Publisert 30.03.2026
Tekst: Nina Kraft Foto: Hedvig Idås
– Det er her det begynte i 1999, sier Leon og peker på et grønt hus, Georg-Treu-Platz 3.
Jeg møter Leon Gremm (21) og Lukas Fukhert (27) i Dresden gamleby, og vi står nå rett utenfor det eneste virkelig eklatante brudd i gate på gate med historisk bebyggelse.
Den kantete grønne bygningen ser ut som et mini-parkeringshus, ekstremt forskjellig fra sin nabo, Frauenkirche, byens viktigste kirke.
Barokkirken Frauenkirche, som ble rasert til en haug med steiner etter et alliert bombetokt 13. og 14. februar 1945, ble rekonstruert i 2005 til en pris av 200 millioner Deutsche Mark, finansiert ved private donasjoner, mange av dem fra utlandet. Det er gjort imponerende arbeid med å få alle detaljer riktig, og resultatet virker faktisk ikke det minste gjenkonstruert eller «kunstig».
Slik oppfattet jeg ikke nyoppbygde Frauenkirche for 20 år siden, kun noen uker etter at den ble offisielt åpnet. Da syntes jeg at kirken virket som en litt underlig kulisse midt i et øde landskap. Den var åpenbart helt ny og skinnende hvit, og bylandskapet rundt kirken virket merkelig tomt. Men 20 år er lang nok tid til at en bygning kan få litt patina.
Det hjelper også at hele området rundt i løpet av disse årene har gått fra å være en ruinslette til å bli en innbydende plass omkranset av tilsynelatende historiske bygninger.
Tysklands stolthet
Det kunne lett ha gått annerledes. Byplanleggerne forsøkte å få igjennom et tipptopp moderne Dresden, uten tanke på hva som har vært der før – og i endel tilfeller i bevisst opposisjon til historien. Og det var det første nybygget i historiske Altstadt, det grønne huset på Georg-Treu-Platz, som gjorde utslaget, forteller Leon og Lukas.
Mange innbyggere i Dresden ble bestyrtet da de så det grønne fremmedlegemet. Noen av dem dannet en aksjonskomité, Gesellschaft Historischer Neumarkt Dresden, som kom opp med en alternativ plan. Dette åpnet for en livlig offentlig debatt, forteller mine to kjentmenn i byen som etter krigen ble en del av det Sovjet-styrte Øst-Tyskland, DDR.
Det endte med at rebellene fikk folkeflertallet på sin side. I 2002 samlet de inn 60 000 underskrifter for å få Neumarkt rundt kirken gjenoppbygd slik plassen så ut før bombingen. Aksjonsgruppen er fremdeles i virksomhet. Lukas Gremm, som er arkitektstudent og Leon Fukhert, som er en jurist som jobber i forvaltningen, var for unge til å bli med da. Nå sitter de begge i styret.
– Vi representerer alle generasjoner, men det er særlig vi yngre som leder an, forteller Leon. – Mennesker kan bli emosjonelt knyttet til det de har opplevd, det som har vært fortiden deres, livet deres. Noen av de eldre DDR-borgerne har et litt mer komplisert forhold til den nære fortiden.
– Noen av de eldre er til og med nostalgiske over de mindre vellykkede DDR-byggene. For det er slik byen så ut da de vokste opp. Men ikke vår generasjon. Vi har i alle år hørt at Dresden var en av Europas vakreste byer, og den byen vil vi være med på å få tilbake, sier Lukas.
Gratis rådgiving
Blant Dresden-beboerne som stakk hodene sammen, var kunsthistorikere, arkitekturhistorikere og andre spesialister. Blant dem var arkitekturhistorikeren Dr. Stefan Hertzig, som er ekspert på Dresden-barokk, og Torsten og Jürgen Borisch. De tilbød utbyggerne gratis rådgiving dersom de gjenreiste sentrum historisk korrekt, slik det så ut før andre verdenskrig, hus for hus. Og mange tok imot tilbudet.
– Det er ikke så dyrt å bygge et hus i gammel stil som mange tror. Vi viser huseierne hvordan. Det øker også verdien av husene deres, og det er utbyggerne fornøyd med, sier Lukas.
Folkeaksjonen er fremdeles i aktivitet, og har utvidet området de vil gjenoppbygge til indre deler av både Altstadt og Neustadt – Gamlebyen og Nybyen. For selv om sentrum av Dresden nå nærmest ser ut som om andre verdenskrig aldri fant sted – byen virker mindre krigsskadet enn mange byer som unnslapp bombardement – så er det fremdeles en god del tomme områder etter bombingen for 80 år siden.
Moderne innvendig
– Alle bygningen du ser her er ganske nye, sier Leon og peker på hus som ser ut til å ha stått der i noen århundrer. – De er bygget i løpet av de siste 20 årene, etter at Frauenkirche ble gjenreist. Da kirken kom på plass, ga det støtet til at hele Gamlebyen skiftet ansikt. Den ble gammel igjen.
I det minste på utsiden, for inni er de nybygde «historiske» husene langs Neumarkt rundt kirken ofte helt annerledes enn de var og mye bedre tilpasset moderne bruk. Byens myndigheter har vært nøye på krav om utforming av fasader, særlig på de mest synlige plassene, men utbyggerne har i stor grad kunnet gjør som de ville ellers. Særlig innvendig er husene som oftest svært annerledes enn originalen, forklarer arkitekt Thomas Gottschlich i Frauenkirche-administrasjonen.
Nærmere 90 prosent av den gamle bykjernen ble bombet til ødemark 13. februar 1945. Mellom 25 000 og 35 000 mennesker omkom. Det nøyaktige antallet er vanskelig å fastslå. Det var mange flyktninger i byen mot slutten av krigen, på flukt særlig fra sovjetiske tropper i øst.
Hasteløsninger i tidlig fase
I motsetning til Leon og Lukas, er Thomas Gottschlich en smule tvilende til løsninger som sikter på å få alt til å se originalt ut. Han synes det er viktig å markere hva som er gammelt og nytt. Særlig er han skeptisk til byggevirksomheten den først perioden etter at Vest-Tyskland og Øst-Tyskland kom sammen igjen. Da var det litt for mange rimelige haste-løsninger. Etter hvert er håndverket blitt bedre, synes han.
De fleste husene som er reist har fått høy standard, bekrefter Leon og Lukas. Det er ofte brukt opprinnelige materialer, og de har fått fasader som er tro kopi av de opprinnelige fasadene. Skjønt noen ganger har husene fått litt andre proporsjoner enn husene som stod på tomtene.
Det siste er gjort for å stemme med krav til moderne bygninger. For myndighetene krever ifølge Gottschlich at de «nygamle» husene bygges etter samme krav som nye hus. Derfor kan takhøydene være lavere enn i de opprinnelige bygningene – men det ser man ikke fra gaten.
Utenbys investorer
Dresden by laget aldri noen helhetlig detaljert plan etter 1990. Fra da fikk investorer, som ofte kom fra andre steder i Tyskland eller utlandet, kjøpt tomtene av byen.
Lukas og Leon antyder at de har vel så mye problemer med myndighetene som – i likhet med andre toneangivende miljøer, ikke minst arkitekter – er opptatt av at man alltid må bygge i vår tids stil. Ja, mer opptatt av dette enn det investorene er. Og med «vår tids stil» menes alltid en utgave av modernismen.
– Noen av de offentlige kontorene samarbeider vi svært godt med, og andre ikke fullt så godt, som Leon diplomatisk uttrykker det. – Vi er grunnleggende uenig i filosofien om at alt som er nytt, må se nytt ut. Gamle hus må jo fortløpende renoveres. Deler må stadig skiftes ut. Over tid er det flere nyere enn gamle deler i gamle hus, argumenterer han.
– Og uansett; falskt og uekte for hvem? Når vi som bor i Dresden kjenner oss hjemme i byen vår og er glade for at den er bygget opp igjen, er det ekte for oss, innskyter Lukas.
Folkefest
Den vakre barokkirken Frauenkirche, opprinnelig fra 1726, ble gjenreist nøyaktig som den var, kalkstein på kalkstein, mellom 1992 og 2005. Steinene ble tatt fra det samme lokale steinbruddet som de originale. Det var ikke, understreker Gottscliech, betong med et tynt lag av kalkstein utenpå, slik enkelte andre rekonstruksjonsprosjekter har tydd til.
Noen svarte partier i fasaden er det eneste som røper at Frauenkirche er en rekonstruksjon. Dette er de få opprinnelige fasadesteinene som ble funnet i ruinhaugen. Det ble undersøkt hvor hver stein var i den opprinnelige kirken, og steinene er satt inn i den nye kirken på tilnærmet samme sted.
Da kirken ble reist var hver milepæl den rene folkefesten, forteller Frauenkirches pressetalskvinne Grit Jandura. Min taxisjåfør Angelika, en liten værbitt kvinne i sekstiårene, har nettopp sagt det samme.
– Da hetten oppå kuppelen ble heist opp ved hjelp av en enorm kran, var det stor jubel. Det var imponerende og betagende, minnes Angelika. Hun sto der selv, blant tusener ute på plassen, og jublet. Det gjorde hun også da klokkene kom tilbake til kirken i 2003, nystøptefra et støperi i London. Gullsmeden som støpte dem, Alan Smith, var sønn av en av flyverne som hadde vært med på å nær utslette byen mot slutten av krigen.
We shall overcome
Grit Jandura forteller at en Dresden-innbygger begynte å samle inn penger for å få tilbake kirkeklokkene lenge før det var planer om å reise kirken på nytt. – Lokalbefolkningen trodde alltid at Frauenkirche ville bli gjenoppbygd, selv under DDR-tiden.
– En av de som ivret mest for å få gjenoppbygd kirken, Ludwig Güttler, var en trompetist i byens symfoniorkester. En ung jente tente lys på tomten og organiserte møter hvor de unge sang «We shall overcome», dette var tilbake i 1982. I 1989, bare måneder før Berlinmuren falt, holdt rikskansler Helmut Kohl en berømt tale på kirketomten. Han forutså at vi – Øst og Vest – igjen skulle bli én nasjon og at han visste at denne bevegelsen ikke ville la seg stoppe, forteller hun.
Jandura elsker kirken sin og har et veldig personlig forhold til den. Som student gikk hun dit til gudstjeneste hver uke, og da hun ble spurt om å begynne i kirkeadministrasjonen for 20 år siden, synes hun det var drømmejobben.
For henne er det viktig at kirken ikke primært er til for turister, men for lokalbefolkningen. Den fungerer som et levende gudshus, konsekrert i 2005, med to gudstjenester hver dag, og lengre gudstjenester på søndagene.
Men heller ikke pressetalskvinnen er udelt begeistret når det gjelder de omliggende nygamle husene. De tar seg godt ut og omkranser kirken på en fin måte, synes hun, men det er ikke gammelt og noen sier til og med at det er litt «Disney». – Jeg er ikke helt enig i kritikken, men jeg forstår argumentet, sier hun og presiserer:
– For meg er det viktigste ved hele gjenoppbygningen av barokkirken ikke at det er en barokkirke per se, men at gjenopprettelsen symboliserer forsoning. Kirken vår er et symbol for fred og forsoning, fred og toleranse.
Dresdens hjerte
Det er Grit Jandura som bruker utrykket «Dresdens hjerte» om den drøyt 20 år gamle, nybygde barokkirken. Byen var i flere hundre år kjent som en av Europas vakreste barokkbyer og gikk under tilnavn som «Firenze på Elbe». Og hovedstaden i Sachsen var også i århundrer et kunstnerisk og kulturelt sentrum, blant annet i romantikken, med malere som Caspar David Friedrich, Tysklands største romantiske maler, og hans norske venn J.C. Dahl. Sistnevnte bodde her i nesten 40 år.
Frauenkirche, altså den originale, er en av de viktigste lutheranske kirkene i Tysland, understreker Grit Jandura. Til å begynne var det strid om kirken skulle være katolsk eller protestantisk.
Byggherren, August den sterke, som var kurfyrste av Sachsen og konge av Polen, hadde konvertert til katolisismen i 1697. Mens Sachsen, hvor Dresden var hovedstad, ligger i den protestantiske delen av tysktalende Europa. Protestantene gikk av med seieren, og en statue av Martin Luther har fått en prominent plass utenfor.
Gammelt og nytt
Når man vandrer rundt i gamlebyen rett bak kirken ser man mange barokkbygninger. De har en overflod av små putti, skulpturer av guder og gudinner på taket, søyler i antikk gresk stil og et utall andre detaljer jeg vanskelig kan se kan imiteres av moderne håndverkere uten at det er tydelig at det er kopier. Og det ser det absolutt ikke sånn ut her. Mange av disse fasadene er faktisk så gamle som de ser ut. De er ofte fra barokken, selv om de befinner seg i den mest nedbombede delen av byen, bekrefter Leon og Lukas.
De to anslår at fra 30 til 70 prosent er originalt når det gjelder de store signalbygningene, det er ganske stor forskjell på dem. Etter 1945 var det uansett kun deler av fasadene som sto igjen av disse massive bygningene. Takene var falt ned. Innvendig raste branner med ekstrem varme. Noen av dem, som Frauenkirche, brant heller ikke ned, men imploderte innenifra på grunn av trykket.
Byens operahus, Semperoper opprinnelig fra 1841, ble nær totalskadet og gjenoppbygd i 1985, mot slutten av DDR-perioden. Øst-Tyskland gjenreiste også andre monumentalbygg; Swinger, som huser Museet for gamle mestere, en av Europas mest betydningsfulle samlinger av eldre billedkunst (opprinnelig bygd i 1709, gjenreist i 1963, samlingen var gjemt unna under hele krigen) og Albertinum, som rommer Museet for nyere kunst (restaurert 1953). Kunsthøyskolen, som ble påbegynt i 1764, er blitt gjenoppbygd fra 1991, og die Residentzschloss, påbegynt i 1548, ble lagt nesten i total grus og ikke gjenoppbygd før på 2000-tallet.
Del av familiehistorien
Lukas og Leon vokste ikke opp i Dresden, men begge har familiemedlemmer som kom derfra og som opplevde bombingen.
– Alle i Dresden har noen i familien som opplevde 13. februar 1945. Det satte seg dypt i bevisstheten til etterkommerne, forklarer Lukas.
DDR-myndighetene var ikke interessert i å nøre opp under drømmen om det gamle Dresden, men den fikk næring fra bøker som «Der alte Dressen» av Fritz Löffler, som var full av illustrasjoner som viste hvor imponerende byen hadde vært. Den ble «som en bibel for Dresdens innbyggere». Da Löfflers bok ble publisert på 1960-tallet, kom den først bare ut i vest, for østmyndighetene så gjerne at man la et slør over den kapitalistiske fortiden. Men de ga etter, og boken ble også utgitt i DDR.
Ingen skyskrapere
Ingen skyskrapere stikker opp horisonten når man ser seg om i Gamlebyen. Dette et er et bevisst valg. Hvis man derimot krysser elven via Augustus-broen og går oppover Hauptstrasse, en bred, luftig allé med trær på hver side av en midtseksjon, blir de arkitektoniske bruddene tydelige. Dette er begynnelsen på Neustadt (som ikke er så ny, men yngre enn Altstadt).
På venstre side oppover står endel tilsynelatende eldre bygg, mens høyre side er helt dominert av den sene DDR-stilen. Bak noen av de mest avvisende DDR-blokkene finnes det et bortgjemt barokk-område. Det overlevde mirakuløst bombene. Men barokkskatten er gjemt bak nyere arkitektur, ifølge Leon og Lukas fordi regimet bevisst ønsket å skjule fortiden.
Begge sider av elven
«Ekte» eller «uekte», «autentisk» eller «inautentisk». Er det «lov» å gjenoppbygge historien. Denne kampen har langt på vei stilnet i Altstadt. I Neustadt derimot er striden langt fra over. Nå har vi kommet ned til Altstadt-siden av Elbe, og Lukas peker mot motsatte elvebredd.
– Her i Altstadt er Dresdens «skyline» nå nesten blitt som før krigen. Du kjenner arkitekturen igjen fra gamle malerier og kobberstikk. Mens der borte, over elven, ser du først noen spredte større praktbygg, og så kommer områder uten bebyggelse, bak noen trær. Herfra kan det se ut som en park, men det er en parkeringsplass. Før 1945 sto det barokkhus der, og det er hus som vi ønsker å gjenoppbygge, sier han.
I 2018-19 ble det utlyst en konkurranse for å bygge ut området.12 000 underskrifter i 2023 viste at befolkningen ønsker en utbygging basert på historiske modeller.
– Nå er byplankontoret i Dresden i ferd med å utvikle planene, sier Lukas fornøyd. – Vi har allerede fått godkjenning for gjenoppbygging av Narrenhäusel, en slående liten barokkbygning for nordenden av Augustus-broen. Så får vi se hvordan det går med resten.
