fbpx

«Vi må formidle det positive i bevaring, ikke komme med pekefingeren»

Arbeidsplassen hans er en kirkeruin fra 1100-tallet, men Kristian Reinfjord brenner for hele bygningsarven vår. – Også et husbankhus kan være verneverdig, men får lite oppmerksomhet.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

– Takformen på vernebygget skal gjen-speile domkirkens slik man antar at den har vært, forklarer Kristian Reinfjord.

Vintersola gir de vakre steinbuene fra middelalderen en myk glød og varmer akkurat nok til å få snøen og isflakene til å rase skrallende ned langs de enorme glassflatene.Kristian ferdig copy

– Dette ville neppe blitt bygget i dag, fort-setter Kristian og sneier med det innom en historisk forbindelse mellom Domkirkeodden og Fortidsminneforeningen: Å bygge inn en middelalderruin i et vernebygg av glass og stål var svært kontroversielt på slutten av 1990-tallet – som det nok også ville vært i dag. Dyp uenighet innad i foreningen førte til konflikt og utmeldelser. Noen så vernebygget som selve redningen – andre så et kultur-minnevern på ville veier.

I dag er vernebygget, eller Hamardomen som det kalles offisielt, nærmest en katedral i seg selv, prisbelønnet og besøkt av arkitektur-interesserte fra hele verden.

– Da jeg vokste opp på 1980-tallet husker jeg bare domkirkeruinene innpakket i plast, som beskyttelse mot forvitring, mens området her ute lå brakk. De fleste syns dette er blitt noe helt unikt. En slik transformasjon går an når det som tilføyes er av høy kvalitet, sier Kristian.

ARKEOLOG OG BYGNINGSVERNER

Kristian vokste opp i et tømmerhus fra rundt forrige århundreskifte, men husker det mest som et sted «med mus og hvor det trakk gjennom veggene». Kulturminneinteressen begynte neppe der, selv om han nok alltid har vært interessert i historie. Og det var akkurat et grunnfag med historie på Universitetet i Oslo han fikk med seg før han skiftet til arkeologi.

– Jeg oppdaget at det var gjenstandene som fascinerte. De materielle sporene av hverdagslivet i middelalderen og andre tidsepoker gir en fysisk nærhet til historien. Som arkeolog deltok jeg i feltarbeid, men gikk litt lei av «kokegroper og stolpehøl på løpende bånd». Interessen dreide etter hvert mot byggeskikk, ruiner og arkitekturvern.

Interessen har gitt ham erfaring som kulturminnerådgiver i Ullensaker kommune og antikvar i Hedmark fylkeskommune før han kom til Domkirkeodden, som leder for seksjon for kulturhistorie i et museums anlegg med 60 bygninger å ta vare på.

– Jeg er interessert i det materialtekniske, bevaringsgrepene, alle de historiske lagene i en bygning. Her får jeg kombinert hele bakgrunnen min, arkeologi, arkitektur, bygningsvern.

TAR KONTAKT MED EIERE

Som styremedlem i Hedmarken lokallag er det nettopp vernearbeid og bygningsvern som opptar ham. Oppsøkende virksomhet er viktig.

– Det gjelder å få de yngre kreftene med oss, og vi følger opp når en ny generasjon tar over på en gård i distriktet. Da er vi på med en gang, og tilbyr råd og hjelp. Det gjelder å formidle mulighetene som ligger i kulturminnevernet, «hvilke fordeler ligger det i dette for meg som eier». Jeg ser det som foreningens oppgave er å skape en stolthet hos eieren gjennom å synliggjøre kulturminne verdien i objektet. De fleste vil være stolte av å ha en bygning som har vært i familiens eie i 300 år og ønsker neppe å bli den som lot den forsvinne gjennom forfall. Gamle låver og andre driftsbygninger som går ut av bruk, kan være vanskelig å se i ny bruk. Her kan vi i foreningen komme inn og vise til hvordan man har fått til noe lignende andre steder. I tillegg hjelper vi til med å finne frem til tilskuddsordninger, for selvfølgelig er det et spørsmål om økonomi. Vilje og interesse alene holder sjelden helt i mål, sier Kristian.

Han oppfatter at det fortsatt er mange myter der ute om hvordan arkeologiske funn og «vern» båndlegger og fordyrer.

– Vi må formidle det positive i bevaring, ikke komme med pekefingeren. Bare sånn får vi folk med oss, sier Kristian. – Det handler mye om lynne, å ikke bare trave inn på et gårdstun og be dem sette i gang. Å være fra trakten er en fordel. Eiere av verneverdige bygninger liker ikke at folk utenfra kommer og forteller hvordan ting skal være, og jeg legger gjerne på litt ekstra dialekt når jeg er på befaring.

Kristian har også tro på å engasjere folk flest, og helst også politikere, ved for eksempel å invitere til byvandringer der arkitekturhistorie og byutvikling kan vekke ny interesse.

– Det beste vernearbeidet skjer gjennom formidling. På byvandringer kan vi vise hva det er ved arkitekturen, transformasjonen eller bruken av materialer som gjør et prosjekt vellykket og på den måten skape en forståelse for hvorfor det er viktig å ta vare på dette. Røhne-gården her i Hamar sentrum er et godt eksempel. Kommunen solgte bygården til private for én krone. Nå er den vakkert istandsatt og åpen for publikum.

LOKAL NÆRHET BETYR ALT

Konflikt kommer man likevel ikke utenom i vår bransje. Mens domkirkeruinene befinner seg trygt bevart under glasstak, er det en annen situasjon for mindre storslagne kulturminner i distriktet. Landet rundt er det stort utbyggerpress, og Hamar er intet unntak. Diskusjonen om ny jernbanetrasé raser, mens det såkalte Kvartal 54 er et annet stridens eple. Et helt kvartal i den gamle kvadraturen i sentrum ble revet for noen år siden og nå ligger det an til høyere, tettere og lite stedstilpasset, skal man tro de siste planene som er lansert.

– Kulturminner av lokal verdi, de sakene kommunen beskjeftiger seg med, er de som mest trenger foreningens oppmerksomhet. Det er også her vi har størst mulighet til å påvirke, og foreningens lokale tilstede-værelse er helt avgjørende. Det er viktig å kjenne den lokale byggeskikken, det lokale politiske landskapet og de lokale aktørene. Jeg tenker at stadig flere ser nytten i det vi gjør. Stadig flere sier «nok er nok, de har revet nok nå». Gjenbruk og miljøtankegang slår stadig sterkere igjennom, og støtter opp under bevaringstanken. I tillegg er kulturminne vernet mer mangfoldig i dag – det gjelder også Fortidsminneforeningen: Vi er blitt mer opptatt av yngre arkitektur, gjenreisingsarkitektur, betong og glass. Også et husbankhus kan være verneverdig, men får lite oppmerksomhet, sier Kristian.

En ting er å mene at nok er nok, noe helt annet er det å nå igjennom og påvirke i planprosessene. For en verneaktivist er det viktig å kjenne til slike prosesser og komme inn i en sak så tidlig som mulig, kjenne folk, bygge nettverk og skrive innlegg i media.

– Samtidig er lav bemanning innen kulturminnevernet i kommunene en utfordring, særlig i en tid med høykonjunktur, der det presses på for å rive mer for å bygge mer. Det er vanskelig for kommunen å holde tritt, og vi har fortsatt mye politikk preget av kortsiktig planlegging, sier Kristian. – Som kulturminnerådgiver har jeg vært i «krigen» med utbyggere. Det var lærerikt, men fortvilende. Ofte visste vi utfallet av en sak lenge før det politiske vedtaket ble fattet.

NESTE LØRDAG:

Ann-Kristin Sørvik: «Når jeg snakker om stavkirken og foreningen så snakker jeg om det som en kulturskatt.»