fbpx

Jakten på arkitekten bak Hotel Central i Stryn

I Fortidsvern nr. 4-2016 kan du lese den spennende historien om Hotel Central i Stryn. Men hvem var arkitekten? Her er artikkelforfatter og historiker Edvard Faleides teori.

Hva gjør man når man står foran et markant stykke arkitektur med noen usignerte originaltegninger i hånden – og ingen vet hvem arkitekten var? Og når tilgjengelig forskning, arkiver og offentlige kulturminneinstanser heller ikke kan gi noe svar? I denne artikkelen skal vi følge den møysommelige veien mot et svar på gåten. 

Det er liten tvil om at Hotel Central (HC) i Stryn ble tegnet av arkitekt. Byggetegningene er bevart, men mangler signaturfelter, slik at arkitektsignatur eller stempel dessverre ikke finnes. De bevarte tegningene bærer preg av å ha vært kopier til bruk på byggeplassen og viser tre av fasadene, foruten planløsning for fire etasjer. Tegningene er utført med en klarhet og presisjon som må defineres som fagmessig utførelse.

Stilmessig representerer HC en relativt ny og moderne variant av sveitserstilen på 1890-tallet, blant annet kjennetegnet av en asymmetrisk bygningskropp, en spisesal som er lagt til egen fløy grunnet ekstra høyde under taket, samt bruk av trekk fra dragestilen. Verandaer utformet som inntrukne loggia med nyromanske arkader/dvergarkader og et 4-etasjers hjørnetårn bidrar til å forsterke inntrykket av et arkitektarbeid som har et visst profesjonelt register å spille på. For den som kjenner de lokalt pregede variantene av sveitserstilen i denne delen av Vestlandet, framstår Hotel Central som vesentlig mer «urbant» og utviklet i hele stilføringen og komposisjonen. Bygningen inneholder så godt som alle nye utviklingstrekk som ble introdusert av «byarkitektene» i begynnelsen av 1890-årene.

Denne bygningen skiller seg derfor tydelig fra andre samtidige hotellbygninger i samme område i Nordfjord. Det må kunne utelukkes at en lokal byggmester på selvstendig grunnlag kan ha stått for en slik utforming. For øvrig fantes kun en eneste lokal arkitekt i dette geografiske området som prosjekterte hotellbygninger i sveitserstil i samme periode, Lars N. Sølvberg. Hans hoteller (og større villaer) representerer imidlertid en mer tradisjonell variant, preget av symmetri og enkle bygningskropper. I ornamentikken kan Sølvbergs stil lett gjenkjennes, da den bruker geometriske mønstre hentet fra bl.a. karveskurd, foruten stiliserte, nygotiske plantemønstre i gjennomskårne felter mellom bjelker, søyler, m.v. Hoteller utført av ham kjennetegnes av mer markante og «dekortunge» verandaframbygg i midtaksen enn det som er tilfelle på HC.

Originale byggetegninger som er signert Lars N. Sølvberg, viser også en annen tegneteknikk enn den som er brukt på tegningene til HC.

Sølvbergs navn kan imidlertid med større sikkerhet knyttes til byggelederarbeid for HCs hjørnetårn og spisesal. Ifølge muntlige kilder i Sølvbergs familie ble Lars N. Sølvberg hyret inn for å stå for den praktiske utførelsen av disse mer krevende delene av bygget. Sølvbergs styrke var at han ikke bare var arkitekt; han drev også en omfattende virksomhet som byggmester, samtidig som han hadde sagbruk, høvleri og snekkerverksted som kunne levere det meste av trelast og prefabrikkerte bygningsdeler.

Den lokale byggmesteren Knut Maurset hadde hovedentreprisen på HC. Han må ha vært langt på vei ferdig med sin del sommeren 1894, da hotellet ble branntaksert og skulle tas i bruk for turistsesongen. Tårnet og spisesalen var da ikke fullført, forteller branntaksten. Så går det to år til neste branntakst; i 1896 var alle arbeider ferdigstilt, Sølvbergs delentreprise på tårn og spisesal inkludert. Byggeperioden var dermed 1893-96.

Selv hadde jeg på 1980-tallet en teori om at Lars N. Sølvberg kan ha vært arkitekten for HC. Senere års studier av hans dokumenterte hotellprosjekter og tilgjengelige byggetegninger av privatvillaer/våningshus viser at denne teorien ikke holder stikk.

En av bergensarkitektene?

Kunsthistorikeren Axel Chr. Mykleby skrev i 1983 magistergradsavhandling om 1880- og 1890-tallets sveitserhoteller på Vestlandet og i Telemark. I kjølvannet av dette foretok han – trolig på oppdrag for Riksantikvaren – en synfaring og vurdering av HC i forhold til verneverdi. I et notat til Riksantikvaren skrev Mykleby at HC mest trolig ble tegnet av en av bergensarkitektene, kanskje Hans Heinrich Jess (1847-1916). Denne vurderingen ble gjort ut fra stilmessige karakteristika. Mykleby poengterte at den arkitektoniske og håndverksmessige kvaliteten var høy. På bakgrunn av at dette gjennom flere år var Myklebys spesialfelt, var dette en kvalifisert vurdering, som nok burde vært fulgt opp av videre granskning.

Det ble ikke jobbet mer med dette. HC ble restaurert, og både Mykleby og andre fikk nye oppgaver og fokus. Arkitektspørsmålet ble hengende i luften, med en usikker Sølvberg-teori fra min side og en også usikker, men desto mer velkvalifisert Jess-teori fra Myklebys side.

Ny vurdering

Med de uheldige vendingene og vurderingene som har skjedd rundt HC de seneste årene, ble det etter min mening nødvendig å undersøke mer rundt bygningens arkitektoniske opphav. Verneverdien av denne bygningen ligger hovedsakelig i den arkitektoniske kvaliteten, som igjen er basert på arkitektens profesjonalitet. HCs blanding av innovative og tradisjonelle historismestilarter hentet fra både mur- og trearkitektur peker mot en oppdatert arkitekt som ikke bare fulgte strømmen, men også var med på å vise vei.

Borgund Maristuen Hotel Filefjel Myklebys pekepinn mot Hans Heinrich Jess måtte testes opp mot tilgjengelige kilder. De to mest nærliggende kildene ble dermed Myklebys egen magistergradsavhandling fra 1983 og Myklebys biografi om Jess i Norsk kunstnerleksikon fra omtrent samme tid.

I avhandlingen behandler Mykleby et stort antall hoteller i området Vestlandet/Telemark, der noen av dem bare nevnes i forbifarten (bl.a. HC). Mykleby har bevisst konsentrert seg mest om hotellene i Hardanger/Sogn, for å «spisse» avhandlingen noe. Selv med en relativt fyldig omtale av Hans Heinrich Jess - spesielt i forbindelse med Hotel Hardanger i Odda - bringes HC i Stryn ikke inn som et mulig Jess-hotell. Ut over de fire kjente hotellene som bærer Jess´ signatur (Breifond Hotel i Røldal, Mælands Hotel i Granvin, Maristuen på Fillefjell/Lærdal og Hotel Hardanger i Odda), nevner Mykleby bare kort at Jess skal ha tegnet enda noen flere hoteller på Vestlandet, uten at man i dag kjenner hvilke det var eller hvor de står. Mykleby hadde ikke anledning til å gå nærere inn på dette i avhandlingen.

Mykleby synes paradoksalt nok å ha hatt lite kjennskap til HC under arbeidet med avhandlingen. Synfaringen av HC og notatet til Riksantikvaren med henvisning til Jess ser ut til å ha kommet etter at avhandlingen ble ferdig, i forbindelse med at HC var foreslått revet.

Mælands Hotel 2Biografien om Jess i Norsk Kunstnerleksikon inneholder verkliste over Jess' dokumenterte prosjekter. HC er heller ikke å finne her – uten at det nødvendigvis må leses slik at Jess ikke kan ha tegnet HC. Mykleby tok her med kun de verkene av Jess der arkitekt-signaturen er belagt med sikre kilder.

Biografien om Jess med verkliste i Norsk Kunstnerleksikon bygger i utgangspunktet på arkitekt Schak Bulls upubliserte manuskript fra 1932 om «Bygningsforholdene i Bergen i aarene 1880-1930». Bull omtaler arkitektene i Bergen i denne perioden, med lister over deres utførte oppdrag innenfor bygrensene i Bergen. Utenbys oppdrag er dessverre ikke tatt med, selv om Schak Bull må ha kjent til en god del av sine samtidige kollegers prosjekter rundt om på Vestlandet, f.eks. Hans Heinrich Jess´ kirker og hoteller.

Smørsalmenning 14 i Bergen

Man leter altså forgjeves etter forbindelsen mellom HC og Jess i både kunstnerleksikonet og hos Schak Bull. Men: I begge verklistene går det fram at Jess i 1895 tegnet forretningsgård for bøssemaker Tenden i Smørsalmenning 14 i Bergen. 

Denne bøssemaker [Isak R., min anm.] Tenden var ingen ringere enn en yngre bror av byggherren for HC i Stryn, kjøpmann og hotelleier O. J. Tenden. Hotelleieren i Stryn var født og oppvokst i Smørsalmenning 14, og han hadde, også etter at han flyttet til Stryn, hyppig Breifond Hotelkontakt med bøssemakerbroren, som overtok familiebedriften i Smørsalmenningen. Arkitekt Jess bodde på sin side i Store Markevei 36 (som han selv tegnet og var byggherre for i 1881), som lå i samme strøk på Strandsiden.

Disse enkle fakta viser at hotelleier Tenden utvilsomt må ha kjent godt til Jess og hans arkitektvirksomhet. I utgangspunktet er det ikke unaturlig at de to Tenden-brødrene fra Strandsiden i Bergen kan ha brukt samme «lokale» arkitekt til sine to prosjekter, som må ha pågått samtidig.

Kildesituasjon

Arkivet etter arkitekt Hans Heinrich Jess er gått tapt. Verken etterslekten eller offentlige arkiver/museer sitter med arkivalia som kaster helhetlig lys over Jess´ arkitektpraksis – utover det som er kommet med i kunstnerleksikonet og hos Schak Bull.

Når det gjelder HC, ble hotellet solgt ut av Tenden-familien i 1917 og ombygd til internatskole. Familien Tenden flyttet fra Stryn i 1924 og hadde en omflakkende tilværelse innen hotellnæringen på en rekke steder, før de landet i Oslo. Noe arkiv fra HC-perioden er ikke tatt vare på i familien, heller ikke hos den nye eieren fra 1917, Sogn og Fjordane fylkes-kommune. Ellers er hotellet nevnt i en rekke publiserte kilder, som alle har til felles at arkitekten bak byggverket ikke har vært i fokus.

Hotel Hardanger Odda 2Jeg har forsøkt å finne byggetegninger av andre bygninger i samme stil som Jess tegnet i samme periode, for å kunne sammenligne med de bevarte byggetegningene av HC. Av de fire sveitserhotellene i Hardanger/Sogn som vi med sikkerhet stammer fra Jess, har jeg ikke kunnet oppdrive noe tegningsmateriale. Og siden ingen av dem eksisterer lenger i dag, er det heller ikke mulig å sammenligne selve bygningene.

Byarkivet i Bergen har hittil kun funnet en eneste signert tegning av Jess: av murgården Harald Hårfagres gt. 20 på Nygårdshøyden i Bergen, fra ca. 1900. Stil og materialbruk gjør det mindre relevant å jevnføre denne bygningen med HC, men tegneteknikken i plantegningen og i håndskriften er for en stor del kongruente med tegningene av HC.

Fotodokumentasjon

Kildesituasjonen gjør da at foto som viser Jess-hotellenes opprinnelige utforming, blir en viktig kilde. Forutsetningen er imidlertid å klare å analysere det man ser; bl.a. å kunne skille mellom allmenne stiltrekk som var vanlige i sveitserstilen uansett arkitekt, og å kunne definere en bestemt arkitekts stilmessige særtrekk. I tillegg må man ta høyde for at en arkitekt med bredde i repertoaret var i stand til å gi hotellanleggene individuelle særpreg, uten å gjenta seg selv i det uendelige. Dernest også at en arkitekt gjerne tar opp nye impulser over tid, og dermed endrer grepene sine i større eller mindre grad.

De fire kjente hotellene av Jess sprer seg over en samlet byggeperiode på syv år, fra 1889 til 1896. De to eldste, Breifond Hotel og Mælands Hotel, ble begge bygget 1889-90. De to yngste, Maristuen og Hotel Hardanger (HH), i henholdsvis 1893-94 og 1895-96. Når det gjelder Maristuen, sto et første byggetrinn ferdig alt i 1887, men det er kun andre byggetrinn fra 1893-94 som med full sikkerhet blir tilskrevet Hans Heinrich Jess. I det videre omtaler jeg kun denne utvidelsen.

Av fotomateriale som gir et godt nok vurderingsgrunnlag, har jeg funnet færrest foto av de to eldste og flest av de to yngste, som helt fra starten nok fikk mest oppmerksomhet grunnet at de var størst og mest påkostet av de fire.

HC i Stryn ble som nevnt bygget i perioden 1893-96 og overlapper dermed både Maristuen og Hotel Hardanger, men i likhet med Maristuen ble hoveddelene av arbeidene utført 1893-94.

Hovedtrekk i Jess´ hotellutforming

Sett på avstand og uten å fokusere på detaljer er det noen trekk som synes å være ytre kjennetegn på Jess-hotellene:

1. Tårn og takryttere

2. Sammensatte bygningsvolumer med fløyer

3. Asymmetrisk hovedform

4. Spisesal/kjøkken i egen fløy og med ekstra stor etasjehøyde

5. Spesielt påkostede spisesaler

6. Knapp utvendig dekor

Vurdert ut fra disse seks hovedtrekkene ser vi at HC ligger innenfor de felles rammene. Jevnføringen må likevel detaljeres mer enn dette for å gi klare holdepunkter.

Detaljløsningene

Det vil i denne artikkelen føre for langt å gjengi i detalj alle fellestrekkene man kan finne mellom Hotel Central og hvert av de fire dokumenterte hotellene av Hans Heinrich Jess. Likhetene i detaljløsninger er for mange til at det kan dreie seg om tilfeldigheter eller et overflatisk plagiat. Jeg har her valgt å bruke Hotel Hardanger (HH) i Odda som eksempel.

HH vs. HC: Begge har

  • En relativt «moderne» variant av sveitserstilen > virker bevisst og rasjonell
  • Sammensatt bygningskropp
  • Gjennomført asymmetri i fasadene, mens hver sekvens av fasadene er symmetrisk
  • Samme grad og karakter av detaljering > småskalerte, presise detaljer; «måtehold»
  • Gjennomført bruk av nyromanske rundbuer
  • Like hovedproporsjoner, etasjehøyder, takvinkler
  • Dragehoder med nøyaktig samme form og profil > kunne ha vært laget etter samme tegning
  • Helt like mønekammer med samme mønster
  • Delvis bruk av samme flettverksgitter i gavlornamentene
  • Lik bruk av rundbuer under gavlornamentene
  • Lik bruk av fire-etasjers hjørnetårn (HH har tre tårn, HC har ett)
  • To av HHs tårn har identisk takkonstruksjon med tårnet på HC
  • Toppetasjen i HHs hovedtårn har nøyaktig samme utforming som samme etasje i HCs tårn
  • Lik bruk av doble «tvillingsøyler» i verandaer
  • Søyleprofiler (avfasninger/utskjæringer) i verandaer er langt på vei like
  • Inntrukket loggia med svært like arkader
  • Samme gelendertype i verandaer > tette, vertikale gelenderbord med lik, konveks profil; håndlister med dekorert profillist under er like
  • Bruk av åpne verandaer på fasadene understøttet av «knekter» (HC hadde opprinnelig også en slik, ble fjernet ca. 1920, ble ikke rekonstruert på 80-tallet)
  • Verandaer ført helt ned til bakkenivå med tresøyler (var uheldig, HCs tresøyler ble i kjellernivået tidlig utskiftet med betongbuer, de gamle søylene råtnet fort!)
  • Variert veksling mellom to-fags, tre-fags og fire-fags vinduer
  • Lik vindusomramming
  • Utvendig liggende dobbeltfalset panel med nøyaktig samme profil
  • Lik fargesetting > opprinnelig hadde begge mørk panelfarge og hvit staffasje > senere fikk begge panelfarge lys oker, staffasje hvit, vinduer/dører mørk brune

 Spisesalene:

  • Like vertikale bæresøyler > samme kantprofiler, utskjæringer, avfasninger
  • Like system med saksebjelker og diagonaler ut mot sideveggene, buede lister under bjelkene
  • Utskjæringer med samme ornamentikk/mønster i felter mellom saksebjelkene
  • Samme type himlingspanel lagt med svært like feltinndelinger og gjæringsmønster
  • Fellestrekk i brystningspanel og brystningslister
  • Inntrukne buffetnisjer flankert av dører i fondveggene (blikkfang)
  • Samme type fernissering

Det man kan observere, er at det faktisk er flere stilmessige paralleller mellom HH og HC enn mellom HH og de to eldste Jess-hotellene, Breifond og Mælands. Dette gir i seg selv et visst perspektiv til den videre vurderingen.

Et kildekritisk synspunkt vil være at HC i Stryn kan være tegnet av en annen arkitekt som lot seg inspirere av Jess´ arbeider på Maristuen og i Odda. Et slikt «plagiat» kan man imidlertid utelukke: den nye fløyen på Maristuen og hele HC må ha vært prosjektert og oppført samtidig (1893-94). HC må også ha vært prosjektert to år før HH i Odda, og hoveddelen av bygningen i Stryn ble tatt i bruk 1894. HCs mest krevende eksteriør-/interiørarbeider ble utført samtidig med byggearbeidene i Odda, og både HC og HH ble fullført sommeren 1896.

Tårn og spisesaler

T276 01 0009To elementer er spesielt markante fellestrekk: tårnene og spisesalene. HHs og HCs tårn er av samme type og utforming. Samtidig er det ingen annen arkitekt enn Jess og ingen andre hoteller i Norge enn nettopp HH og HC som i noe tilgjengelig kildemateriale viser bruk av tårn med akkurat denne utformingen. To av HHs tårn er i tillegg utsmykket med dragehoder og mønekammer som like gjerne kunne vært produsert på grunnlag av byggetegningene til HC. Samtidig viser Maristuens takrytter en påfallende lik variant av samme utsmykningen.

Tårnene på HH og HC er høye, slanke og med takkonstruksjon/skifertekning som veier en del. Selv med forankring i bygningenes hjørner er dette krevende løsninger rent statisk, med tanke på utfordringene i værforholdene på Vestlandet. Det er kjent at Hans Heinrich Jess hadde erfaring som kirkearkitekt, og at han tegnet kirker med tårn og takryttere i det temmelig værutsatte kystområdet ved Bergen. Jeg vil mene at Jess har tatt med seg erfaringene fra kirketårnene inn i hotellprosjektene, og at tårnene på Breifond, Maristuen og HH – samt høyst sannsynlig HC – derfor ble et karakteristisk element i hotellarkitekturen hans. Slett ikke alle hadde våget seg inn på å prosjektere tårn av denne typen.

Spisesalene viser en annen side ved Jess som må sies å være et kjennemerke. Ekstra vekt  XT27800på dekorerte hotellspisesaler er riktignok typisk for både tiden og sjangeren. Hos Jess kan man ane at både grunnutdannelsen hans som møbelsnekker og kompetansen fra kirkebyggingen har satt spor i spisesalene han sto for. De synes å ha hatt drøye tverrsnitt i bredde og høyde, og den største av dem, på HH i Odda, kunne i så måte like gjerne ha vært et kirkeskip. Både her og på Mælands var spisesalene høye rom med åpen takstol. På Maristuen og Breifond var salene også høyreiste rom, men med flat himling og gjesterom i etasjene over. HCs sal er av sistnevnte type, men med et dekorativt utstyr som viser vel så nært slektskap med salen på HH som salen på Maristuen.

Jeg har alt nevnt parallelle trekk mellom spisesalene, trekk som man i dag kun kan studere «in natura» på HC i Stryn. Her blir det klart at dekoren må ha vært gjennomtenkt, planlagt og tegnet på forhånd. Ingen byggmester kan improvisere fram et slikt interiør etter hvert som arbeidene skrider fram; det er det ene. Det andre er at den som tegnet helheten og alle detaljene det hele er satt sammen av, må ha vært bygnings- og snekkerkyndig på et rent praktisk plan også. Det var Jess – som både møbelsnekker, byggmester og arkitekt.

«Less is more»

Så er det kanskje også kompetansen som møbelsnekker som hos Jess gir dette preget av finskalert, presis og kompakt dekor, som de fire «sikre» Jess-hotellene har – og som også er å finne på HC i Stryn. Det høyrøstede og prangende med maksimal utbrodering – som jo har preget mye av sveitserstilen – finner man ikke her. Det imponerende består mer i opplevelsen av den presisjonen og klarheten arkitekten har brukt for å skape varierte fasader, med et konsekvent, moderat sett av virkemidler.

HC har flest fellestrekk med HH, dernest med Maristuen. I og med at HC må ha vært prosjektert ca. to år før HH og samtidig med Maristuen, styrker dette det felles opphavet. Disse tre hotellene er også utført av tre forskjellige byggmestre, som opererte i hver sine regioner. Den geografiske avstanden mellom Odda og Stryn gjør det mindre sannsynlig at det her har vært gjensidig påvirkning på byggmesternivå. Samtidigheten i byggeprosjektene peker i samme retning.

Vurdering

Med referanse til de åpenbare fellestrekkene man i større og mindre grad finner mellom HC og de dokumenterte Jess-hotellene, tror jeg ikke at det kun dreier seg om tilfeldig formlikhet innenfor en felles stil. Prosjektering og utførelse, særlig i Odda og Stryn, har så klare paralleller i både stort og smått at jeg ikke holder det for mulig at to ulike arkitekter har tenkt så likt samtidig. Det kan heller ikke ha vært mulig å plagiere så hurtig og så godt – i så tilfelle må det jo ha vært HH i Odda som delvis var plagiat! Det er lite sannsynlig.

Med mitt kjennskap til forskjellige varianter av sveitserstilen – som jo kan være nokså ulike fra arkitekt til arkitekt – vil jeg si at dette er samme mannens verk; «dialekten» i formspråket er den samme. Ser man f. eks. på verkene til to andre betydelige bergensarkitekter innen hotellarkitektur, Schak Bull (Stalheim Hotell) og P. A. Blix (Fleischers Hotel og Mundal Hotel), skiller deres «dialekter» seg tydelig fra det Hans Heinrich Jess skapte. En sammenligning mellom HC og hotellene til Bull/Blix gir så godt som ingen treff.

Konklusjon

Ut fra en ren arkitektonisk analyse av de aktuelle bygningene er det påfallende mange spor som peker mot Hans Heinrich Jess som utførende arkitekt for Hotel Central i Stryn. Analysen gir ikke et bombesikkert svar, men jeg vil likevel si at Axel Myklebys pekepinn mot Jess blir bekreftet fullt ut når man «nærleser» selve bygningene som historisk kildemateriale. Jeg har påvist at HC bærer i seg en rekke av de kvaliteter og karakteristika som særpreger Jess-hotellene. Etter min mening er de påviste parallellene nok til å konkludere slik:

Påfallende mange momenter taler for at Hans Heinrich Jess tegnet Hotel Central, selv om det siste ugjendrivelige beviset mangler.  Da må tvilen komme objektet til gode. HC må betraktes som verket til en av de mest betydelige hotellarkitektene på Vestlandet inntil det motsatte er bevist. Da må det også legges avgjørende vekt på at det i så tilfelle er det aller siste  eksisterende hotellanlegget utført av Hans Heinrich Jess, da de andre fire er enten nedbrent eller revet.

Jeg har i punkt etter punkt påvist at HC har klare parallelle stilgrep i forhold til HH i Odda. Fellestrekkene mellom anleggene i Stryn og Odda er så mange og tydelige at man kan bli fristet til å kalle HC i Stryn en litt mer beskjeden forstudie til det store høydepunktet kort tid etter: HH i Odda. HH var et av Norges største og rikest utstyrte landshoteller noensinne, og hadde vært av soleklar høy nasjonal verneverdi om det ennå hadde eksistert. Det er i ettertid blitt karakterisert som et av hovedverkene blant de gamle trehotellene i sveitserstil.

Hotel Hardanger ble revet i 1976, samme år som Maristuen brant ned til grunnen. Før 1980-tallet var omme, var også Mælands Hotel og Breifond Hotel nedbrent.

Konsekvenser?

Forutsatt at Hotel Central i Stryn virkelig er siste eksisterende verk av Jess, er siste reelle mulighet til å studere Jess´ hotellarkitektur «in natura» og er en formmessig «lillebror» av hovedverket i Odda – hvilke konsekvenser bør dras av dette?

Pr. dato er både fylkeskulturetaten i Sogn og Fjordane og Riksantikvaren påfallende lite interessert i både objektet og kunnskapen om objektet. Dersom det hadde vært opp til disse instansene, hadde kunnskapen om Hotel Central fremdeles vært uhyre spinkel. Saksbehandlingen for øvrig har dessverre stått i stil med dette. RA viser til at man alt har valgt ut sveitserhoteller med nasjonal verdi som er mer autentiske og mer representative enn Hotel Central. Men vi får ikke svar når vi f.eks. spør: «Representative for hva?»

Som sagt; her må tvil komme verneobjektet til gode. HC bør uten tvil defineres og behandles som et nasjonalt kulturminne. Uansett arkitekt har bygningen kvaliteter som mer enn forsvarer en slik status. Forvaltningen av HC er dessverre blitt tvunget inn på et noe annet spor enn å bevare et nasjonalt kulturminne best mulig på antikvarisk grunnlag. Nå er tiden inne for å skifte spor.

(Artikkelen er skrevet av historiker Edvard Faleide, som også har skrevet artikkelen om Hotel Central (i dag Villa Visnes) i Fortidvern nr 4-2016. Av plasshensyn var det ikke mulig å få med denne agrumentgjennomgangen i magasinet. Red.anm.)