fbpx

«Jeg anser håndverkeren for å være like viktig som akademikeren»

– Jeg virkelig brenner for at den allmenne byggeskikken ikke skal dø ut, sier Grete Holmboe. Nå skal den tidligere antikvaren forvandle disse tømmerstokkene til en ny løe på en 1700-tallsgard.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

Staver, slinder og reis. Negling, kroband og stavleggje. Uttrykkene hagler i verkstedhallen på Tau i Rogaland. Tømmeret foran oss utgjør ulike deler av det som skal bli en ny løe på en fraflyttet gard ved Lysefjorden, og Grete Holmboe, styreleder i både Rogaland avdeling og Ryfylke lokallag, gir meg en rask innføring i grindkonstruksjonens logikk.GRETE HOLMBOE nett

– Opprinnelig tenkte vi å sette i stand hovedhuset på garden, men vi innså at det ville bli et altfor stort prosjekt for foreningen. I tillegg ønsker vi ikke å gå i beina på de profesjonelle bygningsvernkonsulentene. Men løa var vi ikke redde for å gi oss i kast med, sier Grete – og da som et prosjekt for å øke kompetansen og interessen for tradisjonelt bygghåndverk.

Verkstedhallen er både produksjons- og undervisningslokale. Noen ungdommer har tilrettelagte skoledager her, og denne dagen får de prøve seg med øks og sag. Tunge løft blir det også.

Prosjektet innebærer å reise en tradisjonell løe på de gamle uthustuftene på garden Håheller, en idyllisk, veiløs 1700-tallsgard forbi Preikestolen mot Lysebotn. Planen var opprinnelig å flytte og gjenreise en gammel løe de fikk tak i her på Tau, men det viste seg at det meste av materialet ikke lot seg gjenbruke, utover fire staver og noen andre deler. Storparten blir derfor produsert nytt, uten at det svekker nytteverdien.

– Du kan ikke restaurere noe gammelt om du ikke kjenner til hvordan du skal bygge nytt med gammel teknikk, slår Grete fast.

LOKALLAG SØRGER FOR FREMDRIFT

Mange aktører har forsøkt å gjøre noe med Håheller, uten å lykkes. Nå ser det ut til at noe vil skje også med hovedhuset, mye takket være påtrykk fra Ryfylke lokallag. Løe-prosjektet har gitt foreningen en rolle som pådriver i samarbeid med Ryfylke Friluftsråd, Stavanger Turistforening, Lysefjorden Utvikling og Forsand kommune. Løa vil gi synlig fremdrift, når bygningen om ikke så altfor lenge står ferdig.

Garden er i privat eie, men Grete og de andre involverte jobber for å sikre at stedet blir allment tilgjengelig. Det brukes mange offentlige kroner på både hovedhuset og løa, og da bør det komme flere enn eieren til gode. Her må avtaler og servitutter på plass.

Men det er ikke den byråkratiske delen av prosjektet Grete helst vil snakke om. Hun er langt mer opptatt av håndverk og material-valg. Og at hele prosessen skal bidra til økt kunnskap og vilje til å satse på håndverk generelt og lokal byggeskikk spesielt.

– Jeg virkelig brenner for at den allmenne byggeskikken ikke skal dø ut, den som preger kulturlandskapet og kulturarven vår. Håndverkerens kunnskap har gått i arv gjen-nom generasjoner. Blir den borte, hvordan skal vi da holde bygningsarven vår ved like, spør Grete.

Det holder heller ikke å tenke landet under ett. Det er viktig å se de lokale variasjonene, de naturgitte forutsetningene bestemt av landskapet, klimaet og materialtilgangen.

– Skal vi klare å redde denne kunnskapen må vi jobbe praktisk, dette kan vi ikke lese oss til.

SÅ ET FRØ I UNGDOMMEN

Tømmerstabelen i verkstedet på Tau har allerede skapt ringer i vannet. Det holdes kurskvelder og helgesamlinger med både teoretisk og praktisk undervisning og mengdetrening. Elever som sliter på skolen har frivillig brukt høstferien i verkstedet for å bli drevne i å håndtere øksa. Prosjektet er blitt en møteplass der godt voksne karer med sine gamle økser og kniver møter ungdom som ser en ny verden åpne seg. Det er blitt holdt smedkurs og kurs i å lage lærslire. Og ennå er ikke selve reisingen av løa kommet i gang.

– Dette prosjektet er overveldende. Særlig viktig er det at ungdom blir inspirert. Enkelte har virkelig funnet sin nisje. De viser stor interesse, skaffer seg arbeidstøy, økser og andre verktøy. Her tas de på alvor, og kan styrke mestringsfølelsen. Jeg tenker at vi her kan så noen frø, og kanskje vil noen av disse ungdommene gå videre, få lyst til å utdanne seg innen håndverk, sier Grete. (Artikkelen fortsetter under bildet)

DSC 6266 red

ROLLEN SOM LOKAL VAKTBIKKJE

Grete tenker at hun alltid har vært en verner. Hun hadde sommerjobb ved Arkeologisk museum og ble medlem av Fortidsminne-foreningen tidlig på 1970-tallet. Hun er utdannet interiørarkitekt og har siden 2002 vært leder for bygningsavdelingen ved Ryfylkemuseet. Hun har vært medeier og jobbet i arkitekt- og ingeniørkontor på hjemstedet Sand og vært involvert i en rekke rehabiliteringer, restaureringer og museums-utstillinger. Først de senere årene har hun påtatt seg styreverv i foreningen, og fra 2017 har hun vært styreleder i både Rogaland avdeling og Ryfylke lokallag.

– Jeg var skeptisk til opprettelsen av lokallag da dette ble et kriterium for å kunne motta offentlig støtte, men jeg ser verdien i dag. Lokallagene kommer tettere på objektene enn fylkesavdelingene gjør, og det blir lettere å følge opp reguleringsplaner. Foreningen skal være vaktbikkje, og da gjel-der det å kjenne lokale forhold. Samtidig kan det noen ganger bli for lokalt, da er det godt å kunne overlate en sak til fylkesavdelingen. Når jeg har stått hardt på i en vernesak, har det hendt at folk har sluttet å hilse på meg. Mange er livredde for vern.

VERDIFULL PROSESS

Grete mener at Fortidsminneforeningen tradisjonelt har vært en «snobbeklubb» og at de som engasjerer seg i bevaring lett oppfattes som «særinger». Dette tror hun har endret seg de senere årene, mye takket være en dreining i oppmerksomheten internt mot det praktiske.

– Jeg anser håndverkeren for å være like viktig som akademikeren. Det vi driver med her i verkstedet er helt grunnleggende, sier hun med trykk. Samtidig har dette

helt grunnleggende – å slå et slag for den allmenne, lokale byggeskikken – stor betydning for den største utfordringen av alle, mener hun:

– Klimaendringene, uten tvil. Vi ser at vedlikeholdsbehovet bare øker. Vi trenger derfor flere restaureringshåndverkere som kjenner de lokale forholdene og teknikkene. Selv museene, som bør være kunnskapsbanken andre kan dra nytte av, sliter med å vedlike-holde sine egne bygninger, sier den tidligere antikvaren. Løe-prosjektet som opptar all hennes tid i disse dager, ser hun som et lite, men viktig bidrag til en sikrere fremtid for bygningsarven.

– Om løa ikke skulle bli reist, har vi likevel oppnådd mye med prosessen. Vi har klart å skape et miljø rundt dette. Vi har en liste med rundt 80 mennesker som er involvert i en eller annen grad. Bare det å vekke interessen i unge mennesker gjør dette til noe meningsfullt, sier Grete.

At løa ikke blir realisert er det likevel liten risiko for. Entusiasmen rundt dette er stor og Grete og resten av styret i Ryfylke lokallag har vist at de har gjennomføringsevnen som skal til. Tidsplanen er klar: Grunnmuren ute på Håheller er allerede istandsatt. 10. mai begynner arbeidet med å reise løa. I august skal kledningen på. Og 20. oktober – da inviteres det til åpningsfest!

NESTE LØRDAG:

Samuel Billaud Feragen: «De skal i hvert fall få vite historien til det de vil rive»

FMF JUB GULL TEKST copy copy