fbpx

Stavkirkeforskningen ligger brakk

Av verdens 29 originale stavkirker står én utenfor Norge. Stavkirkene er unike bygningshistoriske kulturminner. Norge mangler imidlertid forskning, og vi har heller ikke noe stavkirkemuseum.

Artikkeltekst: Arne Guttormsen, foto:Erlend Berge - artikkelen stod i avisen Vårt Land 11.mars 2017

For tiden er det to doktorgradsstipendiater på feltet. En hel generasjon stavkirkeeksperter mangler. Ingen stillinger står ubesatte. Riksantikvaren (RA) er ferdig med sitt Stavkirkeprogram. På Norsk institutt for kulturminnevern (Niku) gikk den siste stavkirkeforskeren av med pensjon for to år siden.

Sjelden forsker. Om to år kan Linn Borgen (30) forsvare sin doktorgrad på Universitetet i Oslo ­etter å ha forsket på ombygging av stavkirker. I RAs bibliotek i Oslo sentrum peker Borgen på detaljtegninger over Borgund stavkirke. Ikke to staver, veggplanker eller gulvbord i kirken er like. Slik er det også i de to kirkene i Uvdal og Torpo hun særlig jobber med.

– For meg er det avgjørende å kunne se på ­kirkene sammen med ekspertene som virkelig kan det. Evnen til å forstå stavkirkenes kompliserte konstruksjoner må øves opp gjennom mange år. Erfarne stavkirkeforskere som Jørgen Jensenius, Knud J. Krogh og Ola Storsletten har brukt mange år på å måle opp og lage tegninger slik at de kjenner hver centimeter av kirkene, sier Borgen.

Universitetet i Oslo kan ikke tilby doktorgrad-studenten veiledere med spesialkompetanse på stavkirker. Veilederne består derfor av en med bakgrunn fra middelalderhistorie og en annen med kompetanse på middelalderkunst. Fra Sverige får Borgen veiledning fra en ekspert på middelalderhåndverk som også har jobbet mye med middelalderbygg og samtidig har den akademiske kompetansen som et doktorgradsstudium krever.

Borgen tar oss med til Norsk Folkemuseum for å vise oss hvor hennes interesse ble født.

– Her var jeg guide i fem år mens jeg studerte, forteller hun og viser oss Gol stavkirke som ga henne de avgjørende inntrykk som gjorde at hun ble hektet på middelalderens trebygg.

16-åringen. De første impuls­ene til stavkirkeforskning kom fra kunstnere som Johan Flintoe og J.C. Dahl. Vår første riksantikvar, Herman Major Schirmer, var elev ved en tegneskole da han 16 år gammel utførte oppmåling og nedtegning av Borgund stavkirke i 1861. I dag kan man se, men ikke røre, hans nøyaktige og kunstferdig utførte tegninger utstilt i Riksantikvarens lokale. Få tenåringer har slike interesser i dag.

130 millioner kroner har stavkirkeprogrammet kostet. I 14 år har det pågått. Ved avslutningen i 2015 kunne Riksantikvaren gi seg selv karakteren «svært vellykket». 20 av kirkene hadde alvorlige konstruksjonsproblemer. De er rettet, og samtlige 28 stavkirker er satt i stand til «normalt vedlikeholdsnivå».

Tynn kompetanse. Likevel ligger altså forskningen på stavkirkene brakk. Kristin Bakken er avdelingsdirektør med ansvar for kunnskapsutvikling hos Riksantikvaren. Hun har skrevet forordet i den nye boken som oppsummerer stavkirkeprogrammet. Der erkjenner hun paradokset. Norge har så godt som alt verden har å by på av stavkirker, men vi mangler fagmiljøer til å utvikle og holde kunnskapen om den unike verdensarven levende.

– Resultatet av kartleggingen vi gjorde på universitetene for to år siden var nedslående, og det stadfester inntrykket vårt av at den nasjonale forsk­ningskompetansen på stavkirkene i dag er svært tynn, problematisk tynn, slik vi i forvaltningen ser det.

Dette skriver de ansvarlige hos Riksantikvaren fire år etter at seniorforsker Ola Storsletten slo alarm. Om ansvaret skulle plasseres hos Norsk institutt for kulturforskning eller hos Riksantikvaren, var ikke avgjørende for Storsletten, men at «en skjør plante som kunnskapen om de norske stavkirker får et godt sted å være». Storsletten gikk av med pensjon for to år siden.

Ikke stuereint. Når hadde vi sist en stavkirkeforskning å være bekjent av? Når hun skal svare­ på spørsmålet, går Kristin Bakken tilbake til 1800-­tallet, den gang det å forske på noe nasjonalt ikke var suspekt.

– Stavkirkene var det første de tok tak i, de som forsket på materiell kulturarv. Vikingskip og ­sagaforskning – de grep til det som pekte tilbake på nasjonal storhetstid. Senere ble det om å gjøre å ta avstand til denne nasjonsbyggingen. Man skulle ikke være nasjonal, men internasjonal. Samtidig vokste teori­kravet innenfor all forsk­ning, og stavkirkene ble skylt ut med bade­vannet, sier Bakken.

Hun ser det i sammenheng med det hun mener er en generell nedprioritering av forskning på norsk kulturarv. Hun viser til språkhistorie- stedsnavn- og ­dialektforskningen som hun har sin bakgrunn fra. Etter 130 års dokumentasjon av norsk språkhistorie var ikke lenger språksamlingene interessante for UiO.

– Det er en refleks av den samme­ holdningen om at det er mindreverdig å forholde seg empirisk til kulturarven, sier Bakken.

Hun vil understreke at hun verken er motstander av nasjonalismekritikk, ­internasjonalisering eller teori. Poeng er for henne­ at summen av disse hensynene har flyttet forskningen bort fra felt hun mener det er et nasjonalt ansvar å opprettholde forskerkompetanse og ­produsere forskingsresultat på.

Riksantikvaren skal forvalte fysiske kulturminner, men ingen har institusjonelt ansvar for forskningen.

– Med arkeologien forholder det seg helt annerledes. Den forskningen har ikke på noe tidspunkt ligget nede. Det tror jeg skyldes at feltet er forankret i museumsinstitusjoner, og at det har loven i ryggen. Ingen har ansvar for å forske på automatisk fredede bygninger slik man har med arkeologiske kulturminner, sier Bakken.

Nytteforskning. Riksantikvaren har ansvar for forvaltning, men ikke for å bære et forskningsmiljø. Samtidig skal forvaltningen være kunnskapsbasert slik at man tar de riktige valgene.

– På arkeologifeltet er ikke det vanskelig, men for stavkirkene trenger vi mer forskning. For oss er dette derfor nytteforskning, sier Bakken.

Den nye boka gir forskningsbasert innsikt i fagfeltet. Den gir også innspill til ytterligere utforsking. Men boka er bare å betrakte som et biprodukt av stavkirkeprogrammet, konstaterer Riksantikvaren. 130 millioner kroner var tilstrekkelig til å bevare kirkene, men ga ikke rom for det parallelle forskningsprogrammet fagfolkene mener er nødvendig.

– Stavkirkene er det unike, norske bidraget til verdensarkitekturen, og det er både interessant og urovekkende at den akademiske interessen er svært liten her hjemme mens den er stor utenlands. Når vi får forespørsler fra utenlandske forskere som spør etter den norske ekspertisen, har vi lite å vise til. Forskningen kan ikke bli et ansvar som vi må håpe på blir akslet av utenlandske forsknings­institusjoner, framholder Bakken.

Fem studenter. Helt mørkt er det likevel ikke. Emnet blir lagt inn igjen i pensumlistene ved universitetene. Riksantikvaren blir spurt om å holde introduksjonsforelesninger for nye studenter.

Da Fortidsminneforeningen inviterte til seminar ved Urnes stavkirke med den danske stavkirkeeksperten Knud Krogh (født 1932) høsten 2015, kom det fem studenter.

Linn Borgen studerer nå ombygginger i stavkirkene i perioden 1247-1723, og ser på hvordan religiøse forestillinger og ritualer påvirket ombyggingsarbeidet og vice versa.

Skjæringspunktet. – Jeg studerer dynamikken mellom tradisjon og endring i skjæringspunktet mellom håndverk og tro. Selv om reformasjonen førte meg seg mange endringer i kirkerommene, sluttet man ikke umiddelbart med den gamle stavbyggingsteknikken. Tvert i mot fortsatte man flere steder å lage tilbygg til kirkene i stavteknikk helt til tidlig på 1700-tallet. En hypotese jeg jobber med er derfor at teknikken i seg selv ble så tett knyttet til det kirkelige, at den nærmest fikk noe religiøst ved seg enkelte steder, sier hun.

Stavkirkenes arkitektur og byggeteknikker er målt opp og studert, men deres religiøse funksjon har det vært mindre akademisk interesse for.

– Derfor ønsker jeg å undersøke deres særegenheter som kristne bruksrom, sier Borgen.

Stavkirker

Riksantikvarens stavkirkeprogram ble avsluttet i 2015 .

130 millioner kroner har restaureringen kostet (2001-2015) .

Det er gjort arbeid på alle de 28 stavkirkene i landet .

17 av stavkirkene er menighetskirker. Tre er eid av museer. Fortidsminneforeningen eier åtte.

I middelalderen var det over 1 . 000 stavkirker i Norge

Da var det også stavkirker i flere land i den nordvestre delen av Europa .

Tilbake er de 28 i Norge .

Hedared stavkirke i ­ Sverige er den eneste bevarte ­ utenfor Norge som opprinnelig er bygget der .

Byggeskikken står i en særstilling internasjonalt .

Kilde: Kristin Bakken (red.): Bevaring av stavkirkene. Håndverk og forskning (Pax forlag)

 

 

 

Last ned: Hele saken fra Vart Land 11.3.17