Publisert 27.02.2026
Tekst og foto: Hedvig Idås
De store laftestokkene som holder hovedhuset oppe, er hogd og høvlet ned med presisjon. Det som en gang har vært uregjerlig og grovt furutømmer, har blitt møysommelig formet til elegante stokker som ligger tett i tett fra gulv til tak. De er laftet i såkalt «underhaldslaft», hvor emnene er laftet med lav hals – altså at laftet har kinningen på undersiden av stokken. En eldre laftetradisjon som for lengst var erstattet av andre lafteformer da huset på Kultan i sin tid ble oppført mot slutten av 1780-årene.
Utføringen og feinschmecker-arbeidet er på et detaljnivå som er det ypperste av snekkerkunst – og grunnen til at Kultan allerede i 1923, som et av de første bygningene i Norge, ble fredet. Byggmesteren og tusenkunstneren Jarand Åsmund Rønjom er mannen bak oppføringen av Kultan og var og er kjent som en av de beste håndverkerne i Telemark.
«JAS»
Det er lite nedskrevet, men fortsatt finnes det spor etter Rønjom i flere private samlinger og museumssamlinger i Norge. Når du først har sett én ting han har laget, kjenner du håndlaget hans fort igjen – ikke bare på hans signaturen «JAS» (Jarand Åsmundsson), men også på utseendet. Det er presist, vakkert og imponerende.
Trearbeidet på Kultan skiller seg ut fra det meste som står oppført i dalen og ellers til lands, men Rønjom nøyde seg ikke bare med å skape i tømmer. Av sølv lagde han vakre smykker, av stål og jern smidde han låser, børser og urverk. Dessverre vet man lite om ham, da det finnes få beretninger om hans liv, men det er ingen tvil om at han har satt dype spor i byggeskikk og kulturarven.
Det er noe tvil om når Rønjom ble født, men på gravsteinen til multikunstneren står det 1738. Fra kirkebøker kan man lese at han ble døpt 19. mai 1750, og fikk navnet Jarand Åsmundsson Rue. Åsmundsson etter sin far, Åsmund, og Rue fra gården han ble født på. Han ble gift, fikk barn og bodde på tre ulike gårder gjennom sitt liv.
Rønjoms vei inn i håndverket vet man lite om, men det var vanlig at hvis man kom fra gårdsbruk, kunne man ett og annet nevenyttig. Det er liten tvil om at Rønjom tok håndverkferdighetene til et nytt nivå – og det fra ung alder. Det kan man se på alt fra treskjæring og finsnekring til grovere arbeid med kløyving og laft.
Det står lite om hvor eller hos hvem han har gått i lære, men mye tyder på at han har fått impulser fra gamle og nye byggeskikker – både fra rurale strøk i dalførene rundt Åmotdalen og nymotens byggeskikk fra mer urbane strøk, som i den nærmeste storbyen Skien.
I 1777 ble Skiens rådhus, kirke og over 170 boliger til ruiner etter en katastrofal brann. Under oppbyggingen skal Rønjom ha bidratt og tatt med seg inspirasjon hjem. Det kan man blant annet se på utformingen av kirkene han var arkitekt og byggmester for. Samtlige er i korsformasjon, med lange vinduer og et sentrert alter. Ser man bilder av Christianskirken, tegnet av arkitekt Jørgen Henrik Rawert, på Bjørneskjær i Skien, kan man tydelig se hvor Rønjom fant inspirasjon til både utforming og detaljer til prosjekter han senere var byggmester på. Christianskirken i Skien gikk tapt i en brann allerede i 1866, men kirkene Rønjom utformet står fortsatt; i Rauland, Vinje og på hjemplassen i Åmotsdal, hvor multikunstneren selv er begravet.
Snekkerkunst på hjemmebane
Oppføringen av hovedhuset, den såkalte stua, er oppført 1789/90. Da var Jarand Rønjom i 50 årene og anerkjent for sin fingernemhet. Huset ble en form for «showroom» og bolig hvor han kunne vise frem sine ulike ferdigheter. Stua på Kultan var høyst uvanlig for sin tid – det kan man se ved første øyekast. Den har svalgang med utskjæringer som kan minne mer om noe som på den tiden hørte til i bystrøk. De rå og ubehandlede tømmerstokkene har blitt høvlet ned til tette, nette og elegante stokker med profilering på innsiden og på tømmerhodene.
Stua hadde også to piper, noe som var uvanlig på den tiden. Årsaken er at sølvsmia og klokkeverkstedet lå i den ene enden av bygningen og stua i den andre. Der er listverket, dørene og sengen plassbygd med så rette linjer og vakre detaljer at det til og med dagens verktøy og instrumenter er vanskelig å kopiere. I dag er sølvsmia for lengst revet, men noe av det originale interiør består. Andre møbler er tatt ut og står på museum. I senere år har det blitt laget kopier av originalene, men det er lett å se forskjell på replika og hva som er laget av Rønjoms hender.
Sosialantropologi og antikviteter
En som kjenner Kultan godt er tidligere eier Bjørg Duve. Hun har vært på Kultan i så godt som alle ferier siden tidlig i tenårene og kan fortsatt forestille seg lukten som kommer når man åpner dørene inn til den historiske stua – lukten av gammelt tømmer og gjenstander fra en svunnen tid.
– Faren min var en veldig snill mann, og min stemor, Anne-Marit, ønsket seg et stabbur. Så da kom de over Kultan, som lå ute for salg, og resten er historie.
Familien Duve var mye på Kultan og har på sin måte satt sine spor. – Vi har vært mer opptatt av folkene og gjenstandene enn selve håndverket. Min far var lege, psykiater, men det var ikke folk opptatt av. De kom når de hørte at doktoren var på Kultan. Det var ikke bussforbindelse til Seljord sentrum der legekontoret var. Faren min snakket med dem som kom og fikk samtidig lært mye om livet før og nå, om hvordan det var å bo på setra i gamle dager, samt gamle sagn og fortellinger. Stemoren og faren til Bjørg var også veldig opptatt av antikviteter, ikke nødvendigvis det største og flotteste, men bruksgjenstander som kunne si noe om hvordan ting ble laget eller var før i tiden, forteller Bjørg.
Det var ikke alltid de visste hva de fant. En gang hadde de funnet en gammel butt med en nydelig blåfarge i. Da en av de lokale konene kom på besøk, så hun forferdet på dem og sa at sånt kunne de ikke ha inne i stua.
– Det viste seg å være en gammel «migask» altså en tissebøtte, hvor tisset sammen med blåstein ble brukt til å farge ull og annet stoff blått, forteller Bjørg leende.
Dokumentasjon for fremtiden.
Selv har Bjørg i årene på Kultan vært opptatt av å dokumentere gjenstandene foreldrene opp gjennom årene hadde samlet og kjøpt. Etter mange år på auksjoner og loppemarkeder utgjør det en omfattende samling av norsk bondekunst, kuriositeter og redskaper. – Det gikk gjetord rundt om i bygda om at vi samlet på gamle ting, iblant la folk veien oppom Kultan og solgte oss ting. De visste at det ble tatt godt imot og verdsatt.
I 2016 begynte Bjørg å tenke på fremtiden til Kultan. Selv var hun der ikke like ofte og funderte ofte på hva som skulle skje med eiendommen i årene fremover.
Samme år fikk hun sjokkbeskjeden: En tilsynsrapport fra Telemark fylkeskommune viste at noe måtte gjøres med våningshuset. Problemer rundt pipene ble påpekt, men det viste seg å være mye, mye mer. Etter videre undersøkelse fikk hun vite at hele huset måtte ned på grunn av alvorlig råte. Samme året satte hun i gang med å søke midler til den omfattende redningsaksjonen. Først i 2018 var de i gang, før huset igjen stod gjenreist i all sin prakt i 2023.
Rekonstruksjon av et mesterverk
To av håndverkerne som var med på restaureringen, er Håkon Telnes Fjågesund og Thomas Sandvik Jacobsen. Begge har lagt igjen mange arbeidstimer på dette stedet. Noe av tømmeret de tok ned – rundt 20 stokker – hadde holdt stua sammen i over 300 år. De har virkelig fått gå i dybden på Rønjoms kunstner. Det har vært lite dokumentasjon av hvilke verktøy som har blitt brukt, men det som er tydelig, er at håndverkeren var ekstremt nøye. Alle linjer og kanter møtes, det er ingen rom for slump. Samtidig ser man at han ikke har vært god på å disponere tid og krefter; bygningsdeler som ikke synes har han ikke lagt like mye flid i. Det viser at han også visste å jobbe effektivt, forteller Fjågesund. Han har sett Rønjoms evner under lupen da han i løpet av årene har tatt bygget fra hverandre, byttet ut deler som ikke kunne erstattes, for så å sette det sammen igjen. Gulv, vegger, lister og tak – alt skulle gjenoppstå. I sin bacheloroppgave i tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU forsket han på hvordan dørene på Kultan var konstruert fra en håndverkers perspektiv og rekonstruerte dørene.
– Det var jo ingenting jeg kunne lese meg frem til, måtte jeg se på verktøyspor, og forstå håndverkerprosessen bak ved å gjøre praktiske arbeidsførsøk og rekonstruere verktøy og høvler. Det var ikke bare, bare å kopiere Rønjom uten bruksanvisning, men både dør og bachelorgrad ble det.
Sandvik, som også har jobbet mye på Kultan og er leder i Fortidsminneforeningens lokale lag i Vest-Telemark, forteller at han alltid blir imponert når han ser hvor mye Jarand fikk til på så kort tid. Riktignok levde han i en annen tid, uten samme forstyrrelser og forpliktelser. Like fullt er produktiviteten og fullføringen veldig imponerende.
Full sirkel
Det sier tidligere eier Bjørg Duve seg enig i. I 2024, tre år etter at Kultan ble gjenoppført, tok hun en vanskelig beslutning: En nasjonal kulturskatt som Kultan er, må tas vare på av folk som kan og vet. Men hvem?
- Jeg hadde noen følere ute. I 2023 skrev jeg til generalsekretæren i Fortidsminneforeningen, Ola Harald Fjeldheim. Det opplevdes som et lykketreff fordi foreningen og jeg fant hverandre. Det var rett og slett hånd-i-hanske.
Bare noen måneder før hadde det blitt dannet et lokallag i Vest-Telemark.
– Jeg følte at alt falt på plass. At dette var det helt riktige. Nå er det folk som kan og vet, som skal føre arven etter Jarand Rønjom videre, sier Bjørg, som legger til at hun er meget spent på å se hva eiendommen blir i hennes levetid.
Under en seremoni på gårdstunet en junidag 2025 overrakte Bjørg den gamle stabbursnøkkelen, smidd av Rønjom selv, til gårdens nye eiere. – Det er ikke vemodig! Tvert imot. Jeg er sikker på at den gamle gården er i rette hender. Jarand var jo en spesielt dyktig håndverker, og nå er det igjen håndverkere som har overtatt Kultan. På den måten kan man si at ringen er sluttet.
