På fargesafari blant Oslos gamle bygårder ( Fra Aftenposten)

Sterke, mettede farger Hun er usikker på om den sterke rødfargen egentlig er den originale, men mener den fungerer fint sammen med de andre.

Det ser ut til å være en silikatmaling, fordi den har så fargesterke pigmenter, og den puster. Det er altså brukt en riktig type maling. De hvite vinduene skjærer mer av her enn i nabohusene, fordi fargekontrasten blir så stor. Skiferdetaljer på vannbrettene er vel bevart, sier Kempton.Det ser ut til å være en silikatmaling, fordi den har så fargesterke pigmenter, og den puster. Det er altså brukt en riktig type maling. De hvite vinduene skjærer mer av her enn i nabohusene, fordi fargekontrasten blir så stor. Skiferdetaljer på vannbrettene er vel bevart, sier Kempton.

Den syrlige gulfargen er typisk 30-talls, men her er det antagelig malt over med gal type maling, for fasaden har sprukket opp og fått fuktskader, sier Hanne Kempton, daglig leder i «Murbyen Oslo».Rolf ØhmanDen gule, syrlige fargen på nummer 7 er typisk 30-talls.
– Bra de ikke tok bort vannbrettene i skifer da de skiftet vinduer, som nå har hvite rammer. Trolig har det vært brune eller grønne vinduer og dører her. De nye inngangsdørene med grå stålrammer spiller ikke på lag med resten av arkitekturen og fargene, forklarer Kempton.
I etterkant av turen får hun bekreftet at disse gårdene har tilnærmet autentiske farger på fasadene.
Som i Roma og Gamla Stan
– Slike pigmenter hadde de ikke på 1800-tallet. Man kunne blande kobolt i kalken og få en lysere blåfarge, men det var dyrt og forbeholdt monumentale bygg, sier Hilde Berntsen (t.h.).Rolf ØhmanBerntsen forteller at gårdene fra siste halvdel av 1800-tallet – som de fleste på Grünerløkka – opprinnelig var ensfargede, med litt mørkere sokkel og vindusrammer.
– Det var lys- og skyggespill, vær og vind som skapte liv i fasaden. Man brukte kalkmaling med eller uten pigment. Det ga et helhetlig gatebilde, slik vi fortsatt ser det i Roma og i Gamla Stan i Stockholm, sier hun.

Evig kamp mot graffiti. Å finne riktig gråfarge å male over med har vært vanskelig her. På denne fasaden er det mer enn vindustype og fargesetting som ikke stemmer, og gårdeier vil få hjelp til å finne ut av det.Rolf ØhmanRundt 1900 kom mer farge inn med jugendstilen. Da var fasadene gjerne i teglstein med slett overflate og hvite eller grå detaljer.
– Med plastmalingen og senere byfornyelsen på 1980-tallet gikk mye fort og galt. Da ble det typisk å gi gårdene tofargede fasader og helt hvit vindusomramming. I dag er vi blitt vant til tofargede fasader. Det er bare spesielt interesserte som ser dette, forklarer ekspertene.
Stjerneeksempel i Helgesens gate
– Markveien 3 var nok ensfarget. Ornamenter og detaljer sørget for lys- og skyggespill. Her har de fått en mørkere nyanse. Vinduene er malt, og fargen er fin, sier Hilde Berntsen og Hanne Kempton.Rolf Øhman– Nå vil alle ha sin briljante gård, men man bør tenke på helheten og bymiljøet og renovere den skikkelig, sier Hilde Berntsen.
Hvordan bør man pusse opp teglsteinsfasader? – Resultatet kan bli sørgelig, sier ekspert.Tidlig på 1800-tallet kom det et direktiv om at det ikke skulle være knallhvite fasader i byen. Det var farlig for synet, ble det sagt.
– Nå ser vi noen gårder i knallfarger. Det hadde man ikke pigmenter til på 1800-tallet. Oslo skulle kanskje hatt noen enkle, overordnede regler for fargesetting, sier Berntsen.
Kollega Kempton vil ikke ha regler. En fargeklatt gjør ingen skade, mener hun.
– I Helgesens gate 12 og 14 kan man se et stjerneeksempel på hvor fint det er med avdempede, ensfargede gårder i rekke. De to har fått litt ulike sandsteinsfarger. Det er kalkmaling med mineralske pigmenter. Overflaten er transparent og livlig med fint reparerte detaljer. Slik var den antagelig opprinnelig, mener de to.

Til Aftenposten