fbpx

En hagebenk for rangel og makt

Benken er verken elegant eller god å sitte på. Likevel søkte vi eksperter for å sette den i stand. Det enkle hagemøbelet representerer nemlig historien om kulturminnevernets gutteklubb med stor G!

Tekst: Trond Rødsmoen  Foto: Ivar Moe og Trond Rødsmoen

Fredriksvern 5. mai 1915: Fem muntre herrer, lettere påseilet må vi anta, forlater Hotel Wassilioff etter en bedre middag og slår seg ned i kommandanthagen. Her benker de seg, mer eller mindre bokstavelig, på en liten grønn benk og en idé unnfanges. Alle er de sentrale aktører innen det gryende norske kulturminnevernet – ja en av dem er endog riksantikvar på tredje året – og de anser seg for å være riddere i kamp for vern av landets historiske bygningsarv. Skulle de ikke da også danne en ridderorden for å beskytte denne lille benken?

BrorskapetDer og da, på en hagebenk i det som i dag er Stavern, blir brorskapet «Den grønne bænk» stiftet, med hurtig nedskrevet Grundlov med tre paragrafer, høytidelig signert av de fem: riksantikvar Harry Fett; arkeolog og senere konservator ved Stavanger Museum Anton W. Brøgger; journalist, redaktør i Tidens Tegn og politiker Rolf Thommessen; arkitekt Magnus Poulssen og universitetsstipendiat i kunsthistorie Carl W. Schnitler.

Utrolig nok går ikke denne nattlige spøken i glemmeboken dagen derpå. Tvert imot. Nye riddere tas opp «efter enstemmig beslutning av ordenens samtlige indehavere», og blant dem som snart kommer til er arkitektene Carl Berner og Arnstein Arneberg og professor Hans Shetelig.

Ordenstegnet til dette brorskapet er en kopi i full målestokk av den grønne benken i kom-mandantens hage, som hver av medlemmene må få laget og medbringe til det årlige møtet pålagt dem i ordenens lover. Krystallglass med en benk og medlemmenes initialer gravert inn blir også produsert. Det skrives utførlige referater fra «årsmøtene» som mest er fest. Men, skal det vise seg, også handler om nettverksbygging på høyeste nivå.

I sin biografi om Harry Fett skriver Kristin B. Aavitsland om dette brorskapet: «De fleste var vel etablerte i ulike sektorer av kulturlivet, og alle var toneangivende innen sitt fagfelt. Dette lystige vennefellesskapet av likesinnede og festglade kamerater var først og fremst en slags gutteklubb, men skulle vise seg å bli et betydelig nettverk innen kulturlivet i Norge. Likevel ble Den grønne benk aldri noen alvorlig organisasjon. Frem til 1923 møttes medlemmene hvert år en lørdag i mai, inntok en bedre middag, spøkte med sine fag og sin vitenskap, gjorde seg lystige over sine meningsmotstandere i offentligheten og festet til langt på natt.»

Dette er utvilsomt kulturminnevernets Gutteklubben Grei på den tiden, og de høye herrer unngår da heller ikke kritikk: «En forening for rangel og makt», blir de kalt, noe Anton W. Brøgger imøtegår med en spøk: «Haanden på hjertet, ædle Riddere og Brødre, vor magt er intet, vor rangel er alt.» (Bildet: Fire av de festglade ridderne av «Den grønne benk»: Haakon Shetelig, Anton W. Brøgger, Harry Fett og Rolf Thommessen rundt 1920.)

FREM FRA GLEMSELEN

I Nasjonalbibliotekets arkiv finnes en oppmålingstegning av Harald Aars datert 7. juli 1917, som viser «Den grønne bænk». Sittehøyden er beskjedne 42 cm og bredden 140 cm. Den er relativt kunstferdig utformet, med en skrånende rygg. Dette er originalen, den lille grønne benken de feststemte personlighetene samlet seg på og rundt den mainatten i 1915.(Artikkelen førtsetter under bildet)

Benken tegning

I 1917 FORETOK Harald Aars en oppmåling av benken som ga ideen til brorskapet «Den Grønne Bænk». Likheten mellom originalen og vår benk er åpenbar. Fra Nasjonalbibliotekets arkiv

I Magistratgården, Fortidsminneforeningens kontor i Dronningens gate 11 i Oslo, har det lenge stått en benk som utvilsomt er nært beslektet med møbelet på tegningen. Benken er ingen skjønnhet. God å sitte på er den heller ikke. Snekkerarbeidet er lite å skryte av, og den er ikke engang grønn, men blå! Men den skal være det eneste kjente eksemplaret av benkene brorskapets medlem-mer fikk laget for rundt hundre år siden.

I mai 2016 begynte foreningen et prosjekt, på initiativ fra generalsekretær Ola H. Fjeldheim og daværende eiendomssjef Eli­Sofie «Fien» Thorne: Å redde denne glemte og slitte benken fra sin noe stusselige tilværelse i svalgangen – og med det også løfte fram den helt spesielle og frodige historien den bærer på. Teamet som ble satt til å gjøre jobben er møbelrestaurerer Hanne Kari Bjørk og malerikonservator Jon Brænne. Den grønne benk har siden vært i de beste hender.

REPARERE MEKANISKE SKADER

– Som møbel har denne benken liten verdi, dette er noe man kan smelle sammen på en kveld, sier Hanne Kari Bjørk. Vi er i Møbelverkstedet Restaurering på Grünerløkka. Her har det vært ulik verkstedsdrift siden 1890-tallet, og Hanne har holdt til her de siste 25 årene. Firmaet har flust med oppdrag, og har gjort arbeid for Slottet, Eidsvollsbygningen, museer og privatpersoner. Noen meter unna står en praktfull sofa med skinnende isgrønt trekk, et møbel som vanligvis pryder et værelse i et av landets gods. Kontrasten til vår blåmalte benk kunne knapt vært større.1 Hanne

I sin rapport fra fargeanalysen av Den grønne benk skriver Jon Brænne at «benken trolig er en parafrase over en 1700-talls kirke- eller klokkerbenk. Detaljeringen i ryggstykker, frontbrett og vanger tyder på forbilder fra perioden ca. 1740–1770. Konstruksjonen er meget enkel, uten avanserte tekniske forbindelser.» Enkelheten er også åpenbar når vår benk sammenlignes med originalen på tegningen fra 1917. Særlig fra siden skiller den seg ut, med ryggstø nitti grader på setet.8 lime

Hva skal så gjøres med den? Etter en del diskusjon har man landet på å gjøre så lite som mulig, den skal fortsatt bære preg av tiden som er gått, og den skal få beholde sine opprinnelige skjønnhetsfeil. Hannes oppgave blir å behandle benkens «mekaniske skader»: å stabilisere den, spunse (felle inn) nytt treverk der det gamle er ødelagt og presse sammen og lime bordene der krymping i treverket har skapt gliper mellom dem.

Benken er kanskje enkel, men Hanne viser også at den bærer preg av godt snekkerarbeid i enkelte detaljer. Som at sittebordene er festet til sidevangen med tapp i et høvlet spor. Siden bordene på denne måten ligger løst i sporet, vil de også kunne presses sammen slik vi ønsker.

(Bildet: Her sprøytes oppvarmet hornlim mellom bordplatene før de presses sammen. Legg merke til benkefoten, der hun har fjernet skadet treverk og spunset inn nytt materiale.)

 – Til all liming, mellom bordplatene og der jeg feller inn nytt trevirke, bruker jeg hornlim, forklarer Hanne. – Det er animalsk, påføres varmt og blir veldig sterkt, men samtidig er det mulig å fjerne igjen. Det gjør limingen til et reversibelt restaureringstiltak.

 HVA FARGETRAPPEN AVSLØRER

Feltmikroskop og digitalt mikroskop, skal-pell, lampe, løsemiddel – og 50 års erfaring. Vår blåmalte grønne benk er i de aller beste hender når dens fargehistorie skal avsløres trinn for trinn i en fargetrapp. Før arbeidet tok til i Møbelverkstedet, utførte malerikonservator Jon Brænne i Vel Bevart den første fargeanalysen, med påfølgende rapport og anbefalte tiltak. Målet med undersøkelsen er å finne tilbake til originalfargen fra da benken var ny.

En fargetrapp blir til ved systematisk å fjerne malingstrøkene lag for lag. Men før Jon begynner den prosessen, gjør han en forundersøkelse med feltmikroskopet.

– Ved å studere et lite hakk gjennom malinglagene kan jeg gjøre meg opp en menig om hva som venter; er det to eller tjue lag her?

I neste steg trenger han et organisk løsemiddel, selvkomponert siden det ikke finnes gode løsemidler på markedet, ifølge Jon «et kjempeproblem for malerikonservatorer i dag».

– Nå gjelder det å jobbe lynraskt, Fra påføringen av et tynt lag løsemiddel har jeg 10-15 sekunder å avdekke et nytt malinglag før løsemiddelet rekker å arbeide seg videre ned i laget under, forklarer han.

4 Jon copy

Med egenkomponert organisk løsemiddel fjerner Jon lag for lag. Her må det jobbes lynraskt: fra påføringen av et tynt strøk løsemiddel har han 10-15 sekunder på seg før middelet virker videre ned i neste malingslag. Når alle lagene er avdekket, blir resultatet en fargetrapp.

Fargetrappen til Den grønne benk viser til slutt to lag grunning (G1-2) og seks lag maling (L1-6), der L6 er blåfargen (se fargetrappen lenger ned i saken). Ytterligere analyse med et digitalt mikroskop som forstørrer 260 ganger gir Jon mulighet til å studere enkeltpigmenter på en dataskjerm; hver type pigment har sine karakteristika, noe som hjelper Jon i å kartlegge hva malingen er sammensatt av. Når fargens pigmenter er klarlagt, kan Jon blande en tilnærmet lik farge med det han har tilgjengelig av pigmenter i dag.

FORBUDTE PIGMENTER

Benken har forlatt Møbelverkstedet på Grünerløkka og tatt veien til Vel Bevart lenger vest i byen, til Jons verksted hjemme i kjelleren. På arbeidsbenken troner et restaurert møbel vi kjenner igjen. Jon er tilnærmet ferdig med å fjerne malingen med varmebehandling. Det gjenværende grønnskjæret er inntrekk i treverket, noe som forteller at benken ble grunnet da den var helt ny. Nå venter en runde kvistlakk, grunning og to strøk, kanskje tre, med kokt linolje. Men først skal fargen rives.

– Til det bruker jeg en løper for å rive pigmentene, det vil si å knuse pigmentene slik at de blir fint fordelt i linoljen. Ulike pigmenter har ulike korn, og jo mer du knuser kornene, desto mer fargesterk blir malingen.11 rive maling copy

Jon brænne bruker en  en løper for å rive malingen, å knuse pigmentene slikt at de blir fint fordelt i linoljen. Jo mer pigment-kornene knuses, jo mer fargesterk blir malingen. Her bruker han pigmentene kromgrønn mellom, ekte fransk guloker og titanhvit.

I Jons kjeller er det hyller fulle av bokser og glass med pigmenter han har fått og samlet opp gjennom årene, pigmenter som ikke er å få tak i lenger, mange er også blitt forbudt, uten at det bekymrer. «Ikke i slike små kvanta», forklarer han. Nå har han kommet fram til en blanding av kromgrønn mellom, ekte fransk guloker og titanhvit, med 2 % koboltsikkativ, et tørremiddel som egner seg for innendørs bruk. Men selv da vil det kunne ta opptil en måned til malingen er helt tørr.

10 klar til maling copy

Benket har flyttet seg fra møbelverkstedet til malerikonservator Jon Brænnes verksted. Jon har fjernet så godt som all maling, mens grønnskjæret er inntrekk som viser at benken ble malt da den var ny.

PENERE ENN NOEN GANG

Vi er kommet fram til januar 2019. Jon ankommer Magistratgården med en skinnende grønn benk. Den er fortsatt seig å ta på. Linoljelukten sprer seg i svalgangen. Jon ser seg fornøyd med resultatet, men reflekterer over finishen.

13 fargetrapp lite– Ofte i slike restaureringer er det et poeng å gjenskape ikke bare fargen men også måten noe er malt på, i bruk av pensel og teknikk, rett og slett gjenskape noe slik det faktisk var, og ikke slik vi med et moderne blikk ønsker det. I et sånt perspektiv er Den grønne benk nå penere malt enn den var. Den bar opprinnelig preg av at det første strøket var langt mer «rølpete» påført enn det jeg har gjort nå. Men det er kanskje på sin plass, siden den skal stå inne på generalsekretærens kontor, sier Jon med et smil.

INNE I VARMEN

Tilværelsen i den kalde svalgangen er et avsluttet kapittel. Nå står Den grønne benk inne hos generalsekretæren, under maleriet «Fra Stalheim» av Joachim Frich, en av dem som bidro sterkt til at Fortidsminneforeningen ble stiftet for 175 år siden. I Salen ved siden av, i anegalleriet, henger tre av «ridderne»: Carl Berner, Harry Fett og Magnus Poulsson.

Ved siden av Den grønne benk, som fortsatt anger av fersk linoljemaling, står et vitrineskap. Inni er det en samling krystallglass, med initialer og en liten benk gra-vert inn, donert foreningen av den samme Carl Berner, Så kan man bare lure på hvem av «brødrene» som hvilte enden på akkurat denne benken en maidag for rundt hundre år siden, mens de skålte i akkurat disse glassene.

Ja, kanskje var det da Carl Schnitler, på vei hjem etter nok et lystig årsmøte med sine toneangivende kamerater, ytret de bevingende ord: «Hvordan skulde det gaa her i landet om vi falt fra?»

12 Ferdig alternativ bredde lite copy

Den grønne benk på generalsekretærens kontor i Dronningens gate 11, med den opprinnelige fargen tilbake og nok et kapittel lagt til sin hundre år lange historie. Og akkurat like vond er den å sitte på.

FMF JUB GULL TEKST copy copy copy copy copy copy copy copy copy copy