Publisert 08.04.2023
Tekst: Ivar Moe. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 1-2023.
Så naturlig det er å ta et verv som leder for et lokallag i Fortidsminneforeningen når man bor på et kulturminne fra 1021. Sammen med odelsjente Karen Elise Steig driver August Evensen Steig gård i Sør-Fron i Innlandet, en av de største i Gudbrandsdalen og med dype røtter i vår tidlige kongehistorie. Så dype at dronning Sonja stakk innom i jubileumsåret 2021 for å se hvordan det gikk.
Hun må ha blitt fornøyd med tingens tilstand, Dronningen, for på denne gården blir 23 hus nå tatt godt vare på. Selv er hun Fortidsminneforeningens høye beskytter, og Steig er langt fra den første gården hun besøker som drives av et av våre medlemmer. Men alle gårder har sin egen historie, og det var bare på Steig at Tord Istermage bodde og var høvding i 1021 da Olav Haraldsson, senere kalt Olav den hellige, kom gjennom dalen på kristningsferd. Det kan vi lese i Snorre Sturlasons Heimskringla.
Når vår historie begynner, har August Evensen fra Gjerpen ved Skien slått seg ned i dalen som skogingeniør og truffet odelsjenta Karen Elise Steig. Nå har de datteren Ingebjørg og snakker allerede om å gjøre klar kårboligen slik at de kan bo der om 25 år. Datteren er oppkalt etter Ingebjørg Guttormsdatter, født på Steig og som ble en dronning i Norge (se egen sak under).
Engasjert i bevaring
Da August Evensen ble kontaktet av valgkomiteen i Sør-Gudbrandsdalen lokallag var han ikke medlem i Fortidsminneforeningen, men livet på gården hadde gitt ham både motiv og inspirasjon til å melde seg inn og påta seg verv.
- Med 23 bevaringsverdige bygninger å ta vare på hadde jeg allerede engasjert meg en del i prosessen, ulike ordninger og bruk av håndverkere. Vi begynte med låven og fikk støtte av Fortidsminneforeningen gjennom prosjektet Kulturminner for alle (prosjektet ble avsluttet i 2021, red. anm). Med penger derfra ble det arrangert kurs i å legge skifertak og kleppe skiferstein på den gamle måten. Skiferen kom fra Prillar-Guri-bruddet i Otta, hvor den originale steinen også ble hentet. Steinen hadde ligget i bakken i 460 millioner år før den ble tatt ut i svære flak. Utgangspunktet er ei stor steinhelle, nesten som en stor bordplate. Deretter gjelder å få den til å bli heller som har samme formen som de originale. De ble klippet for hand, forteller August, som ga dronning Sonja den samme grundige innføringen i skiferklipping da hun var på besøk.
Hun kjente godt gårdens rike historie i forbindelse med kongeslekta og ble lengre enn planlagt, forteller han. Det ble servert rakfisk fra Atnasjøen og reinsdyr fra eget fjell, og det ble gjennomgang av de fleste store bygningene. Men tilbake til skiferklippingen:
- Vi hadde en mal som var lik den skifersteinen som var på taket fra før. Vi la malen på den store skiferplata og tegnet rundt. Vi måtte slå med hammer for å få den grovskissert, så brukte vi en gammeldags saks som vi la steinen i og klippet for å få den rund og fin. Det var veldig omfattende og tungt arbeid. Hver stein veier fem kilo når den er ferdig og det er mange som skal til for å dekke et tak på 300 kvadratmeter.
Lydprøve av hver eneste stein
Elever fra Hjerleid Håndverksskole og Vinstra videregående og lokale folk deltok i skiferklippingskurset som gikk over til sammen seks dager med full servering av mat som August og Karen Elise stod for. Alle som deltok syntes at dette gamle håndverket og prosjektet var interessant. Det ble tatt lydprøve på hver eneste stein for å sjekke kvaliteten. Med lydprøve menes at steinen skal ha en etterklang som du hører i ei kirkeklokke. En vakker «metallisk» lyd, for å bekrefte at den er hel.
- Det var noen eldre karer her som kunne dette. En av dem hadde vokst opp i et skiferbrudd. Ungdommene var litt overrasket over at noen driver med skifer på den måten, forteller August.
På Steig skal de skifte tak på alle bygningene, en formidabel oppgave. Låven er restaurert slik at de igjen kan bruke sauefjøset under førsteetasjen og stallen er satt i stand til utleie. Nå er det steinfjøset som står for tur, det skal bli et robotfjøs.
- Vi får plass til 30 melkekyr når det blir ferdig, og det er her vi tenker at mesteparten av inntekten fra gården vil komme. I dag vil et fåtall si at det er noe vits i å satse med kun 30 dyr, men nå blir vi den tiende generasjonen som har melkeproduksjon i samme fjøset. Skal vi avslutte den rekka fordi det er dårlig lønnsomhet akkurat nå, spør August.
Gjenbruk av steinfjøset eller bygge nytt?
I 1920 ble låven påtent og treverket over steinfjøset med et trev på toppen gikk opp i flammer. «Det fineste fjøset i Gudbrandsdalen er brent ned og det ble arrestert to personer som en detektiv sporet opp», skrev lokalavisen. Men steinveggene ble stående og møkkakjelleren under. August ser muligheter i å drive moderne i det store steinfjøset, slik som på Tofte på Dovre og på Uppigard Sulheim i Bøverdalen.
- Men kostnaden er større enn om vi bygger et nytt fjøs ved siden av. Så jeg etterspør mer støtte til å ta vare på og å bruke det gamle bygget i stedet for å sette opp en betongkloss. Vi var knallharde på det da vi søkte om midler: Enten så bruker vi dette fjøset videre eller så må vi bygge et nytt ved siden av. Da fikk vi 950 000 kroner i støtte fra fylkeskommunen, 1,8 millioner kroner fra Innovasjon Norge og 200 000 kroner fra SMIL-midler. Alle monner drar, men er det nok?
I et stort, nytt fjøs kan de basere seg på flere dyr og større melkekvote, men på Steig velger de å benytte den gamle bygningen. Gjenbruk av det gamle steinfjøset med ny innredning tilpasset moderne drift er kostnadsberegnet til 7 millioner kroner.
Vedlikeholdsetterslep
Det er mer enn steinfjøset som krever oppmerksomhet og kapital.
- Vi har tatt over en gård med vedlikeholdsetterslep på nesten to generasjoner. Bygningsmassen er veldig stor her. Ingen vet hvor gammelt det eldste huset på gården er. Det vi sitter i nå, er bygget opp av to kasser. Den søre er den eldste delen, fra rundt 1600-tallet. Da bodde fogden Cort Coldevin her, og vi har funnet klebersteinsøylene til peisen hans på loftet. De har initialene og årstallene skrevet på seg.
Karen Elise og August slipper fortsatt ut beitedyr ved setra om sommeren. De har reinsdyrjakt ved setra og garnrett med fiskebu i Atnasjøen i Østerdalen. De setter mye garn og fisker for matauk. Det kan virke romantisk å leve på denne måten, men på nært hold er det lett å forstå hvor mye arbeid det innebærer. Da vi besøkte dem i november i fjor var det innvendige rivingsarbeidet i steinfjøset i gang og kyrene plassert på en nabogård.
- Så lenge vi er her vil vi drive. For hva er vitsen med å sitte på en gård av denne størrelsen uten å drive den? Det er en av de største gårdene i Gudbrandsdalen, med 751 dekar innmarksbeite og dyrket mark, to setrer i fjellet og ca. 12 500 mål fjell og skog. Det finnes betydelig større gårder, men den er stor for å være i dette området.
Hele gårdstunet er et kulturminne, men ikke fredet. Tidligere generasjoner har knapt sluppet vernemyndighetene inn på tunet.
- Det har ført til at det ikke er vernet, og at gården derfor ikke er fått noe kulturminnefaglig oppfølging. Mens nå, når de kommer hit og ser på bygningsmassen, så er det veldig opptatt av at her må det bevares. Kulturarvseksjonen forteller at kulturmiljøet på Steig innehar svært høy regional verneverdi og nasjonal verneinteresse, sier August.
I dag har det ikke lov til å sette spaden i bakken uten å spørre en arkeolog, og de får ikke lov til å gjøre noe med bygningsmassen uten å søke fylkeskommunen.
Tar vare på husmannsplass
For 100 år siden og bakover var Steig enda større fordi den hadde 12 husmannsplasser. Alle er i dag skilt ut med en del av skogen og en del av jordene. En av plassene er godt bevart, og paret er i prosess for å overta. De ønsker å ta vare på det gamle husmannspreget og historien knyttet til det.
Ifølge folketellingen på 1860-tallet var det nesten 100 personer med tilknytning til gården i fast arbeid eller tjenester. Mye av det gården produserte i sin tid gikk med til å brødfø denne arbeidsstokken. August har undersøkt hvordan husmennene levde.
- Lønnen var lav. Leiesummen i en husmannskontrakt vi har funnet var 60 kroner i året. Den kunne betales med kontant oppgjør eller pliktarbeid til 40 øre dagen i sommerhalvåret og 20 øre dagen i vinterhalvåret. De måtte jobbe ca. 100 dager på gården her i året for å betale leien. I tillegg måtte de brødfø sin egen familie med det de fikk ut av husmannsplassen.
I dag bor foreldrene til Karen Elise i drengestua, mens hun og August bor i hovedhuset. Midt i all travelhet ønsker de å flytte inn i kårboligen, eller føderådsbygningen som det heter her. Ifølge gardsboka er bygningen fra 1840 og takmaleriene kom noen år senere.
- Målet er å komme i gang med å gjøre denne vakre bygningen beboelig. For å få til det så trenger vi noen gode samarbeidspartnere, for dette blir et kostbart prosjekt. Heldigvis har vi fått gode lykkeord fra dronning Sonja, som likte dette gamle bygget. Og så er det forhåpentligvis 25 år til vi kan kalle oss kårfolk, så vi har god tid, sier August.
Tekst: August Evensen
I 1021 var Olav Haraldsson (senere kjent som Olav den hellige) på reise for å kristne kongeriket. Ferden gikk via Skjåk og Lom og videre innom flere kjente steder i Gudbrandsdalen før han endte opp på Fron og Hundorp, hvor «kristningsmøtet» skulle foregå.
Sentrale i kristningsmøtet var høvdingene Dale-Gudbrand og Tord Istermage. Tord Istermage bodde på Steig og var hovgode for gudbrandsdølene. Statusen til Tord Istermage av Steig var stor i Olav Haraldssons øyne, for noen år senere gifter Tord seg Olavs tante Isrid. Dermed blir det knyttet blodsbånd mellom Steig og kongeslekta. I Snorre blir Tord omtalt som den mektigste høvdingen nord i Gudbrandsdalen. Tord og Isrid får en sønn som blir kalt Steigar-Tore. Han er søskenbarn med både Olav Haraldsson og Harald Hardråde.
Steigar-Tore vokser opp som en rikspolitiker med mye makt. Han gir kongsnavn til «den siste vikingkongen» Harald Hardråde i 1046. Videre blir kongesønnen Håkon Magnusson fostret opp hos ham på Steig, og i 1095 får også han kongsnavn av Steigar-Tore.
I 1096 gjør Steigar-Tore opprør mot kong Magnus Berrføtt. Opprøret feiler og Steigar-Tore blir tatt til fange og hengt. Ifølge Snorre så var han så stor og tung på det tidspunktet at under hengingen ble hodet slitt av kroppen.
Nå kan man tenke at historien om Steig er ute; når høvdingen på gården er drept er det lett å tenke at det er da gården bli kongsgård. Men det skjer ikke helt ennå. I kongesagaen forteller Snorre videre at sønnen til Steigar-Tore, Guttorm, holder seg unna politikk og driver gården videre. Hans datter Ingebjørg gifter seg med sønnen til Magnus Berrføtt, som heter Øystein Magnusson og er konge i Norge. Ingebjørg Guttormsdatter fra Steig blir dermed dronning, én av kun to norskfødte dronninger fra sagatiden. Dette er ganske spektakulært. Gården Steig har dermed fostret opp en dronning, en konge og kronet en annen konge.
Først i 1177 blir gården nevnt som en kongsgård i skriftlige kilder. På den tiden er Sverre Sigurdsson og hæren av birkebeinerne på Steig og hviler i 14 dager. Videre i historien så blir Steig brukt som kongsgård når kongen reiser mellom Oslo og Trondheim. Dette foregår helt frem til 1570, da flytter fogd Moises Stubb inn. I 1600 flytter fogd Lars Gram inn, i 1680 flytter fogd Cort Coldevin inn og i 1720 kjøper fogd Svend Stenerson gården med følgende dyr: 13 hester, 62 kuer, 28 sauer og 7 griser. I 1746 kjøper slekten til Karen Elise Steig gården, og siden har den vært i familiens eie.
Les mer om Steig gård her
Mail