pent»?

– Til en viss grad. Ser vi på jugendstilen, for eksempel, vil de aller fleste mene at det er fint. Men hvordan oppsto stilretningen? Jo, den kom til i et klassesamfunn, der noen på toppen styrte «den gode smak», som så ble den rådende, det folk vennet seg til. Så fikk vi et skifte, der likhetstanken og demokratiseringen manifesterte seg i nye stilretninger. Hva som skaper de beste arkitektoniske uttrykkene kan man jo diskutere.

Vi forlater domkirken, passerer gjennom en buet åpning i en høy mur, og befinner oss med ett på en stor plass, omringet av byggverk fra ulike epoker. Her kan du følge århundrene praktisk talt fra vegg til vegg, påbygg til påbygg, fra 1100-tallet og fram til vår tid. Erkebispegården er i dag museum, arrangementslokale og kontor for Nidaros bispedømme, og for Samuel et svært vellykket eksempel på hvordan det moderne og det historiske skaper en harmoni – uten at det er tvil om hva som er nytt og hva som er gammelt: et eksempel på hvordan det er mulig å ta hele historien vår med videre.

NESTE LØRDAG:

Helge Skinnes: «Folk som vokser opp her blir hjemmeblinde»

 

FMF JUB GULL TEKST copy copy copy