Å restaurere ruiner

Publisert 09.04.2025

Husene ble forlatt en gang på 1960-tallet og overgitt til naturen. Så kom Aaslaug.

Steinene som fra tid til annen slipper seg fri fra fjellformasjonen Kvalnesaksla og tar saltoer ned mot Kleivan, får et kort, men bratt fall. Har den god nok spenst, tas den mykt imot av den skrinne landstripen som strekker seg langflatt mot den åpne horisonten av hav og salt. Villa Lofoten i Kvalnes ligger på det de lokale kaller «utsida», som utgjør den nord- og sørvestlige delen av Vestvågøya, et sted du må vite om for å nå. Her står været rett inn og kan gi deg alle årstider på én dag. Er du heldig og er der på rett tid av årshjulet, vil himmelen over lyse opp i grønne, blå og noen ganger røde sjatteringer. Som smeiger seg over himmelen i en fortryllende dans mellom det lyse og det mørke. I sommerhalvåret er midnattssolen dirigent. Hele døgnet blir fiskeværet, de hvite strendene og det turkise Nordishavet vekselsvis svøpt i varm og kald sol. Det er ikke rart Aaslaug Vaa gjorde som naturen selv. Bet seg fast, tross vær, vind og andre vanskeligheter. Villa Lofoten har ikke hentet sitt navn fra betegnelsen «villa» i ordets tradisjonelle forstand, et herskapshus, men fra ordets litt mindre kjente og latinske entomologi: et sted for rekreasjon i naturen. Dette har blitt navnet på deler av det bevaringsverdige fiskeværet i Kvalnes. Husene ble forlatt engang på 1960-tallet, og ga seg deretter hen til naturen. Aaslaug kjøpte gården Soleng i det siste året før det nye millenniet, og lot seg sjarmere av den viltre naturen. Fem år senere kjøpte hun en falleferdig eiendom i havnen, og en siste bygning overtok hun i 2012. Gjennom de siste 25 årene har hun utviklet noe som kan betegnes som et livsverk.

Tekst og Foto : Hedvig Idås

Å fylle tomrom

Da Aaslaug Vaa først kom til Kvalnes i 1997, lå den gamle fiskerbondegården Soleng brakk. Ingen hadde bodd der på en stund. Gårdsbruket kjøpte hun av trålefiskeren Per Roald Solheim, oppvokst på gården og odelsgutt.

– Per Roald hadde egentlig lovet gården til en tysker, men jeg ga et høyere bud, forteller Aaslaug med et fornøyd smil om munnen.

Gårdshuset er et ferdighus fra Spillum Dampsag & Høvleri i Namdalen (etablert i 1885) i jugendstil, tilpasset det lunefulle nordnorske klimaet. Da Aaslaug tok over, var taket lekk og alle vinduer måtte renoveres; alt glass ble tatt ut og rammene pusset til du kjente den gode lukta av tyri. Etter at foreldrene til Per Roald hadde flyttet på gamlehjem, hadde det ikke bodd folk i huset.

– Gang på gang tenkte jeg at jeg må være gal! Jeg var alene om det og tok lån på huset mitt i Bodø for å kjøpe gården, forteller hun.

Først handlet det om å gjøre våningshuset tett. I en hektisk jobb som fylkeskultursjef i Nordland hadde Aaslaug mange reisedøgn og lange arbeidsdager. I ferier og helger tok hun turen ut i havgapet.

– De første årene var jeg her veldig lite. Når jeg først var her, handlet det om istandsetting av gård og grunn. Dette er ikke og har ikke vært et feriested for meg, det var og er en arbeidsplass.

Etter at hovedhuset var tett, gjenstod fortsatt mye arbeid. For å få økonomi til å drifte huset bestemte hun seg å satse på sesongutleie.

Etter hvert søkte verden seg innom villalofoten.com. Og folk kom! Et ektepar fra Oslo leide i mange år. En annen gjenganger er en amerikansk kvinne med aner fra Narvik og som snakker norsk. Hun er på besøk noen uker nesten hver sommer.

Bitt av basillen

Aslaugs karriere bærer preg av at hun hele veien har vært uredd og har evnen til å se potensiale der andre ville styrt unna. Utstyrt med en innstilling i Pippi Langstrømpes ånd har hun fått til det meste hun har satt seg fore.

– Jeg har skapt hele livet. Når du skjønner at du får det til, blir du bitt av en basill. Den gjør det umulig å ikke prøve å utrette det umulige. Jeg har viktig kunnskap etter et langt og særdeles aktivt arbeidsliv. Å prøve å bruke den i samfunnet er en borgerplikt.

Aaslaug vokste opp som en av seks søsken på en gård i Skiptvet i Østfold og er utdannet agronom. Det var absolutt ikke gitt at hun som 69-åring skulle eie og drive et gårdsbruk og deler av et nedlagt fiskevær på Vestvågøy i Lofoten. Hun var på vei til å bli lærer, men etter noen vikartimer i en Oslo-skole etter endt utdanning merket hun raskt at det ikke var noe for henne. I stedet flyttet hun til Solør i Hedmark og ble kultur- og kinosjef i Åsnes kommune.

– Jeg kunne noe om teater, men film var helt nytt for meg. Jeg vokste opp uten fjernsyn hjemme, og var første gang på kino da jeg var 12 år. Det ble både utfordrende og fantastisk lærerikt å programmere en hel kino.

Samtidig som Aaslaug satte stadig nytt filmprogram på plakaten i Åsnes, drev svømmehallen og idrettshallen, fordelte midler til organisasjonslivet og fikk registrert kulturminner i kommunen initierte hun teaterprosjektet «Så Flisa fyker». Det skapte engasjement om stedets historie.

Lokal forankring

En av grunnene til at Aaslaug har fått til så mye bra på kulturfronten i ulike deler av landet er at hun er opptatt av lokalhistorien og å forstå samfunnet hun befinner seg.

– Jeg var veldig opptatt av å forstå hva som er spesifikt ved et sted: Hvor er jeg, hva er dynamikken i dette samfunnet, hva er det i denne historien folk bærer med seg i kroppen.

Dette tankesettet tok hun med seg fra historiestudier på Blindern, til Solør og videre nordover.

I jobben som fylkeskultursjef gjennomførte hun blant annet satsninger som «Skulpturlandskap Nordland», Hamsunsenteret på Hamarøy og det kulturhistoriske tilretteleggings- og formidlingsprosjektet «Fotefar mot nord». Dette innebar å stå i mange konflikter, satsningene var kanskje forut for sin tid. Da var det godt med kulturell kompetanse og tålmodighet i form av å forstå motstanden og å holde ut. Under det langvarige restaureringsarbeidet på Kvalnes har hun trukket veksler på samme metoder.

Gullmynt i ruin

Mer enn 25 år etter at Aaslaug Vaa kjøpte småbruket Soleng eier hun også en del av det bevaringsverdige fiskeværet i Kleivan havn på Kvalnes. En av eiendommene, bebygd med rorbu og trandamperi, fikk hun tilbud om å kjøpe av Per Roalds svoger; han var så fornøyd med det hun hadde fått til på gården.

– Jeg ante ikke hva jeg skulle bruke det til og om jeg noen gang kunne restaurere det. Igjen tenkte jeg at jeg måtte være gal, det er jo bare ruiner! Men da en kollega kom inn i den autentiske delen av rorbua utbrøt hun: "Vet du hva, du har jo kjøpt en gullmynt!» Selv så jeg bare arbeid, husker Aaslaug.

Rorbua og de tilhørende byggene ble flyttet fra den gamle havna i andre enden av bygda til den nye Kleivan havn i perioden 1920-40. Da var det fortsatt stor aktivitet på Kvalnes. I 1939 sto to moloer ferdig for å beskytte havna mot storhavet. Folketall og aktivitet tiltok. På det meste bodde det omtrent 250 mennesker på stedet. Historie er risset inn i tømmerveggene i rorbua, som en gjestebok med signaturer etter fiskerne som bodde her under Lofotfisket.

Kultursjefens metamorfose

Etter 22 år som fylkeskultursjef i Nordland fikk Aaslaug endelig mer tid til egne prosjekter.

– I 2012 kjøpte jeg det jeg kaller Salteriet, det største bygget med tilhørende kai. I etterkant utviklet den danske arkitekten Uffe Black Nielsen og jeg en totalplan for bebyggelsen på begge eiendommene. Jeg ville ikke bare flekke her og der. Det fungerer ikke med bygninger i en slik tilstand. Det var et vanvittig arbeid. De hadde så vidt strøm her tidligere, og det fantes jo ikke vann eller kloakksystem. Ingenting. Heller ikke isolasjon!

I prosessen med å sette i stand bestemte Aaslaug seg for å dokumentere alle gjenstandene de fant under ryddingen av den gamle rorbua. Et første eget filmprosjekt så dagens lys i 2010, med offentlig tilskudd, finsk instruktør og klipper, belgisk fotograf og lydmann fra Færøyene. Den tidligere kinosjefen var blitt filmskaper!

– Filmen heter "Rorbuas metamorfose – en levende museumskatalog" og dokumenterer rorbua slik den så ut før arbeidene begynte. Det var som om bua var forlatt på dagen. Det stod til og med brøddeig i en glassbolle. I filmen formidles det gamle fiskeværets historie gjennom fire fiskeres presentasjon og omtale av gjenstander og fiskeutstyr etterlatt i bua.

En visjon realiseres

I 2015 fikk Aaslaug støtte fra Kulturminnefondet, og hun kunne sette i gang med restaureringen. Det dreier seg om fire delprosjekter; tre hus og en kai. Alt måtte tas, etter å ha stått ubrukt siden midten av 1960-tallet.

– Arbeidet med Trandamperiet og Salteriet innebar å restaurere fra ruintilstand, forteller Aaslaug. Med seg hadde hun igjen arkitekt Uffe. Visjonen var klar: gjenbruk og bevaring.

– Det var ikke mye som kunne gjenbrukes av ytterveggene, det meste av bordkledningen ble nærmest til papir da vi demonterte dem. Stokker som ble brukt den gang var ofte drivved, og kledning kanskje flyttet fra annet bygg eller rester etter andre byggeprosjekt. Det var knapphet på trevirke i Lofoten. Det vokste ikke nåletrær her på den tida. De brukte det de hadde så langt det strakk, derfor var opprinnelig kledning både gran og furu, høvlet og uhøvlet. Vårt valg ble derfor lokal gran som har vokst i Lødingen og Hadsel og tilvirket på et gårdssagbruk i Laukvik. Noen vinduer har vi restaurert, andre er kopier fordi kvaliteten var for dårlig.

Det har vært mange utfordringer: Været er en avgjørende faktor, men også å finne riktig materiale og de rette håndverkerne.

– Mange skjønte ikke min visjon for stedet. Det er kanskje ikke så rart. Bygningene i havna har jo tidligere stort sett bare vært i bruk i forbindelse med Lofotfisket, og ofte som lager resten av året.

Over tid fant Aaslaug håndverkere. De kom fra hele landet. I løpet av lengre perioder over seks år arbeidet de på Kvalnes, sammen og hver for seg. I fellesskap skapte de et miljø og medvirkning i beslutningsprosessene.

– Tegninger er én ting, men det er på stedet en rekke avgjørelser tas når en arbeider med ruiner og historiske bygg. Denne gjengen har reddet husene sammen med meg, derfor er også navnene deres på hjemmesiden.

Spor av tidligere aktivitet

Det er mange detaljer som røper at dette ikke er fiskeværsbebyggelse lik andre. Her er store vinduer i gulv og vegger som knytter de besøkende tettere på naturen. Små utskårede fisker holder fast vinduslemmene. Fargen i den ubehandlede granen påvirkes av lyset og været. Ved værskifte forandres husenes uttrykk fra mørk sort til nesten illuminerende. Selv om mye av interiøret måtte erstattes, er det fortsatt mye av patinaen innendørs som har blitt tatt vare på. I Trandamperiet ser man tydelig hvordan fettet fra leverkoking har satt seg i veggene. Tømmerdelen av Rorbua er autentisk. Alle husene er smakfullt innredet med gammelt og nytt. Aaslaugs kunstsamling og skandinaviske gjenstander preger interiøret og setter stemning i rommene.

– Jeg har fått god hjelp av mange til å finne ting jeg jakter på. Særlig må jeg nevne Marit, som arbeider på Gjenbruken i Sandefjord. Mange kommer også med gjenstander de mener skal leve videre i disse husene.

Det har kostet utallige arbeidstimer med søknadsskriving, prosjektledelse, henting av materialer, overflatebehandling, oppfølging av gjester og vedlikehold.

– Datteren min har foreslått at jeg tar et lengre opphold i Sør-Amerika. Men etter å ha tenkt seg om sa hun at det førte ingen steds hen fordi jeg ville helt sikkert finne på noe å utrette der også. Jeg må ha noe å gjøre, og ser det som et menneskes plikt å hele tiden bruke og utfordre sitt eget potensial. Skapertrangen min er og har alltid vært sterk. Jeg har kort tid igjen. Den skal jeg bruke på dette vakre stedet.

Flyvende steiner

Med god hjelp av venner, familie, Per-Roald, Uffe, håndverkerne og mange andre har Aaslaug trinn for trinn satt sin del av det gamle fiskeværet i stand i tråd med sin visjon. Med årene som er gått har gjennomtrekken blitt redusert til små knak og iblant et brak i veggene, men storm og orkan har fortsatt ikke tatt husene.

– I vinter ble det målt vindkast på 63 meter i sekundet på Gimsøystraumbrua (Austvågøys bindeledd til fastlandet), og i løpet av ti dager hadde vi to orkaner og én storm. Det er helt ville krefter. Når det er sånt uvær, så kommer det steiner og alle mulige løse gjenstander flyvende. Derfor må du binde fast alle ting her, og når været er på sitt verste, må du ikke finne på å gå ut, advarer Aaslaug.

Det er ikke bare været som kommer til Villa Lofoten, men også kunstnere, musikere, forfattere, scenekunstnere, filmskapere og økoturister fra hele verden. For å bo og skape og erverve seg ny kunnskap om og forståelse av eget liv og verden.

– Det er ikke alle som kommer tilbake, for miljøet er preget av samhold og samhandling. Alle bidrar på en eller annen måte. De som passer inn vender gjerne tilbake, sier Aaslaug.

De stadige endringene i været har satt sitt preg på folk, og på Villa Lofoten. Det er en rytme og en puls, stedet er konstant i forandring. I sommerhalvåret er vinden oftest flau eller fraværende, aktiviteten stor og pulsen høy i bygda. I vinterhalvåret går folk nærmest i dvale, roen og stillheten senker seg over stedet og gir arbeidsro. Vinden får igjen fritt spillerom og tar fart over vannet og skaper sin særegne symfoni i bølgeblikktak og granpanel. Helt frem til sommeren igjen tilhører folket.

Nå nærmer dette livsverket seg ferdig for Aaslaug. Det eneste hun savner er en badstue. Drømmen er et lite hus på påler som ligner et samisk stabbur. Materialene ligger klare. Naturen må blåse fra seg og våren gjøre sin anmarsj.