fbpx

«Vi driver med sann historiefortelling»

En søndag i mai 2014 sto Siri Hoem i en hotellobby i Bodø. Årets representantskapsmøte var over og flybussen ventet da en TV-skjerm stjal alles oppmerksomheten. Var det mulig det de så og hørte?

Tekst og foto: Ivar Moe

Statsminister Erna Solberg og statsråd Jan Tore Sanner hadde nettopp forkynt at Y-blokka i regjeringskvartalet skulle rives. Medlemmene Siri Hoem og Geir Thomas Riisåsen falt i hverandres armer med en trist klem.hoem siste copy

Den dagen markerte et tidsskifte for mange kulturminnevernere, og særlig for Siri Hoem, en av Fortidsminneforeningens ustoppelige terriere. Riktignok hadde hun i juni året før som privatperson kastet seg inn i den gryende debatten om Høyblokka og Y-blokka med en debut i Klassekampens spalter, men siden denne maidagen i Bodø har hun representert Fortidsminneforeningen i sine innlegg. For dette engasjementet fikk hun Fortidsminneforeningens hedersnål.

Siri Hoem er arkitekt med yrkesbakgrunn fra Byantikvaren i Oslo, Riksantikvaren og Sysselmannen på Svalbard. Nå er hun ansatt i Forsvarsbygg, der hun jobber med kulturminner. Med sine kontakter i forvaltningen hørte hun rykter i 2013 om at regjeringen ville rive Høyblokka, og etter hvert Y-blokka.

- Jeg ble rystet over at politikere vurderte å rive både Y-blokka og Høyblokka. Det var Høyblokka som var truet først, ingen snakket om Y-blokka, som hadde mindre skader. Da det ble konstatert at Høyblokkas betongkonstruksjoner stod bra, var det en opplagt tanke for oss at, ja, da må man bare frede bygningene, slik planen var på forhånd. Fredningsforslaget var klart like før 22. juli 2011. Da det kom fram at de hadde tenkt å rive den, tenkte jeg – hva i all verden er det de driver med? Jeg husker ikke alle følelsene det utløste, men jeg var veldig opprørt og syntes det var kulturvandalisme.

Hun meldte seg inn i Fortidsminneforeningen i 1993. Etter hvert som hun er blitt kjent med andre medlemmer, er hun blitt mer og mer oppmerksom på at hun selv ikke har hatt noen gamle hus i livet sitt. De aller fleste hun kjenner i foreningen eier et gammelt hus eller en gammel hytte som de tar vare på. Men Siri vokste opp i en familie i Trondheim uten gamle hus. Men byen var heldigvis full av dem.

SOM EN FISK PÅ LAND

- Da jeg begynte på arkitektstudiet i Trondhjem, var jeg litt fisk på land og fant meg ikke helt til rette faglig. Terje Moe, en kreativ og legendarisk lærer, sa at det første året skulle vi ikke lese bøker; vi skulle bare skape. Det funka ikke for meg. Jeg var skoleflink og vant med å ta til meg kunnskap. Jeg kavet fælt, men det var mye interessant også, og sosialt bra, forteller hun.

Midt i studiene tok hun et halvt år fri. Hun begynte på bildemediekunnskap for å dyrke film, som var hennes store lidenskap. Hun gikk på Dragvoll (campus for humanistiske fag) sammen med gamle raddiser. Filmklubb ble en viktig del av livet hennes, gjerne tre ganger i uken. I 1992, i tredje klasse på NTH (i dag NTNU) valgte hun arkitekturhistorie som særkurs.

­ Da fikk jeg lest bøker, med håndfast kunnskap. Jeg meldte meg også inn i Fortidsminneforeningen, sannsynligvis fordi en lærer reklamerte for det, eller at vi hadde en årbokartikkel på pensum. Det var tidsskriftene som gjorde at jeg meldte meg inn. Siden den gangen har jeg lest alle tidsskriftene i foreningen, mer eller mindre. Jeg tok diplomoppgaven på arkitektur-historisk institutt. Den het «Nostalgi som postmoderne fenomen», med fokus på nyere norsk trearkitektur.

- Det var et skriftlig tema – da var jeg ferdig med å tegne hus. Jeg flyttet etter hvert til Oslo, og fikk inn en 6­siders artikkel i Byggekunst (Norske arkitekters landsforbunds eget tidsskrift). Så skrev jeg en artikkel til Samtiden om ferdighus. Det var nok en fordel å ha en ung, kvinnelig stemme.

Hun måtte gå noen runder i et arbeidsmarked som var trangt for en ung arkitekt med dragning mot å jobbe med kulturminner. Men etter ti måneders lediggang ble det jobb hos Byantikvaren i Oslo, med Hans Jacob Hansteen som sjef og læremester.

- Jeg var 26 år og jobbet gratis hos Byantikvaren med drøyt 4000 kroner i måneden i støtte fra arbeidskontoret. Etter fire gode måneder fikk jeg tilbud om fast engasjement og kom inn i loopen. Jeg elsket jobben min. Dette var et vendepunkt i livet. Jeg syklet rundt i Oslo på befaring og så på alt mulig. Lærings kurven var bratt. Jeg hadde mange dyktige kolleger, og fikk tidlig interessen for teknisk bygningsvern, forteller hun.

Et år senere var hun i et engasjement hos Riksantikvaren, i bygningsavdelingen med Ulf Holmene og Unni Grønn. Her jobbet Siri mye med fredningssaker og forvaltningsrett, kanskje for mye for en som likte å være nær kulturminnene. Derfor skiftet hun over til Byantikvaren i Oslo, da sjansen bød seg, «for å komme nærmere bygningsteknikk, eiere og hus», som hun sier.

SÆRLIG ENGASJERT

Siri Hoem er kjent i den indre del av Fortidsminneforeningen for å være et særlig engasjert menneske. Hva er det som driver henne?

- Ja, man kan spørre om det. Det er i hvert fall ikke for å ta vare på egne gamle hus, siden jeg ikke har noen. Jeg er ikke utpreget nostalgiker. Jeg liker jo modernismen også. Det hele handler om noe som er mye større enn kulturminnevernet. Det handler om sivilisasjon. Hva er det gode liv? Det å ta vare på verdier rundt seg. Jeg kunne vært en like engasjert naturverner. Men kulturminnevern forener veldig mange ting: historieforståelse, skjønnhet, gode omgivelser, miljøaspektet, tidens gang. Vi kjemper mot «kommersen» og de tunge kreftene i samfunnet, som ofte går en annen vei. Vi kjemper for noe som er truet. Og jeg har åpenbart en kampvilje i meg, som jeg tror at ikke alle har. Noen har det kanskje en stund. Så blir de slitne, og så trekker de seg.

- Du blir ikke sliten?

- Jo, jeg blir kjempesliten – innimellom. Jeg blir lei meg også. Men som regel hviler jeg en dag eller to og så er det på’n igjen. Jeg har tendens til å være pessimist på vegne av samfunnsutviklingen. Men jeg vil allikevel være med å kjempe for at verden skal bli bedre. Alternativet er å gi opp. Da blir jo livet meningsløst.

- Alle rivesakene gjør inntrykk, de i Oslo er jeg tettest på nå. Det er smertefullt, fordi man river jo verdier og bygninger som representerer både historie og kvaliteter som vi aldri får tilbake i et nybygg. Det blir nesten som å brenne bøker, eller meie ned en flott skog eller myr. Det er trist at vi lever i et samfunn med så mange politikere som ikke føler den verdien. Det er mye følelser knyttet til dette. Det er det samme i naturvernet. Noen føler veldig sterkt for å ta vare på natur, men det er også mulig å begrunne det rasjonelt. Som med kulturminnene. Noen har den umiddelbare kjærligheten til kulturminnene, mens andre åpenbart ikke har den. For meg er det forunderlig. Det er mye lettere å få oppslutning for naturvernforeninger og Amnesty International, de har jo vanvittig mange flere medlemmer enn oss, og er en mye større folkebevegelse.

- Er du litt misunnelig?

- Nei, for jeg er med der også! Men der er jeg et passivt medlem. Jeg støtter saken og skriver under kampanjer. Men i forhold til den manglende interessen for de bygde omgivelsene, er jeg forundret. Fortidsminneforeningen burde hatt 100 000 medlemmer. Men så lenge jeg har vært aktiv, står det tilnærmet stand by på 7000. Det er merkelig. For i spørreundersøkelser sier jo 90 prosent at de er opptatt av kulturminnevern. Det er muligens en intensjon eller en selvoppfattelse av det er dette de er opptatt av, men vi ser hvor tungt det er å mobilisere. Jeg ser det gjennom Y-­blokk-aksjonene. Selv om vi er flere hundre demonstranter, trekker vi få når vi sammenlikner med abortspørsmålet, eller ulv, sier Siri mer og mer engasjert. (Artikkelen fortsetter under bildet.)

siri Hoem og John sells

Våren 2016 fikk Fortidsminneforeningen besøk av John Sell, visepresident i Europa Nostra. Han var i Oslo for å lære mer om Y-blokka som den europeiske organisasjonen hadde plassert på listen over Europas 14 mest utsatte kulturminner. Her i samtale med Siri Hoem foran Picasso og Nesjars kunstverk «Fiskerne». Foto: Trond Rødsmoen

SKJÆRER HENNE I HJERTET

Engasjert har hun også vært i kommuneplanen i Oslo. Det skjærer henne i hjertet at byen skal utvides fra innsiden med fortetting og høyhus i sentrum. Konsekvensen er jo at de ødelegger den historiske byen. Hvis det er prisen for «innenfra og ut-tenkningen», så er prisen altfor høy, både kulturelt og sannsynligvis også i et miljøperspektiv.

Så er det kanskje litt urettferdig at Siri bare blir identifisert med kampen for å redde Y- blokka.

- Jeg er engasjert i hele spennet av kulturminner, fra marginale fangsthytter på Svalbard til praktbygg i Oslo. Til hverdags jobber jeg mye med murhus og trehus fra 1700– og 1800-tallet og noe middelalder. Jeg blir like engasjert i alt. Men jeg mener ikke at man skal ta vare på absolutt alt som er bygget.

Vendepunktet hennes som aktiv i Fortidsminneforeningen var en invitasjon til å skrive en artikkel i Årboken om autentisitet i 2004. Den førte til at hun ble med i redaksjonen i Årboken i syv år, til 2011. Derfra gikk hun inn i redaksjonen i «Fremtid For Fortiden», medlemsbladet til Oslo og Akershus avdeling. Da Arne Lie Christensen sluttet som redaktør i 2015, tok Siri Hoem over som redaktør, et frivillig verv hun sitter i ut 2019.

- Før dette hadde jeg skrevet omtrent én artikkel i året. Noe som tente debattant-genet, var da Arne Lie Christensen i 2001 skrev en artikkel i «Fremtid for fortiden» om et hus i Drøbak, hvor han drøftet ulike synspunkt. Huset hadde gått gjennom mange endringer, og nå ønsket man å tilbakeføre det til et historisk uttrykk. De ville skape et «historisk» hus som aldri hadde sett slik ut. Det var dikting. Antikvarene i Akershus fylkeskommune var imot, lokalsamfunnet var for. Den diskusjonen tente meg, og jeg skrev et motsvar som ble til en god diskusjon med Arne.

- Kan slike teoretiseringer være skremmende for medlemmer og andre?

- Jeg prøver å skrive på en ikke-skremmende måte. Men jeg erfarer jo at en del, også enkelte av våre medlemmer, er mest opptatt av at ting ser gammeldags ut, selv om det ikke er ekte gammelt. Dette har jeg vært veldig opptatt av.

Siri har snakket så engasjert at kaffen hennes er blitt kald. Hun merker det nesten ikke og viser til boka «The Past is a Foreign Country» av den amerikanske samfunnsgeografen David Lowental (1923-2018). En «bibel» fra studietida.

- Han skriver om vår tid som er så full av illusjoner og kulisser. Han skriver om en amerikansk filmproduksjon som skulle tas opp i Forum Romanum, men filmfolkene syntes stedet var litt stusslig, så de bygde heller en kulisse som var i tråd med forventningene de hadde til historien. Jeg tenker at å være med på det kulissemakeriet, det kan jeg ikke. Jeg kjemper for det motsatte, i kulturminnevernet og ellers i livet.

Åpenhjertighet er et stikkord for henne. Hun synes at illusjonsmakeriet marmorering, slik vi kjenner det fra 1700-tallet, er et kulturhistorisk interessant fenomen.

- Jeg vil jo påstå at det er åpenhjertig, for når du går innpå det, så ser du hva det er. Men å bygge et hus som ser ut som det er fra 1780, og som aldri har stått der, det er problematisk. Hvis du gjør den kopien så god at den til og med lurer oss fagfolk, og slikt skjer, så har vi forfalsket historieforståelsen. En grunnleggende motivasjon og begrunnelse for kulturminnevern er at vi driver med sann historiefortelling, mener hun.

NOE SKAL OGSÅ FORSVINNE NATURLIG

Akkurat dette ble ekstremt tydelig for henne da hun første gang kom til Svalbard for å jobbe som kulturminnerådgiver. Hun visste lite om kulturminnene der, som hun kaller for «en helt egen liga». Men hun ble godt kjent med denne ligaen etter å ha jobbet for Sysselmannen i tre år, og deretter som mangeårig styremedlem i Svalbards miljøvernfond.

- Der er det fangsthytter som kan være så små som 1,9 x 1,9 meter. De er bare en knapp sengelengde, satt sammen av enkel bordkledning og papp. De skulle bare vare et år eller tre. Nå er de 100 år gamle og mange av dem er falleferdige og råteskadde der de står med treverket rett ned i tundraen. Men hva skal vi gjøre med dem? Hvis de skal repareres for å leve lenge, må vi i praksis skifte ut hvert bidige bord i veggene, fordi de er gjennområtne. Da får du en kopi, som kanskje kan oppleves av de få turistene som kommer forbi. Dette er veiløse områder mange titalls mil fra bosetningene. Men en slik drastisk reparasjon, eller gjenoppbygging, gjør at du mister hele auraen, stemningen av at her har fangstmannen vært, inskripsjoner, gammelt avispapir til isolasjon, gjenbruksmateriale med spor. Man får respekt for at her har det utspilt seg en marginal historie. Noen har overlevd i 30 minus inne i et lite skur i mørketida for å skaffe seg et utkomme. På Svalbard har de heldigvis en verneideologi som kalles «naturlig forfall» eller «død i skjønnhet». Det handler om å respektere dokumentasjonsverdien og la kulturminnet sakte gå til grunne som en naturlig ruin, som til slutt blir en jordhaug. Da blir det viktig å dokumentere kulturminnene og deres historie grundig før de forsvinner.

Siri Hoem har brukt mange månedsverk på å skrive leserinnlegg og høringsuttalelser. De siste fem årene har kulturminnevernet tatt mye av fritiden hennes. Hun angrer ikke.

- Jeg står ut dette året som redaktør i «Fremtid for fortiden», og så følger vi Y-blokka helt til vi har vunnet eller er i kasjotten.

NESTE LØRDAG:

Eirik Nicolaisen: «Vi bør oppfordre folk til å flytte huset fremfor å rive»

FMF JUB GULL TEKST copy copy copy copy copy copy copy copy copy copy copy