Publisert 21.10.2020
Tekst og foto: Ivar Moe. Artikkelen sto først på trykk i Fortidsvern nr. 3 2020
Noen ganger kan vi dele med leserne av Fortidsvern kulturminner som er så skjermet mot offentlighet at knapt en lokal fylkeskonservator kommer innenfor døren. De eies av private personer og vedblir å være en del av deres liv og daglige omgivelser. Tunet Bjørgum er et slikt sted, der det ligger vakkert til i Setesdal i Agder.
Dette er feriestedet til Trygve Askvig, bosatt i Oslo. Men det er også sted med en original setesdalsrekke, en bygningsrekke han tar vare på med antikvariske metoder til glede for seg og sine og i respekt for gamle bygningsskikker. En slik rekke var en tradisjonell boløsning i Setesdal frem til nyere tid. Bygningsrekken på Bjørgum består av et loft fra slutten av 1500-tallet, vegg i vegg med årestuen fra 1659 og derfra en mellomgang til en såkalt nystoge fra ca. 1800.
DELER FRA HYLESTAD STAVKIRKE?
Hele rekken er en enestående dokumentasjon på bygningshistorie og folkeliv. For feinschmeckere i middelalder venter en bonus i nystogas andre etasje. Her er overgangene mellom vegger og tak pyntet med dekorerte planker som bygdefolket her ennå i dag gjennom muntlig overlevering tror kan har stått i Hylestad stavkirke. Kirken ble trolig bygget ca. 1175 og revet i 1664. To brede, dekorerte portalplanker er det eneste man med vitenskapelig sikkerhet kan si kommer fra denne kirken. De er kjent som Hylestadportalen. Utskjæringene forteller sagnet om Sigurd Fåvnesbane og er utstilt på Kulturhistorisk Museum i Oslo.
Ønsker du å lese flere slike saker? Meld deg inn i Fortidsminneforeningen og få fire utgaver av Fortidsvern i året.
Trygve Askvig peker oppover dalen.
– Der, tre hundre meter foran oss, ligger en lund. Den heter Kirkemo. Trærne vi ser, står der gravplassen lå. Der lå Hylestad stavkirke. Gården som ligger til høyre heter Hovet. Der var det i enda eldre tid et hov, i vikingtid og kanskje før det. På jordene der borte finner de stadig vekk fornminner, forteller Askvig.
– Da kirken ble revet tok bygdefolket vare på deler av materialene og brukte noe av det selv. Vi ser her planker malt på en spesiell måte, som kan minne om det brede listverket man ofte hadde i kirker. Dette kan være planker fra Hylestad stavkirke, men vi vet jo ikke sikkert. Ifølge bygdefolket så kommer det fra den kirken. Det var sikkert noe på andre gårder i nærheten, men det har vel stort sett forsvunnet i forbindelse med renovering og modernisering. Etter første verdenskrig begynte de å ønske seg moderne ting, og da forsvant gamle gjenbruksmaterialer lett i prosessen, sier Askvig og viser frem dekordetaljer i nystoga.
Årestuen vegg i vegg ble satt opp her kun fem år før Hylestad stavkirke ble revet 300 meter unna. Her er det rom for å arrangere grubleseminarer og la tankene få vinger.
SKIPSREDER STRAYS JAKTVILLA
Av og til er det rene tilfeldigheter som fører frem til en årestue og stavkirkerester som for de aller fleste ligger under radaren. Bjørgum dukket opp på min radar en dag i fjor da Sven Poulsson, barnebarnet til den kjente arkitekten Magnus Poulsson (1881-1958), kom innom Fortidsminneforeningens lokaler i Oslo. Han er medlem av Fortidsminneforeningen og bestefaren var direksjonsmedlem her fra 1915 til 1929 og æresmedlem fra 1930.
Sven Poulsson, i dag pensjonert arkitekt, hadde nylig besøkt Bjørgum for å se på den staselige fritidsboligen som bestefaren hans hadde tegnet for sørlandsrederen Emil Stray. «På gården er det en fantastisk årestue», nevnte Sven Poulsson, meget lakonisk.
Den velstående skipsrederen kjøpte gården Bjørgum i 1917 fordi han ville bruke de betydelige jakt- og fiskemulighetene som også i dag tilhører gården. Herr Stray engasjerte arkitekt Poulsson til å tegne det som ble «Skipsreder Strays jaktvilla» og som lokalt bare heter «Villaen». Den endelige versjonen stod ferdig i 1922, etter at arkitekten hadde tegnet fire-fem utkast.
Huset er en laftet bygning i to etasjer med to fløyer. Byggestilen har elementer som lener seg på norsk middelalderarkitektur, og er innvendig holdt i en relativt nøktern stil – om man kan bruke ordet nøktern om en slik bygning. (Da kongeparet besøkte Setesdal i 1993 bodde de i «Villaen»).
Uansett velstand så var det en jeger og fisker som skulle bo her. Som andre bygninger på Bjørgum er også denne fredet. Den er interessant også fordi dette er en av de første bygningene som ble satt opp som en fritidsbolig, i dag en del av den norske folkesjelen, men en helt ny idé i 1922. Bjørgum har vært ferieboligen til familien Askvig i generasjoner.
Se alle bildene fra Bjørgum i galleriet til slutt i saken.
KJØPTE GÅRDEN I 1934
Emil Stray var en vellykket skipsreder, men trodde for lenge på seilskuter i stedet for å gå over til motordrevne skip. Han solgte gården i 1935, og kjøperen var Trygve Askvigs bestefar, en vellykket forretningsmann blant annet innen internasjonal kornhandel. Da han døde i 1961 gikk Bjørgum i arv til barnebarna, og i dag er Trygve Askvig eneste eier.
Trygve Askvig er ingen fagmann i historie eller arkitektur, men han har levd tett på gamle bygninger i Setesdal så lenge han kan huske. Han styrer og deltar aktivt i istandsettingen som hver eneste sommer finner sted på gården. Hele husrekken, villaen og to andre hus er fredet. Han har god kontakt med fylkeskommunen og får mye hjelp.
Jordene har han lånt ut til naboen som holder sauer der, noe som holder vegetasjonen nede og bidrar til at den opprinnelige floraen kan leve videre. Med årene på et slikt sted kommer også kunnskapen og interessen.
ET SLAGS KLYNGETUN
– Dette er en typisk setesdalsrekke. På den ene siden har vi det de kaller nystog, og på den andre siden gammelstog, som er årestuen. I midten er det en slags gang. I den ene enden av en slik gang pleier loftet å ligge, men her ligger loftet i enden av årestuen. Nystogene var noe de begynte å bygge på begynnelsen av 1800-tallet. Her ble ikke alt bygget samtidig, så vi vet ikke nøyaktig byggeår, sier Askvig.
Det var vanlig i Setesdal at gårdsbebyggelsen lå sammen, med flere husrekker som dette. De lå etter hverandre, på hver sin side av en gate eller et tun. På Bjørgum lå dette tunet noen hundre meter fra dagens beliggenhet, samlet som et slags klyngetun, med forskjellige eiere som hadde sin egen teig i området rundt. Man kan tenke seg at denne boformen lå til rette for å dele arbeid og sosiale relasjoner. En mer usikker forklaring er at de bodde så tett på hverandre fordi da kunne ingen av dem sette fyr på naboens husrom. Utover på 1800-tallet ble slike tun oppløst, og man flyttet gårdene til sine egne tufter. Dette kan henge sammen med en gryende mekanisering av jordbruket som igjen førte til behov for mindre arbeidskraft, og senere utflytting.
ANGEN AV TJÆRE
Det eldgamle tømmeret på loftet på Bjørgum har blitt tjæret de siste par årene. De er så grove i størrelse at en ekte tradisjonshåndverker vil kunne drømme om dem i sommernatten. Den deilige tjærelukten blander seg med soldagens andre tundufter. Trygve Askvig er fornøyd med arbeidet som pågår, og tar oss videre med inn i setesdalsrekkens kriker og kroker.
– Det store med nystog var at de fikk vinduer. Da fikk de også etasjer og pipe. Med pipe kunne de ha både ovn og peis og ikke måtte sitte midt i røken i årestuen. Det var en veldig stor fordel, for inne i årestuen var det jo alltid røk fordi det alltid måtte være glør på åren. Det kan umulig ha vært sunt, sier Askvig mens vi står utenfor og betrakter det massive treverket.
- Over døren på årestuen står det 1659, skåret inn. Du ser her utenfra at tømmeret i årestuen har veldig fin laft i den nederste, eldste delen. Men her oppe i den påbygde delen, er det teljet. Dette er litt røffere. Denne øverste delen i årestuen ble satt opp i forbindelse med at de fikk bygget nystoga for ca. 200 år siden. Sånn er det mange steder i Setesdalen. Den opprinnelige årestuen, den nederste delen, har de mest forseggjorte tømmerstokkene. Det er fint tømmer på årestuen, men her er det fineste tømmeret brukt på loftet. Jeg tror ikke du finner slik tømmer noen andre steder enn i Setesdal. Vi har det berømte Rygnestadloftet på Rygnestad; der er det faktisk bare tre stokker i høgda, som de sier, mens her er det fire, ja neste fem stokker. Dette loftet er fra slutten av 1500-tallet eller begynnelsen av 1600-tallet.
GÅRDENE VAR SMÅ
Vi går inn i gangen mellom årestuen og nystoga. Mye forskjellig er lagret der.
Rommet er veldig enkelt, luft ut, luft inn, ingen isolering. På den ene langveggen går døren inn til nystoga, på den motsatte siden går døren inn til årestuen. I en krok går en stupbratt trapp opp til en annen etasje med inngang til øverste etasje av nystoga. Her kunne de gamle ha bodd. Det finnes en luke mellom etasjene hvor de kunne sende opp mat, eller snakke sammen.
– På denne gården ble mellomgangen bygget ganske enkelt. Men de fikk i hvert fall et rom som er vanntett. Det var stort sett som dette på alle gårdene, som ofte var veldig små. Denne gården her har jo bare 36 mål med dyrket mark. De kunne vinterfôre to kuer, en hest og et par sauer, kanskje. Det er klart det er noen gårder i dalen som er større enn denne, kanskje oppe i Valle hvor det er flatere og jordene er større, sier Askvig.
I denne bygningsrekken bodde han som drev gården frem til andre verdenskrig, både i nystoga og i gamlestoga (årestua). Da hadde bestefaren til Trygve Askvig eid stedet i fem år.
– Bestefar ville restaurere denne gamle, originale husrekken slik at den ble mest mulig som den var i gamle dager. Men før han kunne begynne på den jobben, måtte han kjøpe en annen tilsvarende husrekke, som driveren kunne flytte over til. Det er den husrekken som står nedenfor her, sier Trygve Askvig og henviser til en mindre husrekke lenger ned på tunet. Den husrekken kjøpte bestefaren fra nabogården Hovet. Rekken er i dag utstyrt for et moderne liv, og brukes av Trygve Askvigs barn som feriebolig.
GROVT TØMMER
Vi går rundt den istandsatte og komplette husrekken og ser på tømmeret. Noen få steder er det skiftet ut hele stokker. Andre steder er det spunset inn biter.
– Det var nesten bare i Setesdal hvor det var så grovt tømmer. Det var trolig fordi det bodde få mennesker her den gangen. Tømmeret fikk stå til fred. Furuene her på gården har nok begynt å spire før Svartedauden.
– Du ser jo her utvendig på årestuen at gammellaften er mer forseggjort enn den nye laften. Den nye laften er 200 år gammel, men her ser du at det er felt inn en del stokker. Da de bodde her i årestuen i nyere tid, så var det det vindu her. Det har vi bilde av. Da min bestefar skulle sette dette tilbake igjen, fikk han felt inn disse tømmerstokkene, og det er jo ganske pent gjort. Han fikk tettet vindusåpningen, og begynte innvendig med å sette det tilbake til en årestue. Vinduene vi ser her i nystoga er originale, men jeg vet ikke helt sikkert. Det som er ganske typisk er at det gamle treverket holder seg veldig godt, så de har visst hva de skulle bruke da de laget vinduer. Andre steder på gården har vi måttet skifte ut nyere materialer etter 20 år. Men dette er 200 år gammelt, forteller han og inviterer inn i årestuen. Den fyrer han opp ved noen anledninger.
Askvig åpner fra gangen mellom nystoga og røkstuen. Døren glir lett, ingen knirking, og er vakkert dekorert. Røyklukten sitter i veggene. Inne er det forbausende lyst, selv om lyset bare kommer fra ljoren i taket. Bunaden, eller interiøret, har ikke fulgt med bygningen. Men her er historisk riktige gjenstander som bestefar Askvig kjøpte på gårdene i dalen. Over døren på innsiden av årestuen er tallet 1659 risset inn.
HUSGUDER
Han viser frem en meterhøy figur.
– I Setesdal hadde man en del husguder. De ble kalt fakser. Fakse Rygnestad og fakse Brokke er to berømte fakser her i dalen. Men jeg fant ut at jeg også trengte en fakse, så jeg fikk en treskjærer til å lage denne. Sengen her er fra 1748. Bestefar fikk ikke tak i senger som var like gamle som selve bygget, forteller han. Her er også brugdebenk, langbord og røystoveskap som bestefaren kjøpte.
Jordgulv var vanlig i årestuer. I dag er det plankegulv i denne stuen, med jorda rett under. Der det ikke var senger langs veggene, var det benker fylt med jord som isolerte mot kulden. I Gudbrandsdalen og andre steder i landet var det også vanlig med moldbenker til isolasjon, men de var ofte på utsiden. Ved siden av døren til årestuen, på innsiden er det en annen dør. Den gikk ut til et kasseformet rom i mellomgangen, hvor antagelig husbonden og kona sov når de ønsket seg litt privatliv. Årestuen var jo ellers full av barn, gamle og kanskje andre i huslyden.
Dørskiene heter beitski på dialekt. De er vakkert dekorert.
– De ble ofte fint utskåret. I årestuene vendte pryden innover, for her oppholdt de seg stadig. Mens på loftene er beitskiene vendt utover, for der gikk folk stort sett forbi. Det ser vi på loftet her. Og dette er jøyjen, sier han og peker på en stor svingbar trekonstruksjon som stikker ut i rommet over åren hvor gryten kunne henge.
– Halvard T. Bjørgum, en eminent felespiller, har fortalt meg bakgrunnen for ordet jøyje. Jo, det ligner det tyske geige, som betyr fele, og hvorfor i all verden skulle de bruke et slikt navn på denne jøyen – jo fordi når vi svinger på den hører vi en gnikkelyd. Slike bygg som dette hadde de også i Tyskland i gamle dager. Bestefar kjøpe denne et sted i bygden. Vi vet ikke om det var en jøye her i gamle dager, men det var faktisk slike i Setesdal.
SITTER UNDER RØKTAKET
– Da brukeren bodde her, til 1941, må vi regne med at bunaden her inne var en helt annen enn det den er nå. Den siste brukeren som bodde her var nok mest inne i nystoga, og så har de brent og laget mat her inne i årestuen.
– Når vi av og til brenner her, så kan vi som regel klare oss når vi sitter med hodet under røktaket. Det samler seg rett og slett en del røk. Under spesielle vindforhold, med døren åpen, så trekker det ut. Men det er ikke så ofte vi klarer å få til det. Når vi har vært her og brent på åren, så må selvsagt de klærne i maskinen. De som har bodd her i gamle dager, har pustet inn denne røken fra de var bitte små til de til slutt lå i en av disse sengene. Det er ikke rart at levealderen den gangen var ganske lav.
Vi går inn i nystoga, noen hundre år i tidssprang. Her er det lyst. Her er det vinduer og bedre senger. Det heter «kviler» på setesdalsdialekt. Mellom sengene langs veggen er det bygget et skap som sammen ble kalt «skåp og kvile». Her er også en liten kjeller til poteter.
Askvig forteller at setesdølene nærmest satt og sov. Skåp og kvile i nystoga her stod da lenger fra veggen enn før restaureringen, for å få bedre plass. Vi kan se hvordan det var plass til to i hver seng og en tredjeperson anføttes. Da kunne det sove seks mennesker i den første etasjen. I andre etasje er det også «skåp og kvile», men her er det de antatte dekorerte bordene fra Hylestad stavkirke som også vekker oppmerksomheten.
GRUE AV LEIRE
Bortsett fra den veggfaste bunaden er det meste kjøpt da bygningen ble restaurert. Ovnen i nystuga er av nyere dato. Grua er original og ganske skjør, murt opp av leire som nå smuldrer hvis man tar i den. Den planlegges istandsatt. En treramme støtter opp mellom gruen og skorsteinen. Skorsteins støtte av tre var helt vanlig i Setesdal. Piperørene blir ikke brukt på grunn av brannfare.
– Bestefar flyttet inn i «villaen» i 1935, og forpakteren bodde her i denne rekken frem til 1941. Da ble rekken der nede kjøpt inn til forpakteren og modernisert, slik at tilbakeføringen kunne begynne. Peisen, malingen på veggene var slik som nå, så det var det nok ganske enkelt å gjøre noe med. Her i nystoga er det ikke ovalt rundt tømmer som i årestuen og loftet. Her høvlet de ned tømmeret på hver side slik at de fikk en plan flate.
Han hadde en pasjon for kulturen og håndverket?
– Ja, han fikk det nok efter hvert. Han kom jo fra gård selv, foreldrene hadde gården Askvig på vestsiden av Randsfjorden. Gudbrand hadde mange søsken. Han flyttet til Oslo da han var seks år sammen med familien. Bakgrunnen for det var visstnok at hans far ønsket at barna skulle få utdannelse. Gården der oppe beholdt de, men eldste sønn overtok. Så Gudbrand ville også ha en gård. Og etter hvert så fant han denne gården i 1934, forteller Trygve Askvig.
Ønsker du å lese flere slike saker? Meld deg inn i Fortidsminneforeningen og få fire utgaver av Fortidsvern i året.
Mail