Publisert 16.12.2022
– Mange tusen takk, dette er første gang jeg har fått utmerkelse på jakka siden jeg ble velferdskorporal på Jørstadmoen. Og det er aldeles herlig å få den fra denne forsamlingen, sier Lars Mytting. På jakkeslaget til forfatteren av Søsterklokkene glimter det i Fortidsminneforeningens hedersnål, overrakt av både nåværende styreleder Trude Knutzen Knagenhjelm og tidligere styreleder Margrethe C. Stang.
Og «forsamlingen», det er en skare kulturminnevernere. Stedet er Salen i Magistratgården, foreningens hovedkontor i Oslo, og det er tid for førjulens dampende høydepunkt, den årlige julebispen 16. desember. Da fyller Fortidsminneforeningen år, og ekstra stas er det at vi endelig kan samles under lysekronen igjen, for første gang siden 2019. På menyen er fullt hus, førjulsprat, taler og bisp, denne rykende varme alkoholholdige forløperen til gløgg. Og altså utdeling av heder og ære.
– Jeg kan takke dere for tankegodset som er blitt til romantrilogien. Det startet i en kirke, men uten at jeg skjønte det selv. Som smågutt satt jeg i stavkirken i Ringebu, bygdas eldste bygning, og så på og undret meg over det jeg senere forsto var gravskrifter for de som var gravlagt under gulvet. Det starte noe i meg, og siden kom det til nye historier, for lengst glemt av de rundt meg gjennom generasjoner, sier Mytting og berømmer til slutt innsatsen for at disse gamle byggverkene i tre fortsatt står.
– Vi kan takke forvitringen og været for at vi kan se alderen i treet, men vi trenger folk som dere til å forstå og bringe tanken om denne alderens verdi videre.
I Fortidsminneforeningen har vi en lang og god tradisjon med å tildele utmerkelser til mennesker som har gjort en ekstra innsats for kulturminnevernet. Ildsjeler som har stått i lokale vernekamper gjennom mange år, og trofaste tilsynshavere ved stavkirker, middelalderruiner og andre eiendommer som har vært uvurderlige voktere over kulturarven. Med hedersnålen viser vi hvor høyt vi setter innsatsen deres.
Stavkirkenes plass i fortellingen om Norge
Dagens tildeling skiller seg ut fordi det går til en person som ikke er en kulturminneverner i tradisjonell forstand. Mottakeren har likevel bidratt til å spre kunnskap om bygningsarven og kulturminnevernet til et stort publikum, og til nye grupper. Han har særlig løftet frem stavkirkenes plass i fortellingen om Norge. Ikke bare som bygninger med stor antikvarisk verdier, men som symboltunge skattkamre som har rommet utallige menneskers håp, drømmer, frykt og glede, tro og tvil, fra middelalderen til vår egen tid.
Romanen Søsterklokkene fra 2018 forteller om den fiktive stavkirken på Butangen i Gudbrandsdalen. Boken tok mange av oss i Fortidsminneforeningen med storm da den kom. Vår historie går tilbake til 1844, 36 år før romanens handling. Vi kjenner den desperate kampen J.C. Dahl førte for å berge Vang stavkirke, vi kjenner fortellingen om hvordan halve Torpo stavkirke ble revet før foreningen vår klarte å kjøpe resten. Men aldri har noen fargelagt disse beretningene som rikt og levende før.
Lars Mytting har skapt en fabel, spunnet ut av kjærlighet til høyreiste staver og tjærebredde takspon. Han lar sin tyske arkitekt beskrive møtet med Borgund stavkirke slik: «[…] en magnifikk, velkontrollert komposisjon av skarpe takvinkler, ornamenter, høyreiste spir og gapende dragehoder. Stilen var like fremmed for ham som et persisk hoffpalass, men stor kunst var det, helt forskjellig fra praktbygningene og murvillaene han egentlig drømte om å tegne. Likevel rørte kirken ved en oppspent streng i ham, den kom liksom fra dypet, den var et bånd til en vill og glødende verden, en sagatid med bål og trukne sverd, omgitt av nattens og havets makter.»
Aldersverdien som tiltrekningskraft
Søsterklokkene inspirerte også en av nestorene i forskningen på middelalderens trekonstruksjoner, Ola Storsletten, til å skrive den grundige artikkelen «Så nær er Butangen stavkirke virkeligheten» i medlemsbladet vårt, Fortidsvern nr. 4-2020. Storslettens analyse konkluderer med at Lars Mytting mesterlig klarer å fange essensen av stavkirkenes tiltrekningskraft, nemlig aldersverdiene. «Alder satte ikke spor i stein», skriver Mytting, men den «festet seg i tre slik den gjorde det i et menneskeansikt». Romanen Søsterklokkene er som en talglys - i den flakkende flammen ser vi stavkirken slik folk så den for 150 år siden: bygdefolket, den nye presten og den tyske arkitekten.
Tilsynshaverne og guidene i Fortidsminneforeningens åtte stavkirker har merket «Mytting-effekten»: Publikum kommer til kirkene våre med Søsterklokkenes univers i hodet. Det betyr at mange flere er blitt bevisst kampen Fortidsminneforeningen førte for å redde bygningsarven på 1800-tallet og har fått forståelse for hvor viktig arbeidet vårt har vært, og er.
Vi tildeler Lars Mytting Fortidsminneforeningens hedersnål som takk for at han har skrevet bevaringen av stavkirkene inn i norsk litteraturhistorie.
Mail