fbpx

«Vi må tenke på bygningene, ikke hvem som eier dem»

– Energi, svarer Sigrid Skarstein. Det er energi hun får tilbake som leder for Finnmark avdeling. Og det trenger hun: Syv timer i bil bruker hun en sommerdag for å verve noen medlemmer i Honningsvåg.

Nå er hun hjemme i Vadsø, et kvantesprang i kulturminneverdenen fra barndommen på Kongsberg, hvor hennes far var prest i Kongsbergs enestående kirke i barokkstil.skarstein ferdig

– Den kirken er det første kulturminnet jeg husker. Jeg ble født i Drammen, men bodde på Kongsberg de første årene av mitt liv, før vi flyttet til Jæren og til Bergen. Siden min far var prest i Kongsberg kirke, så var vi jo veldig opptatt av den. Vi bodde på Kirketorget, i et hus fra 1600-tallet, som er fredet i dag, Naufgården, også kjent som Bergskrivergården. Vi bodde i andre etasje. Det var et håpløst, gammelt hus, hvor det regnet gjennom taket. Jeg husker mor stod på kjøkkenet med paraply mens hun lagde mat. Men det var et flott gammelt hus. Jeg synes etterpå det var flott å flytte inn i et nytt hus, men jeg er vant til gamle hus fra Nordfjord der hvor min familie kommer fra. Olden i Nordfjord, Og det er vanskelig å si hva det har betydd. Men jeg har veldig sansen for gamle hus og gamle ting, og det har jeg hatt hele tiden, forteller hun. Sigrid Skarsteins vei inn i Fortidsminneforeningen i Finnmark er av nyere dato, og veien henger sammen med valg hun har tatt i livet.

Hun likte særlig historie fordi hun var glad i det gamle. Under historiestudiene i Bergen fikk hun en veldig forkjærlighet for Vesterhavsøyene. Derfor var det naturlig at hun i hovedfag historie skrev om Island og Norge, og hvordan Island kom inn under Norgesveldet. Men hun tenkte den gangen ikke over at hun kunne jobbe med historie, og hadde ingen ide om at hun en dag skulle ende opp som direktør i et konsolidert museum i Varanger.

HUS UNDER SINE VINGER

– Jeg skjønner ennå ikke hvorfor. Jeg tenkte at jeg måtte jobbe i skolen eller noe sånt. Jeg jobbet i skolen i mange år, og jeg kom til Vadsø i 1979, og jobbet i videregående skole. Da hadde jeg jobbet i skoleverket på Leikanger i Sogn, og bodde i Oslo en tid og jobbet i Forsøksrådet for skoleverket, en stund, forteller hun.

Nord-Varanger slapp forholdsvis lett fra brenning under krigen. Sentrum i Vardø og Vadsø ble bombet, men det står igjen mange gamle hus. I Vadsø er det også gamle buer, som Sigrid Skarstein har tatt under sine vinger, og fått midler til istandsetting under prosjektet «Kulturminner for alle». I dag er hun pensjonist, men jobber halv stilling i Varanger museum. Hun viser meg rundt på museets avdeling i Vadsø hvor lokalene gir plass til en utstilling om kvensk byggeskikk.

Mange som har deltatt i Fortidsminneforeningens organisasjonsarbeid har truffet Sigrids mann, Jørgen Dahl, utdannet jordskiftekandidat og opprinnelig fra Oppegaard. Han var lenge leder for Fortidsminne foreningens avdeling i Finnmark. De traff hverandre i Sogn, og flyttet til Finnmark i 1979. Etter fire år flyttet de til Haugesund og så til Harstad, for så etter fire nye år å vende tilbake til Finnmark. Det er nå 30 år siden. Jørgen Dahl har ikke lenger en aktiv rolle i Fortidsminneforeningen. Nå er det kona som tar føringen i foreningen.

– Vi flyttet tilbake hit, jeg syntes det var som å komme hjem. Jeg hadde jobbet i seks år hos fylkesskolesjefen i Finnmark da det ble utlyst en jobb på museet i Vadsø, vikarjobb. Jeg sa, oi, den må jeg ha, og hvorfor har jeg ikke tenkt på det før. Da jeg kom til museumsverdenen var det også som å komme hjem. Først vikar i 1994, så ble det en fast stilling i 1996, som leder av Vadsø museum. I 2006 så ble det en sammenslåing mellom Vadsø og Vardø museer. Fra 2008 til 2014 var jeg direktør, og fra 2009 var Sør-Varanger med i det konsoliderte Varanger museum. Jeg sluttet som direktør i 2014 for å ha et år som konservator.

ALENE PÅ JOBBEN

Da hun i 1994 begynte på museet i Vadsø var hun omtrent alene på jobben, forteller hun.

– Det var en vaktmester/håndverker og meg, og jeg kunne gjøre alle tingene selv. Jeg syntes det var fantastisk å jobbe med de gamle tingene; lage utstillinger, få folk inn, og ikke minst liker jeg de gamle bygningene. Men det er flott at staben etter hvert ble utvidet med mange stillinger. Museet har tre fredede anlegg fra 1800­tallet og et fiskebruk fra 1900. Vi har tatt vare på kaier og mange andre bygninger fordi ingen andre har gjort det. Lenge gikk det bra å jobbe med de gamle byggene. Vi søkte penger hvert år fra Riksantikvaren, og vi fikk penger. Vi klarte å holde husene ved like, sier hun med stolthet. Nå gir ikke Riksantikvaren lenger støtte hus i kommunalt eie, når de ikke eldre enn 1650.

I dag finnes det kanskje noen få hus fra 1700-tallet i Finnmark. Men stort sett går ikke bygningshistorien lenger tilbake enn til 1800-­tallet. De fleste bodde i gammer. Etter hvert begynte man å bygge halvgammer, såkalte torvilte hus. De var bygget av tre, men med torv utenpå til isolasjon. Dette er et tema som fascinerer Sigrid Skarstein.

– Det finnes beskrivelser fra folk som kom til Vadsø og så de torvilte husene som de syntes var rare. Men fra 1800-tallet begynte man å bygge vanlige hus, som jo ble utviklet etter hvert. Ut av denne utviklingen fikk vi Varangerhuset, som er bolig og fjøs i ett. Men vi mener at Varangerhusene er en byggeskikk som kommer fra Karelen. De er russisk inspirert, selv om det finnes slike hus over hele verden. I alle fall, så var dette inngangen min til å komme med i kulturminnevernet. Jeg er veldig opptatt av disse husene, og bruker mye krefter på å tenke på at de skal tas vare på og at de ikke skal ødelegges.

– Det har vært spennende å lede foreningen her, og jeg er svært engasjert. Men det er hardt arbeid, fordi det er ikke så mange gamle hus i fylket. Det er jo stort sett i Øst-Finnmark at vi har gamle hus, fordi dette området ikke ble systematisk brent som resten av Finnmark. Hvis du kommer til Sør-Varanger, så vil du skjønne at Kirkenes ble bombet sønder og sammen. Men det finnes en del gamle hus i Sør-Varanger kommune, oppe i Pasvikdalen og i bygdene. Bygda Bugøynes ved Varangerfjorden ble ikke brent og er et fantastisk sted med mange gamle bygninger. Men alle kommuner i Finnmark har noe gammelt fra før krigen, om så bare et uthus. Men det er svært lite. Derfor tenker de at det ikke har noe verdi det de har. Vi har jobbet for å snakke om gjenreisningsbebyggelsen som noe verdifullt, og ikke bare gjenreisningsbebyggelsen, men også hus som er spesielle, med former og farger som er særegne for Finnmark. Det gjelder samisk, kvensk og norsk byggeskikk. Men det er veldig vanskelig å få medlemmer i Vest-Finnmark. Vi har veldig få. Det er en del medlemmer i Alta, men nesten ingen i Hammerfest. Og så er det et medlem her og et medlem der, og derfor er det helt umulig å lage noen lokallag. Her i Vadsø med ca. 25 medlemmer, er det flest. Og så er det en del i Vardø og i Sør-Varanger, sier Sigrid Skarstein.

– Vi har likevel en økende medlemsmasse. Det må nevnes at i Vardø har Vardø Restored, med utgangspunkt i museet, drevet med istandsetting av gamle private bygg i flere år, noe som har fått opp interessen for bygningene der.

TURER TIL GAMLE HUS

Hun forklarer at mangelen på gamle hus rundt i Finnmark, har fått avdelingsledelsen til å arrangere turer for å besøke steder med eldre bebyggelse, og på denne måten skape interesse blant folk for forening ens arbeid. Flere av turene har gått til Russland, der det er mye gammel trehusbebyggelse. I fjor høst gikk turen til Havøysund og Ingøy i Vest-Finnmark. Der er det omtrent ingen gamle hus, men mye fin gjenreisningsbebyggelse.

– Det er tungt å jobbe fordi vi er så engasjerte, mens de som styrer i kommunene stort sett er så lite engasjerte, men nå er flere kommuner i gang med kulturminneplaner. På årsmøtet i mars skal fylkeskommunen legge fram den nye Regionale kulturminneplanen. Foreningen har satt i gang prosjektet med Blå skilt til å henge på husene for vise folk at Finnmark har noe å være stolt av. Kommunene kan selv bestemme hva de skal skilte, og eierne er med i prosessen. Vadsø, Hammerfest og Kvalsund er med så langt. Nå planlegger vi arrangement som knyttes til opphenging av skiltene, og det skal være en del av vår innsats i jubileumsåret. Da skal vi også stille med håndverkere som det er ønsket fra Fortidsminneforeningens side, sier Sigrid Skarstein.

Hun har reist rundt og holdt møter i mange steder i Finnmark. Men hun har ikke kalt inn til stormøter. Hun mener at store møter ikke har noen effekt for verving av medlemmer. Hun har arrangert mindre vervemøter i Hammerfest, Alta, Kautokeino, Karasjok, Porsanger og Sør-Varanger. Når våren kommer, og snøen smelter, skal hun til Nordkapp, Båtsfjord, Nesseby. Til Hammerfest og Honningsvåg tar det syv timer med bil fra Vadsø om sommeren, og seks timer til Alta.

– Det er viktig å understreke at foreningen omfatter hele Finnmark, og at vi vil ta vare på hele Finnmarkskulturen, som omfatter det samiske, det kvenske og det norske, og med innflytelse fra nabolandene.

– Jeg styrer på, sender e-post, bruker Facebook. Vi fåren del ting til høring. Så har jeg saker, for eksempel et tun i Pasvik som heter Utnes. Det eies av Fylkeskommunen, som nå skal selge det. De som bor der og folk som bor der i dalen, mener at det må tas vare på. Det er en flott tomt, det er ikke fredet, og man er redd for at det skal bli revet fordi tomta er så flott. Kulturminneavdelingen har gitt beskjed om at det må selges med klausul og at det må tas vare på.

FMF JUB GULL TEKST copy copy copy copy copy copy copy copy copy copy