Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring ble stiftet i 1844 av norske kunstnere, som på studieturer i bygder og dalfører hadde «oppdaget» den norske kulturarven. De ville gjøre folk delaktige i sine oppdagelser og samtidig skape et forum for vern av vår fortid. Stifterne var inspirert av kulturhistoriske interesseorganisasjoner som de var blitt kjent med gjennom studieopphold i Tyskland. I spissen stod malerne J.C. Dahl og Joachim Frich. Historikere, kunsthistorikere og arkeologer tok del i foreningens virksomhet helt fra starten.
Foreningens formål var «at oppspore, undersøge og vedligeholde Norske Fortidsmindesmerker, især saadanne, som oplyse Folkets Kunstfærdighed og Kunstsans i Fortiden, samt gjøre disse Gjenstande bekjendte for Almenheden ved Afbildninger og Beskrivelser.» (Dette er fortsatt vår formålsparagraf, selv om ordlyden er modernisert). Foreningens midler skulle blant annet brukes til å understøtte «Reiser i Fædrelandet» og til opplysningsvirksomhet som tjente formålet.
Fortidsminneforeningen ble stiftet og drevet av kjente personligheter i et land der allmennheten ennå ikke hadde fått øynene opp for hvilke verdier våre forfedre hadde skapt. Stavkirker forfalt og ble revet i fremskrittets ånd, mens gjenstander fra middelalderen gikk tapt. Oldtiden og middelalderen ble prioritert i de første femti årene av foreningens virke. Da fem arkeologiske museer ble opprettet mot slutten av århundret, etterfulgt av lov om bevaring av fortidslevninger av 1905, var ansvaret for oldtidens kulturminner formelt plassert. Etter dette ble vern av bygningsarven foreningens fremste arbeidsoppgave, med blikket rettet mot den rike bygningskulturen fra århundrene etter middelalderens slutt.
Foreningen og allmennheten
Formålsparagrafens ønske om å «gjøre disse Gjenstande bekjendte for Almenheden» tok etter stiftelsen form av en årbok, som fra en sped begynnelse og første utgivelse i 1845 utviklet seg til en sentral publikasjon for fagfolk og andre interesserte. (Fremdeles er denne årlige publikasjonen så høyt verdsatt at fagfolk innen kulturminnevernet fyller den med artikler uten noen form for godtgjørelse.) De første tiårene reiste foreningens representanter landet rundt for å kartlegge kulturminner, et arbeid som resulterte i en stor samling tegninger, fra illustrasjoner av hele bygninger og konstruksjoner til gjengivelser av de minste detaljer i dekoren. Disse vakre arbeidstegningene ble også utgitt som særtrykk, som en del av foreningens opplysningarbeid. Samlingen er i dag del av Fortidsminneforeningen og Riksantikvarens tegningsarkiv og er fortsatt en uvurderlig kilde til kunnskap om både eksisterende bygninger og bygninger som er blitt borte.
Foreningen og myndighetene
Det er verdt å merke seg at Fortidsminneforeningen var overlatt formelt ansvar for samtidens kulturminnevern. Foreningen opparbeidet seg en svært sterk stilling og fikk presset fram opprettelsen av Riksantikvarembetet i 1912. De første riksantikvarene hadde da også bakgrunn i foreningen. Foreningen spilte også en framtredende rolle under forarbeidet til lov om bygningsfredning av 1920.
Skillet mellom Fortidsminneforeningen og Riksantikvaren ble etter hvert tydelig, og selv om enkelte offentlige ansvarsområder ble ivaretatt av foreningens hovedstyre i flere årtier ut over 1900-tallet, var foreningens status med dette endret. I dag er det et godt samarbeid både med direktoratet og med Klima- og miljøverndepartementet, men ingen hindrer foreningen i å stå fram og kritisere den offentlige vernepolitikken når det er nødvendig. Det offentlige og det frivillige kulturminnevernet har samme mål, men forskjellige roller. Fortidsminneforeningens frie stilling tillater bruk av ukonvensjonelle framgangsmåter i kulturminnevernets tjeneste, i dag som da det hele startet. Foreningens styrke er medlemmenes interesse for og kjærlighet til den kulturarven vi har fått overlevert.
Bygningsarv i foreningen eie
Allerede etter et par år etter stiftelsen i 1844 begynte foreningen å erverve eiendommer, ved kjøp eller som gaver. Dette har den fortsatt med fram til i dag. Hensikten var - og er - å redde dem fra forfall eller riving. Slik har det seg at foreningen i dag står som eier og forvalter av 43 historiske eiendommer rundt om i Norge, blant dem åtte av landets 28 stavkirker, fire steinkirker og fire klosterruiner fra middelalderen.
Den første eiendommen Fortidsminneforeningen fikk, var klosterruinen på Tautra (1846). Blant de tidligste ervervelsene finner vi også Urnes og Borgund stavkirker, Steinvikholm slottsruin i Skatval og Finnesloftet på Voss. Av nyere dato er Garnisonsykehuset i Stavern, Lillingstonheimen i Fjaler, Abborhøgda i Kongsvinger og husmannsplassen Karusbakken i Vågå. Alle eiendommene er en viktig del av foreningens historie og identitet, og en viktig påminnelse om at det som i samtiden anses som «falleferdig skrot» kan være fremtidige generasjoners kulturskatter.
Blant noen av landets kulturskatter som står takket være blant andre Fortidsminneforeningens innsats er verdensarven Urnes stavkirke, Kirkeristen og Gamle Aker kirke i Oslo og Bryggen i Bergen. Foreningen involverte seg også sterkt da Nidarosdomen og Bergenshallen skulle restaureres.
Vår høye beskytter
H.M. Dronning Sonja er Fortidsminneforeningens høye beskytter. Kongehusets engasjement har gått i arv i; allerede kong Oscar I (1844-59) viste foreningen denne ære.
Mail