Connies kamp
Publisert 23.01.2026
Hun har kjempet for kulturmiljøer både på hjemstedet Nøtterøy og feriestedet sitt på Karmøy. Som lærer gjennom 40 år går hun pedagogisk til verks. Men er det noen som lytter?
Tekst og foto: Trond Rødsmoen
Artikkelen er publisert i Fortidsvern 4-2025
- Se her, hele dette området utgjør et sammenhengende historisk kulturmiljø antakelig med røtter tilbake til steinalderen. Området var del av kongsgården på Avaldsnes på 1100-tallet, før det ble gitt til Halsenøy kloster på 1200-tallet. Her, midt i et myrområde, med gamle asketrær, sjelden mose, et rikt fugle- og dyreliv og mulige steinalderfunn vil Karmøy kommune fjerne deler av en kolle og plante en ny barneskole, 70 meter lang, 30 meter i vinkel mot nord og tre etasjer høy!
Connie Didriksen sirkler området med pekefingeren på kartet på bordet foran seg, et kart hun kjenner hver kvadratcentimeter av, av gårdene i Munkejord i 1897. Vi sitter i stuekroken, eller salongen må vi vel kalle det nå, i burgunder plysjstoler under en vakker lysekrone som bare har rukket å henge der en knapp halvtime.
– Jeg hadde begynt å tvile, men nå …, sier Connie med blikket på de glitrende prismene i lampen over hodet. – … at det kunne bli litt voldsomt.
Lysekronen kjøpte hun fra en antikvitetsforhandler i Tønsberg, med tanke på denne plasseringen.
– Det vart eit heilt anna rom med ein gong, veldig bra, sier Mathilde elektriker.
– Skal si det er blitt fjongt i fiskerbondens hjem, ja. Litt for fjongt, når du ser oldefaren min på veggen der med de kraftige nevene etter et helt liv på sjøen, sier Connie.
Verneverdig arv
Oldefar er Bent Olsen, fiskerbonden som kjøpte huset vi sitter i og gården og marken i 1870. Siden har eiendommen gått i arv, til Connies bestefar, så far, og til slutt tilfalt eiendommen henne og søsteren, som hun kjøpte ut. Eiendommen 4:10, en av Munkejordgårdene, er hovedbølet, med huset, låven, vognskjulet, dukkestuen, en fredet bautastein, ni mål tomt, 70 mål utmark, et sjøhus og én nittendedel av noen holmer.
– Bevaringsklasse B, fra 1870, men jeg tror huset er eldre og låven kanskje 200 år gammel. Det er tunet her som gjør det bevaringsverdig, men det nevnes at det er fine interiører her også.
Connie Didriksen har vært en aktiv verneforkjemper i Fortidsminneforeningen i mange år og engasjert seg i stedsutviklingen i hjemkommunen Nøtterøy (i dag Færder). Men hun har også kamper å kjempe på motsatt side av landet, her på Karmøy, der kulturmiljøet feriestedet hennes er en del av i årevis har vært truet av ulike utbyggingsplaner.
Nå er jeg her for å oppleve stedet i selvsyn, Munkejord, bautasteinen, steingardene og ikke minst huset og låven jeg har hørt om så mange ganger de årene jeg har kjent Connie.
Ta vare på ulike historiske epoker
32 år gammel var det Connies tur til å ta over, og i dag, i en alder av 80 år, har hun tatt vare på dette stedet i et halvt århundre. Det hvitmalte hovedhuset, et midtgangshus, består av to stuer, kjøkken, entré, to soverom nede og ytterligere to værelser oppe.
Her er ulike epoker synlige, fra ådrede dører fra 1800-tallet til kjøkken med runde buer i 1950-tallsstil. Connie har reparert og fikset, med gode hjelpere, blant andre vennen Salomon som bor i nærheten. Men hun har aldri villet renovere, aldri vurdert å fjerne de gamle tapetene. De ådrede dørene er intakte, ja selv det elektriske anlegget er verneverdig, innlagt i 1917.
– Se bare på fargene, det er et system her. Blomstrete linoleum, blomstrete tapet. Gul linoleum, gul vegg. Rommene snakker til hverandre. Det kan jo være bestemoren min som bestemte noe, men det er en helhet her som jeg mistenker er resultat av et dyktig malerblikk.
– Det var nesten flaut da jeg tok over her, det skulle jo ikke se slik ut på den tiden, sier Connie som før hun valgte læreryrket søkte seg til interiørarkitektstudiet. – Jeg vurderte å tilbakeføre vinduene fra 1950-tallet til noe mer opprinnelig. Fylkeskommunen tilbød å dekke ett vindu per år. Med 19 vinduer å tilbakeføre ville det ha tatt meg to tiår! – Hva betyr dette stedet for deg? – Mest av alt så betyr det mye at faren min var så glad i det. Å ikke ødelegge det han var så opptatt av. Om jeg hadde gjort store endringer her ville han ha snudd seg i grava. Han brydde seg nesten mer om dette stedet enn om oss, sier Connie med en liten latter.
Faren var prest i Solør i Hedmark, og barndommens turer gikk hit i ferien, da de dro over fjellet i en Citroën Pallas. Hun husker stabbesteinene langs smale veier, møtende tømmerbiler og fergen over Karmøysundet, lenge før broen.
– Da jeg arvet hadde faren min hatt det i ti år. Han var veldig knyttet til stedet, men vedlikeholdet var det så som så med. Taket på låven var spist opp av mott, tunge takpanner hadde fått det til å rase sammen. Sjøhuset så ikke ut, takplatene ble blåst av til stadighet. Folk som kom på besøk sa «stakkers, stakkars Connie», men det var ikke synd på meg. Jeg tok det med ro, syklet, badet, var fornøyd med livet og det jeg hadde.
Utbyggingstrusselen
Innimellom måtte hun selvfølgelig også ta fatt i det som måtte gjøres. Hun fikk hjelp av slektninger til å få ordnet taket på vognskjulet, etter at hun ble lei av stadig å ligge der opp og reparere det verste. Også sjøhuset fikk nye vegger, mens det ble lagt nye gulvbord på låven. Der er det spor av nytt og gammelt, materialene bærer preg av gjenbruk. Den romslige bygningen er et grindbygg, utvidet med nye grinder med årene. En gang var det sauer, kyr, hest og høner her, men nå brukes ikke låven til noe, noen gamle sildetønner vitner om tidligere tiders aktivitet.
– Jeg hadde det virkelig bra her, enda det har vært fryktelig usikkert. De ville jo ta det fra meg. Ikke direkte, men i flere tiår har det vært stadige utbyggingsplaner her, og jeg fikk stadig høre at jeg måtte betale for å få lagt inn vann og kloakk, noe de regnet med at jeg ikke ville ha råd til og derfor gi opp og åpne for utbyggere.
Utbyggingsplanene har det aldri blitt noe av, blokkene som kunne skyte opp og ta utsikten mot havet har uteblitt. Men så, i 2018, kommer en helt ny plan på bordet. Nye Veavågen barneskole skal bygges noen få steinkast fra gården, rett på baksiden av en liten, skogkledt kolle mot nord, mellom Bambiskogen og Krokhaugen.
Kommunen vedtar utbyggingen i 2021, med mål om at skolen skal stå ferdig i 2024. Sånn går det ikke. Vedtaket påklages, blant andre av Connie Didriksen som en av de nærmeste naboene, og etter en runde til Sivilombudsmannen opphever Statsforvalteren i Rogaland godkjenningen i 2023. Det blir stilt krav om konsekvensutredning med tanke på asketrærne, myrområdet og andre naturhensyn. I mai 2025 fremmer Statsforvalteren innsigelse og innkaller til mekling.
– Det er da noe, men jeg har ikke stort håp. Hvorfor gidder jeg, kan jeg tenke, når de ikke kan gjøre det ordentlig. Fjerne deler av haugen, bygge en skole i en myr, legge plastdekke, sier Connie oppgitt.
Vil vekke lokalbefolkningen
Men hun klarer selvfølgelig ikke la være. Skolen vil hun ikke kunne se direkte fra sin eiendom, men mangt et innlegg har hun skrevet i Karmøynytt om byggesaken for å advare. – Dette har de tenkt å ødelegge. Hvor skal de gjøre av seg, hegrene. Og fantastiske storspoven, Europas største vadefugl, jeg satt i dager og ventet på at den skulle synge for meg.
– Hva fikk deg til å engasjere deg i Fortidsminneforeningen?
– Dette huset, det var dette det vokste ut av. Jeg ble kjent med Didrik Hereid (1961- 2018), styreleder i Byen Vår Kopervik. Han var sterkt engasjert i lokalsamfunnet, han sprang rundt her med tommestokk, det var han som fikk meg til å melde meg inn. Han hjalp meg med dette stedet. Kjellervinduene var rasert, folk hadde vært her og knust dem, han med sin fagekspertise og som medlem av foreningen fikk tak i folk og materialer. Da jeg ville tilbakeføre et stort moderne vindu i gangen til et mindre og opprinnelig et var det han som fant et vindu som var så å si likt det originale søstervinduet som fortsatt var der. Han kom syklende fra sentrum, så drakk vi vin og snakket om gamle hus.
Men Connies interesse for gamle ting begynte ikke da, den tilbøyeligheten har hun med seg fra langt tidligere.
– Da faren min døde ville ikke moren min ha meg med over hit, fordi jeg var så glad i gamle ting og ville ta vare på alt. Hun derimot, ga bort masse til museet i Skudenes. Etterpå ga hun vekk og kastet enda mer. Så dro hun og kom aldri tilbake.
Fra Munkejord til havebyen på Teie
– Jeg var veldig opptatt av å bevare dette kulturmiljøet, og så havnet jeg som medlem av Vestfold avdeling midt oppi saken hjemme på Teie, eller Nøtterø haveby som området opprinnelig het. Det er to veldig forskjellige saker, sier Connie.
Munkejord som hadde vokst frem organisk, gjennom århundrer og fra ulike epoker. På Nøtterøy en nøye planlagt haveby fra 1923, en prisvinnende reguleringsplan tegnet av arkitekten Kristofer Lange, med gateløp, siktlinjer og grønne områder som skulle fremme folkehelsen, og hovedsakelig med en bebyggelse fra før 1940 som var verneverdig. Men det er også en fellesnevner: Begge ar et kulturmiljø med en sammenheng verd å ta vare på. Det var helheten i alt dette i hagebyen, eller det som var igjen av den etter flere tiår med riving og nybygg, Connie ga seg i kast med å bevare, sammen med andre krefter i og utenfor Fortidsminneforeningen i Vestfold, undertegnede inkludert.
Alarmen gikk da store utbyggingsplaner for Teie ble kjent. Her skulle gate- og veiløp legges om, ærverdige villaer rives og blokker reises. Med i dragsuget skulle også Grindløkken skole, en vakker bygning fra 1929, med staselig hovedinngang og fløyer vendt mot en park med allé – Connies arbeidsplass gjennom en årrekke.
– Planene varslet en tragedie for området. Og om det ikke var noen respekt for helheten i det som var igjen av hagebyen, så var det heller ingen nevneverdig helhet i det som skulle komme. Hele 20 reguleringsplaner forelå, noe som gjorde det krevende å holde oversikten. Jeg begynte å skrive om hagebyen i avisene. I Tønsberg blad fikk jeg inn alle artikler jeg skrev, vi ble intervjuet, journalisten ble med rundt på Teie sånn at vi kunne vise og forklare. Jeg trodde det var mulig å opplyse.
Grindløkken skole raseres
– Ja, Gud hjelpe meg. Det kunne vært gjort så stilig, men i stedet rev de fløyene og smelte opp noen prefabrikkerte blokker fra Baltikum.
Connie kjenner det nok ekstra personlig, både fordi hun selv i en årrekke var lærer i den vakre bygningen og fordi den på mange måter omfavner hele tanken bak en haveby. Som hun selv skriver i en artikkel: «Grindløkken er omkranset av vakre trær, anlegget er som en park og har utsikt mot vannet, kontakt med landbruket, og viser havebyens og tidens ideer. Skolen viser mål som klassisk og nasjonal dannelse, kunnskap, det stedlige, lys, gymnastikk, sløyd og skolekjøkken.»
– Vet du, det var en som kom bort til meg på gaten en dag og sa at jeg hadde vært flink, men at de ikke hadde støttet meg nok, sa hun. Som verneaktivist følte jeg meg alene til tider, sier Connie.
Alene, men også tøff. Det er ikke til å stikke under en stol at Connie Didriksen står i stormen, stridig som få og som kunne komme på kant med medaktivister når det gikk på egne prinsipper løs. For et par år siden var hun så uenig i fylkesavdelingens holdning i Teie-saken at hun rett og slett meldte seg ut av hele foreningen. Det var helheten hun ville redde, ikke et hus her, et hus der.
– Men vi gjorde så godt vi kunne, alle sammen. Gikk ut i avisen, folkemøter, dialog med utbyggere var det til og med noen som prøvde, vi deltok i kulturhistorisk stedsanalyse, DIVE, som vel ble lagt i en kommuneskuff. Det var også konflikter internt, mange jeg mener ikke så helheten det dreide seg om. Det var en strøm av saker som måtte påklages. Kanskje var vi for mye på klagesiden, men det var jo alltid grunn til å klage på noe i den saken. Utmeldt er hun fortsatt, men vurderer et «prøvemedlemskap». Hun har myknet noe, med kun fire dager igjen til 80-årsdagen 5. juni.
– Det var veldig moro å holde på med Teie, med folkemøtene, aldri har det vært så mange folk i Teie kirke, sier Connie med en kort latter.
Men for en lektor var det frustrerende å ikke bli forstått, at det ikke ble lyttet til det hun faktisk sa. – Det var egentlig ingen som skjønte det jeg snakket om. At det var en helhetlig plan, akser, siktlinjer, de tenkte bare hus for hus for hus. Og det gjør de fortsatt, sier Connie.
Og med «de» tenker hun spesielt på politikere, byråkrater og andre i systemet.
– Aldri har jeg hatt så trege elever som politikerne og de i Nøtterøy kommune, aldri. Selv i en klasse for de svakeste skjønte de da hva jeg snakket om. Men det gjorde ikke den gjengen der. Det kan du skrive!.
_______________________________________________________________________________________
ETTER BESØKET I JUNI
10. september blir saken endelig avgjort. Innsigelsen er trukket etter mekling mellom Karmøy kommune og Stadsforvalteren i Rogaland. Det verste i den gamle planen, å sprenge bort kollen, var allerede tatt ut da innsigelsen kom, men i meklingen har kommunen forpliktet seg til å jobbe med flere tiltak for å verne naturen. Men skolen skal bygges og myra tømmes. Det sammenhengende kulturmiljøet, med steingarder, bekk og vegetasjon i myrområdet blir forstyrret.
– Jeg er litt lettet, haugen blir intakt. Jeg har god samvittighet, jeg har gjort mitt. Jeg får være i fred, se utover havet, se Utsira, sier Connie på telefon.
23. november får jeg en SMS: «Må klage. Mine hus blir 10-15m fra lekeområdet, selv om det er regulert til bevaring. Dette er å invitere til ødeleggelse av verneverdige hus og anlegg. Slik er det å ta vare på kulturminner for fremtidige generasjoner. Connie»
PS! Connie Didriksen er igjen medlem av Fortidsminneforeningen, nå i Haugalandet lokallag.
