Publisert 09.02.2023
Tekst: Felix Nyberg og Siri Ulrikke Høye, arkitekter og eiere av Villa Christoffersen. Artikkelen er publisert i FV nr. 4-2022
På 1930-tallet hadde det i Drammen vokst frem en stor og velstående middelklasse som levde godt av den økonomiske oppgangen knyttet til byens tømmerfløting og trelastindustri. Disse oppførte eneboliger i tidens mest moderne arkitektoniske stil: funksjonalismen.
Det var mange produktive arkitekter i Drammen som tegnet funksjonalistiske bygg i denne perioden, bl.a. Jarle Bakken, Alf Bugge og Christian Fredrik Arbo. Nils Boye (1901-1976) var arkitekten bak Villa Christoffersen, som også tegnet de fleste av villaene i nabolaget.
Funksjonalismen som stilart hadde allerede vært på mote i Europa siden 1920-tallet. De unge arkitektene i Drammen fikk sannsynligvis internasjonale impulser fra modernismen i Tyskland, men også fra USA. Byens største funkisarkitekt, Bjarne Thinn Syvertsen, hadde arbeidet i California i starten av sin karriere, og tok med seg inspirasjon derfra. På den måten var det to ulike strømninger som kom til å prege deler av den nye villaarkitekturen i Drammen:
På Bauhaus-skolen i Tyskland hadde man gått bort fra en tradisjonell bruk av dekor og et historisk formspråk, og ønsket nå å rendyrke de rene formene og fargene i arkitekturen. Primærfarger ble brukt til å fremheve bygningsdelene i en arkitektur som var preget av enkle geometriske former. I tillegg bidro fargene til å gi funkisarkitekturen et særegent estetisk uttrykk hvor form, farge og materialer dannet en helhet.
I USA var ikke funksjonalismen i like stor grad preget av de sosiale idealene som var grunnlaget for Europas modernistiske boligblokker. I California ga velstand, god plass og et bilbasert liv opphav til uttrykksfulle modernistiske bungalower, som etter hvert preget store deler av den voksende byen Los Angeles.
En særegen villaarkitektur
På flere steder langs Bragernesåsen i Drammen ble disse to stilidealene knyttet sammen i en særegen villaarkitektur som kombinerte de internasjonale impulsene med tradisjonell norsk byggeskikk. Villaene er i hovedsak bygget av reisverk i tre (2½ toms stående lafteplank) på en sokkeletasje av både pusset tegl og betong. Det ble brukt både horisontalt vestlandspanel og vertikalt lektepanel for å skape variasjon og ulike strukturer i fasadene.
Ofte står overetasjene, hvor panelet danner dybde og skyggevirkning, i kontrast til glatte, pussede flater på murveggene i byggenes sokkeletasje. Store balkonger mot sørvest i uttrykksfulle geometriske former, og bruk av forskyvninger og nisjer bryter opp bygningsvolumene. Disse virkemidlene gir også funkisvillaene oppholdssoner med luft og lys og god kontakt til omgivelsene.
Vinduene er ofte utformet som tradisjonelle, sprossede glasspartier mot de tilbaketrukne sonene, som spisestuen og hallen. I den representative dagligstuen er det imidlertid vanlig med store panoramavinduer mot sør. Teknologiske nyvinninger i glassverkene gjorde det mulig å lage glassruter i langt større formater enn tidligere, og de store vinduene uten sprosser var både moderne og representative. Et annet særtrekk er at dørpartiene har et lekent uttrykk med geometrisk mønster, relieffer, og dekorative glassfelter.
Men form var kun én del av arkitekturen: Bygget var ikke komplett før det ble fargesatt av arkitekten. Primærfargene rød, gul og blå, kombinert med bl.a. grønn- og bruntoner ble på mange hus brukt til å skape en arkitektonisk helhet.
I dag ligger det fortsatt ca. 100 villaer oppført på 1930-tallet langs Bragernesåsen, på Drammenselvens nordside. Kun et fåtall av disse har beholdt den opprinnelige fargesettingen. Men bygningene er stort sett godt bevart, og funkisvillaene utgjør et av de mest helhetlige funksjonalistiske kulturmiljøene i Norge. Deler av området er tatt med i Riksantikvarens NB-liste, og er vernet i kommunens egen kulturminneplan.
Tilbakeførte det store panoramavinduet
Da dagens eiere overtok Villa Christoffersen var huset malt i hvitt og grått, både utvendig og innvendig. Det var påfallende hvordan de hvite fasadene gjorde bygningens form vanskelig å lese. Når både grunnmur og overetasjen hadde samme farge opplevdes huset høyt og smalt, og de horisontale linjene i vestlandspanelet var vanskelig å skille fra den pussede sokkeletasjen.
Det store panoramavinduet, som opprinnelig var utført med et 5 mm polert glass, var skiftet ut med noe som de tidligere eierne nok tenkte var "mer funkis": et trefagsvindu med åpningsbare rammer. Ellers var opprinnelige vinduer, dører og andre bygningsdeler stort sett bevart, til de nye eiernes glede.
Det første prosjektet som ble satt i gang, var å tilbakeføre det store panoramavinduet mot sør. Dette ville gjenskape det karakteristiske fasademotivet, og samtidig gi bedre utsyn og lysinnslipp i stuen. Eierne prosjekterte selv vinduet etter tidsriktige vindusdetaljer og fikk en dyktig vindussnekker til å bygge en fast karm av malmfuru, og sette inn en hel glassrute i opprinnelig størrelse.
Jakten på de opprinnelige fargene
Neste steg i tilbakeføringen var å male om panelet på huset. Siste gang huset hadde blitt malt, var det brukt en plastbasert maling som hadde dårlig vedheft på det høvlede panelet. Store flak av malingen hadde begynt å flasse av, og det var fuktoppsamling bak feltene der malingen satt dårlig. Det ble besluttet å skrape ned all eksisterende maling ved hjelp av varmelampe, for å male det opp igjen med tradisjonell linoljemaling.
Eierne var fra starten av fast bestemt på at panelet i overetasjen igjen skulle få en tidstypisk farge fra funksjonalismens fargekart. De laget fargetrapper og utførte prøveskrapinger på panel og vinduer, og bak mange lag maling kom en sterk solgul farge frem som det innerste laget på panelet. I tillegg oppdaget de at vinduene hadde vært mørkegrønne, at hovedinngangsdøren hadde vært brun, et rødt vindfang til kjøkkeninngangen og en lys blå himling over den store balkongen.
Her var det ingen tvil – mye av den funksjonalistiske fargeskalaen var representert i husets fasader, og det ville være en spennende oppgave å sette sammen alle de opprinnelige fargene igjen.
Skånsom reparasjon av sokkelfasaden
Samtidig var det tydelig at også den pussede sokkeletasjen hadde behov for utbedring. Også her kunne man skimte at det var brukt farger bak flassende moderne murmaling. Sokkeletasjen var opprinnelig pusset med en kalkpuss, men var preget av flekkvise reparasjoner og overmalinger gjennom årene. Både sementreparasjoner, og en blanding av murmaling og plastmaling var å se, og i tillegg en del puss som løsnet fra murverket.
Eierne fikk en håndverker som er ekspert på historisk murverk til å vise dem hvordan sokkeletasjens pussede fasader kunne repareres skånsomt og etter tradisjonelle metoder som er i tråd med husets byggemåte. De ulike malingssjiktene ble forsiktig hakket bort for hånd med hjelp av øks(!). På den måten ble den opprinnelige overflaten av kalkpuss frilagt og løse partier av murpussen ble hugget vekk.
En hydraulisk kalkmørtel ble brukt for å reparere sår etter løs puss, og etterpå ble hele sokkeletasjen slemmet med varmlesket kalk. Slemmingen gjorde at murfasadene fikk en homogen, slett og mineralsk overflate som ga god vedheft for kalkmaling.
Sokkeletasjens fasader ble til sist kalkmalt med en kremhvit farge. Fjerning av murmaling med øks hadde også eksponert flere partier som opprinnelige var malt i rød farge. Ved hovedinngangen var det både horisontale relieff i muren og vertikale omramminger som fremhevet inngangspartiet. Disse ble malt opp igjen med rød kalkmaling.
Tre års iherdig innsats
Arbeidet med fasaden tok tre år, og var nøye planlagt. Det første året ble panelet skrapt ned og malt. Dette krevde stillaser og en større IR-lampe montert på skinner, og arbeidet ble utført av innleide håndverkere. Alle opprinnelige vinduer ble samtidig satt i stand av eierne selv, med bruk av tradisjonelle linoljeprodukter.
De to neste årene gikk til istandsetting av den murte sokkeletasjen. Også dette ble utført av eierne selv, da denne delen av huset var enklere å komme til. Det var en tidkrevende og slitsom jobb å hakke ned mange generasjoner med overflatebehandling med øks. Men dette gjorde samtidig at mye av den gode opprinnelige pussen ble bevart, og sparte eierne for arbeidet med å pusse store deler av fasaden på nytt.
Håndverkskurs for naboene
Arbeidet ble støttet av både Kulturminnefondet og Buskerud fylkeskommune. Fortidsminneforeningen ga også støtte (gjennom ordningen Kulturminner for Alle (2016-21) til å engasjere en ekspert på historisk murverk til å vise eierne og et titall inviterte naboer hvordan man arbeider med kalkmørtel. Dette ga flere huseiere i nabolaget kunnskap om skånsom istandsetting av sine egne funkisvillaer og innsikt i tradisjonelle håndverksmetoder.
Noe av argumentasjonen i søknaden til Kulturminnefondet var at prosjektet kunne inspirere til økt fargebruk i området og spre kunnskap om funksjonalismens fargesetting. Etter ferdigstillelsen har flere av områdets villaer blitt malt om i tidsriktige kulører, og ut fra naboenes tilbakemeldinger er det sannsynlig at tilbakeføringen av Villa Christoffersen har vært til inspirasjon. Det ble også skrevet en artikkel om restaureringen i lokalavisen, som fikk mye oppmerksomhet.
Resultatet av fasadearbeidene på Villa Christoffersen er en svært fargerik og vakker funkisvilla - et gult smykke foran den grønne Bragernesåsen, som er synlig fra flere deler av Drammen sentrum. Med fargesettingen fikk villaen igjen tilbake sitt helhetlige arkitektoniske uttrykk – der fargene er like viktige som formene, akkurat som funksjonalismens arkitekter tenkte for snart 100 år siden.
Mail