fbpx

Global innsats fra en glassveranda

For Pål Seppelæ må både hodet og hånden være med for at han skal føle seg som et helt menneske. På Lillestu gård i Stor-Elvdal i Hedmark henger bygningsvern og filosofi tett sammen. 

Tekst og foto: Ivar Moe

Tre kilometer øst for Riksvei 3 i Stor-Elvdal kommune har Pål Seppelæ og familien hans bygget et liv med bygningsvern og egne grønnsaker for å slippe unna forbrukersamfunnet. For 12 år siden brøt de opp fra Tromsø, hans hjemby, vekk fra bylivet, på jakt etter en gård i ren luft hvor det var mulig å leve for mindre penger og mer tid til økt livskvalitet.

Valget falt på Lillestu gård på Koppang, et ganske slitent gårdsanlegg med seks bygninger, hovedhus, kårbolig som er dagens bolig, stabbur, eldhus, fjøs og låve i en vinkelbygning. En seter med fire bygninger følger med. Hele anlegget er på 730 mål med en skogteig og jord til grasproduksjon. Hovedhuset er bygget før 1777, mens de øvrige bygningene er noen år yngre. De så også på andre anlegg, i Gudbrandsdalen, der de syntes at riksveien lå for tett innpå. Der ble det for mye støy for Pål Seppelæ og kona Elisabeth Hovde. Den gangen var barna Simen tre år og Nora ett år.

DSCN5272lite

Elisabeth Hovde og barna Simen og Nora i 2007, da familien for første gang besøkte Lillestu. «Denne gården trenger hjelp», tenkte ekteparet og slo til. Foto: Privat

– Vi søkte på nettet etter en gård. Vi skulle allikevel på ferie til Gjøvik, der kona mi kommer fra, og besøke hennes familie. Da vi gikk av hurtigruta i Trondheim, kjørte vi Østerdalen sørover. Vi kom innom Koppang en fin juli formiddag for 12 år siden. Da var det ingen folk her, så da kunne vi sette oss på benken der borte ved stabburet, i det fine været. Oj oj, det var den fine opplevelsen vi fikk av tunet. Det er jo for galt at sånne plasser skal gå til grunne, tenkte vi.

Pål Seppelæ har bak seg en studietid med mye filosofi. Hans yrkesbakgrunn er 17 sesonger ved Fjellheisen i Tromsø. Elisabeth Hovde er lege. Men de kom ikke til Koppang uten noe erfaring fra bygningsvern.

– Vi hadde jo hatt et gammelt hus i Tromsø, fra 1921. Det huset var også et restaureringsprosjekt. Det var et veldig givende prosjekt. Jeg lånte kittlampe av Sveinulf Hegstad i Fortidsminneforeningens lokallag i Tromsø. Det var i 1990. Huset var urørt. Det hadde bare forfalt. Det var god skifer på taket, ovnene inne var i orden. Vinduene var opprinnelige. Det ble til at jeg skiftet ut minst mulig, for å ta vare på alt. Huset fikk Fortidsminneforeningens vernepris. Baksiden av medaljen var at de manglet folk i styret, forteller Pål Seppelæ med et smil.

DSC 0166lite

Kårboligen, der familien på Lillestu bor i dag. Glassverandaen på dette huset har de kopiert over på hovedhuset.

Vernepris førte til styreverv

– Dermed kom jeg inn som styremedlem i lokallaget i Tromsø i 1994. Der traff jeg jo flotte folk, selvfølgelig. Fortidsminneforeningen er et overskuddsprosjekt med overskuddsmennesker som skjønner at nåtiden ikke bare er et øyeblikk, uten den fortiden som har skapt det.

Vi sitter på glassverandaen i hovedhuset. Den er en nybygget kopi av glassverandaen til kårboligen. En slik veranda er et godt sted å la tankene flyte og lete etter nye kyster for sine refleksjoner. Etter noen timer er det lett å forstå at bygningsvern og filosofi henger sammen på Lillestu gård. Pål Seppelæ og Elisabeth Hovde har organisert et liv hvor han ikke er i lønnet arbeid og hun jobber som anestesilege på Tynset sykehus.

– Jeg skjønte tidlig at den hvite mann er på villspor. Og verre; når han skjønner at han er på villspor, dobler han innsatsen. Hvordan skal vi kunne leve et liv med hodet hevet når vi representerer en kultur som er i ferd med å ødelegge et tre og en halv milliard år gammelt mesterverk? Derfor har jeg ingen seriøs karriere å vise til, sier han.

DSC 0152 lite

En kjøkkenkrok med en solid og velholdt gammel ovn er alltid stemningsskapende.

Elisabeth er på jobb på Tynset da jeg besøker gården. Men Pål snakker fint på vegne av begge. De er felles om det meste, kanskje bortsett fra grønnsakene. Hun er landbruksministeren, som han sier og fornøyd forteller at de har fire frysere fulle av lokale godsaker i form av kjøtt, fisk, bær og grønnsaker.

– Hvorfor gjør vi dette? Vi tenker at miljøvern har noe med lavere forbruk og økt sjølbergingsgrad å gjøre. Gjerne kortreist og giftfritt. Globalisering og urbanisering produserer hjelpeløse konsumenter i mye større grad enn i tidligere tider, der hvert småsamfunn måtte være sjølberget på det meste. Den moderne urbanist er gjerne påført en disiplinerende gjeld som lett bringer tankene mot gullbur og hamsterhjul der personlig ansvar for egen livsutfoldelse og CO2-avtrykk er oppslukt av de ytre krav til økonomisk vekst i alle retninger. «Samfunnet blir alt, mennesket intet», som filosofen Henri Frédéric Amiel skrev i sin dagbok.

Innsats mot global ødeleggelse

– Jo mer urbanisering, desto mer global ødeleggelse. Men hvis vi er flere som øker sjølbergingsgraden, og setter ned forbruket, kan vi lettere bli en større del av løsningen, og en mindre del av problemet. Nå har vi en gammel gård, som var veldig forfalt, men strengt tatt var det jo bare ti prosent av bygningene som var ødelagt. Stort sett den nederste delen; svillstokker, gulv, fundamentering og stigende jordband gjennom hundreårene. Her var alle tak tilnærmet tette, sier han.

Han har en tydelig oppskrift på god samvittighet og miljøgevinst. Han vil at vi skal sette i stand fornybare hus, hvor det ikke er brukt giftstoffer, og hvor det ikke er brukt plast, men hvor det er husmose i meddragene, mellom tømmerstokkene. Det skal være resirkulerbart og nedbrytbart.

-Å bruke tid og krefter på å reparere og istandsette er i seg selv en handling som går mot forbrukskulturen, hvis vi ser det i et større bilde. Her på gården var det så mye som skulle gjøres at jeg innså at – ok – jeg må være en idiot hvis jeg kjøper dette. Å kjøpe seg så mye arbeid! Men det hjelper å være en interessert idiot. Jeg hadde jo restaurert et hus i Tromsø. Jeg hadde opplevd gleden av å sette ting i stand og gått håndverkerne etter i sømmene og lært, sier han.

Familien Seppelæ-Hovde har også en hytte i fjellsiden i Tromsø, bygget i 1937, som de ønsker å istandsette. De har fått penger fra Kulturminnefondet for å sette i stand dekorerte dører og inventar, som er malt av Sverre Mack (1887-1974). Hytta ble tegnet av arkitekt og stadskonduktør Peter Arnet Amundsen (1872-1958), som har tegnet kinoen Verdensteatret i Tromsø, fra 1915. Og kinoen er innvendig dekorert av Sverre Mack. Arne Willghos Knudsen, som bygget hytta, var venn med Mack og Amundsen. Ting henger sammen og for Pål Seppelæ henger også denne hytta sammen med hans vilje til å klare mest mulig på egen hånd. Men når man når sitt eget inkompetansenivå er det viktig å søke hjelp hos fagfolk. Dekormaler Wenche Wedvik Hagen har allerede lagt sin hånd på Sverre Macks arbeider.

DSCN9038lite

Behovet for både hode og hånd

– For oss er det å ende opp som hjelpeløs konsument skadelig for selvfølelsen. Selvfølelsen øker ved å lære seg praktiske ting, det å sette ting i stand, eller det å drive fram en grønsaksåker. «Frugten av aandens og haandens formæling», som filosofen Peter Wessel Zapffe så som en del av meningen med det hele. Med hodet kan vi vurdere mulige løsninger, med hendene kan vi prøve å fullføre det. En helhetlig og mulig tilfredsstillelse innenfor en moderne verden hvor alt er blitt ganske smalt og spesialisert. Det er jo et luksusgode i dag å prøve å være en allsidig tusenkunstner. Det å kunne gjøre mange forskjellige ting er en del av det gode liv. Det er ikke et godt liv hvis man er tvunget av gjeld og må bare gjøre det ene, sier han og vet han er fristilt økonomisk.

DSC 0156 lite

Hovedhuset på Lillestu er en vakker bygning fra 1777. Syllstokkene måtte skiftes og svalgangen står på nytt virke av malmfuru.

Han kjøpte et hus i Tromsø for 400 000 kroner i 1990 og solgte det for det tidobbelte i 2006. Lillestu gård kjøpte de for 3,4 millioner i 2007. De har grasproduksjon som de selger til naboen, stor nok til at de kan hente ut de fordelene som kan følge med et gårdsregnskap.

– Jeg var heldig og traff tiden. Vi hadde ikke lyst til at barna våre skulle vokse opp i by. Vi ville at de skulle ha rein luft. Vi har det miljøvernperspektivet at hvis ungene vokser opp på landsbygda blir de i mindre grad hjelpeløse konsumenter. Vi tenkte at dersom vi skulle restaurere en gård, så blir det mye praktisk arbeid, og det kommer også ungene til å se på og delta i. Fruen hadde lyst på åker, og med det valget ville vi ut av by, og jeg ville gjerne ha noe å gjøre mens ungene vokste opp. Så da passet det med å restaurere et gammelt gårdsbruk. Ungene her har hatt en barndom med foreldre som stort sett har vært hjemme.

DSCN9235lite

Skifte av bunnsviller på låvebygningen. Foto: Privat

– Hvorfor får du en slik dragning mot et gammelt tømmerhus?

– Da vi kjørte forbi her for 12 år siden, så vi et nydelig tun som ligger borte fra by, men samtidig sentralt i et kommunesenter, med nødvendig infrastruktur. Togstasjon, skole og butikk. Her er en plass hvor du har alt du trenger. Og så slipper du unna alt det du ikke vil ha med på kjøpet. Trafikk, kjøpesenter, støy og sorte brøytekanter. Koppang er trukket tre kilometer vekk fra Riksveien.

Pål Seppelæ har sittet i styret i lokallaget Nord-Østerdalen. Han har hatt mange gode opplevelser med Fortidsminneforeningen.

– Det å bli eksponert for hyggelige folk med hjerte for bygningsvern har farget min interesse. Jeg hadde jo holdt på med å restaurere hus. Jeg husker en tur med Fortidsminneforeningen til Indre Troms, der vi traff Roald Renmælmo, som hadde omvisning på en gammel gård som han hadde skiftet syllstokkene på. Der fikk jeg inspirerende impulser som ble med videre.

Til istandsetting av Lillestu har de fått støtte fra Kulturminnefondet og fylkeskommunen, samt SMIL-midler fra kommunen. Pål Seppelæ har deltatt på et kurs i stikkelegging som ble arrangert av Hedmark fylkeskommune i 2012. Barfrøstua på Koppang-tunet ble da istandsatt av betydelige håndverkere som Henning Olstad, Steinar Moldal og Jon Bojer Godal.

– Med disse som kursledere samles norgeseliten i håndverk. Ved slike anledninger er det mye kompetanse og inspirasjon i omløp. Her kan du spørre og grave og få tips og råd.

Wenche Wedvik Hagen har restaurert takdekoren i hovedhuset, etter at Elisabeth Hovde hadde avdekket den med skalpell gjennom to vintre. Det du ikke kan gjøre selv, det må du få hjelp til, og da må du sørge for å være tett på dem som håndlanger og lærling. Det er en av de mange tankene på Lillestu. Elisabeth fikk mange gode tips og råd fra Wenche Wedvik Hagen i linoljemalingens kunst.

DSCN9147lite

Over en skillevegg skjulte det seg en skatt, riktignok overmalt, men det er det mulig å gjøre noe med!

– Når du kommer utenfra, som en fremmed, til et fremmed sted, når du legger arbeidet ditt i det, får du tilhørighet og eierforhold til stedet, sier Pål Seppelæ. – Jeg føler meg hjemme nu, etter 12 år. Jeg vet hvordan det meste er. Jeg vet at alt er gjort ordentlig.

DSC 0149

Rommene i hovedbygningen er vakkert ført tilbake til sin opprinnelige tilstand.