Harkmark 1

Et sjeldent kulturminne fra historisk industri

Publisert 15.10.2020

Mange år med flott dugnad i Vest-Agder avdeling

Den 8. oktober arrangerte Fortidsminneforeningens avdeling i Vest-Agder en markering for Harkmark Mølle hvor restaureringsarbeidene er fullført. Denne mølla har en lang og brokete historie – som de siste 40 årene også har blitt en del av Fortidsminneforeningens.

Takket være utallige dugnadstimer har Vest-Agder avdeling klart å bevare dette lille stykket
industrihistorie for ettertiden. Medlemmer av lokallaget har utført mye dugnad på mølla,
og til og med kriminalomsorgen har sørget for straffedømte som malere.
Møllas eier, Olav Fredriksen, var nok opprinnelig noe skeptisk til bevaring, men han er blitt en viktig støttespiller.
Han har skrevet historien til Hartmark sag og mølle og eier og bor selv i det huset grunnleggeren Alfred Bouilly
 lot oppføre. 

Olav Fredriksen er, som foreningen, opptatt av vern gjennom bruk. Han har omvisninger på mølla og ønsker at den tilrettelegges bedre for besøkende. Interiøret er så langt vi kjenner til unikt og i original stand. Det er bare å få satt på reimer, så vil mølla kunne fungere som da den var i drift fram til 1960. 

Omkring 1860 var den franske ingeniøren Alfred Bouilly, bosatt i Bergen, på reise mellom Kristiansand og Mandal. 
Han hadde åpenbart utforsket vassdraget og så at her kunne skaffes vannkraft nok til å etablere en mølle innerst i fjorden. Bouilly sikret seg rettighetene til bekken fra Dybovannet og anla en kanal på ca. 500 meter fram til mølla.

Fallet fra vannet til mølla er bare et par meter, men ved noe oppdemning var det vann nok til drift. 
Å etablere større bygdemøller til erstatning for de gamle gårdskvernene var i tiden.
En antar at Bouilly anla mølla for å drive i en mer industrialisert målestokk.
 Han skal etter tradisjonen mest ha malt for kjøpmenn i Kristiansand, og han hadde to mindre skuter
for transport av korn og mel. Mølla ble imidlertid ingen forretningsmessig suksess, og allerede i
1870 ønsket han å kvitte seg med anlegget, men avslutningen kom altså først i 1960.
Kilde: Eiliv Ulltveit-Moe, Fortidsvern 2-2020