Publisert 16.03.2026
Tekst og foto: Joakim Rehaug Roth
Artikkelen er publisert i Fortidsvern 1-2026
– Hvis man ser snevert på kafé- og serveringskultur så er det få fredede interiører, sier avdelingsleder i Byantikvaren, Vidar Trædal. – Det vi har av fredede restauranter og kafeer i Oslo er Stortorvets gjestgiveri, Justisen, Frognerparken café, Folkete-aterbygningen med Stratos og Ekebergrestauranten. Kanskje bare sistnevnte kan sies å representere noe av det samme «fritidskultur»-preget som Teddy’s gjør.
Sammen med Trædal og han kollega, kunsthistoriker og antikvar Mathilde Sprovin, sitter vi ved et lite bord ved mikse-bordet til quizmasteren inne på rockabilly-stedet Teddy´s i Brugata 3. Snart skal onsdagens høydare begynne og lokalet fylles av ivrige gjester og etter hvert tomme ølglass. Gamle avisutklipp fra Arbeiderbladet og Aftenposten pryder veggene. Interiøret er retro, med original respatex, et banebrytende pro-dukt den gang på 1960-tallet.
– Det var ingen som visste hvor varig det var. Men nå har det vel holdt i snart 70 år, så det kan ikke være så galt, slår dagens eier Bjørn Elvebredd Jr. fast. En bardisk i turkis respatex med originale oransje lamper dominerer lokalet, men kun noen riper i disken som røper årene som har gått. De runde fastmonterte barkrakkene med grønne stålbøyler og seter har holdt seg siden 1958. En høyttaler i teakfiner henger ved siden av en Wurlitzer jukeboks. For en ti-kroning får du tre låter. Det frister veldig å sette på «Don´t Take Your Guns To Town» av Johnny Cash tre ganger på rappen.
– Det finnes noen serveringssteder som har holdt på lenge, men svært få som faktisk representerer etterkrigstidas bykultur. Det er lite som minner om hva byborgerne gjorde på fritiden sin, sier Sprovin.
Tydeliggjøring av verdier
På 1960-tallet skulle et amerikanskinspirert konsept forandre hvordan ungdommen samlet seg. Inntoget av Coca Cola, milkshakes og Jet-Spray på menyen etablerte Teddy´s softbar seg som en av Oslos første snackbarer – og den er fortsatt bevart. Det pågår rehabilitering i nabogården, Brugata 1, noe som har gjort det nødvendig å vurderer verdiene til Teddys nærmere. Fortidsvern har bedt Byantikvarens to representanter om et møte i nettopp Teddy ´s for å finne ut hvor verdifull softbaren er som kulturmiljø.
Byantikvaren skriver at «Teddy´s softbar er et sjeldent kulturmiljø i Oslo, og i Norge, som representant for 1950/60-tallets forlystelses- og fritidskultur». Å vurdere en eventuell fredning er noe Byantikvaren gjør i samråd med Riksantikvaren, som har vedtatte strategier for fredning.
– Hensikten er å sikre et representativt utvalg av vår historie tas vare på for fremtiden, og vi i Oslo støtter oss på disse prioriteringene. Det handler om å tydeliggjøre verdier før de forsvinner, sier Sprovin. Et av strategiens hovedmål er at kommende fredninger skal bidra til at et mangfold av kulturmiljø blir tatt vare på. Et av disse temaene omhandler rekreasjon, fritid og folkehelse.
Mangfoldige fritiden
Hvem var det som brukte fritiden sin på Teddy´s? Etnolog og tidligere konservator ved Ringerikes museum Preben Lauritz Johannessen har skrevet om byborgerne som vanket på snackbaren. I artikkelen «Brylkrem og Cola og Shadow» fra 1993 intervjuet han den forrige eieren, Bjørn Elvebredd Sr., og tidligere stamgjester som brukte softbaren som et sosialt samlingsted i sin ungdom.
– Etterkrigstida ga framveksten av teenager-kulturen og ungdomstiden ble gradvis utvidet, sterkt inspirert av USA. Elvebredd Sr. hadde vært til sjøs og fikk se hva som rørte seg «over there».
Heldigvis for Oslo skulle byen og det amerikanskinspirerte interiøret på Teddy´s stadfeste seg som en populær smeltedigel for byborgerne. I miljøet på Teddy´s fikk du svar på hvilke filmer du burde se, motetrender å jage etter (helst Wrangler jeans og Higgis-jakke) eller hvor det var fest i helga.
– Det var åpent tolv timer i døgnet, fra ti om formiddagen til ti om kvelden. Alkohol var dyrere relativt sett på 1950-tallet enn i dag, så Elvebredd satset hovedsakelig på et ungdommelig publikum. Samtidig måtte han ha inntekter på dagtid. Da kom voksne folk som bodde i nærområdet innom. De tok lunsjen sin der: kaffe, mineralvann og rundstykker. Ungdommen kom i tre– firetiden og utover. Da var det grillpølser som gjaldt.
Det unge klientellet kom fra områder som Grønland, Nedre Tøyen og Hausmanskvartelen, med arbeiderklassebakgrunn i baklomma, noe denne anekdoten fra Johannesens artikkel beskriver:
«Det er snakk om byungdom født og oppvokst i sentrumsnære arbeiderstrøk, hvor det kunne være trangt om plassen, men aldri nød på noen måte. En i gjengen var født og oppvokst på Oslos vestkant. En kveld de satt nede på Teddy’s og pratet sammen, ble det spørsmål om hvor han kom fra. – Du John, det er en ting jeg har lurt på, hvor er du fra egentlig? sa han. Og da ble det helt stille. Og da sa jeg at jeg er fra Røa, jeg. Da ble det enda stillere. Da så Tor Gunnar på meg, så slo han meg på skulderen, og så sa han; du er en jævli grei kar for det.»
Fulltreff på tidsånden
Hvis vi ser på tiden som har gått fra åpningen i 1958 frem til i dag har Teddy’s festet seg som en levende legende på Oslos østkant. Men hva er det som gjør stedet bevaringsverdig?
– Teddy´s traff tidsånden voldsomt, sier Johannessen bestemt. – Det ikoniske henger veldig mye sammen med identitet og interiør; Teddy’s har bevart sin identitet. Baren er tilnærmet uforandret siden slutten av 1950-tallet. Den representerte noe helt nytt den gangen og det har de faktisk klart å bevare. Interiøret var helhetlig designet fra A til Å av en norsk interiørarkitekt, Bjørn Engø fra Statens håndverks- og kunstindustriskole. Han designet skilt, vindu, bardisk, de fastskrudde barkrakkene, respatex-bordene, stoler og fliser. Det er et konsept, og det blir ødeleggende om man «raderer ut alt» og lager nytt interiør.
Vurderingen til Byantikvaren støtter opp om Johannessens resonnement. Serveringsbransjen er historisk preget av tiden dørene til et nytt sted åpner til dagen det legges ned. Levealderen er sjelden lang. At et sted har huset generasjoner med kontinuitet er aldeles unikt.
– Oslo har vært vitne til en stor utskiftning av virksomheter, noe som dermed inkluderer utskifting av de fysiske interiørene eller funksjonene også. Når du ganger det opp over tiårsperioder, så forsvinner det enormt mye, sier Sprovin.
Kulturminneloven åpner ikke for fredning av bruk, men at interiøret fortsatt er intakt etter så mange år understreker de høye verneverdiene som har blitt funnet.
– Interiøret er mer bevart enn det vi først trodde da vi fulgte opp saken. Det kan ses som et tidsbilde av den kulturelle påvirkningen USA hadde på etterkrigstida i Europa. Den lange bardisken i respatex, fastmonterte grønne barkrakker og lampene er veldig karakteristiske for 1950-tallet.
Generasjonsbaren
Bjørn Elvebredd Jr. er født og oppvokst i Brugata og eier Teddy´s i dag. Han husker softbaren som et nytt konsept. Drivkraften til hans far var å skape noe nytt.
– For far var det et levebrød å bringe denne ideen med diverse is-anretninger og snackbarkultur til Norge. Det fantes ikke et sånt tilbud her. Besteforeldrene mine drev kafé i nabogården. På 1970- og 1980-tallet måtte vi endre på konseptet da is og brus ikke holdt lenger, kan han fortelle. For selv om lokalet fortsatt er det samme, så har tidene og byborgernes ønsker endret seg. Den første ordentlige matretten som ble servert på Teddy´s var suppelapskaus.
– Suppa ble laget oppe i kafeen til farmor og farfar og båret ned i gryter. Restaurant- og pubpreg har det blitt etter hvert, sier Elvebredd. Alkohol har vært på menyen lenge, så softbaren lever videre kun i navnet. Litt vedlikehold av stoler har det blitt, men aldri har eieren vurdert å bytte ut eller endre interiøret. Teddy´s har levd som et landemerke for kunstnere og «alt fra øverst til lavest på samfunnsstigen». Hva ligger bak stabiliteten til akkurat dette stedet?
– Noen av stamkundene har vært her siden de var med foreldrene og fikk is eller brus, mens andre er tilflyttere som har funnet seg et sted hvor de trives i byen. Det blir nesten som en storfamilie med de faste gjestene og betjeningen, sier Elvebredd.
Når jeg spør etnolog Johannessen om hvorfor han tror at stedet med rockabilly og respatex har overlevd tidene, siterer han den britiske essayisten William Ralph Inge.
– «Den som gifter seg med sin samtid, blir fort enkemann». Man kan kanskje si at den nye kafékulturen som kom på 1980-tallet var litt for moderne, og det var mange av dem. Men Teddy´s fra 1958 har klart å holde koken med sjelen intakt.