Publisert 04.06.2024
Tekst: Trond Rødsmoen
– Det var starten på en breddeforståelse, det er det jeg i dag tenker er det viktigste vi oppnådde med dette året for 50 år siden. Vi skulle treffe hele befolkingen; elever i skolen, næringsliv, håndverkere, arkitekter, de var jo viktige, huseiere, politikere. Vi skulle forsøke å få alle til å se verdien i bevaring, sier Lisen Roll.
Vi er hjemme hos Lisen i leiligheten i Ullevålsveien på St. Hanshaugen i Oslo, i det hun selv omtaler som «nabolagets styggeste bygning».
Stygg er den ikke, men moderne og hvit, bygget i 2000, året Lisen flyttet inn. Nabolaget preges av bygninger av mer historisk art, som Ullevålsveien skole rett i front. En liten hageflekk har hun også tilsneket seg, i samråd med styret får hun benytte, beplante og forskjønne plassen hun har utgang til fra soverommet.
På stuebordet har hun samlet en bunke bøker og hefter, alle produsert og utgitt i årene 1975 og 1976: «Setra – et bygningsmiljø i fare». «Framtid for fortiden», «3 places in Norway». Og alle et resultat av all aktiviteten som skulle løfte frem den norske arkitekturarven gjennom et helt år.
En felleseuropeisk satsing
Europarådet besluttet at 1975 skulle vies vernet om vår europeiske arkitekturarv. Samfunnsutviklingen i den vestlige verden etter andre verdenskrig hadde ført til et enormt press på all eldre bebyggelse som stadig måtte gå tapt. Europas historiske byer var i ferd med å miste sin særegne karakter, en utvikling man ønsket å stoppe. Europarådet formulerte målene for Det europeiske arkitekturvernårets program slik:
Europarådets 17 nasjoner deltok, inkludert Norge. 43 steder i Europa ble utpekt som pilotprosjekter. Disse skulle være forbilde-eksempler på hvordan problemet med eldre bebyggelse i et moderne samfunn kan løses: Norge bidro med fiskeværet Nusfjord i Lofoten, bergstaden Røros og Gamle Stavanger. I tillegg fokuserte vi på landbrukets og fiskerinæringens mange små og enkle hus, som uthus, seteranlegg og naust.
Norge kom sent med, nærmest kastet inn i det lenge etter at andre land hadde planlagt i lang tid. Og på samme vis ble også Lisen Bull (som hun het den gang) kastet inn; hun hadde allerede en fot innenfor hos Riksantikvaren som fikk oppdraget med å levere på landets vegne. Hun ble Nasjonalkomiteens sekretær for sjefssekretær Stephan Tschudi-Madsen.
– Da jeg hørte om hva dette året skulle handle om så tenkte jeg at «dette holder vi jo på med hele tiden». Og skulle vi få til en ekstra satsing så trengte vi mer penger.
Pengene kom og en omfattende nasjonalkomité for arkitekturvernåret ble etablert, med en rekke underkomiteer som sammen skulle spre det glade budskap: Hvilken fin og verdifull arkitekturarv vi har i dette landet!
Informasjonskampanje
I Norge ble Arkitekturvernåret først og fremst en bred informasjonskampanje for å skape forståelse og interesse for den norske delen av den felles europeiske arkitekturarven innen alle deler av folket, «fra skolelever til byplanleggere». Riksantikvaren hadde ansvar for planlegging og gjennomføring, som sekretariat for Arbeidsutvalget. Nasjonalkomiteen besto av representanter fra en rekke departementer, utdanningsinstitusjoner, medier, forbund og organisasjoner, blant dem Fortidsminneforeningen.
I tillegg var det et viktig mål at det ble arbeidet mot konkrete resultater for bevaring, restaurering og miljøpleie over hele landet. En rekke prosjekter i alle fylker fikk takket være en ekstrabevilgning statlige midler som et bidrag til istandsetting, noe man håpet skulle inspirere huseiere og kommuner til ytterligere innsats når året var omme.
Bakgrunnen for satsingen dette året var en økende bevissthet om verdien av vår eksisterende bygningsarv. Ikke minst vokste dette ut av en reaksjon mot alt det verdifulle man hadde sett gå tapt i rivebølgen etter andre verdenskrig og utover på 1960-tallet og inn på 1970-tallet. Boligmangel fikk politikerne til å prioritere produksjon, ikke bevaring, og mange viktige hus og kulturmiljøer forsvant i saneringen og modernitetens ånd.
Egne undervisningsopplegg om arkitekturvern ble utviklet for skoleelever. Det ble avviklet seminarer og foredrag. En av de største satsingene var utstillingen «Hus i Norge – verd å verne», der målet var at budskapet om vern skulle nå så langt og så mange som mulig. Her ble publikum blant annet møtt av bilder av hus vi kunne har mistet, hus vi har mistet og hus som kan reddes. Utstillingen bli en stor suksess: Produsert i 90 eksemplarer ble den vist 175 steder rundt om i Norge.
Fordi man ønsket varige resultater når året var omme, plakatene revet ned og utstillingene pakket bort, ble det lagt stor vekt på publikasjoner. 19 titler ble produsert, fra bok om norsk seterbebyggelse til bok om byfornyelse i miljøvernperspektiv.
Pressedekningen var oppfattende, mye takket være engasjement fra politikere. I Nusfjord, på Røros og i Gamle stavanger kunne man se statsminister Trygve Bratteli, miljøvernminister Gro Harlem Brundtland, ordførere og en rekke andre svinge malerkosten.
– Målet med dette året var ikke først og fremst å skape fysiske resultater, som bevarte bygninger. Det var mer å forklare viktigheten av bevaring. Det vi hadde i oppdrag å formidle var temmelig ukjent for folk flest, med mye upløyd mark. Men for en respons vi fikk! Ikke bare blant oss som jobbet med dette, men blant folk flest, forteller Lisen.
Skulle styrke lokaldemokratiet
Hva kom ut av all denne oppmerksomheten?
– I tillegg til å øke forståelsen for arkitekturvern blant folk flest, så lå det også politiske føringer i arbeidet. Vi hadde tenkt de samme tankene som Arkitekturvernåret ønsket å løfte frem, en fremtid for fortiden, at nå måtte vi gå inn for den alminnelige arkitekturen, ta vare på byggeskikken på landsbygda og i byene. I ettertid ser jeg at det vi holdt på med dette året var å alminneliggjøre det vi innen fagfeltet kalte «bygninger med miljøverdi».
– Nytt var det også at kommunene skulle ha ansvar for å ta vare på sin egen verneverdige bebyggelse, det ble veldig understreket gjennom dette året og i tiden som fulgte, det var en demokratisering av kulturminnevernet med vekt på lokalt selvstyre. Det er kanskje det viktigste som ble brakt videre, å ikke bare tenke på de flotte tømmerbygningene i dalførene, og stavkirkene, men også trebyene, den alminnelige byarkitekturen, de sammenhengende bymiljøene der folk bodde, sier Roll.
Spørsmålene – eller problemstillingene – fra den gang virker som nevnt kjente. Som om det slett ikke har gått 50 år siden fagpersoner holdt foredrag om gamle hus som en ressurs. Eller bygningsmiljøer som identitetsbærere. Gamle hus som ressurs var kanskje en ny tanke i 1975, men noe vi fortsatt snakker om, fortsatt bruker som et argument for bevaring. Det synker inn, gradvis. Mang en politiker har de siste årene snakket om at «det grønneste huset er det som allerede er bygget». Forsking viser at verneverdige hus øker mer i verdi.
Samtidig handler det om «vikarierende» argumentasjon, noe som ble diskutert den gang som i dag.
– Hos Riksantikvaren diskuterte vi den gang om vi kunne snakke om kulturminner som en ressurs, som en økonomisk størrelse, sier Lisen Roll.
Og det er ikke helt ulikt i dag. Ressurs-begrepet er godt etablert, mens bærekraft- og klima-argumentet er blitt en del av argumentasjonen for bevaring. Skal det ikke først og fremst handle om bevaring basert på verneverdi alene? Lisen Roll har skrevet bok om akkurat det: «Verneverdi og utvelgelseskriterier».
– Det var få om noen som hadde skrevet om dette på et folkelig språk. Boken ble brukt mye på Blindern. Ett kriterium jeg omtalte var arkitektur som verdi: jo nærmere vår egen tid, jo viktigere er det at det er arkitekttegnet, at det er av høyrere arkitektonisk verdi, enn at det er gammelt. Det fikk jeg så mye kjeft for! Jeg mener fortsatt at de viktigste arkitektenes viktigste arbeider har betydning for verneverdien.
Men tilbake til Arkitekturvernåret, eller Bygnadsvårdsåret som svenskene kalte det.
– Svenskene lanserte slagordet «Låt husen leva!». Vi var litt misunnelige på det. Det var mer folkelig, mindre formelt enn «Fremtid for fortiden», sier Lisen.
– Kan arkitekturvern noen gang bli en folkebevegelse?
– Jeg tror det er veldig mange som er interessert i dette. Kanskje kan vi vekke engasjementet enda mer ved å sammenligne de gamle miljøene med det nye vi bygger i dag. Arkitekturopprøret er veldig sunt, ikke fordi jeg er enig i alt de sier og gjør, men fordi det stiller noen klare spørsmål, det er blitt en slags folkebevegelse som gjør at arkitekter begynner å lure på om de skal tegne mer interessante hus. 5 var det tilpasning som gjaldt. Så var kontrast mantraet, at det nye skal tydelig skille seg fra det gamle. Og nå er det tilpasning som igjen gjelder.
Samme temaer som idag
Hva var man så opptatt av dette året? Temaer for fire av foredragene kan gi noen stikkord, og klinger kjent også i dagens debatter: Hva er verneverdig? Miljøer og mennesker, om identitet og felleskap. Vår eksisterende bygningsmasse som ressurs. Arkitektur- og miljøvern i et fremtidsperspektiv.
Interessant er det at mange av temaene fra Arkitekturvernåret – noen av dem kontroversielle på den tiden – fortsatt diskuteres og løftes frem som «nye» argumenter, som for eksempel at gamle hus kan ses som en ressurs. Eller at gjenbruk av gamle hus også er klima- og miljøvern. Men at bevaring kun vil handle om klima og miljø i fremtiden tror ikke Lisen Roll.
– Folk er veldig opptatt av historie, mer enn før, det er mitt inntrykk. Så det vil fortsatt handle om fortid, identitet og tilhørighet. Men klima og miljø som argumentet svekker ikke bevaringstanken, det ser vi med tydelighet i dag.
– Jeg tror det er veldig mange som er interessert i dette også i dag. Kanskje kan vi vekke engasjementet enda mer ved å sammenligne de gamle miljøene med det nye vi bygger i dag. Arkitekturopprøret, et relativt nytt fenomen, er veldig sunt, ikke fordi jeg er enig i alt de sier og gjør, men fordi det stiller noen klare spørsmål, det er blitt en slags folkebevegelse som gjør at arkitekter begynner å lure på om de skal tegne mer interessante hus. Før var det tilpasning som gjaldt. Så var kontrast mantraet, at det nye tydelig skal skille seg fra det gamle. Og nå er det tilpasning som igjen gjelder.
Transformasjons-arkitekt
– Å verne arkitektur, har det en egenverdi?
– Ja, jeg tenker at det har en egenverdi. Det gir steder en identitet, er del av et som gjør oss stolte av et sted vi kommer fra eller bor, som knytter oss til det stedet, sier Lisbeth Halseth.
Vi sitter i et lite møterom på jobben hennes, LPO Arkitekter, der hun er en av 140 arkitektkolleger. Lisbeth jobber spesielt med eldre bygninger, med transformasjon, gjenbruk og tilpasning. Et eget team hos LPO har dette som spesialområde.
For et drøyt år siden fullførte hun og kollegene jobben med å forvandle Oslo Lysverker på Solli plass til Hotel Sommerro. Et fem år langt og svært krevende prosjekt i et fredet bygg med et delvis fredet interiør. Nå jobber hun med et helt annet type prosjekt, å skape en kulturarena ut av det gamle terminalbygget og flytårnet på nedlagte Fornebu flyplass.
Hun tar en avstikker til Tromsø, til Vervet, for å illustrere sitt poeng.
– Vervet er en gammel verft-tomt der det skulle bygges leiligheter. Alt skulle bort, men midt på tomten sto en gammelt maskinhall, en verkstedsbygning som vi foreslo å ta vare på i konkurranseforslaget vårt. Hallen hadde ikke noe formelt vern, men utbygger likte forslaget vårt og sånn ble det. I dag er akkurat dette bygget en suksess, et samlingssted med servering og bakeri, som ble etablert tidlig i utbyggingen. Det kan være strategisk smart for et prosjekt å ta vare på gamle bygninger, det gir en dybde man ikke kan skape, sier Lisbeth.
– Da du ringte og nevnte Arkitekturvernåret så husket jeg det godt. Jeg gikk i 5. klasse, så det må ha vært mye snakk om det, sier Lisbeth. Arkitekt bestemte hun seg for å bli etter videregående, og nå har hun 30 år bak seg hos LPO arkitekter.
Der hun jobber spesielt med transformasjon. Tidsdybde er hun opptatt av, om det handler om sporene etter verftsindustrien eller å bevare bolighusene i Longyearbyen, ett annet prosjekt hun for tiden arbeider med.
– I dag er det spesielt viktig å ta vare på det som er verd å ta vare på men som ikke har noe formelt vern, som det mekaniske verkstedet. Slike bygninger kan ha en arkitektonisk verdi, men havner under den streken som vi setter for hva vi skal bruke felleskapets ressurser og forvaltingen på å ta vare på. Det ligger mye under den streken, sier Lisbeth.
– Jeg opplever at stadig flere eiendomsutviklere er i ferd med å se det samme, men hvis vi kan vise at slike arkitekturverdier også betyr noe for verdien av eiendommen, ja da kan vi også gjøre noe med forestillingen om at det er dyrere å bevare enn å bygge nytt. Det er ikke alltid dyrere, men vi må løfte frem de gode eksemplene. I tillegg avhenger dette av regnestykket: Hvis bygget, hele livsløpet, som utleieobjekt, består av solide materialer og solid fasade, som du kanskje skal ta vare på i hundre år, ja, så får du dette med på kjøpet. Da blir regnestykket bli annerledes.
– Vi venter på at det skal bli dyrt å rive, at det skal koste å bruke CO2, ikke kun bygge energieffektivt, men også ta vare på materialene som allerede finnes. Det tror jeg vil være gunstig, også for kulturminnevernet, at mer løftes opp over den nevnte streken.
Kvalitetsarkitektur
– Arkitekturvern, kan det bli den rådende føringen i samfunnet? Eller forblir det en nisje av byggebransjen, for spesielt interesserte?
– Interessant tanke. Hva legger vi i begrepet arkitekturvern? Er det spesielt kvalitetsarkitekturen, eller kan ordet inneholde alle bygninger vi har bygget fordi det er bra for jordkloden å verne dem? I mitt hode er arkitekturvern en sammenblanding av bærekraftperspektivet og arkitekturvernet. At vi skal ta vare på mest mulig. Det er smart å ta vare på for å gjenbruke, ikke forbruke mer enn vi må. Samtidig er det alt det under streken, for ungt, ingen opplagte kvaliteter, ingen kjent arkitekt. Dette gjelder mye av 70-tallsbegyggelsen, ferdighusbebyggelsen. Når vi får litt avstand, begynner å bli nostalgiske, da ser vi verdien, men i mellomtiden er mye revet eller ombygget. Arkitekthjertet mitt er veldig for massen midt på, som går under raderen. Den beste arkitekturen blir tatt vare på, lovverket brukes på den, derfor bekymrer det ikke meg. Det er arkitekturen på nivået under, hvem skal ha ansvar for den biten om ikke utbyggere og arkitekter ser og anerkjenner den som bevaringsverdig?
Er vi gode på stedsutviklingen i Norge?
– Vi jobber systematisk og på et faglig grunnlag, opplever jeg i dag. Solid fagkunnskap, og det blir mye bra. Hva er så suksessfaktorene som preger den gode stedsutviklingen? Jo, at sluttresultatet, det som tilhører fellesskapet, blir bra; uteområder, tilgjengelighet, at det er gjort grep mellom fellesrom og bygningsmasse. I Bjørvika er grepet med allmenninger godt, det er noe vi arkitekter liker. Der er det lagt mye arbeid i kvalitet og utforming. I tillegg er prosessen avgjørende. God dialog, at partene involvert har gode diskusjoner rundt ulike forslag, at partnene har et felles vokabular. Mange kommuner har ikke ekspertisen til å diskutere byutvikling og arkitekturfag, der er det mye å gå på, sier Lisbeth.
Samtidig ser hun hvor tøft det er å være lokalpolitiker, med stor saksmengde, masse sakspapirer og tegninger å sette seg inn i. En utbygger kan lett påvirke i sin ønskede retning. Og arkitekten, som har et oppdrag, det skal litt til å si «dette kan vi jo ikke bygge».
– Vi har et oppdrag, og kan bruke vår fagkunnskap til å komme med våre meninger, men det er kommunene som bestemmer til slutt. Grensesettingen må komme fra kommunen.
Kontrast eller tilpasning
Lisbeth Halseth var ferdig utdannet i 1988, med lærere som selv hadde bakgrunn fra 1960- og 1970-tallet. Hun var preget av kontrasttanken, frem til for en stund siden før Sommerro, da de jobbet for at det nye de tilførte skulle passe inn sammen med interiørene man tok vare på.
– Jeg har inntrykk av at vi diskuterer dette temaet mer nå enn bare for fem år siden. Mye kanskje takket være Arkitekturopprøret. Mitt inntrykk er at alle parter har lagt vekk kontrasttanken, også Riksantikvaren, men selvfølgelig er det noen «gamle sjeler» som holder fast ved kontrasttankegangen.
Det var LPO arkitekter som lanserte forslaget om å bygge ut Nationaltheatret i samme stil som den eksisterende bygningen. Et forslag som vekket bred begeistring, men som også ble møtt med kritikk, kanskje særlig fra arkitekthold. Selv syns Lisbeth at forslaget kan bli vellykket, om det blir gjennomført riktig.
– Ikke som en kopi, men med utgangspunkt i det eksisterende. Hva har vi av materialer i dag, byggeteknikk og håndverkere? Jeg sto en morgen og studerte fasaden, det er mye detaljert steinarbeid fra en annen tid. Hvis vi skulle speile den fasaden i dag, hva tar vi med oss videre fra den stående bygningen, hva kan vi gjøre med dagens uttrykk, dagens hånd, både håndverkeren og arkitektens hånd. Jeg tror det kan bli veldig fint, med tegl og farge, og kanskje litt enklere detaljering i fasaden, med utgangspunkt i den håndverkskunnskapen og den materialtilgangen vi har nå.
En konklusjon i 1975 - og 2025
Hvordan konkluderte man så da Arkitekturvernåret 1975 ebbet ut. I sluttrapporten avslutter Arbeidsutvalgets sekretær, Stephan Tschudi-Madsen hos Riksantikvaren med følgende:
«Å tro at året har medført en plutselig forandring i folks oppfatning er naivt – at budskapet har nådd frem til politikerne er mulig om enn optimistisk – at det i noen grad har virket utfordrende og inspirerende på arkitekter er trolig – at det har støttet enkelte eiere av eldre bebyggelse og bevisstgjort flere, er sikkert. Det er først om noen år – og gjennom økning i arbeidet ute i distriktene hos fylkeskonservatorene og hos Riksantikvaren – at en vil merke om det er skjedd noen endring i holdningen til vår bygningsarv.»
Ulf Andenæs skrev en artikkel i Arkitektur.no i mars 2025, der han nettopp tok et tilbakeblikk for å se om det kom noe som helst ut av Arkitekturvernåret for 50 år siden, et år han selv dekket som journalist:
«I tiden umiddelbart etter Arkitekturvernåret var det mulig å vinne en viss forståelse for verdien av å ta vare på den mer hjemlige arkitekturen og bygge videre på den. Noen arkitekter bragte i tillegg inn elementer fra postmodernismen, som ville la det moderne leve i samspill med innslag fra tidligere stilarter. Etter hvert som Arkitekturvernåret og impulsene derfra kom mer på avstand, inntraff særlig etter årtusenskiftet et tilbakefall, med en ny bølge av mer hensynsløs brutalisme enn noensinne og fiendskap til Norges egen bygningsarv. Postmodernismen falt likeledes raskt i unåde, og tok tilsynelatende slutt like brått som den hadde startet.
For mange gamle sekstiåttere som hadde sloss så drabelig for å forsvare lokalmiljøer mot rasering ble det en skuffelse at så mange i generasjonen etter dem så ut til å være betatt av skyskrapere og de brutale mastodonter.»