Publisert 27.10.2022
– Kjære Hans Jacob, du vet ikke hvorfor du er her, og du skal få leve i spenning litt til, sier Siri Hoem før hun begynner å lese en tekst som oppsummerer Hans Jacob Hansteens mangfoldige virke for kulturminnevernet gjennom et langt liv.
Stedet er Magistratgården, Fortidsminneforeningens hovedkontor i Kvadraturen i Oslo. Under lysekronen i Salen er det dekket til kaffe og kaker, og det er musserende i glassene. En liten gruppe av venner, kolleger og tidligere studenter er samlet for å feire en av norsk kulturminneverns store aktører.
– Hansteens livslange virke for kulturminnevernet, som utøver, ideolog og formidler, gjør ham til en verdig mottaker av Urnesmedaljen, avslutter Hoem noen minutter senere og kan på vegne av Fortidsminneforeningens generalsekretær feste medaljen på skjortebrystet til en svært overrasket og synlig rørt mottaker.
Flere taler og gratulasjoner følger, blant annet fra byantikvar Janne Wilberg som vektlegger betydningen Hansteen har hatt som støttespiller for henne og så mange andre og viktigheten av ikke å glemme.
– Ja, det er litt sent, men medaljen kommer tidsnok! Det er viktig å hente frem de som har vært med så lenge og betydd så mye for kulturminnevernet. Den kollektive hukommelsen svekkes fort, og det er mange nye i dag som ikke kjenner til deg og det du har utrettet. Derfor er det så viktig å pusse blankt av de gamle heltene, sier Wilberg.
Deler æren med sin kone og partner Tale
Selv presiserer Hansteen i sin takketale at de alltid har vært to om det han æres for denne kvelden.
– Jeg vokste opp i en tradisjon der han alltid ble eksponert, på bekostning av henne, sier han og henvender seg til sin arkitektkone Tale:
– Det som jeg har vært så heldig å kunne fronte og har fått æren for, det er minst like mye takket være din innsats.
Vedtaket om å tildele Hans Jacob Hansteen Urnesmedaljen ble fattet under hovedstyrets møte i juni 2022, på grunnlag av en nominasjon utarbeidet av Eir Grytli, Astrid Opsal og Siri Hoem.
Hans Jacob Hansteen har i hele sitt voksne liv vært en markant aktør i kulturminnevernet; som praktiserende arkitekt, som lærer for arkitektstudenter, som byantikvar i Oslo, og som debattant. Gjennom hele karrieren har han delt fagkunnskap i artikler og foredrag, med vesentlige bidrag til nytenkning og diskusjon. Artikkelen «Vern av bygget form som dokument» fra 1989 bør være obligatorisk.
Hans interesser spenner vidt, fra samfunnsanalyse og byutvikling til verneideologi, bygningsdokumentasjon, håndverk og istandsetting. Han har også bidratt til å oversette Veneziacharteret til norsk, og å gjøre disse internasjonale retningslinjene relevante for oss i dag.
I Hansteens faglige fundament kombineres idealisme med pragmatisme. Kulturminnets verdi som primærkilde til kunnskap står sentralt. Han møter kulturminnene med ydmykhet og verdsetter deres aldersverdi. Et viktig begrep for Hansteen er historisk lesbarhet. De ulike historiske lagene og hendelsene som er nedfelt i en bygning eller et kulturmiljø, skal respekteres og framstå med tydelighet. Hansteen framelsker det flertydige. Kulturminner skal kunne tilpasses ny bruk, men ikke forbrukes i hjel. I skjæringspunktet mellom kulturminnets verneverdi, teknisk tilstand, nye behov og politikk har Hansteen evnet å finne gode løsninger. Bevaring av det gamle forenes med tilpasning av nye addisjoner med kvalitet.
Hans Jacob Hansteen var utdannet ved NTH i 1961 med en diplomoppgave om dokumentasjon og bevaringsplan for trehusbebyggelsen i Skudeneshavn. I denne sammenhengen var han en pionér med sin interesse for den «alminnelige» bebyggelsen og i det hele tatt eksisterende bygninger, i en tid da eldre bebyggelse ikke sto særlig sterkt verken blant arkitekter eller folk flest. Siden skulle mye av hans faglige virksomhet handle om bevaring av trehus – i by og bygd.
1970-årene var preget av sterkt økende interesse for bevaring av anonymbebyggelse, og særlig trebyene fikk mye oppmerksomhet etter prosjektet «Den nordiska trästaden» (avsluttet 1972) og Arkitekturvernåret 1975. Hansteen var aktivt med og mer enn noe annet opptatt av å løfte kystbebyggelsen fram i lyset. Han uttalte en gang at han likte seg bedre i sjøbua enn på mer fasjonable arenaer.
Hansteen var den første ansatte restaureringsarkitekten på Bryggen i Bergen, fra 1965 til 1974. Her var han ansvarlig for planlegging og ledelse av de store restaureringsarbeidene som blant annet la grunnlaget for at Bryggen ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 1980. For dette arbeidet fikk han Houens fonds diplom i 1983, sammen med sin kone Tale som har vært hans viktigste kollega og partner gjennom alle år.
Sammen drev de arkitektfirmaet Hansteen Arkitekter AS MNAL/NIL i Bergen fra 1970 til 1993. De var involvert i flere restaureringer, hvor Damsgård Hovedgård (1985-1993) og St. Jørgens hospital (1978-94) kan tjene som bare et par eksempler. Hansteen arkitekter tegnet også Fiskeridirektoratet i Bergen sammen med arkitektgruppen CUBUS og et tilbygg til Statsarkivet i Bergen oppført rundt 1993.
Den bergenske avdelingen av Fortidsminneforeningen nøt også godt av Hansteens engasjement. I 1968 ble det nedsatt et utvalg som så på behovet for både fornyelse og foryngelse av organisasjonen. Hansteen laget en innstilling som resulterte i tiltak som førte til økt aktivitet og sterk vekst i medlemsmassen.
Som medlem av registreringsutvalget i årene mellom 1975 og 1982, gjorde han en omfattende jobb med å registrere historiske bygninger i Bergen og få publisert antikvariske register for de enkelte bystrøk. Han ble valgt som representant til foreningens representantskapsmøte fra 1969 til 1979, og han var i første halvdel av 1970-årene først suppleant til avdelingens styre og senere styremedlem. Arbeidet hans i foreningen har hatt svært stor betydning for Bergen by!
Hans Jacob Hansteen var professor i bygningsvern ved arkitektavdelingen NTH (i dag Fakultet for arkitektur og design ved NTNU) fra 1977 til 1995. Her sto han sentralt i å bygge opp undervisningen i bygningsvern.
Hansteen var ansatt som professor 2, som i prinsippet er en 20% stilling, men han la ned svært mye mer innsats enn stillingen ga rom for. Han utviklet et program for undervisningen som i hovedtrekkene er videreført fram til i dag. Hans modell for systematisk dokumentasjon, tekniske og bygningsarkeologiske undersøkelser, analyse og vurdering som grunnlag for planlegging av tiltak, er like relevant i dag. Mange av hans studenter har i ettertid hatt sitt virke innenfor bygningsvernet, og har blitt karakterisert til å tilhøre Hansteen-skolen.
Hansteens brede kunnskap var en suksessfaktor da han flyttet fra Bergen for å bli byantikvar i Oslo 1993–2003. I dette tiåret ble etaten administrativt og faglig styrket. Etter kort tid som leder ble hans visjoner belønnet med 50 % økning av Byantikvarens budsjett. Saksmengden og antall ansatte økte betydelig, og rollen som myndighetsutøver ble profesjonalisert.
Etatens fagkunnskap ble styrket med nye stillinger innen arealplanlegging, teknisk bygningsvern og samfunnsgeografi. Samarbeidet med andre etater ble forbedret, og broer ble bygget på tvers av fagmiljøer. Fagdiskusjonene i etaten kunne være heftige, men Hansteen hadde en sjelden evne til å samle det hele i en velbegrunnet konklusjon. Mange ansatte minnes årene som de beste i sitt yrkesliv. Før Hansteen gikk av som byantikvar, skrev han Oslos første bystyremelding om kulturminnevern. Han så nødvendigheten av politisk forankring for å oppnå målet: «Ta vare på Oslo!»
Hansteen står på skuldrene til Veneziacharteret og det historiske ekvivalensprinsippet, men han tør å gjøre prioriteringer og ta kontroversielle valg. Som byantikvar kunne etatens beslutninger vekke offentlig debatt, men Hansteen sto som en bauta i sine faglige vurderinger – seriøs og aldri populistisk. Samtidig er han åpen for nye perspektiver. For få år siden døyvet han sin skepsis mot Y-blokkas plassering i byrommet, erkjente bygningens umistelige verdi og ble med i støtteaksjonens demonstrasjoner.
Det bør også nevnes at Hansteen har hatt verv i Norske arkitekters landsforbund, i Fortidsminneforeningen og var i 1988–2000 rådgiver for Europarådets avdeling for kulturarv. Hans gode formuleringsevner og solide bakgrunn og erfaring har resultert i en mengde artikler og vitenskapelige publikasjoner, som det må være ønskelig å få samlet til glede for ettertiden.
Hansteens livslange virke for kulturminnevernet, som utøver, ideolog og formidler, gjør ham til en verdig mottaker av Urnesmedaljen.
Den 8. juni 2022 (revidert 30.08.22)
Eir Grytli
Siri Hoem
Astrid Opsal
Mail