Publisert 14.01.2020
Tekst: Ola Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen
Vi har ofte et bilde av at det å forvalte gamle hus og anlegg handler om å sette en osteklokke over det hele – om å fryse situasjonen. Sånn er det sjelden. Kulturminnevern er å styre endringer. Private eiere av hus som ikke er freda eller bevaringsregulert kan strengt tatt gjøre hva de vil. Men et av poengene med å ta vare på et gammelt hus er å bevare noe av særpreget og historien. Så uansett er det viktig å skaffe seg et godt kunnskapsgrunnlag og gode verktøy for å ta beslutninger.
I Norge bruker vi gjerne et verdisystem, bl.a. presentert av Dag Myklebust i en artikkel i Fortidsminneforeningens årbok fra 1982. Det igjen bygger på teori utarbeidet av den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegl i 1913. Siden 1982 er systemet supplert og flikket på blant annet med «forsterkende verdier».
Vi vil istandsette Jorderik enten som et bolighus (som det har vært hele tiden), eller som et hus innredet som kulturell arena i første etasje, med en leilighet i andre. Verdianalysen viser veg.
Langsiktighet prioriteres
Kulturminnet tillegges en rekke forskjellige verdier. De deles inn i opplevelsesverdier, som også kalles subjektive verdier, og dokumentasjonsverdier som anses som objektive. Det har vært vanlig i det norske fagmiljøet å si at verdier er noe vi tilegner et kulturminne, ut fra hva vi vektlegger akkurat nå. Med det vil verdiene endres over tid, og vi kan kun se på kulturminnet gjennom dagens briller. Dette betyr igjen at vi ikke vet noe om hva fremtidens forvaltere vil vektlegge, og at vi da heller ikke kan ta hensyn til dette.
I Fortidsminneforeningen velger vi nå å se litt annerledes på det. Vi skal forvalte kulturminnene i vår varetekt i ett svært langsiktig perspektiv, og overlate til neste generasjon flest mulig av de verdiene vi selv har fått overlevert. Noe annet kan man ikke forvente av en 175 år gammel organisasjon som også forvalter bygninger som har eksistert i over 800 år.
Alt kan ikke vektes likt
Vi i Fortidsminneforeningen tok i 2019 på oss ansvaret for to nye eiendommer: Kunstnerhjemmet Jorderik på Lillehammer og skogfinnetorpet Abborhøgda i Kongsvinger. Begge må være i bruk for at de skal kunne bli bevart inn i framtida, og med bruk kommer tilpasninger.
Foreningen har mye erfaring med denne situasjonen. Vi ser likevel nå et behov for å identifisere hvilke verktøy som kan hjelpe oss til å gjøre bedre valg. Vår erfaring er at verdisystemet brukes svært lite, både i og utenfor fagmiljøet. Det skjer veldig sjelden at valg og beslutninger knyttet til kulturminner begrunnes i en systematisk verdianalyse. En mulig forklaring på dette kan være at det kjennes lite relevant i analysefasen og i praktisk arbeid. En klar svakhet med det eksisterende systemet er at alle verdier tilsynelatende er likestilte. Dette gjør det vanskelig å gjøre en analyse som munner ut i valg. Om alt er like mye verdt blir analysen likegyldig.
Fast grunn under beina
Foreningens formålsparagraf sier at vi skal «… bidra til bevaring av kulturminner, og til spredning av kunnskap om disse». Dette må også være grunnlaget for forvaltning av eiendommene. Når vi erverver en ny eiendom er det fordi vi skal redde den og/eller fordi den kan bidra til spredning av kunnskap.
Kulturminneloven slår fast at kulturminner skal bevares som «… vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.» Da er det klart at det overleverte materialet må ha en spesiell posisjon i verdivurderingen. Det må være et overordnet mål å ta vare på de fysiske delene av bygget som er overlevert til oss fra tidligere generasjoner, og å levere disse videre.
Med andre ord må dokumentasjonsverdiene stå i en særstilling. Så er det ikke selvsagt at alle bygningsdeler er like mye verdt. All fjerning av eksisterende materiale vil svekke den historiske kildeverdien, men vi kan likevel komme dit at vi tar det valget for å oppnå noe annet.
Har foreningen ressurser til å forvalte anlegget? Hvordan får vi oppslutning rundt det? Det er spørsmål vi må stille oss. Noen eiendommer har så høy kulturminneverdi at samfunnet bidrar til vedlikeholdet. Andre har behov for tilpasning slik at bruksverdien kan økes. Hvordan få til en bruk som skaper bærekraftig drift? For oss vil dette som oftest si at eiendommen selv kaster av seg nok til vedlikehold. Men før vi går inn i disse vurderingene må vi finne ut hva vi kan endre på og hva som må bevares. Vi må gjøre en analyse av kulturminneverdiene.
Jorderik: Arkitekturen og kunsten
Vi må først gjøre oss godt kjent med anlegget og historien. Analysen skal gi grunnlag for valg. Vi må stille spørsmålene: Hva er viktig? Og deretter: Hva er mindre viktig? Historiene har mange steder hvor de kan leve videre. Det fysiske kulturminnets oppgave er først og fremst å være stedet der noe faktisk foregikk; å være rammen rundt historien. For at dette skal fungere må vi kunne kjenne oss igjen. Altså: hvilke deler av anlegget er det som bærer og viser historien? Analysen for Jorderik er ikke ferdig, men noen ting står seg.
Jorderik er plassert midt i et større område med kunstnerboliger. Jorderik har stor verdi som en del av denne helheten, og denne helheten gir Jorderik verdi. En selvsagt konklusjon blir da at Jorderik ikke kan flyttes, og at eiendommen må være et tydelig og gjenkjennbart element i denne sammenhengen.
Går vi tettere innpå står vi i hagen på Jorderik. Den har inspirert de som har bodd her. I bilder malt av Christiane Bjørn Jorde, Lars Jorde og av Ole Mæhle kjenner vi igjen elementer – utsikten, fontenen, et tre. Hagens uryddige frodighet er dens kjennemerke. I dag har den kanskje grodd vel mye igjen, men vi kan likevel anerkjenne hagen og preget den har som en viktig kvalitet.
Huset har en mangefasettert historie. Et våningshus og et stabbur fra Heidal i Nord-Gudbrandsdalen, bygget om og sammen etter tegninger av Arnstein Arneberg, deretter ombygget for Ole Mæhle etter tegninger av den lokale arkitekten Gunnar Fougner. Det meste av tømmeret er det solide 1700-tallets Heidal. Formen og vinduene er fra Arnebergs historisk inspirerte strek i 1912. Tilbygget er fra det praktiske 1950-tallet. Men igjen: Hva bærer den vesentlige historien? Hva må vi hegne om? Hva kan vi endre for å gi huset nytt liv?
Det ble tidlig klart for oss at kunstnernes historie i dette bygget er den viktige. Erichsen som fikk huset bygget og Arneberg som tegnet. Christiane og Lars som gjorde huset til et hjem, og Ole Mæhle som tok opp arven. Forfatteren Ingeborg Møller, som i en periode leide i andre etasje, har vi få synlige spor etter. Det eneste vi sikkert kan koble til henne er navnet malt rett på døra ved trappa opp: «Ingeborg».
Valgets kval
Vi prioriterer ekteparet Jorde. Deretter – lite i konflikt – kommer Arneberg og Erichsen. De to er vanskelige å skille. Vi vet ikke hvor mye Erichsen påvirket bygningen undervegs. Jorderik ble ikke bygget helt som i tegningene. Om dette skyldes at Erichsen ønsket det annerledes, at håndverkerne satte sitt preg på bygget eller at noen av løsningene var vanskelige å gjennomføre, vet vi ikke. Håndverkere som rister på hodet av håpløse påfunn er ikke nytt. Kanskje er det derfor døråpningen inn i atelieret aldri fikk bueformen som Arneberg tegnet?
Hvor unik er hver epoke i huset?
Deretter kommer Mæhle og hans arkitekt Fougner. Nest sist kommer 1700-tallets gårdsbygg i Heidalen. Sporene etter denne perioden er ikke uten interesse. Men det er stor sannsynlighet for at de er bedre ivaretatt mange andre steder. Imidlertid fungerer 1700-tallets bygningsmaterialer som et grunnlag for Arnebergs arbeid også i dobbelt forstand. De var råmaterialer for bygget i 1912, men arkitekter og kunstnere forholder seg sjelden til tømmer som bare tømmer. Arneberg var inspirert av byggeskikken i Gudbrandsdalen, og kjente den godt. Etter alt å dømme var både han og Erichsen inspirert av Arts and Crafts-bevegelsen. Huset er dokumentasjon på dette.
Slik så det ut da Fortidsminneforeningen overtok eiendommen. Nå er spisestuen ryddet for materialer og tanken er å sette værelset i stand slik det kan ha vært på 1920-tallet.
Vi vil istandsette Jorderik enten som et bolighus (som det har vært hele tiden), eller som et hus innredet som kulturell arena i første etasje, med en leilighet i andre. Verdianalysen viser veg. Atelieret, peisestuen, spisestuen og storstuen har de prioriterte verdiene mest synlig. Her skal vi la Erichsens skaperånd, Arnebergs strek og ekteparet Jordes hverdags- og selskapsliv dominere.
Av disse værelsene er spisestuen dårligst dokumentert i materialer og bilder. Det gir oss noe større handlingsrom enn i de tre andre rommene. Eventuelt nyere tillegg i disse tre rommene kan vi fjerne. Det nye vi vil tilføre skal underordne seg de prioriterte verdiene. Utvendig kan vi tillate oss noen endringer, så lenge særpreget bevares. Vi legger gode bygningsvernprinsipp til grunn. Vinduer istandsettes, tømmer repareres tradisjonelt, taktekkingen beholdes og verandaene settes i stand. For resten av huset, altså andre etasje, kjelleren og kjøkkenet, står vi friere. Her kan vi gjøre endringer så lenge vi er tro mot helheten. Husets integritet skal være i behold.
Abborhøgda: En intakt tunstruktur
Dette er ti bygninger rundt et åpent tun, hver med sin funksjon. Abborhøgda er et dokument over et kulturmøte. Gården har klare skogfinske kjennetegn, samtidig som husene tydelig viser den gradvise tilnærmingen til skikker og tradisjoner utenfor Finnskogen.
Fortidsminneforeningen har overtatt eiendommen etter grundige overveielser. Tidlig ble det laget en analyse som viste verdier og muligheter. Å forvalte Abborhøgda er ikke bare å skjøtte ti bygninger. Det handler om å forvalte et kulturlandskap på 120 mål, med dyrkingsflater, skog og flere rødlistearter. Vi skal ta vare på, og dels gjenfinne, kunnskap om bygninger, materialer, kultivert land og natur – og sammenhengene mellom dem.
For at vi skal lykkes må Abborhøgda fylles med folk og aktiviteter. Vi stilte oss spørsmålet: Kan vi skape aktivitet i tunet og bygningene uten å svekke verdiene ved plassen? Husene på Abborhøgda er fredet utvendig mens anlegget ellers er fredet som kulturmiljø, alt med utgangspunkt i definerte verdier. Likevel må vi gjøre en grundig analyse, som utgangspunkt for forvaltning videre.
Den intakte tunstrukturen er et av de viktigste kulturminneverdiene på Abborhøgda.
Husene utgjør en helhet av stor verdi. I tillegg til de som nå står har vi dokumentasjon på tre bygningskropper til, som nå er borte. Dette er ei smie, en stall og et fjøs. De to siste var sammenbygget med låven. Dokumentasjonen består av bilder, beskrivelser og fundamentsteiner som fortsatt ligger på plass.
Sammenhengen mellom landskap, tun og bygninger er viktig. Det er tett kobling mellom utforming, bruk og hva skogen bød på. Det knyttes forskjellige verdier til hvert enkelt hus. Også her ligger dokumentasjonsverdien i bunnen. Noen av husene er sjeldne som bygningstyper, og er viktige i egenskap av det.
Flere av husene har bygningsdetaljer som knapt finnes andre steder. Et eksempel er det første huset som møter oss på vegen opp bakken mot tunet, høyløa. Taket er tekket med never, med halvkløvinger over og under. Skogfinsk museum sikret og satte i stand flere av husene på 1980-tallet. Løetaket ble bare dekket med bølgeblikk, og ellers lot de det være urørt. Takket være dette har vi nå et vel bevart dokument, uberørt av flittige antikvarer, som en referanse for en byggetradisjon. Her kan vi lese i hvilken rekkefølge neveren ble lagt, hvor det er brukt never fra eldre trær og hvor det er brukt never fra unge trær.
Taket på høyløa ble på 1980-tallet kun dekket med bølgeblikk, og er ellers urørt. Takket være dette har vi nå et vel bevart dokument som referanse for en byggetradisjon.
En løe som et unikt dokument
Slike detaljer er viktige. Utførelsen, håndverket og forholdene til materialene er en helt vesentlig del av byggeskikken. Ved hjelp av dette bevarte dokumentet kan vi finne kunnskap som brukes videre i leggingen av andre tak hvor det originale er tapt. Slik henter vi inn tapt kunnskap, og bidrar til restaurering av den immaterielle kulturarven som den skogfinske byggeskikken er.
Analysen viser oss at vi kan endre svært lite på dette bygget før de sentrale verdiene går tapt. En restaurering vil føre til tap av viktige dokumentasjonsverdier. Vårt svar her blir trolig å utbedre en lokal råteskade i veggen. Taket løftes forsiktig opp over skaden, og tømmer skiftes ut der det er råte. Resten forblir urørt. Slik bevarer vi bygget og dets rolle i tunet, samtidig som vi konserverer dokumentasjonsverdiene ved å la bølgeblikktaket bli liggende. Dermed kan vi når som helst bruke løa som referanse og kilde til kunnskap.
En låve som tåler endringer
Om vi beveger oss videre oppover tunet kommer vi til et hus av en helt annen karakter. Her gir verdivurderingen andre svar. Låven var lenge svært dårlig, med store skader. Den ble så restaurert, men det ble lagt lite vekt på å gjenta håndverks- og matetrialløsningene. Resultatet er et bygg med et uttrykk ganske likt det det hadde tidligere, men hvor spor etter tradisjonens verktøybruk og materialforståelse for det meste er borte. De vesentlige verdiene ligger i byggets form og uttrykk, som del av helheten. Her har vi altså et langt større handlingsrom.
Låven åpner for større endringer, noe som vil være viktig når ny bruk av Abborhøgda skal utvikles. Foto: Peter Geisner
Så lenge vi lar bygget beholde sitt utseende, og ikke skaper endringer eller tillegg som svekker integriteten, vil verdiene bevares. At de to bygningene inntil låven er forfalt og revet er en del av stedets historie. Fraværet er et historisk dokument. Vi vurderer imidlertid ikke forfallshistorien som vesentlig viktig på Abborhøgda, og kan tillate oss gjenoppføring av de to om vi finner det ønskelig. Det kan gi oss både økt bruksverdi, som sikrer bevaring på sikt, og en mulighet for gjeninnhenting og spredning av kunnskap om skogfinsk byggeskikk.
Hvordan dette vil ta form vet vi ennå ikke sikkert. I skrivende stund jobbes det med en mulighetsstudie for hvordan låven kan utvikles. Men verdianalyse har pekt ut muligheten til å skape liv på Abborhøgda. Låven er stedet hvor det kan etableres overnatting, muligheter for matlaging og gode sanitærforhold.
En metodisk tilnærming
Når vi står overfor en ny eiendom står vi samtidig overfor noen valg. Hvorfor skal vi eie denne? Hva vil vi med den? Lar dette seg kombinere med de vesentlige kulturminneverdiene? For å kunne svare på dette spørsmålet må vi beskrive hva vi ønsker eller anser som nødvendig. Men før dette, helt grunnleggende, må vi gjøre en systematisk vurdering av kulturminneverdiene. Deretter kan vi se om det vi ønsker å gjennomføre kan gjøres med de vesentlige verdiene i behold.
Atelieret i Jorderik er både originalt i sin form og sentralt når historien om kunstnerhjemmet skal bevares og formidles for ettertiden. Foto: Trond Rødsmoen
Om svaret er nei skal vi se etter andre løsninger. Om svaret er ja kan vi fortsette. Det blir ikke nødvendigvis enkelt, men da vet vi i hvert fall at ønskene og kulturminneverdiene kan la seg kombinere. Metodikken skal ikke bare brukes av oss. En slik grundig vurdering, med et spesielt blikk for det som måtte finnes av viktige dokumentasjonsverdier, er helt vesentlig for at kulturminnevernet skal ha legitimitet fremover.
Mail