Brutalismens problem – og en norsk arkitekts løsning.

Stavkirkene var en av Erling Viksjøs inspirasjonskilder da han utviklet sandblåsingsteknikken brukt i Høyblokka og Y-blokka. Teksten er et utdrag av Siri Hoems artikkel i Morgenbladet.

«Betongørken, sovjetarkitektur … skjellsordene enkelte bruker om regjeringskvartalet, avslører en skjematisk forståelse av Viksjøs arkitektur. Bygningene er dømt på avstand, uten kunnskap om håndverk og detaljer. Erling Viksjø (1910–71) var fra slutten av 1940-åra engasjert i å utvikle en forbedret utgave av betong. Han var påvirket av internasjonale strømninger, som den toneangivende funksjonalisten LeCorbusier. Men Viksjø ville videre.

Les hele artikkelen Den naturlige modernismen i Morgenbladet

Flere av LeCorbusiers bygninger betegnes som brutalisme, avledet av fransk brut (rå, ubehandlet). Stilen kjennetegnes av at betongkonstruksjonen står uten forskjønnende overflatebehandling eller kledning. Arkitekturen er preget av enkle former der bygningsstrukturen gjenspeiles i fasaden. Etter noen års studier og eksperimentering skrev Viksjø artikkelen «Fasadebetong?» i Byggekunst 1951. Han konstaterer at jernbetong er «et vidunderlig materiale, med konstruktive egenskaper som ingen tidligere materialer har kunnet konkurrere med», men det har en stor svakhet: «Det er det lite tilfredsstillende utseende som vanlig ubehandlet betong har, og som har ført til at vi (…) alltid har dekket betongen med et ‘fasademateriale’.» Han innså brutalismens problem, og fant en løsning.

Viksjø hadde ambisjoner: «Arkitektur har til alle tider vært bestemt av byggematerialet. Vår tids viktigste byggemateriale er jernbetong, og kan vi gjøre betongen til et edelt materiale, har vi åpnet mulighetene for et arkitektonisk formspråk som er i pakt med tiden.» I artikkelen presenteres forsøk på å foredle betongen. Viksjø utviklet naturbetong, som han og ingeniør Sverre Jystad tok patent på i 1955. Ifølge Viksjøs familie var han drevet av et ønske om å skape et byggemateriale som appellerte like mye til den norske folkesjelen som treet. Han søkte et materiale som var moderne, vedlikeholdsfritt og mulig å dekorere, slik de i middelalderen utsmykket de bærende elementene i stavkirkene. Viksjø fant elvesteinene.

Naturbetong er ikke kun en sandblåst betongoverflate, slik mange tror. Materialet skiller seg vesentlig fra vanlig betong i framstilling og teknologi. Prosessen begynner med at småstein sorteres og vaskes. Steinene er minst 15 mm store og av solide bergarter, som granitt. De fylles i forskalingsformer der armeringsjern er satt inn. Steinene pakkes ved stamping og vibrering slik at de ligger tett i tett. Ned i formen står det rør der en tyntflytende velling av sement, vann, finsand og tilsetninger injiseres nedenfra. Aluminiumspulver og andre bindemidler skulle redusere krymp. Mørtelen kan tilsettes fargepigment for å oppnå ulike virkninger. Etter ca. ett døgn fjernes forskalingen, og den ferske betongoverflaten sandblåses. Resultatet er en knudrete flate med frilagt stein i en presis hovedform.

Natur, kunst og tradisjon

Viksjø tegnet og malte ustanselig. Skissebøkene fra bilturer i Norge er fulle av gamle hus i naturen. På en skisse står han i elva og fisker, med vannslipte steiner langs elvebredden. Denne naturen brakte han inn i arkitekturen. På nært hold ser man elvegrusens fargerike nyanser av rosa, rødbrunt og blågrønt i betongveggene. Viksjø ble hyllet av arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schulz i Byggekunst 1961: «Hans enkle, robuste byggverk er som sprunget ut av norsk lynne og norsk natur.»

treskurdSandblåst naturbetong åpnet for kunstneriske uttrykk ved at deler av steinflaten ble frilagt, mens resten forble dekket av sementslam. Slik kunne det skapes mønstre. Viksjø integrerte kunsten i arkitekturen på en radikal måte – dekoren kan ikke skilles fra konstruksjonen. Steinene i kunstverkenes relieff inngår i det bærende materialet, der kraften overføres fra stein til stein. Viksjø elsket ornamenter og mønstre, noe som går igjen i alle hans arbeider. Han var inspirert av tradisjonell byggekunst, Borgund stavkirke var en favoritt. Stavkirkenes dekorative treskurd er også uløselig knyttet til de bærende konstruksjonene. Slik treskjæreren skar fabeldyr og ranker inn i søyler, veggtiler og bjelkehoder, risset kunstnerne former inn i naturbetongen. Tross et hardt materiale og en nådeløs sandstråle oppnådde de høy presisjon. Feilmarginene var som treskjærerens: minimale.

Vestfold-kunstneren Carl Nesjar var en viktig samarbeidspartner i utvikling av naturbetongens dekorative kvaliteter. På Viksjøs oppfordring fikk Nesjar selveste Picasso med på laget i regjeringskvartalet. At en spanjol bidro i et nasjonalt symbolbygg var så kontroversielt at han under byggeprosessen gikk under dekknavn Pedersen. Picasso var henrykt over naturbetongens muligheter og leverte tegningene integrertgratis. Han satt i sitt atelier i Cannes med små bordmodeller av skulpturer, men manglet et materiale å realisere dem i. Naturbetong ble svaret. Dette hadde han ventet på! Picasso og Nesjar skapte 34 verk gjennom 17 år, inntil Picassos død i 1973. Det startet med Høyblokka. De fleste verkene til Picasso/Nesjar er frittstående skulpturer. Den første, «Kvinnehode», ble reist i Viksjøs hage ved Larvik i 1958. Den står nå i Texas. Da Picasso ble bedt om å lage en frise til Arkitektenes hus i Barcelona, takket han ja på vilkår av at den ble utført i sandblåst naturbetong av Nesjar. Dette er historisk.»

Y-blokka  er vedtatt revet - Fortidsminneforeingen har den på Rødista