fbpx

Et forfatterhjem i Trysil: Tilbake til Mora gård

- Restaureringen av Mora gård har vært en reise i slektsforskning, sier Silje Moren om de fem årene som som har gått siden hun "kom hjem".

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

 – Mora er en gård med sjel, her er masse fine historier, mange fine bygninger, men også bygninger med behov for å bli ivaretatt. Det er akkurat som om husene og veggene snakker til oss, at de har historier å fortelle om de som har bodd her tidligere, de som hadde sitt virke, sin hverdag, sitt utkomme her. Det er spennende å avdekke gradvis hva de omga seg med, hva de syntes var vakkert, sier Silje Moren.

Poesien i beskrivelsen til tross: Silje snakker om oppussing. Om restaurering og reparering. Om timer, dager og uker med riving, skraping og maling, om hvordan

det er å gå fra en relativt enkel hverdag i en enebolig i Hamar til å ta ansvaret for et stort gårdstun med røtter tilbake til 1600-tallet, en ruvende hovedbygning fra 1857, en diger rødmalt låve, flere uthus, en kårbolig som har stått og forfalt i flere tiår. Alt dette bestemte hun og mannen Asgeir Holt seg for å overta etter hennes far.

Mora lite

– Dette var ikke noe vi hadde planlagt, men da muligheten dukket opp, skjønte vi begge at dette var en sjanse vi måtte ta. Vi ville angre om vi ikke gjorde et forsøk. Da vi kom hit med flyttelasset for fem år siden, i 2014, tenkte vi først og fremst på våre barn, at skulle vi gi dem en mulighet til å ta over en gang i framtiden, bli åttende generasjon på Mora, så måtte de kjenne at de har røtter her.

Gården i Strandbygda har vært bebodd siden 1600-tallet, og siden 1802 har Moren-slekta rådd grunnen her. 

HALLDIS MOREN VESAAS’ BARNDOMSHJEM

Mora gård ligger i Strandbygda fem kilometer nord for Innbygda, sentrum i Trysil kommune i Hedmark. Den forrige slekta døde ut i 1802, og siden har det vært Moren-slekta som har holdt til her. Flere av familiemedlemmene har satt dype kulturelle spor etter seg.

– Det er flere kunstnere i familien, blant dem tre forfattere. Den første var Sven Moren, min oldefar. Han skrev samtids-romaner og var veldig opptatt av bygda, lokalsamfunnet og skogkulturen, og tok også initiativ til etableringen av landets eldste bygdetun, Solbakken i Innbygda. Han bidro til å skape et kulturelt sentrum her på gården, han hadde mange bekjente som også var forfattere, blant dem Johan Falkberget og Oskar Braaten, forteller Silje.

Barna til Sven ble også preget av det som skjedde på gården her. De lærte å sitere dikt fra de var små, de lærte å synge og kvede, det var en rik kulturarv og en oppdragelse som satte spor. Sven Morens datter ble kjent som lyrikeren og oversetteren Halldis Moren Vesaas, og Sigmund, broren hennes, ble også forfatter. Enda en bror, Torleif, ble bildende kunstner.

– Det var en generasjon av slekta med mange evner, men de vokste også opp i et miljø som kunne gi dem de rette mulighetene til å utfolde seg, sier Silje.

Haldislite

Mora er seks generasjoner levd liv. Lyrikeren og oversetteren Halldis Moren Vesaas vokste opp på gården.

BEGYNTE Å RIVE FØRSTE DAGEN

Å utfolde seg kan også de nåværende beboerne. Å overta en kulturhistorisk perle som Mora gård er ingen liten oppgave, men Silje og Asgeir er begge praktiske mennesker med pågangsmot. Snekring var noe Silje begynte med tidlig, hun lærte at det bare er å prøve, så finner en ut om det lar seg gjøre.

Likevel, da de flyttet hit var planen slett ikke å gå i gang med restaureringen. Først skulle de bo seg til, og vente med å finne tilbake til originale flater og gjenskape tidligere stiler. Sånn ble det ikke.

– Allerede første kvelden begynte vi å lirke i noen plater og fant fine paneler, perlestaff og tømmervegger under. Da klarte vi ikke å vente, vi begynte dagen etter. Den første sommeren var veldig spennende, vi rev alt av nyere bygningsoverflater, det meste fra 1980- og 1990-tallet. 12 til 15 tonn med materialer fra tak, gulv og vegger ble kjørt vekk, og fram i dagen kom de originale flatene. Og vi fant mer; gamle klær som var brukt som isolasjon mellom dørkarmer og vindus karmer, forteller Silje.

stua mot biblioteket før

Planen var å vente med endringer til Silje og Asgeir hadde blitt kjent med huset, men rivingen begynte allerede første dagen. Her spisestua, tidligere kjøkken med grue som nå er blitt peis. Døra leder inn til biblioteket. Under slik stua er i dag.

stua mot biblioteketlite

Ett av plaggene som dukket opp, skittent og krøllete, skulle vise seg å være et lite funn: En ekspert på tekstiler ved Norsk Folkemuseum på Bygdøy kunne slå fast at dette var en rokokko-vest fra sent 1700-tall, og mest sannsynlig del av en fornem dame-drakt. Hvordan havnet den her i en vegg på Mora? Var eieren noen gang her, eller kom plagget til gården på en annen måte?

– Veggene selv forteller også historier, bokstavelig talt, forteller Silje. – Farge-trappene røper at her har det bodd noen som likte rosa, og en periode er det noen som har likt mørkeblått, fargene har skiftet med hvem som har bodd her, og sikkert også med hvordan moten har svingt. Hele denne pro-sessen var som en reise tilbake i tid, en reise i slektsforskning. Vi begynte å dypdykke i bygdebøkene, lese detaljene, prøve å finne ut hvem det var som hadde skrevet navnet sitt på akkurat den tømmerstokken der. Så oppdaget vi at det var navnet på broren til min tipptippoldefar som hadde vært med å reise huset her. En slik nærhet til historien gjorde restaureringen ekstra spennende. Det føltes ikke tungt, det var gøy, det ga så mye. Men det var selvfølgelig en slitsom prosess. Vi skrapte tjære av gulvene med barkespade – ingen firmaer i Trysil var villig til å påta seg jobben. Ytterveggene på våningshuset ble skrapt for hånd og malt med linoljemaling, og fortsatt gjenstår store veggflater. Det var tunge tak og lange dager, men helt annerledes enn tidligere oppussingsarbeid vi har vært igjennom, på hytta og i det forrige huset vårt. Det ga en helt annet opplevelse, og det gjør det ennå.

tre forfattere

Forfattervenner møttes ofte på Mora gård. F.v. Sven Moren, Johan Falkberget og Oskar Braaten, her fotografert hjemme hos Falkberget.

EN LÅVE FULL AV HISTORISKE SKATTER

Driftsbygningene på Mora er også fulle av historier. Å gå inn i den store låven gir nærmest en sakral følelse. Sollyset drysser inn over et interiør som nærmest er fritt for moderne spor. Treverket, himlingene, alt oppleves autentisk – noe det da faktisk er. Her har det vært få oppgraderingen. Denne opplevelsen av noe varig forsterkes av innholdet. I det duse lyset står gammelt landbruksutstyr og vogner på rekke og rad, som i et museum.

– Før jeg flyttet hit tenkte jeg at dette kunne bli, om ikke et museum, så i hvert fall en bokkafé, en autentisk låve fra 1800-tallet åpen for publikum. Men det får vente, inntil videre er dette mest et sted å gå på oppdagelsesferd, det er stadig noe nytt å finne bak noe annet, sier Silje.

Et steinkast unna låven ligger kårboligen, der det i motsetning til låven er satt i gang omfattende arbeider. Silje viser rundt, i rom med nakne bjelkelag med sagflis mellom. Et stort prosjekt, som krever mye innsats, tid og kunnskap.

arbeid i kårboligen 2lite

– Vi kan begge bli opprørte over gamle hus som forfaller, sier Silje. Hun utelukker ikke at de en gang flytter inn her i kårboligen, om noen av barna velger å ta over.

– Hva er viktig for dere når dere tar valg underveis?

– Å lytte til bygningene. Hva var tanken bak? For å ta et enkelt eksempel: sagflis som isolasjon. Den gang hadde de ikke alternativer, men det vi har oppdaget når vi har restaurert her er at det har vært en veldig riktig bruk av materialer. Sagflis tåler fukt, og har en egen evne til å absorbere og gi slipp på fuktighet. I husene der det har vært en del taklekkasjer, har husene i stor grad tålt vanninntrengingen takket være material-valgene. For oss er det derfor viktig å tenke som da husene ble satt opp, i så stor grad som vi kan. Vi har for eksempel valgt ikke å etterisolere, forklarer Silje.

SØKER FAGHJELP DER DET ER NØDVENDIG Den dagen jeg besøker Mora gård er det kun Silje som tar imot. Asgeir er på jobbreise, men jeg får en prat med ham noen uker senere, på telefon. Prosjektet Mora gård er de to om.

Også Asgeir har røtter i Trysil, men kan fortelle at han ikke hadde planer om å flytte tilbake, dette stedet følte han seg ferdig med. Men da muligheten dukket opp for Silje å ta over slektsgården, endret alt seg. Det var ikke umiddelbart «yes, dette gjør vi», men også han så det som noe de ikke kunne la bli uprøvd.

Likevel, dette var et stort prosjekt, større enn de innså på det stadiet. De la først planer for mulig næringsvirksomhet, men det ble planer de måtte legge på vent.

– Vi innså at vedlikeholdsbehovet var langt større enn vi trodde. Vi innså også at det var viktigere å virkelig oppdage dette stedet, grave oss tilbake i historien, enn å utvikle en næring, sier han.

Fortsatt er dette et sted de bor, mens de begge er i full jobb. Silje er lærer og Asgeir elektroingeniør, uten noen bakgrunn innen byggfag eller restaurering. Samtidig har han oppdaget det positive i å sette i stand gamle bygninger.

– Dette er en type arbeid der en ser resultater av egen innsats. Men det er tidkrevende, og med faste jobber er det ofte slik at tiden ikke strekker til og prosjekter stopper opp.

Kårboligen kan for øyeblikket delvis kunne plasseres i den kategorien. Siljes far hadde gitt opp den gamle bygningen, lukket døra og overlatt den til sin egen skjebne. Det kunne ikke de nye beboerne på Mora leve med.

– Verken Silje eller jeg liker å se på et hus som står og forfaller. Hvis det er mulig å redde det, prøver vi. Vi føler at vi skylder både huset og forfedrene å gjøre et forsøk. Vi fikk fagfolk til å vurdere bygningen, og de kom fram til at tømmerstammen ikke var så ille. Dermed var det bare å brette opp ermene. Rivearbeidet tok vi hånd om selv, og så hentet vi inn fagfolk til å tette taket og reparere råteskadene, det arbeidet ville vært for omfattende for oss.

Mye gjenstår, og det vil ta tid, det er de begge klar over.

tunetlite

Mora gård ligger i Strandbygda, fem kilometer fra Innbygda, sentrum i Trysil kommune.

MODERNE DILEMMAER

Som Silje lar også Asgeir seg fascinere og begeistre av de historiske sporene de er kom-met over underveis. Spor som også kan by på dilemmaer. For restaurering og modernisering kan dekke over eller helt fjerne spor de ennå ikke har rukket å oppdage.

– Ta for eksempel loftet på hovedbygningen, som er veldig kaldt. Skal vi etterisolere, vil vi samtidig dekke til sagflislaget, og med det mister vi tilgang til det som måtte finnes der. Andre steder har vi funnet kladdebøker fra 1800-tallet, brev og førsteutkast til taler og dikt skrevet av Siljes oldefar. Inni en vegg fant jeg en amerikansk brukermanual for en landbruksmaskin, en form for riveanordning til å feste bak en hest. Manualen var fra 1879, og litt senere fant jeg selve riva inne på låven. Vi kan jo anta at den kom til gården splitter ny for 140 år siden!

Arbeidsoppgavene på en gård tar aldri slutt, heller ikke på en gård der det ikke lenger er vanlig drift. Kårboligen venter, det gjør også de veggene på hovedbygningen som ennå ikke har fått et friskt lag eller to med linoljemaling. Og så er det prosjekter knyttet til moderne utvikling, som energisparing. Silje og Asgeir undersøker nå mulighetene for å legge en ny type takstein med solceller på hele taket på hovedbygningen, en moderne løsning som likevel har en forbindelse tilbake i tid.

– Som elektroingeniør syns jeg det er spennende å kunne integrere miljøvennlige, moderne teknologi i en gammel bygning. Helt tilbake på 1600-tallet var det mølle

og sagbruk her, mens Sven Moren anla et eget kraftverk på gården. Med det ble Mora den første gården i Strandbygda som hadde innlagt strøm, og den var egenprodusert, forteller Asgeir.

Silje ser det også i en større sammenheng: – Det er drøyt ti år igjen til FNs klimamål om å stagnere økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen på 1,5 grader, og med et stort, energikrevende hus vil en levende, energiskapende takflate være et bedre valg enn å legge død sementstein. Samtidig ser denne nye taksteinen ut som skifer, og er slik sett et riktig valg også estetisk.

VIKTIG Å IKKE BYGGE NED JORDA

I løpet av de fem årene som har gått siden Silje og Asgeir tok over, har de også vært gjennom to rettssaker tilknyttet gården. Før overtakelsen hadde Siljes far inngått en skriftlig avtale om salg av skog til hyttebygging, hele 500 mål i åssiden på den andre siden av veien, en avtale Silje ikke visste om da hun signerte kjøpstilbudet. Etter at hun nå har vunnet i to rettsinstanser, er avtalen annullert. Hun er ikke imot hytter, Trysil er en hyttekommune og selv leier hun ut en leilighet i andre etasje i hovedbygningen til skiturister. Men Silje vil ikke bygge ned jorden og rasere skogen rundt gården.

silje foran hovedhusetlite

Her er det alltid en vegg som skriker etter å bli skrapt og malt, konstaterer Silje Moren. Interessen for praktisk bygningsvern og kulturarv gjorde at hun også var med på å stifte Trysil og Engerdal lokallag av Fortidsminne­foreningen i 2018.

– Dette er ikke bare noen hus på en gård, dette er en del av min kulturarv. Og jeg tenker at vi en gang i framtiden kan få bruk for jorda og skogen. Det er den vi vil trenge hvis vi selv skal produsere vår egen mat. Jeg tenker mye på miljøet, på selvberging, selv om vi i dag ikke dyrker selv. Vi kan ikke ta noe for gitt, sånn som verden utvikler seg.

Mest av alt setter hun pris på stillheten som følger med uberørt skog. Her kan hun gå tur og nærmest garantert ikke møte på en sjel, noe som oppleves som et privilegium.

– Jeg opplever at vi er ved et veiskille. Flere gamle gårder i distriktet er blitt borte. Jeg vil at det skal gå annerledes med Mora. Det var barna vi tenke på, da vi tok valget for fem år siden. Og ikke måtte det være for alltid heller, tenkte jeg. Men det blir for alltid, det vet jeg nå. Det var som å komme hjem, sier Silje.

Til et hjem der det alltid er en vegg som skriker etter å bli skrapt og malt.

låven fasadelite

Låven er svært autentisk, et sted man virkelig kan gå på oppdagelsesferd. Inne er det fullt av landbruksutstyr, noe av det fra tilbake på 1800-tallet.