Full verneseier! Oslo bystyre fatter vedtaket Riksantikvaren BURDE fattet!

Full seier i kampen for verdifull murgård! Calmeyers gate 12 snur kulturminnevernet "på hodet". Riksantikvarens sviktende saksbehandling ble 5. september rettet opp av et enstemmig bystyre.

Et enstemmig Oslo bystyre vedtok 5. september 2018 bevaring av den gamle hattefabrikken i Calmeyers gate 12. Bystyret støttet Byantikvarens forslag om bevaring av hovedbygning og bakfløy. Gården er prioritert i «Planleggingsprogram Hausmann» fra 2002. Men saken fikk krøll på seg. I 2013 fremmet eier et reguleringsforslag med riving og nytt kontorbygg. Riksantikvaren fremmet innsigelse pga. nasjonal verdi, men under mekling ga RA utrolig nok slipp på det meste. Kun en ombygget fasadeskjerm mot gate skulle beholdes foran et nybygg. Byantikvaren,  Plan- og bygningsetaten og Fortidsminneforeningen var sterkt kritiske. Foreningen har fulgt saken tett. Et rivevedtak ville uthule formålet med planleggingsprogrammet og gi uholdbar presedens. 

Vi gleder oss over at Plan- og bygningsetaten og Oslos politikere har fulgt opp ønsket om bevaring. Murbyen har potensial i framtidsbyen, bevaring er bærekraftig! Vi forventer at Riksantikvaren støtter opp når kommunen ønsker å ta vare på sine kulturminner.

I 2016 skrev Fortidsminneforeningen om hele den merkelige saksgangen i nr 3/4 av Fremtid for fortiden, Oslo og Akershus avdelings eget medlemsblad. Artikkelen, gjengitt i sin helhet under, er skrevet av Siri Hoem, sivilarkitekt og antikvar, ansatt i Forsvarsbygg nasjonale festningsverk, kulturminneseksjonen. Redaktør i Fremtid for fortiden.

Sakspapirene kan ses her (der også artikkelen fra 2016 er vedlegg i byrådssaken)

Calmeyers gate 12 i Oslo

Om flyktige nasjonale verdier og en truet murgård

Det var en gang en hattefabrikk i Calmeyers gate 12 – bygningen står der ennå. Murgården ble oppført i 1890 for hattefabrikant Holm. I dag er den kontorisert og forvaltes av eiendomsutvikleren Hathon Holding AS. Bygningen har nasjonal verdi, men eier vil rive. Etter innsigelse og påfølgende forhandling har Riksantikvaren akseptert at bygningen rives og kun gatefasaden består i ombygget form. I strid med kommunale innstillinger og vedtak. Nå er det opp til bystyret å avgjøre kulturminnets skjebne.

Hattefabrikken ble tegnet i 1889 av Henrik Nissen, en av våre fremste arkitekter på slutten av 1800-tallet. Han var utdannet i Berlin og hentet forbilder fra europeisk renessanse- og barokkarkitektur. Blant Nissens mest kjente verk er Frimurerlogen. Calmeyers gate 12 er en svært interessant industrigård, der fasaden er inspirert av både klassisk bygårdsarkitektur og fabrikkarkitektur. Den har bærende yttervegger av mur, og store åpne etasjer med jernsøyler i rommet.

Den fireetasjes gården har en bred hovedfløy med portrom inn til et gårdsrom, og en smal sidefløy med pulttak. Alle fasadene har eksponert rød teglstein og fine murdetaljer. På gatefasaden er det noen pussete felt, som kvaderimitasjon i sokkeletasjen, i gesimsbånd og partier mellom vinduene. Bygningen avsluttes med en karakteristisk gesims med utmurte blindarkader. Den forseggjorte gatefasaden, den enklere sidefløyen, bygningsstrukturen og bærekonstruksjonen utgjør samlet et stykke industriarkitektur som er blitt sjeldent.

Utover på 1900-tallet fikk bygningen nye eiere og annen industriell bruk, blant annet som lærvarefabrikk for Morris & Bull. Det ble gjort mindre endringer, som installasjon av WC og heis. Bygningen ble rehabilitert i år 2000 og innredet til kontorer for UDI, som har sitt nybygg på nabotomta. De opprinnelige krysspostvinduene ble erstattet med dårlige kopier, dog med samme inndeling og av tre.

Calmeyers gtNasjonal verdi

Calmeyers gate 12 er omkranset av nye kontorbygg, men på motsatt side av gata ligger en sammenhengende rekke murgårder, blant annet det jødiske museet, tidligere synagoge. Nr. 12 har høy arkitektonisk verdi og er et viktig eksempel på fabrikkarkitekturen som var integrert i murbyen. Hausmannsområdet hadde en rik funksjonsblanding, der boliger, forretninger, fabrikker, skoler og gudshus lå side om side.

Oslos kommuneplan 1991 ble godkjent ved kongelig resolusjon, den såkalte «murbyresolusjonen» av 1992, som ble gjentatt ved kgl.res. i 2001. Her tilkjennes «Oslos unike og homogene murgårdsbebyggelse» fra 1800-tallet nasjonal verdi. Etter kgl. res. ble riving av 1800-talls murgårder et unntak. Riksantikvaren fremmet innsigelse hvis kommunen fremmet riveplaner, og flere fredninger ble vedtatt.

Byantikvaren førte 1800-tallsgårdene inn på Gul liste. Oslo bystyre vedtok i 2005 Planleggingsprogram Hausmann. Dette er et retningsgivende dokument, der kommunen avklarer verneverdier og utviklingspotensial for 15 kvartaler med høyt innslag av murgårder. Verneverdiene ble relativt hardt presset, men viktige gateløp og de mest verdifulle enkeltbygningene ble kartfestet som bevaringsverdige, også Calmeyers gate 12 med sidefløy. Riksantikvaren førte Hausmannskvartalene inn i sitt NB!-register, nasjonale interesser i by.

Dragkampen mellom riving og bevaring

Hathon fremmet i 2013 et reguleringsforslag som gikk ut på å rive Calmeyers gate 12 og oppføre et nybygg med kontorer og forsamlingslokale. Eieren hadde overtatt gården i visshet om de erkjente verneverdiene, og etter at Planleggingsprogram Hausmann var vedtatt. Men det er lov å prøve seg.

Calmeyers gt 1Byantikvaren protesterte og fremmet et alternativ 2. Dette innebar at hovedbygning og sidefløy ble regulert til hensynssone – bevaring kulturmiljø. Det ble åpnet for innvendig ombygging, oppgradering av vinduer og på visse vilkår glassoverdekking av gårdsrommet. Plan- og bygningsetaten (PBE) støttet Byantikvaren, det samme gjorde Fortidsminneforeningen. Forslag til detaljregulering med to alternativer var til offentlig ettersyn i august 2013. Byantikvaren frarådet sterkt alternativ 1:

«Planforslag alternativ 1 vil føre til riving av en historisk bygning i god stand med vesentlige arkitektoniske kvaliteter og høy bevaringsverdi. Bevaringsverdiene knytter seg både til bygningens arkitektoniske og historiske uttrykk og til bygningen som representant for en bygningstypologi (opprinnelig fabrikk) som er i ferd med å forsvinne fra den tette byen. Rivingen av Calmeyers gate 12 vil dessuten bidra til å svekke det verdifulle historiske gate- og bymiljøet som bygningen er en del av.»

På grunn av de nasjonale verdiene ble saken oversendt Riksantikvaren for vurdering. Riksantikvaren fremmet 30.09.2013 innsigelse mot alternativ 1. Dette var en opplagt reaksjon i tråd med verditilskrivelsen og NB!-registeret. Men Riksantikvaren gjør en vri: De stiller spørsmål ved om vernebestemmelsene bør være så strenge som Byantikvaren foreslår. Riksantikvaren mener handlingsrommet ikke er tilstrekkelig avklart. Sitat:

Calmeyers gt 2«Eksempelvis kan en ombygging av bakgården og sidefløyen muligens gjennomføres uten at viktigheten av byggets rolle i området kompromitteres. Det samme kan sies å gjelde for større ombygginger inne i hovedbygningen, hvor interiøret i dag ikke formidler de aspektene av byggets historie som anses som viktige. (…) Ved å fokusere på bevaring av de aspekter ved bygget som vurderes som viktige, kan man videreføre iboende kulturminneverdier, samtidig som man gjør seg nytte av byggets og stedets endringskapasitet. (…) Riksantikvaren anser det som mulig å ta utgangspunkt i eksisterende bygningsmasse når nye behov for bruk melder seg. Gjennom en grundig vurdering av handlingsrommet kan man se på muligheter for å forene de interesser som foreligger uten å ødelegge de kvaliteter og de kulturminneverdier bygget og området representerer.»

Jeg oppfatter Riksantikvarens føringer som svært ulne – hvor vil de hen? Byantikvaren åpnet jo for innvendig ombygging og ny bruk av gårdsrommet, de så absolutt potensialet for bruk av «eksisterende bygningsmasse når nye behov melder seg», altså kontorer, forsamlingslokale og eventuelt boliger. Men Byantikvaren ville bevare bygningen. Betyr Riksantikvarens «ta utgangspunkt i» noe annet enn å ominnrede eksisterende bygning? Tydeligvis.

Det ble mekling hos Fylkesmannen. Ifølge protokoll fra møte 20.11.2014 skulle forslagsstiller og kommunen samarbeide om et alternativ 3. Det skulle tas hensyn til følgende føringer, direkte sitat:

  • • Riksantikvaren (RA) er ikke opptatt av bevaring av gårdsrommet eller sidefløyen
  • • RA er opptatt av bevaring av frontbygget
  • • Alternativ 3 kan også inneholde noe endring av frontbygget. RA beskrev det slik: «… mer fleksibel jo lenger bak man kommer.»
  • • RA mente det var store transformasjonsmuligheter for frontbygget. Som eksempel ble nevnt endringer i etasjeskiller.
  • • Det er ikke tilstrekkelig å bevare fasadeveggen. Det er ikke en løsning å plukke ned fasaden, for så å bygge opp.

Calmeyers gt 4Her ofres sidefløyen, og det gis føringer som er motstridende. Murgårdens vegger og etasjeskiller er et konstruktivt hele; de står ikke uten hverandre. Når RA åpner for å endre etasjeskillene og implisitt bakveggen, står man i praksis igjen med en frontfasade med luft bak. Her gir RA mer enn lillefingeren, samtidig som de konstaterer at det ikke er tilstrekkelig å bevare fasadeveggen.

Alternativ 3 – fasadebevaring

På oppdrag av byrådsavdeling for byutvikling måtte PBE bistå forslagsstiller med å utarbeide et alternativ 3 – i strid med kommunens egne planer om bevaring. Staten, som i 1992/2001 grep inn med kgl.res. fordi kommunen ikke skjøttet nasjonale interesser godt nok, er plutselig kritisk til kommunens vernevilje. Ironisk, uforståelig og langt fra forutsigbart.

Alternativ 3 fant sin form: Bygningsvolumene foreslås revet, det skal oppføres et nybygg med avvikende etasjehøyder bak gatefasaden, som i hovedsak bevares til og med gesimsen. Den historiske fasadeveggen sikres gjennom bestemmelser, blant annet: «Mindre endringer innenfor eksisterende vertikale vindusbånd tillates under forutsetning av at fasadens tidstypiske karakter opprettholdes.» Taket får ny og brattere form med to innredete etasjer og 24 vinduer mot gate. Vi har sett det før: Intensjonen om fasadebevaring ender ofte med tillempinger av den faktiske historiske arkitekturen, slik at den passer til nybygget bak. Bare det ser gammeldags ut …

Saken ble sendt på begrenset høring i november 2015. Byantikvaren frarådet sterkt alternativ 3:

«I likhet med Plan- og bygningsetaten stiller Byantikvaren spørsmål til om alternativ 3 kan betraktes som bygningsbevaring, og er kommet frem til at svaret er negativt. Bygningsvolumene rives i sin helhet. Fasaden bevares heller ikke i sin nåværende form, og tilbakeføres heller ikke. Taket avviker også fra den opprinnelige form. Bygget fremstår derfor som en kulisse og ikke en eldre bygning. Endringen av den opprinnelige vindusdisposisjonen for tilpasning av nye dekker vil bidra til å svekke fasadens autentiske uttrykk og forkludrer oppfattelsen av den historiske fasaden. Rivning av en solid 1800-tallsbygning, som dessuten er relativt nylig renovert, kan ikke kalles bærekraftig hverken fra et kulturminnefaglig eller ressursmessig ståsted. Bevaring av bygninger som kulturminner er etter Byantikvarens vurdering ikke bare en estetisk øvelse.»

Calmeyers gt 5Riksantikvaren var heller ikke helt fornøyd. I brev 11.12.2015 skriver de at forslaget i all hovedsak er innenfor meklingsresultatet, men «representerer en relativt vid og elastisk fortolkning». RA fraråder heving av vindusrekken i 2. etasje og ny ruteinndeling, de forutsetter at «vindusplassering og utforming i større grad ivaretar de historiske kvalitetene knyttet til eksisterende bygning». Videre ber de om at endringen av takflaten modereres. Ny dør i sokkeletasjen ble akseptert.

Justerte tegninger følger deretter brev fra Hathon til RA 31.05.2016. I teksten beskrives vinduer med «ny utforming både i format og ruteinndeling (…) helst med utføring i stål». Nedre del av vindusrekken i 2. etasje er ikke hevet som tidligere foreslått, nivåforskjellen tas ved en knekk i etasjeskillet (se snittet). Men hva med det pussete murfeltet mellom 2. og 3. etasje? Tegninger før/etter samt fotografier viser at dette er hevet for å passe med nytt dekke – ingen nevner dette. Takflaten er tegnet uten vinduer – muligens en inkurie, men så slipper de kommentarer.

Calmeyers gt 6Som respons trakk RA innsigelsen 02.06.2016. De «skisserte løsningene imøtekommer Riksantikvarens innsigelse på en akseptabel måte». Mener RA at fasadebevaring ivaretar de nasjonale verdiene, selv om de ved mekling framhevet at dét ikke var nok? Er det likevel greit at vindusfeltene bygges om sterkt i strid med opprinnelig utseende og materialbruk?

Muligens gikk det fort i svingene. Overså RA at det plutselig var foreslått stålvinduer? Etasjeskillene ble tillatt endret fordi Riksantikvaren antok de ikke var opprinnelige. Så vidt det framgår av saksinnsyn er ikke etasjekillene endret. Tvert imot har vi her bevart et interessant eksempel på bruk av jernkonstruksjoner. (Med et lite forbehold – rehabiliteringssaken fra år 2000 har ingen tilgjengelige dokumenter på saksinnsyn/internett.)

Farlig presedens

Leseren får vurdere selv. Er kulturminneverdiene tilstrekkelig ivaretatt i Riksantikvarens kompromiss, og var dette nødvendig? Fortidsminneforeningen synes ikke dette er en akseptabel måte å «bevare» den verdifulle murgårdsarkitekturen. Vi mister vesentlige verdier knyttet til fabrikkbygningens typologi, fasader og konstruksjoner. Dens historiske og materielle kvaliteter er en ressurs ved ny bruk. Med en vernevillig eier – hvilke muligheter! Det er et paradoks at uten RAs medvirkning hadde saken stått betydelig sterkere. RA ble bragt inn for å sikre de nasjonale verdiene, men endte med å forhandle dem bort i stedet. Presedensen i denne saken er dramatisk for murgårdsbebyggelsen i Oslo.

Mener RA at denne typen murgårder ikke er levedyktige i framtidsbyen? Fryktet de at hvis innsigelsessaken gikk til departementet, ville alt ryke, selv om bevaring hadde støtte i et bystyrevedtak?

Status når bladet går i trykken: Plan- og bygningsetaten skrev 12.08.2016 at de ikke anbefaler alternativ 3. De er «fortsatt kritiske til om dette er god måte å bevare en historisk viktig bygning», og støtter Byantikvarens bevaringsalternativ. Vi håper bystyret støtter opp om kommunal vernevilje, og ser verdien og potensialet i den fordums hattefabrikken. Bevaring er bærekraftig!

Calmeyers gt 7

Historien om «Hatte-Holm»

Historien om «Hatte-Holm» sier noe om historien bak Oslos urbane fabrikkarkitektur.

Hans Henrik Holm (1836–1911) var utdannet i utlandet og etablerte seg som gründer i Norge. Hans tyske slekt var hattemakere tilbake til 1500-tallet, han selv var 28. ledd som hadde gått i lære fra far til sønn. Firmaet Hans H. Holm A/S ble etablert i 1858 i Christiansand og var Skandinavias første damphattefabrikk med produksjon av filthatter. Året etter flyttet han virksomheten til Christiania, og etablerte seg ved Stortorvet. Senere flyttet Holm både fabrikk og bolig til Osterhaus’ gate (nr. 7 og 10–12). Fabrikken i Calmeyers gate 12 ligger i samme kvartal og var en utvidelse av virksomheten.

Holms hattefabrikk var en av de største i Nord-Europa, med 400 ansatte i glansårene. Her ble det produsert all slags hatter og luer for alle årstider, «Klæder for Arbeidsfolk», staselige flosshatter og uniformsluer med riksvåpen i gull, brukt av politiet. Blant kundene var Henrik Ibsen og keiser Wilhelm. Holm var del av 1800-tallets dominerende handelsborgerskap.

I slutten av 1890-åra fikk bedriften eget utsalg på Karl Johans gate. Da Holm døde i 1911, overtok sønnen Thorvald. Fabrikken ble avviklet under 1. verdenskrig, men forretningen «Hatte-Holm» var virksom til 1972. Hattebutikken Holm driver fortsatt i lokaler ved Rådhuset, der Thv. L. Holm åpnet butikk i 1937.

pdfLast ned artikkelen som pdf.