Publisert 29.04.2022
Tekst: Trond Rødsmoen. Artikkelen er tidligere publisert i Fortidsvern 1-2022
– Arkitekter må se til siden når de bygger hus, se til begge sider, sånn at de ikke bygger hus som ikke liker hverandre, sier Trond Eliassen. – De fleste arkitekter ser bare på sitt hus og gir blanke i naboen. Det er en mangel. Man må ta hele miljøet i betraktning. Et hus er et hus, men det ligger også i en gate, som regel.
Som i dette tilfellet er akkurat der Rådhusgata møter Øvre Vollgate. Under oss ligger Rådhusplassen, over oss kneiser to bygninger; til høyre hovedkontoret til Norges Rederiforbund i Rådhusgata 25 og til venstre forretningsgården Anthon B. Nilsen i Øvre Vollgate 7.
Den første sto ferdig på 1930-tallet, den andre i 1972. To tidsepoker, to byggestiler, to generasjoner arkitekter: Det første er tegnet av Georg Eliassen (1880–1964), det andre av sønnen Trond Eliassen.
Oppdraget med Anthon B-huset «arvet» arkitekt Trond Eliassen av faren og hans kompanjong Andreas Bjercke (1883–1967) da de ble for gamle til å fullføre det. I stedet ble det sønnen og hans livslange arkitektkompanjong, Birger Lambertz-Nilssen (1923–1912), som fikk oppdraget med å fylle tomten mellom Rederiforbundet og Rådhuset. Med på laget var også arkitekt Jens Johan Boysen.
Det er i år 50 år siden bygningen sto ferdig, og Eliassen syns den har stått seg godt, at de tre arkitektene sammen «så til begge sider».
– Jeg er stolt av det vi fikk til her, måten vi klarte å bygge noe som både snakker med den grønnskimrende steinfasaden på Rederiforbundet og den røde mursteinen i Rådhuskvartalet. Det var i tillegg en krevende plassering, med stor høydeforskjell mellom gaten og Rådhusplassen nedenfor. Vi brukte mye tid på å finne en god løsning for trappepassasjen, forklarer Eliassen og peker på detaljene: Messingplatene på fasaden som skinte som gull da de var nye og som nå har eldet og fått sin tiltenkte mørke, vedlikeholdsfrie patina; den innebyggede dreneringen som gjør at regnvann ikke renner nedover fasaden og lager skitne striper. Så peker han på betongen i trappeanlegget som han ikke var så glad for i sin tid.
– Det var en idé Boysen hadde med seg fra England, brutalism som kom for fullt. Det var ikke noe vi var kjent med på den tiden, men Boysen med betongen fikk sin vilje til slutt, sier han med en liten latter.
FØDT I KRISTIANIA
Første gang jeg møter Trond Eliassen er hjemme i huset hans i Professor Dahls gate 46 A på Frogner. Her har han bodd hele livet, først i oppveksten i det prisbelønnede huset faren tegnet i 1920, og så, etter at han giftet seg med sin nederlandske kone, i huset han selv tegnet og bygget i den andre enden av tomten i 1957. Igjen to epoker, to stilarter, far og sønns arbeider side om side.
Tidlig på 1900-tallet dro Georg Eliassen til Stockholm for å studere ved Kungliga Tekniska Högskolan. Rett etter avgangseksamen ble han og Andreas Bjercke plukket ut til å være arkitektassistenter under arkitekt Ragnar Östberg som da tegnet Stockholms Stadshus. Dette engasjementet tok flere år, begge giftet seg svensk og de ville nok blitt i Sverige om det ikke var for at de vant konkurransen om å tegne Sjømannsskolen på Ekeberg. Dermed bar det hjem til Norge der de etablerte arkitektkontoret Bjercke og Eliassen i 1920.
Da Trond ble født 10. oktober 1922 het byen fortsatt Kristiania. Som liten gutt på Frogner kunne han følge arbeidene med det nye Vigelandsanlegget på 1920- og 1930-tallet. I Piperviken der vi i dag har Rådhusplassen, var det et mylder av falleferdige bygårder, Tivoli og i retning Ruseløkken og Slottet; slummen i Vika.
Mye av dette ble revet for å gi plass til det nye rådhuset og forretningsgårdene rundt. Den nye tid var på vei.
REDDET AV «KRISELINJE» ETTER KRIGEN
At Trond også skulle bli arkitekt var ingen selvfølge, selv om han tidlig ble farget av farens yrke. Som formann i Fortidsminneforeningen i to tiår hadde faren naturlig nok en stor interesse for gamle hus, noe som smittet over på sønnen. På ferie på Sørlandet lærte han fort hva som var «pene hus» og hva som var «stygge hus», altså bevaringsverdige eller ikke. Han lærte om ulike stilarter og byggeskikker.
Men med elendig «mattehode» var Trond overbevist om at han ikke kunne bli arkitekt, det krevde nærmest at man var ingeniør. Han hadde nok mer hodet til sin mor, som var utdannet kunsthåndverker.
Andre verdenskrig skulle endre dette. I krigsårene kom han inn på Kunst- og håndverksskolen, på en bygningslinje som utdannet tømrere og murere. De tegnet murstein og mursteinforband, tømmerkonstruksjoner, takkonstruksjoner, og den teoretiske delen av yrkesfagene skulle vise seg å bli nyttig for Trond. Etter krigen var det et enormt behov for arkitekter, og det ble derfor hasteopprettet en etterutdanning, en «kriselinje» som skulle utdanne elevene til å bli arkitekt i løpet av 12 måneder. Hver måned ble de undervist i en ny type bygg; rådhus en måned, så sykehus, skole, svømmehall …
– Jeg var utrolig heldig. Jeg var nyutdannet rett etter krigen og ble kastet ut i arbeid med en gang, det var et enormt behov for gjenoppbygging, sier Trond Eliassen.
Hele skolekullet hans dro nordover til Finnmark for å bidra til gjenreisingen av landsdelen, bortsett fra Trond og Birger. Sammen vant de nemlig konkurransen om å bygge et lite sykehus i Flekkefjord, noe som skulle bli det første av en lang rekke helsebygg de skulle tegne sammen som Eliassen og Lambertz-Nilssen. Etter hvert jobbet også Eliassen flere år i Finnmark, der oppdraget var å lage planer for små helsestasjoner med distriktslegekontor og andre tjenester.
VILLE HUMANISERE SYKEHUSENE
– På skolen var arkitekt Knut Knutsen «hærføreren» vår, vi beundret ham og det preget oss gjennom hele livet. Han var opptatt av at man skulle bygge i regionale materialer. Men vi hadde også internasjonale forbilder, som Le Corbusier, som jeg var en stor beundrer av, særlig som maler. Men vi kunne ikke følge hans bruk av betong i Norge, betong minnet oss bare om krigen og tyske bunkere. I stedet innførte vi murstein i Finnmark.
Tegl ble da også Eliassen og Lambertz-Nilssens foretrukne materiale i en rekke bygg. De hadde som mål å humanisere sykehusene, gjøre dem til vennligere steder. Mennesker som kom syke og engstelige til sykehusene skulle ikke møtes av rustfritt stål og hvite vegger.
– I sykehusene innførte vi materialer som menneskene var fortrolige med. Murstein er et fabelaktig materiale. Det går tilbake til oldtiden, dette har mennesket alltid holdt på med, å legge stein på stein. Mursteinen er tilpasset mennesket, den er ikke større eller tyngre enn at du kan ha den i én hånd, som det så utvikler seg et håndverk rundt. En murstein kan du dele med en hammer, mureren vurderer hver stein, slik blir veggen også mer menneskelig, sier Eliassen.
Fordelen med denne typen byggverk basert på håndverk er at det er mer fleks-belt når noe skal endres eller utvides, noe som stadig skjer i sykehusbygninger. Store standardmoduler i betong gjør gjenbruk og forandring krevende.
– I tillegg kommer estetikken: Når betong blir våt, blir den stygg, det renner mørke striper nedover. Når det regner på murstein, forblir den like pen og rød.
– Hvordan definerer du estetikk innen arkitektur?
– Det er et vanskelig spørsmål, men det mest grunnleggende for alt byggeri er at det må være funksjonelt; derfra er det ikke så langt til å bli pent, estetisk, at det går opp i et hele. Og så skal det se ut. Jeg bruker materialer som taler til folk; treverk, murstein, naturstein og kobber. De fire materialene har vært viktige for meg for å skape harmoniske resultater, noe som tiltaler folk. Dette har vært min filosofi hele veien.
FLAGGSKIPET PÅ BYGDØY
Eliassen og Lambertz-Nilssen har mottatt en rekke priser, blant dem Sundts premie for Institutt for samfunnsforskning i Oslo i 1961. I 2012 ble Aust-Agder sentralsykehus fredet av Riksantikvaren. Men det er et annet bygg som regnes som deres arkitektoniske flaggskip: Norsk Sjøfartsmuseum, i dag Norges Maritime Museum på Bygdøy.
Det tok lang tid å fullføre, nærmere 20 år, mye fordi prosjektet var avhengig av konjunkturene i redernæringen – det var rederne som betalte for museet. I 1974 stod det ferdig, og året etter mottok duoen Houens Fonds diplom.
– Da vi vant oppdraget var vi unge og uten så mye erfaring, vi hadde ikke annen arkitektutdanning enn «kriselinja» etter krigen. Det bekymret nok rederne som skulle finansiere bygget, og derfor ble vi sendt på studietur til Italia for å lære hvordan museer kunne gjøres. Det ga oss mektige impulser. Sjøfartsmuseet som i de første planene var en mer kvadratisk blokk inne på land, ble i de nye tegningene trukket ned til fjæra og fikk et bein i vannet, det syntes vi passet et sjøfartsmuseum godt. Og så fikk det en ordentlig baug.
ARVEN ETTER FAREN BLIR HOTELLER
Trond Eliassen har alltid likt å vandre rundt i byen og følge med på det som bygges og endres. Det gjør han fortsatt, i en alder av 99 år. Han liker å følge med på det som skjer med bygg han selv har tegnet og ikke minst bygningene etter faren. Som det fargerike kontorbygget til Den norske Amerikalinje på Jernbanetorget som Petter Stordalen har forvandlet til hotell. Det samme er han i ferd med å gjøre med et annet av Georg Eliassens bygninger, Oslo Lysverker i Sommerrogaten ved Solli plass.
– Jeg er veldig spent på hvordan den bygningen blir som hotell. Den har fått en rund svømmehall på toppen, og den er jeg ikke så glad i. Den er plassert midt på, og det gjør huset helt symmetrisk, i motsetning til tidligere da det var nøytralt symmetrisk. Utover det så har jeg tillit til at hotellkongen greier å bruke interiørene og vinduene og alt sammen. Men jeg skulle gjerne løst den hotelloppgaven selv, sier Eliassen med et smil.
HØYHUS TRUER BYEN
– Hva tenker du om dagens byggerier i Oslo når du vandrer rundt?
– Det er veldig stereotypt, mange høye hvite eller grå hus som gir lite til omgivelsene. Det er en motesak. Det er mer liv i en fasade av tegl, eller i en pusset fasade. I murstein er det sintrede partier, de kan se ut som keramikk. Murstein byr på utallige mikroskopiske bilder. Det samme med treverk med kvist. At materialer har slike detaljer i seg forstyrrer idyllen og gir liv.
– Hva tenker du om Arkitekturopprøret? Har de noe å fare med?
– Ja, det syns jeg. Det er jo et opprør mot akkurat det jeg snakker om nå. Folk føler ubehag. Det har noe med at alle bygg i dag består av fabrikkproduserte elementer, det blir ingenting menneskelig igjen.
Ifølge Eliassen så er den største trusselen mot Oslo alle høyhusene, og særlig nærmest vannet, de ødelegger det amfiet som Oslo er fra naturens side, der man har kunnet se sjøen fra store deler av byen.
– Nå bygges det veldig hardt. Majorstuen. Bjørvika. Munchmuseet, ja, det var juryens skyld. De skulle aldri tillatt et høyhus akkurat der. De tre øverste etasjene er ikke en gang museum, de er kun utsiktspunkt.
SANS FOR DET NYE NASJONALMUSEET
Arkitekten med forkjærlighet for tegl og treverk har også mye fint å si om Oslo. Giskehagen er «en messe verd», et nydelig boligområde nord for Skøyen utviklet av Torp Arkitekter noen år tilbake. Det nye Nasjonalmuseet har han sansen for. Høyden er tilpasset Rådhusplassen og Aker Brygge, men samtidig har bygget nok styrke i seg til å hamle opp med Akershus festning på motsatt side. Og Aker Brygge, det er «flott, et tivoli av folkeliv».
– Bryggen er av tre og ikke betong, det gir en kontakt med sjøen. En blanding av gammelt og nytt, variasjon som samtidig henger sammen. En kvalitetsforskjell av rang hvis en sammenligner Aker Brygge med Bjørvika.
MOTE ER FOR KLÆR, IKKE ARKITEKTUR
I Norsk Biografisk Leksikon beskrives Trond Eliassens arkitektur med ord som «respektfull tilpasning», «balansert og harmonisk helhet» og «virkemidler for å gjøre bygningene menneskevennlige, gi gjenkjennelighet og trygghet». Det betyr ikke at den er en arkitektur som ikke søker noe nytt, eller som unngår brudd med fortiden.
– Det er naturlig at arkitekturen endrer seg. Hver generasjon har sine idealer, og noen ganger dukker tidligere tiders idealer opp igjen. Mureryrket har jeg tenkt vil dø ut, alle de norske teglverkene det var mange av etter krigen har forsvunnet. Men så ser jeg at danske teglverk gjør det skarpt og lanserer nye teglprodukter, sier Eliassen.
Det han er skeptisk til er store svingninger i arkitekturtrendene.
– Arkitektur skal ikke følge moter. Amplituden, bølgene, må ikke være for store, i arkitekturen må de være lange og flate. Klesmoten kan ha store svingninger, klær skiftes ut etter et år eller ti, mens en bygning skal stå i 50 år, 100 år og enda lenger. Da må man unngå slike ting som knekken på det Munch-bygget. Det blir en mote man ler av og sier «å ja, det var det året». Unngår vi de store svingningene i arkitekturen får vi en mer gradvis og helhetlig utvikling av gateløpet, tettstedet, byen, sier Eliassen.
HAR VÆRT MEDLEM HELE LIVET
Trond Eliassen ble tidlig med i Fortidsminneforeningen, takket være faren som ikke bare var glad i gamle hus, men som også var formann i Fortidsminneforeningen i 22 år, fra 1929 til 1951. Dette var i en periode da kampen blant annet sto om å bevare Kirkeristen, basarhallene rundt Oslo domkirke. Rivelysten i samfunnet bli ikke mindre etter andre verdenskrig, med store trehusmiljøer truet av sanering i flere byer.
– Herregud, de skulle jo rive Tyskebryggen i Bergen for bare 50 år siden. Dette har heldigvis endret seg radikalt, ingen vil vel vurdere å rive noe sånt i dag. Det er bra vi har Fortidsminneforeningen. Det er et helt annet driv ute blant folk i dag. Det handler om skolering. Samtidig husker jeg hvor tungt det var å engasjere seg i disse sakene på 1950- og 1960-tallet. Jeg husker at vi gikk fra nederlag til nederlag, det var rett og slett ikke særlig oppløftende å være medlem og engasjere seg i kulturminnevernet på den tiden. Det skulle bygges nytt, det var mye å gjenreise og da var det tungt å nå frem.
Det rives også i dag, men Trond Eliassen er likevel optimist på bygningsvernets vegne.
– Feltet har utvidet seg voldsomt, det går ting tapt i dag også, men det har virkelig skjedd en stor endring og modning, sånn jeg ser det. Mange flere har fått sansen for å ta vare på gamle, bevaringsverdige hus.
Mail