fbpx

Vi satser på å bli museum

Fortidsminneforeningens mål er at våre unike historiske eiendommer skal få formell status som museum. Årets fem millioner kroner over statsbudsjettet er et viktig skritt på veien.

En samling på 40 historiske eiendommer og flere tusen registrerte gjenstander gjør Fortidsminneforeningen til et av landets største og viktigste friluftsmuseer, men uten at vi har formell status som et sådan. Det akter vi å endre på. 

Fortidsminneforeningen ble stiftet for å redde kulturminner og for å spre kunnskap om dem (§1). Vi sier ofte at eieren er den som best kan sikre at noe blir bevart. Det var nok trolig utgangspunktet da foreningen i 1846 skaffet sin første eiendom, Tautra klosterruin i Trøndelag. Tanken var ikke så dum – foreningen hadde i hvert fall motivasjonen for bevaring og kunnskapen om hvordan.

Videre utover på 1800-tallet og på starten av 1900-tallet kom det flere eiendommer til. Hoveddelen av bygningene vi eier i dag kom foreningen i hende i denne perioden, som oftest fordi foreningen kjøpte dem for å sikre bevaring. Det er ikke tilfeldig at det står nyere kirker i nærheten av dem vi eier; foreningens folk kjøpte for å hindre riving av gamlekirken, ofte i ellevte time.

Huser vår nasjonale historie

Likevel er ikke eiendommene en tilfeldig samling. Som medlem er du medeier i en samling bygninger som har hatt nøkkelfunksjoner i historien: På Moster ble kristenretten innstiftet i Norge, i Frosta kirke ble Frostatingslovene oppbevart. Urnes og Hopperstad er landets to eldste trekirker, mens Finnesloftet på Voss – stasloftet som blant andre Knut Alvsson har eid – er det eneste bevarte bygget fra middelalderen med laft i første etasje og hel stavkonstruksjon i andre.

Hertug Skule fikk bygget Reins kloster, her levde hans datter sine siste dager som enkedronning etter Håkon Håkonsson. Steinvikholm festning var katolisismens siste skanse da reformasjonen skylte over landet. Sånn kan vi fortsette; det er ingen tvil om at dette er en hånd- plukket samling eiendommer. Disse måtte bevares, historiene om dem måtte formidles.

Denne tanken om å bevare og å formidle startet lenge før noen hadde funnet på begrepet friluftsmuseum, der forresten også For- tidsminneforeningen var en av «oppfinnerne». Foreningens leder Nicolai Nicolaysen tegnet planen for plasseringen av de første husene på Bygdø, og var sammen med flere andre fra foreningen sentrale i arbeidet med å etablere det som nå er Norsk Folkemuseum. (Skansen i Stockholm får ofte æren for å være verdens første friluftsmuseum, men den svenske kunst- og museumshistorikeren Sten Renzog er ikke i tvil: Bygdø var først!)

«En samling eiendommer»

Det som skiller mellom samlingen på Bygdø og det meste av foreningens eiendomssamling i dag er at de aller fleste av våre eiendommer fortsatt står der de alltid har stått. De første bygningene som ble flyttet til Bygdø utgjør det som kalles Kong Oscar II.s samlinger. De er fredet som et helhetlig miljø, blant annet på grunn av samlingens tidlige museumsfunksjon og for sin rolle i arbeidet med å finne en nasjonal identitet. Like selvfølgelig må det være å bevare Fortidsminneforeningens eiendommer som én samling.

Selv om utgangspunktet for Norsk Folkemuseum og for foreningens eiendomssamling var det samme, så utviklet de seg forskjellig. Mens folkemuseet de neste hundre årene vokste inn i en offisiell status som museum, fikk foreningens eiendommer gradvis en annen identitet. Selv om formålet med dem og aktiviteten rundt dem hele tiden har vært utpreget museal, ble foreningens eiendommer i økende grad sett som nettopp det – eiendommer tilhørende en forening.

Slik er det fortsatt. De andre museene har fått en offisiell status, de har fått driftsstøtte og de har vært gjennom en konsolidering. Museums-Norge er tuftet på en viktig forutsetning: De fleste museer kan ikke klare seg økonomisk alene, og det er en offentlig oppgave å bidra til at de kan drive sin virksomhet. Og selv om foreningens eiendommer ikke har museumsstatus, så er det det de faktisk er: et av landets største friluftsmuseer.

Med noen unntak er det foreningens avdelinger som drifter de for- skjellige besøkseiendommene. Hovedadministrasjonen har inntil nylig hatt én ansatt med ansvaret for eiendommene. Selv om enkelte av avdelingene har deltidsansatte med ansvar for besøksdrift, så foregår det meste av arbeidet på frivillig basis.

Økonomien er det imidlertid så som så med: Eiendoms- og besøksdriften har samlet sett gått i minus gjennom mange år. I mange av avdelingene betaler foreningen for at publikum skal få muligheten til å besøke kirkerom, tun og middelalderloft. Slik kan det ikke fortsette. Som de andre museene i landet må også vårt få driftsstøtte til å fortelle historiene som eiendommene rommer.

Foreningens nye museumsstrategi

I 2014 vedtok Fortidsminneforeningens hovedstyre en strategi for foreningens museumsdrift. Alt som handler om museums- og eiendomsdrift er nå samlet i samme avdeling. Den har ansvar for den langsiktige forvaltningen av eiendommene og som oppgave å hjelpe avdelingene med besøks- og eiendomsdrift.

I 2016 fikk foreningen en bevilgning over statsbudsjettet på to millioner kroner til museumsdrift. Disse er brukt til å styrke bemanningen i museums- og eiendomsavdelingen, slik at den i langt større grad kan hjelpe avdelingene med besøksdriften. Med ytterligere fem millioner over 2017-budsjettet vil vi nå også kunne styrke bemanningen i de avdelingene som sliter mest med å få besøksdriften til å gå rundt. Fortidsminneforeningens museum skal fortsatt være en del av foreningen, men skal være organisert slik at vi tydelig kan skille økonomi og aktivitet fra resten av arbeidet vårt.

Vårt mål er at vår museums- og eiendomsavdeling skal oppnå offisiell status som museum, med en naturlig plass på listen over museumsinstitusjoner som mottar offentlig støtte. Men også som etablert museum vil vi hele vegen være avhengige av alle de frivillige i foreningen. Vi kan åpne dørene for besøkende fordi innsatsen til alle våre frivillige gjør det mulig. Slik skal det også være framover. Vi håper flest mulig vil fortsette å bidra, også når vi i en forhåpentligvis nær framtid blir anerkjent som det museet vi faktisk er. Arbeidet blir krevende, men spennende.

Neste skritt nå er å gi museet vårt et navn. Det må fortelle hvem vi er og hva vi gjør, uten at det blir for langt. Kanskje har du et navneforslag? 

Ola H. Fjeldheim, generalsekretær