fbpx

«Vi bør oppfordre folk til å flytte huset fremfor å rive»

Eirik Nicolaisen var på husjakt da han kom over en gårdsbygning han kunne få gratis. Han måtte bare plukke den med seg. Erfaringen vekket både håndverkeren og kulturminneverneren i ham.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

– Jeg har særlig sansen for de gamle uthusene som er i ferd med å forsvinne, sier Eirik Nicolaisen.

Vi er i Sør-byen i Brønnøysund. Eirik, styremedlem i nystiftede Sør-Helgeland lokallag, har tatt meg med til en byggeplass av den pittoreske sorten. Vi har vasset gjennom snøfonnene og befinner oss foran fargeglade uthus vegg i vegg, et rødt og hvitt og et grønt. Begge er skakke, malingen flasser og bordkledningene bærer preg av elementenes herjinger.Eirik ferdig lite

Men redningen er nær. Stillas er satt opp, og Eirik er i ferd med å skifte ut syllstokk, staver og andre materialer der det trengs. Med støtte fra Kulturminnefondet – takket være søknadshjelp fra Eirik – akter eierne å redde disse relativt unnselige, men høyst miljøskapende småhusene i den tradisjonelle trehusbebyggelsen de er en del av.

– Her kan du fortsatt se spor etter brannen, sier Eirik og peker mot noen bord innvendig.

Brannen det er snakk om skjedde tilbake i 1947, i en brygge noen steinkast unna.

I hui og hast trengte man ny lagerplass, og materialene som ikke ble flammenes rov ble smelt sammen til dette grønne uthuset.

– Dette er en veldig enkel konstruksjon, og derfor også enkel å reparere. Samtidig kan historien til en slik bygning vare vanskelig å lese, her har det vært gjort reparasjon på reparasjon, men mye av materialene er fra 1800-tallet. Dette er det absolutt verd å ta vare på, sier Eirik.

Nå skal denne lille bygningen få fornyet bruk, etter planen som lagerplass i første etasje og eierens skrivestue i andre.

«VERKEBYLL» BLIR FANESAK

Fra uthusene går turen videre rundt i Sør-byen, forbi velholdte trehus, vakre Forsamlings lokalet med sin karakteristiske smale og spisse gavl, forbi Tørrfiskbrygga, og videre til den gamle brannstasjonen. Vi har snakket om kulturminnenes kår i distriktet generelt og Brønnøy kommune spesielt. Sør-Helgeland lokallag dekker kommunene Brønnøy, Sømna, Vevelstad, Vega og Bindal og vil få nok å ta tak i fremover. I Brønnøy er det ennå ingen kulturminneplan, Olav Thon ligger an til å få bygge et 50 meter høyt hotell, byens store arbeidsgiver Brønnøysundregistrene skal rive og bygge nytt og ruvende på kaikanten og i Sør-byen, regulert til bevaring, har «eierne stort sett fått gjøre som de vil». Originale vinduer er blitt skiftet ut, hus som ikke skulle rives er revet og uthus er blitt ny garasje. Og så er den gamle brannstasjonen fra 1934.

– Brannstasjonen er byens verkebyll, sier Eirik.

Foran oss troner det rødmalte, råtne branntårnet i tre, mens selve murbygningen også bærer preg av årelangt forfall. Her haster det virkelig. Bygningen ligger sentralt, på en tomt som vil være lukrativ for en utbygger. Samtidig gjør beliggenheten den gamle mur- og trebygningen til en naturlig inngangsport til trehusmiljøet bak.

– Det er skrevet metervis av avisartikler om dette bygningen, men ingenting skjer. Vi i styret har bestemt at dette skal være lokallagets fanesak. Drømmen er å ta over ansvaret for bygningen, få en passende medgift fra kommunen og så sette den i stand til et lokalt forankringspunkt for Sør-byen. Her kan det bli plass til velforeningen, Husflidslaget, Fortidsminneforeningen og mange andre, sier Eirik. Å redde brannstasjonen appellerer både til aktivisten og håndverkeren i ham. (Artikkelen fortsatter under bildet.)

DSC 6148 red

– Her haster det virkelig med en redningsaksjon, sier Eirik om den gamle brannstasjonen. Sør-Helgeland lokallag har gjort vern av bygningen fra 1934 til sin fanesak.

GAMLE HUS SOM LIVSSTIL

Eiriks egen interesse for kulturminner og istandsetting begynte helt konkret i 1996, da han var på jakt etter et rimelig hus. Han fant flere gamle bygninger på gårder rundt om, men ingen ville selge både hus og tomt.

– Det var da jeg ble tipset om et hus i Tosbotn, og tenkte jeg fikk gløtte på det.

Den gløtten fikk følger. Huset sto til nedfalls, og han kunne få det gratis hvis han plukket det ned og tok det med seg. Og slik ble det.

– Jeg er utdannet maskiningeniør og hadde ingen erfaring med dette, men jeg hadde dårlig råd og god tid. Det som spora meg var at tømmerhuset fra rundt 1910 var svært solid, med håndhøvla original bordkledning og originale vinduer, og da jeg fjernet platene som var slått opp innvendig kom det originale interiøret frem. Jeg var også heldig som kom i kontakt med en dame lokalt som hadde flyttet mange hus i sitt liv. Hun var til god hjelp i prosessen. «Fotografer alt, og merk alt», var hennes beste råd.

Interessen for håndverk var for alvor vekket, han leste alt av litteratur om bygningsvern, samlet erfaring gjennom arbeid på Sømna bygdetun og meldte seg inn i Fortidsminne foreningen. I dag har han bachelorgrad i teknisk bygningsvern og restaurering ved NTNU. Han og kona Åse Reinfjord (lokallagets styreleder) eier nå 14-15 hus og uthus rundt om, fra Sømna til Brønnøysund til Salhus, fra ulike epoker. De har stadig prosjekter på gang, drevet av det Eirik kaller en god porsjon idealisme. De skal ikke bare ha hus å bo i eller til utleie, de har et genuint ønske om å ta vare på gamle bygninger for neste generasjon.

TENKER MILJØ OG BÆREKRAFT

Overalt ser Eirik gamle hus han gjerne skulle tatt vare på, og han mener at flytting av hus bør være et virkemiddel det i større grad legges til rette for.

– Vi bør oppfordre folk til å flytte huset fremfor å rive. Det som i dag ses på som noe spesielt, var normalen i tidligere tider. Det sies at da Brønnøy fikk sin første lensmann i siste halvdel av 1800-tallet, kom han fra Alta med huset på flyttelasset. Da fiskerne flyttet fra øyene og inn til fastlandet, til Sør-byen for eksempel, flyttet de også med seg husa. Dette er ikke noe nytt, og i tillegg er det en form for gjenbruk som passer i vår tid. Jeg mener at Kulturminnefondet burde hatt et eget program for folk som ønsker å flytte en verneverdig bygning. Det er miljømessig og ressursmessig fornuftig å flytte fremfor å rive og bygge nytt.

Eirik mener også at det bør bli mer vanlig å bygge nye hus med gamle teknikker. Det vil igjen gjøre bygningene mer fleksible i framtiden, med økende klimaendringer. Hus bygget med moderne metoder er vanskelige å flytte.

MØTER MYE POSITIVITET

Som håndverker og styremedlem i et lokallag av Fortidsminneforeningen opplever han

at enkeltpersoner lokalt er positive til kulturminnevern, men bevisstheten rundt tradisjonshåndverk, bevaring og gjenbruk av originale deler vurderer han som slapp.

– Med råtnende bordkledning og svill-stokker som knapt bærer huset kan det være fristende å rive for å føre opp noe nytt, eller å bytte ut gamle materialer med moderne, også der gjenbruk hadde vært mulig. Særlig gamle vinduer lever farlig. Vi som er litt nerdete på detaljene sukker jo litt, da.

Likevel ser han positivt på utviklingen. Veldig mye er bevart, og bystrukturen i Sør-byen er der fortsatt.

– Å formidle verdien av dette blir en av lokallagets viktigste oppgaver.

NESTE LØRDAG

Ann-Kristin Sørvik: «Når jeg snakker om stav­kirken og foreningen så snakker jeg om det som en kulturskatt»

FMF JUB GULL TEKST copy copy copy copy copy copy copy copy copy copy