Om byggeskikk og levesett på Trondenes i høgmellomalderen
Publisert 15.03.2023
Tekst: Reidar Bertelsen, professor emeritus i historisk arkeologi, UiT og professor II, Museum Nord.
Artikkelen er hentet fra Fortidsvern 1-2023. Litteraturlisten ble av plasshensyns ikke trykket i magasinet. Du finner den nederst i denne saken.
Tore Einar Johansen, Frode Hansen og Ove Magnus Bore står bak en artikkel i Fortidsvern nr 2/2022 om Trondenes middelaldergård med tittelen ‘Her kan du oppleve middelalderen’. I to avsnitt kalt ‘Årestua’ og ‘Stor usikkerhet’ redegjør de for de valgene som er tatt ved utforming av bolighuset (årestua) i friluftsanlegget (fig 1). Jeg er uenig i resonnementene og ønsker derfor å gi min begrunnelse for en huskonstruksjon og en kontekst som avviker sterkt fra det Sør-Troms museum har laget (fig 9 a-b).
Et slikt fullskalabygg er en effektiv formidlingsmetode, men den kan ikke ta hensyn til usikkerhet og alternativer. Bygget vil bli oppfattet som et velbegrunnet og autentisk bilde av den regionale byggeskikken i høgmellomalderen. Museet kaller bygget for en rekonstruksjon til tross for at det mangler forankring i empiri[i] fra den nære regionen i mellomalderen.
Målet var å gjenskape ei bygning som det blei funnet rester av ved utgraving i gårdshaugen på Trondenes i 1962-64 og som er datert til 1200-tallet på bakgrunn av gjenstandsfunn (Ramstad 1964). At bygningsrestene stammer fra gårdshaugen ved Trondenes kirke er viktig i denne sammenhengen fordi dette er vitnesbyrd om levesettet til de som bodde der. Min vei til et rekonstruksjonsforslag er å ta konteksten empirien er hentet fra på alvor og jeg oppfatter det selvsagt slik at byggeskikk er en integrert del av samfunnets materielle kultur.
Boplasshauger og gårdshauger
Gårdshaug er en kulturminnetype som i hovedsak finnes på kysten av Nord-Norge fra Finnmark til Namdalen (fig 2) (Bertelsen 2020). Den tetteste forekomsten er i Sør-Troms, Vesterålen og Lofoten (fig 3) (Martens 2016). Gårdshaug er en variant av en kulturminnetype som vi kan kalle boplasshaug. Varianter av boplasshauger finnes i mange deler av verden der boplassen av en eller annen grunn sto på samme sted over et langt tidsrom og der praksis var å dumpe avfall på selve boplassen. Boplasshauger er ikke en sjeldenhet i Norge, best kjent er kulturlagene i mellomalderbyene. I nord opptrer to typer av boplasshauger, knyttet til lokaliteter som i alt vesentlig vitner om gårdsdrift og den andre typen finner vi i fiskevær som knapt kan kalles gårder (Bertelsen 2011, Wickler og Narmo 2014). Vi kjenner til både norske og samiske boplasshauger (Andersen 2019).
Bolasshaugene kom til ved at et tun sto på samme sted over lang tid. Det førte til at når bygninger raste sammen av elde og nye blei reist på restene av de gamle, så oppsto det tjukke avfallslag. I tillegg inneholder boplasshaugene alle former for avfall som husholdningene produserte: matavfall, trekol og aske fra ildstedene, produksjonsavfall fra tillaging av redskap, møkk fra buskapen, gjenstander som var gått ut av bruk og gjenstander som folk hadde mistet gjennom århundrene. Boplasshaugene er i realiteten avfallsdeponier eller søppelfyllinger som også har tjent som en integrert del av livsmiljøet gjennom generasjon etter generasjon. Huskonstruksjonen var slik at bygningene i sjeldne tilfeller varte lenger enn 50-75 år før de måtte fornyes og at gjenbruk av stein, treverk og annet materiale førte til at ruinene av eldre hus bare er bevart som fragment (Bertelsen 2018, 2019, 2020).
Generelt er det slik at sentrum av haugen inneholder de best bevarte restene av alle typer avfall og at den ytre delen (bremmen) består av sterkt omrotet og omdannet jordmasse som i hovedsak tjente som dyrkingsjord. Tunets andel av boplasshaugens areal er vanskelig å fastslå, men observasjoner fra noen undersøkelser tyder på at tunet kan ha utgjort under 5 % av haugenes areal. Arkeologer kaller gjerne menneskeskapt jord for kulturlag. Dette er en eufemisme. I realiteten dreier det seg om resirkulering av søppel og skrot, eller sagt med dagens miljøterminologi: ressurser som kunne brukes på nytt (Bertelsen og Urbańczyk 1985).
Boplasshaugene er høgt verdsatte kilder til kunnskap om levd liv i nær og fjern fortid, men de har vist seg utfordrende å undersøke fordi vi ennå ikke er nær å kunne utnytte det som er mulig å avsløre om levd liv gjennom naturvitenskapelige analyser. Avfallslagene er dessuten bygd opp av rester fra talløse enkeltbegivenheter som teoretisk sett burde kunne skilles fra hverandre. Men, dette har i praksis vist seg å være et uoppnåelig mål. Et problem i tillegg er at også folk i fjern fortid hadde spade slik at vi ofte finner at jord som opprinnelig var deponert ett sted har skiftet posisjon eller er spredt ut over. I sekundærlitteraturen om boplasshaugene, kan vi møte ei forestilling om at avleiringene er velordnet slik at ‘man kan bla seg bakover i tid gjennom utgraving’. Dette er feil, kulturlagene framtrer som kaos, men systemet lar seg avsløre et stykke på vei gjennom grundig analyse (Bertelsen og Urbańczyk 1985).
Det er særlig avfallet som er informasjonsbærere og særlig verdifulle i denne sammenhengen er husenes jordgolv i de tilfeller der de kan identifiseres. Grunnen til dette er at de utgjør lukkede tidskapsler som er bygd opp i husenes brukstid. Husrestene ligger på kryss og tvers, slik at arkeologen skal være heldig om større deler av en husruin kommer innafor undersøkelsesfeltet selv om man holder seg til sentrale deler av haugen.
Til nå har alle undersøkelser vært innrettet på å forstå hvordan boplasshaugene er bygd opp. Boplasshaugene gir oss ikke uforstyrrede husruiner, men de gir oss til gjengjeld en uendelighet av opplysninger om levd liv. Dette er et av punktene der Johansen, Hansen og Bore trår feil ved at de avskriver den empirien som stammer fra boplasshauger fordi de husrestene som er dokumentert er fragmentariske. Mitt synspunkt er at det er boplasshaugenes karakter som har gitt oss denne empirien. Bygningsrester fra andre typer kontekster er ikke nødvendigvis relevant for en rekonstruksjon av årestua på Trondenes.
Det er gode grunner til å knytte boplasshaugene i Nord-Norge til fiskerbondehusholdet som oppsto i slutten av yngre steinalder og som har vært en rød tråd gjennom tidlig metalltid, jernalder, mellomalder og langt inn på 19-hundretallet. Den kyststripa der vi finner boplasshaugene, enten det dreier seg om gårder eller fiskevær, er også fiskerbøndenes arena (Bertelsen 2018, 2019).
Fiskerbondehusholdet
Dette er et levesett der gårdsdrift og fiske/jakt/fangst var kombinert på en slik måte at jordbruket var hovedbeskjeftigelsen for husholdets kvinner og fiske/jakt/fangst for de av mennene som hadde forutsetninger for å kunne delta. Det var rett nok et vanlig fenomen i norsk fortid at menn dreiv jakt og fiske når gårdsdrifta tillot det, men i fiskerbondehusholdet var det hovedbeskjeftigelsen for menn, også når det var i konflikt med innsatsbehov i gårdsdrifta (Grøttland 2001, Elstad 2002). Fiskerbonden var altså ikke én person, men samlivet og samarbeidet mellom ‘ei bonde’ og en fisker. Arkeologiske undersøkelser i boplasshaugene vitner om at dette levesettet har sine røtter i sluttfasen av yngre steinalder, da feholdet fikk innpass i kystfolkets økonomi. Dette gjelder både gårder og fiskevær (Bertelsen 2011, 2018).
Forklaringa på at fiskerbondeboplassen gjerne holdt seg på samme sted gjennom århundrer er nok sammensatt. En åpenbart tungtveiende faktor var alle de kravene som måtte tilfredsstilles når stedsvalget for boplass skulle avveie hensyn til gårdsdrift, fiske, jakt og fangst. Andre mulige faktorer kan sammenfattes i begrepet ‘inertia’, ikke heilt treffsikkert oversatt til ‘tradisjonens treghet’. En detaljert redegjørelse for dette kan ikke få plass i denne sammenhengen, men hovedsaken her er å konstatere at boplassen lå på samme punkt gjennom århundrer. At alle de ressursene som inngikk i fiskerbondehusholdet, blei henta inn til dette tunet, både fra land og hav. Og, at disse ressursene inngikk i et kretsløp der de til slutt endte opp som førsteklasses dyrkingsjord i den nærmeste sonen rundt tunet (bremmen). Bygningsrester var en del av dette kretsløpet (fig 4).
Naust
Alle kjente boplasshauger, bortsett fra to-tre, ligger ved sjøen. Der hvor det har skjedd få eller ingen inngrep i ny tid, kan vi finne ruiner av naust like ved boplasshaugen og det er spor av en sti mellom tun og naust. I heldige tilfeller er også støa (båtoppdraget) bevart. Det er boplasshaugen med tun og dyrkingsjord, naustveien, naustet og støa som utgjør fiskerbondeboplassens primære fysiske strukturer og som sammen synliggjør levesettet. I naustet sto båten(e) som i tillegg til å være avgjørende for halvdelen av livsoppholdet også var transportmidlet som på de fleste stedene var avgjørende for kontakt med omverdenen. Jeg er enig med Johansen, Hansen og Bore når de beklager at det ikke er bygd et naust i tilknytning til Trondenes middelaldergård. Men, jeg er ikke like overbevist om at det ikke lot seg gjøre å få dette til.
Kulturlag og bygningsrester på Trondenes
Haugen kan ha dekket et areal på opp mot 20000 m² (fig 5). Men, i dag er det bare omtrent 16000 m² som er bevart og det er bare godt og vel 80 m² som er undersøkt. Vanligvis dekker gårdshaugene et areal på 2-3000 m². Trondenes-haugen må sees i sammenheng med den spesielle virksomheten som var knyttet til den store og viktige mellomalderkirka på stedet og at kirkebygget og kirkegården gradvis krevde større plass og derfor tvang fram ei forskyvning av tunet. I boplasshaugen på Trondenes er det funnet bygningsrester tilbake til ca 400-175 f.Kr. Men, siden under 1% av det antatt opprinnelige arealet er undersøkt, så kan vi ikke si at den hittil eldste dateringa representerer haugens eldste fase.
Det aktuelle husfragmentet var midtre parti av et treskipet langhus med sentralt ildsted, svakt krumme yttervegger og en treplatting som kvilte på jordgolvet og som dekte deler av golvarealet. Denne plattingen hadde to nivåer og det understreker at den lå direkte på jordgolvet. Det var ingen spor av noe som kunne tolkes som syll for en bærende yttervegg og til forankring av et tregolv. På tross av dette hevder Johansen, Hansen og Bore at ‘løsningen med jordgravde stabber fremsto som den mest sannsynlige byggemåten for årestua på Trondenes’. Disse jordgravde stabbene var et påfunn for å gi forankring av syllstokker. Dette fører videre til en påstand om at skjelternaustet fra 16-hundretallet på Stangnes (på Senja), var det mest relevante forbildet for bygget museet skulle realisere. Det er 3 århundrer yngre enn høgmellomalderhuset på Trondenes og det er en heilt annen hustype.
Jeg hevder å ha solid erfaring når det gjelder å identifisere og skille ut stratigrafiske enheter[ii]. Jeg har sett kritisk på Ramstads oppmålingsskisser av den konteksten der den aktuelle husruinen hørte til for å ta med de observasjonene som kan tenkes å ha noe med huskonstruksjonen (Ramstad 1964). Mine funn er illustrert i fig 6. Ramstads dagbok inneholder også ei skisse han har laget i ettertid, der mulige stolpehol er satt i system. Her må vi ha for øye at denne skissa kan være et aggregat av minst to ulike faser og at dette er uttrykk for Ramstads ettertanker da undersøkelsene var avsluttet (fig 7). Vi må i alle fall kunne konstatere at det sannsynligvis var fleire stolpehol enn de som kom med på plantegninga av husfragmentene. Dokumentasjonen peiker entydig mot et hus uten bærende vegger, men med fire rekker stolper som bærer taket (grindbygg).
En regional byggeskikk i mellomalderen?
I alle epoker av fortida, der vi har god empiri, ser vi at det er regionale ulikheter i materiell kultur. I såpass fjern fortid som høgmellomalderen er det ikke mulig å se noe som kan kalles felles nasjonal materiell kultur. Men, det gir også utfordringer for den som har til ambisjon å lage rekonstruksjoner basert på fragmentarisk empiri. En viktig metode er å bruke sammenligningsmateriale (analogier[iii]) fra andre steder der kunnskapen er bedre fundert. Her gjelder det strenge, men uklare regler i forskningssammenheng. Hovedsakelig er poenget at konteksten må være mest mulig lik og at det er nærhet i tid og rom.
Av det jeg har skrevet ovenfor, så framgår det at jeg ikke ser på byggeskikk som en lausrevet del av levesettet, men som en integrert del som er formet av sosial struktur og dagligliv. Husenes form og innredning var til gjengjeld rammene for nettopp sosial struktur og dagligliv. Her er det et gjensidig forhold lik det vi i dagliglivet kaller ‘høna og egget’. Byggeskikken var også ei av forutsetningene for dannelsen av boplasshaugene. Dette gjør at jeg ikke vil søke analogier utenfor det området der vi kjenner boplasshaugene. Videre vil jeg være åpen for at også boplasshaug-regionen kan ha lokale ulikheter fra nord til sør og ganske sikkert fra øst til vest. Jeg søker derfor sammenligningsmateriale så nært Trondenes som mulig, innafor det vi kan kalle et lokalsamfunn.
Endringshorisont i seinmellomalderen?
Noen forfattere fremmet en hypotese på 60- og 70-tallet om at kulturlagsveksten i boplasshaugene hovedsakelig skyldtes neglisjering av gårdsdrift etter at tørrfiskhandelen blei viktig (f.eks. Sandnes 1977). Dette førte til en interesse for å undersøke om det lot seg gjøre å måle kulturlagsveksten over tid. Dette har bare vært mulig ved utgravningene på Soløy og den store boplasshaugen knyttet til havneområdet i Storvågan (Vágar). Dette skyldes at en slik ambisjon fordrer ekstremt tidkrevende utgravningsmetoder.
På Soløy er det beregnet en tilvekstrate på 12,5 cm pr hundreår i høgmellomalderen og 8 cm i tida som fulgte. I Storvågan er de tilsvarende tallene 33 cm og 20 cm. Det er altså stikk motsatt av hva hypotesen om tørrfiskhandelens antatte innvirkning på gårdsdrift og kulturlagstilvekst skulle tilsi. Men, det leder til at det kan være interessant å se etter endringer i materiell kultur i overgangen mellom høg- og seinmellomalder (Bertelsen og Urbańczyk 1985).
Undersøkelser av sammensetninga av funnmaterialet fra noen særlig funnrike lokaliteter, Trondenes, Storvågan i Lofoten og Alstadhaug på Helgeland tyder på at materialet fra de to siste hundreårene av mellomalderen gjenspeiler den materielle kulturen i byer som Bergen og Trondheim i langt større grad enn det en kan se i tidligere deler av mellomalderen (Berglund 2007, Brun 1996, Karoliussen 2008). Dette gjelder sannsynligvis heile den nordnorske kysten. De tynnere kulturlagene fra seinmellomalderen er derimot rikere på gjenstander, spesielt ting som hørte til matstellet og andre deler av husstellet (Holm-Olsen 1979, 1981, Bertelsen 1995). Mi tolkning av dette er at det skyldes jektefarten som oppsto i seinmellomalderen (Nielssen 2014), da nordlendingene overtok fiskefraktinga til Bergen fra kjøpmenn som tidligere hadde seilt nordover. En konsekvens av dette var at nordlendinger kom i nærkontakt med det urbane livet på en heilt annen måte enn før.
I tillegg blei både kongemakta og kirka representert i lokalsamfunnene med øvrighetspersoner som hadde sin kulturelle bakgrunn i de store byene, i særlig grad fra Danmark. Det lå i embetsfamilienes oppdrag å være ‘gode’ eksempler til etterfølgelse. Disse endringene blir gjerne beskrevet som framskritt, men vi ser også at den nordnorske kysten gjennom dette fikk en langt mer tydelig rolle som periferi sammenlignet med den urbane Nordsjø- og Østersjøregionen. Et vitnesbyrd om denne kontakten er den store mengden av hanseatisk kirkekunst som fant veien nordover til kirkene langs kysten.
Jeg antar at i denne nye situasjonen, så var det langt større åpenhet for å innføre nye løsninger på mange felt. Det nye fikk innpass, ikke alltid fordi det innebar bedre løsninger på praktiske utfordringer i dagliglivet, men fordi det innebar innordning i og tilslutning til en kulturell kontekst som kunne oppfattes som meir attråverdig enn den tradisjonelle. Her står byggeskikken sentralt fordi bolighuset var (og er) selve arenaen for levesettet.
Fraværet av entydige bygningsrester fra seinmellomalderen kan tenkes å ha sammenheng med at også nye bygningstyper var en del denne mangesidige kulturelle endringsbølgen. Kan nordlendingene ha tatt etter urban byggeskikk og i større grad oppført laftehus eller andre tømmerkonstruksjoner? Som en kan vente, er det få spor av dette i boplasshaugene bortsett fra mulige rester av syllmurer. Gjenbruk av materialer eller bruk av treverk som brensel må forventes å ha gjort store innhugg i restene av hus som hadde tjent sin tid. Dette er forenlig med hypotesen om at meir varige tømmerkonstruksjoner blei innført og at disse bidro mindre til vekst i avfallslagene. Det er sannsynlighetsovervekt for at ei omfattende endring i byggeskikken fant sted på 14- og 15-hundretallet, heller enn på 16-hundretallet som jeg har hevdet tidligere (Lind 2002). Mikalsens undersøkelse (2008) av det som da var kjent av bygningsrester fra nordnorske boplasshauger, har heller ikke funnet entydige belegg for tømmerhus som var eldre enn 14-hundretallet. Men, det vil, som han selv understreker, være grunn til å tro at ei endring strakte seg over noe tid. Det er all grunn til å regne med at nordlendinger kjente til ulike typer av tømmerhus i alle fall fra vikingtida av. Men, uten at det førte til en allmenn endring av byggeskikken. Den nordlige kysten trakk også til seg innvandrere gjennom store deler av både jernalder og mellomalder. Det er også åpenbart at noen hushold hadde levesett som ikke resulterte i boplasshauger. Derfor er det viktig at analogier hentes fra andre boplasshauger. Hypotesen min om en endringshorisont fører også til at jeg avstår fra å bruke analogier som er yngre enn 14-hundretallet.
Nærhet i rom og tid
Hvor finner vi så sammenligningsmaterial som passer til mitt krav om bruk av analogier? I tillegg til tunet på selve Trondenes, er det undersøkt deler av boplasshauger på tre andre gårder som hørte til kirkegodset i mellomalderen. Det er altså ikke bare geografisk nærhet mellom de aktuelle lokalitetene, de er også knyttet sammen som deler av samme eiendomskompleks. Det gjelder to gårder som blei lagt øde i seinmellomalderen, Saurbekken i Harstad, Stauran i Tjeldsund. En tredje gård, Soløy i Lavangen, overlevde seinmellomalderkrisa og hørte til den delen av kirkegodset som lå til annekskirka på Ibestad. Soløy var i bruk som gård fra slutten av vikingtid og tunet lå på boplasshaugen til utskiftinga på 18-hundretallet. Til sammen gir observasjoner fra disse fire lokalitetene oss informasjon om byggeskikken i den regionen som har hørt inn under Trondeneskirka i høgmellomalderen.
Disse bygningsrestene fra Trondenes, Saurbekken, Stauran og Soløy fra tidsrommet ca 1000 til 1350 gir oss et bilde av bygninger som videreførte tradisjoner fra førhistorisk tid. De bygningsfragmentene vi har til rådighet, viser som allerede nevnt en bærekonstruksjon av samme prinsipp som grindbygg, med to parallelle takbærende stolperekker inne på golvarealet. Dette er et hovedprinsipp for jernalderens bærekonstruksjon langs Norges vestkyst, men variasjonen i detaljene er mange (Løken 1999).
Husrestene fra Trondenesbygda hadde spor av ei svakt buet grøft som avgrenset golvarealet og som kunne være nær en halv meter djup. I denne grøfta sto det stolper med halvparten så stor avstand som de takbærende stolpene inne i huset. Utenfor denne grøfta lå det rester av torvvegg og nedrast torvtak. Dette er trekk som først blei identifisert ved utgraving av den eldste husruinen i gårdshaugen på Saurbekken i 1972 (fig 8 a-c), men som i ettertid kan gjenfinnes i plantegningene fra Trondenes. Iakttakelser på Soløy og Stauran passer inn i dette. Det er litt uklart hva denne veggrøfta skulle tjene til. Min hypotese er at grøfta ga drenering av jordgolvet slik at det holdt seg noenlunde tørt i perioder da terrenget rundt var mettet av nedbør eller smeltevatn som kunne sige inn gjennom den porøse torvveggen.
Vegger og tak besto av gresstorv som var stablet opp på kunstferdig vis. I noen tilfeller kjenner vi eksempler på at torv var tatt fra gressmarka på selve boplasshaugen. Dette skjønner vi fordi det ligger gjenstander fra eldre tidsperioder i nedraste torvvegger som ligger ovenpå jordgolv med gjenstander fra yngre tid (Bertelsen og Urbańczyk 1985). Vi kan ikke utelukke at noen hus hadde indre trekledning (panel) som delvis dekket torvveggene, men indikasjonene på dette er ikke entydige. I noen tilfeller er det funnet rester av båtbord som kan ha vært brukt i vegger eller tak.
Mitt forslag
moderne mennesker vil finne det vanskelig å bo i (fig 9 a-b), men de hadde noen store fordeler i et fuktig og kjølig kystklima. Jordgolvet, torvveggene og torvtaket ga et visst varmetilskudd gjennom vinterhalvåret på grunn av biologiske nedbrytingsprosesser og gjennom forbrenning av biogass som steig opp gjennom jordgolvet (Bertelsen og Mook 2007).
Alle materialene som skulle til ved bygging og vedlikehold av et slikt hus, var tilgjengelige lokalt. Det var altså en nær sammenheng mellom den spesielle levemåten som hørte til fiskerbondehusholdet og husets karakter.
Det jeg har forsøkt å beskrive her, var en konservativ byggeskikk i høgmellomalderen. Husene var deler av omfattende gjenbruk av avfall der det meste av ressursene som blei tatt inn til tunet, blei brukt i fleire omganger. Hovedutbyttet var prima dyrkingsjord, av stor betydning for at det marginale jordbruket fikk best mulige vilkår[iv]. Jeg vil ikke hevde at dette systemet for gjenbruk var planlagt og tenkt ut som en måte å takle klima og andre utfordrende vilkår for et nordlig jordbruk. Jeg ser på nedarvede erfaringer som ei mer sannsynlig forklaring på at man holdt fast på en levemåte og en materiell kultur som fikk sitt uttrykk i boplasshaugene.
Mitt forslag til rekonstruksjon av husresten som blei funnet i boplasshaugen på Trondenes er ikke nødvendigvis den eneste mulige i alle detaljer, men prinsippet er i samsvar med de bygningsrestene fra høgmellomalderen som er funnet i det lokalsamfunnet som var knyttet til Trondenes (fig 9 a-b). Derfor er jeg trygg på at høgmellomalderens bygdefolk i regionen ville nikket gjenkjennende selv om de nok kunne ønske å rette på detaljer.
Et åpenbart problem er at denne rekonstruksjonen ville føre til større utfordringer for driften av Trondenes middelaldergård som publikumsanlegg enn det bygget som står der nå. Men, løsninga kan ikke ligge i å se heilt bort fra empirien og skape noe som ikke har forankring i regional byggeskikk. Noen tilpasninger til vår tid må gjøres for at det skal være tillatt å slippe folk inn, men her har museet forlatt det vi tross alt kan vite. Jeg er overbevist om at muligheten til å gi innsyn i de reelle kontrastene mellom det moderne menneskets levemåte og det som fiskerbondehusholdet i høgmellomalderen fant seg til rette i, ville være en fascinerende attraksjon. Den største utfordringa er å finne en måte å demonstrere den unike sirkulære økonomien på som knytter hus og boplasshaug sammen. I denne sammenhengen ville et naust hatt stor betydning.
Jeg meiner at Sør-Troms Museum har trått feil i utforminga av årestua i Trondenes middelaldergård. Det manglende samsvaret med empirien fra den nære regionen er påfallende. Det bygget som nå står på Trondenes er en fremmed fugl og slett ikke velegnet til å vise fram særpreget ved levd liv på Trondenes i høgmellomalderen.
Resonnementene til Johansen, Hansen og Bore inneholder ikke noe forsøk på å sette byggeskikken inn i en sammenheng, verken historisk eller når det gjelder materiell kultur i sin alminnelighet. De har ikke gitt oss noe forslag til å forstå hvorfor ei endring skulle ha skjedd før høgmellomalderen. Museets årestue har takbærende tømmervegger (skjelter) og ingen takbærende stolper. De eksemplene vi har fra nærområdet viser til et stolpebåret tak (grindkonstruksjon). Årestua, slik den nå er, har omfattende bruk av laft i gavlene. Dette savner forbilder fra det området og det tidsrommet der det er forsvarlig å hente analogier.
Tregolvet inne i museets årestue kviler på syllstokkene og er heilt ulikt den plattingen som blei funnet i den originale årestua. En siste avgjørende mangel er at det ikke er gjort noe forsøk på å vise at årestua sto på og i avfallslag som i alle fall var halvannet tusen år gamle og at dette huset kom til å gi sitt bidrag til den sirkulære økonomien som avfallslagene utgjorde. Dette siste ville være ei stor utfordring å formidle, men jeg kan tenke meg fleire alternative metoder for å få dette fram[v].
Fotnoter
[i] Jeg bruker termen ‘empiri’ i stedet for ‘forskningsdata’ fordi data har fått et utall av betydninger i dagligspråket. Jeg forsøker å unngå forvirring.
[ii] Stratigrafisk enhet er jordlag eller annen struktur som skyldes en identifiserbar bestemt opphavssituasjon.
[iii] Analogi betyr ‘likhet med hensyn til visse felles trekk’ (Det norske akademis ordbok).
[iv] Da den systematiske registreringa av automatisk freda kulturminner foregikk, på 60- og 70-tallet, var det en sikker metode for å finne fram til boplasshauger å spørre kvinnene i bygda: ‘ hvor henter dere blomsterjord?’
[v] Denne artikkelen blir også publisert i Håløygminne nr 1 – 2023.
Litteraturliste
Andersen, O. 2019. The settlement mounds in Divtasvuona/Tysfjord, North Norway. Traces of a Sami fisher-farmer economy: Acta Borealia: Vol 36, No 1 (tandfonline.com)
Berglund, B. 2007. Alstahaug på Helgeland 1000−1750: Dass-dynastiet og presteskapet iscenesetter seg selv. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Skrifter 2007:1.
Bertelsen R. 1973. Gårdshaugene i Harstad kommune. Magistergradsavhandling. Universitetet i Bergen.
Bertelsen, R. 1995. Norwegian settlement mounds. The development of stratigraphical excavation methods. I P. Urbańczyk (red.): Theory and Practice of archaeological research. Vol. II, Acquisition of field data at multi-strata sites. Warszawa, s. 213−226.
Bertelsen, R. 2011. Tilkomsten av fiskevær, med særlig blikk på kysten mellom Vestfjorden og Lopphavet. I Nordens plass i middelalderens nye Europa: Samfunnsomdanning, sentralmakt og periferier - Rapport til det 27. nordiske historikermøte, Tromsø 11.-14. august 2011. Orkana Forlag. Stamsund, s. 78−88.
Bertelsen, R. 2018. The origin and development of the fisher-farmer economy in Hálogaland. I Mahler D. og I. Øye (red.): Changes in the Material Culture related to Food Production in the North Atlantic 800−1300 AD. Publications from the National Museum. Studies in Archaeology and History vol 26. København (s.107-118).
Bertelsen, R. 2019. Om tilkomsten av boplasshauger fra jernalder og mellomalder, innenfor polarsirkelen. Berge, Ragnhild og Merete Moe Henriksen: Arkeologi og kulturhistorie fra norskekysten til Østersjøen. Festskrift til professor Birgitta Berglund DKNVS Vitark vol 11 Trondheim. Museumsforlaget (s. 55-68).
Bertelsen, R. 2020. Gårdshaugen, Gammelgården, Gården eller Været? Håløygminne 2020; hefte 4, s 513-537.
Bertelsen, R. og P. Urbańczyk. 1985. The Soløy farm mound. Excavations and methods of stratigraphical analysis. TROMURA Kulturhistorie nr. 4. Universitetet i Tromsø. Tromsø.
Brun, T.A. 1996. Middelalderkeramikk, et perifert materiale i det sentrale Nord-Norge. Hovedfagsavhandling. Universitetet i Tromsø. Tromsø.
Elstad, Å., 2002. Arbeidsliv i fiskarbondehushald . Kulturelle perspektiv på sosialisering og kjønnsidentitet. Bø og Hadsel i Vesterålen 1870−1970. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Tromsø. Tromsø.
Grøttland, K.L., 2001. Daglig brød – daglig dont. Frå nordnorsk husstell og hverdagsliv. 3. utgave. Angelica, Tromsø.
Karoliussen, Y.N. 2008. Europeisk importkeramikk i nordnorsk kontekst: keramikkens bruk og betydning innenfor det nordnorske samfunnet i perioden 1400−1800 e.Kr. MA-avhandling. Universitetet i Tromsø. Tromsø.
Lind, K. 2002. Gårdshaugen på Skutvik, Hamarøy k. I Simonsen, P. (red). Mellomalderarkeologi mellom Salten og Senja. Tromura Kulturhistorie Nr 35. Tromsø Museum – Universitetsmuseet (s 21-26)
Martens, V.V. 2016. Preserving Rural Settlement Sites in Norway? Investigations of Archaeological Deposits in a Changing Climate. Geoarchaeological and Bioarchaeological Studies. Vol. 16 (doktoravhandling). Vrije Universiteit. Amsterdam.
Mikalsen, R. A. 2008. Byggeskikken i middelalderens Nord-Norge. Fra bruk av torv, jord og stein som byggematerialer til trehuset. MA-avhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø. Tromsø
Ramstad, Y. 1964. Utgravingene på Trondenes prestegård. Håløygminne, Bing 11 s 269-275
Urbańczyk, P. 2002. Stauran – A farm in the landscape. Simonsen, P. (red). Mellomalderarkeologi mellom Salten og Senja. Tromura Kulturhistorie Nr 35. Tromsø Museum – Universitetsmuseet (s 34-40)
Wickler, S. og L.E. Narmo 2014. Tracing the Development of Fishing Settlement from the Iron Age to the Modern Period in Northern Norway: A Case Study From Borgvær in the Lofoten Islands. The Journal of Island and Coastal Archaeology. Routledge. http://dx.doi.org/10.1080/15564894.2013.810678
Mail