Publisert 04.07.2023
Tekst og foto: Karen Gjermundrød
I det eneste sveitserhuset i hovedstadens funkisstrøk over alle funkisstrøk, i området mellom Vinderen og Blindern, har malerikonservatorene Tone Marie Olstad (70) og Jon Brænne (77) bodd i snart 45 år. Gata de bor i er kjent for sine mange funkisvillaer tegnet av Sverre Aasland og Arne Korsmo fra 1931-33.
- Vi er gode på å diskutere, være uenige og bli enige, forteller Brænne om den halvannet år lange prosessen med tilbakeføringa av stua. Den har blitt så fin som de hadde håpet.
Faglig sparrepartner og ektefelle Olstad tror uenighet og drøfting for å komme fram til gode løsninger i en slik prosess er kjempeviktig. Profesjonen gjør at de begge har en solid praktisk tilnærming som har kommet godt med i prosjektet. Begge er medlemmer av Fortidsminneforeningen, og begge har vært og er ennå betydelige krefter innenfor kulturminnevernet.
Nøktern sveitservilla
Huset fra 1859 tilhørte regnskapsføreren på Gaustad asyl da det var nytt. Han bodde i Grønlandsleiret, og hadde lang vei til jobb med hest og vogn.
-Da han kjøpte denne tomta var det en havnehage her hvor dyra gikk inngjerdet og gresset. I tillegg til tre barn, pike og kone, hadde han til enhver tid 6-8 rolige, men urenslige, sinnslidende kvinner boende for å bøte på økonomien, refererer Brænne.
Det er et stort, men nøkternt hus. Detaljene inne, som dører, listverk og profiler er preget av senempiren. Den store takhøyden er det første skrittet mot sveitserstilen, og utendørs er det sveitserstil, med store takutstikk og snekkerglede.
- Alle dørene i første etasje har vært dekorert med mahogniådring på ene siden og nøttetresådring på andre siden. Oppe var dørene ådret med eik. Regnskapsføreren brukte altså penger på dekorasjonsmaling, påpeker Brænne begeistret. Fargene ble etter all sannsynlighet blandet i de ulike rommene i sin tid.
- Vi finner ofte fargeprøver, strøket opp av malerne på de innerste lagene, som viser at fargen har blitt brukket med hensyn til lys og lysinnslipp og hvordan det så ut på veggen. Fordi en dyktig maler har vært der og justert fargen etter rommet og lyset, er veldig ofte rom som er malt før 1920 mye vakrere enn det du finner ellers, forklarer Olstad.
Stua skrek om hjelp
- Vi måtte gjøre noe med stua, den var så muffen og nedsarva, bekrefter Brænne. Paret lagde et kostnads- og timeoverslag, og søkte Kulturminnefondet. Til sin store glede fikk de innvilget kr 60 000, som har kommet godt med til deler av materialkostnadene. De endte opp med dobbelt så mange timer som estimert, tidsbruken ble et halvt årsverk.
Av eksterne tjenester fikk de blant annet god hjelp av en dyktig malermester. Einar Syrstad og hans kone Kyuri Kim strakk belgisk linlerret på veggene slik det var opprinnelig. Syrstad hjalp også til med å trekke streker i dekoren.
Som en del av sjablong- og strekdekoren er det trukket 540 meter med strek på frihånd med pensel og linjal på vegger og brannmur, og cirka 50 meter på gulvet.
- Når linlerretet er ferdig spent opp på veggfeltene, blir det påført varmt hornlim. Når limet er tørt blir lerretet helt stramt som et kunstnerlerret på en ramme, forklarer Brænne. Deretter påføres to grunningslag med hvit linoljemaling. Deretter er det fem strøk med linoljemaling.
Alt listverk har vært demontert, og all maling fjernet ned til bart treverk. Hvordan hadde denne stua sett ut fra den var ny og fram til i dag?
- Vi laget avdekningsprøver lag på lag på forhånd for å se farger, tapeter og dekor. Og så har vi bygget opp det igjen med mange lag med linoljegrunninger og sparkel, forteller Olstad.
Gikk for en annen farge
De avdekket at originalfargen på stueveggene opprinnelig var en slags gråbeige farge.
- «Ikke F…», sa jeg da, ler Olstad. Så gikk de tilbake og så på fargeundersøkelser og farger fra slutten av 1850-åra, som er røde. - Vi lagde mange prøver først, og bomma veldig. Vi endte opp med å brekke hvert nytt lag vi malte for å komme nærmere slik vi ville ha det.
Å gå i tidligere tiders håndverkeres fotspor og forsøke å gjøre det like rasjonelt har vært spennende, skal vi tro paret.
- Vi diskuterte veldig rekkefølgen på hvordan den malte dekoren var påført. Det var ikke enkelt å skjønne hvordan de hadde gjort det før oss. De har kunnet håndverket sitt og man kjenner på en enorm respekt for dem. De har gjort akkurat det de må for å få effekten de vil ha, påpeker Olstad.
«Et rom midt i huset»
Da de kjøpte huset i 1979 var det et vrak.
- Vi kjøpte det av to brødre som hadde fjerna all dekor og beisa alt innvendig med brun utendørs Butinox beis for å pimpe det opp til visning uka før vi kjøpte det, sier Brænne.
Paret begynte i 1979 og har renovert alt utvendig og etter hvert satt i stand et og et rom. Stua var det siste rommet de ikke hadde gjort noe med. Da det stod ferdig, møblerte de foreløpig rommet med møblene de hadde.
- Da vi satte oss ned, kjente vi på hvor deilig det er å være her. Vi bruker stua på en helt annen måte nå enn vi gjorde før. Dette skal være et rom midt i huset uten TV der vi kan sette oss ned og prate. Det er helt klart at dette rommet var ment å ha denne typen dekor. Tilbakeføringa betyr så mye for stemningen, som igjen betyr mye for hele huset. Det er ganske påfallende og interessant, forteller Olstad.
Det har blitt et mye mer samlende rom.
- Nå er rommet sånn det er ment å være. Nå henger biblioteket, stua og spisestua bedre sammen. Gjester setter seg ned her og blir sittende, og det liker vi, understreker hun.
LES OGSÅ: En hagebenk til rangel og makt
Mail