Damaskdugnad i vakker trønderlån

Publisert 24.01.2020

Etter en tre år med imponerende arbeidsinnsats i en historisk trønderlån, er en damaskvev fra 1840-årene klar til bruk.

Åshild Bjørgum Øvre, et ivrig og trofast medlem av foreningen, hadde en gang arvet en damaskvev og nå lå den lagret i utallige små og store deler. Hun kunne ikke se på at denne immaterielle kulturarven lå nede.

I 2017 foreslo hun å gjøre istandsetting av veven til et tema på Kulturminnedagen. Temaet det året var KULTURMINNER I SAMFUNNETS TENESTE. Hun fikk med seg Bymuseet i Levanger, Fortidsminneforeninga Sør-Innherred og Levanger historielag. Etter hundrevis av dugnadstimer og mye glede er veven nå satt i stand.

Til bildet:1. Tøybom 2. strekkbom- framme 3.Framknytting, renning 4.Slagbom- (utan vev-skei) 5.Skaft og hovlar 6.Skill-pinnar 7. Renning 8. Garnbom 9. Drag for damask 10. Vevskei 11.Trøer 12. Strekkbom – bak 13.Vipper

Men Åshild har ikke beholdt den. For at de skulle ha et godt sted å sette den opp, og å holde vevkurs, hadde hun noen år i forveien gitt veven til vakre gården Brusve som eies av Levanger Bymuseum. Der er ekteparet Kari Johnsen Aarvik og Jan Johnsen Aarvik som lovet hjelp til istandsetting en av veven. Bedre plassering kunne den knapt fått. Brusve er en praktfull embedsmanngård.

om gården: «Hovedbygningen på Brusve står for meg som eit av dei arkitektonisk sett mest heilstøypte storgardsførebilete for dei mange og fine låner som vart bygde på trønderske gardar på 1800-talet». I folketellingen i 1835 er oppført hele 11 tjenestefolk på gården. Nå står låna og stabburet igjen. Valget av utsendinger fra amtet til Eidsvoldssamlingen foregikk på Brusve i 1814.

Her forteller Åshild om sitt prosjekt:

- Mange personar har vore innom og gitt hjelp, men det har først og fremst vore ei fast gruppe: Liv Storhaug, Eli Skei, Anton Skei og meg som prosjektleiar. Men eg vil og nemne Reidun og Torstein Aartun, Sigrun Skauge og så, ikkje minst, damaskvevar Anne Nyborg frå Bjugn som løyste den siste knuten for oss.

- I alt har det vore mellom 30 og 40 samlingar samt førebuingar og arbeid heime i tillegg – frå ein stod med ein haug lause delar som ingen var sikker på kvar skulle plasserast, til i dag vevstolen står ferdig montert med vev i. Utan Liv og Eli sine vevkunnskapar og Anton sin utrulege innsikt, pågangsvilje og tolmod, han har og knytt mellom 1400-1500 hovlar for å få dei 1800-tals!, hadde dette ikkje vore muleg.

Blomstringstid

-Damaskveving hadde si blomstringstid her hos oss siste halvdel av 1800-talet og utover på 1900-talet. Det var helst på embetsmannsgardane eller storgardane dei dreiv med slikt. Skogn vart eit senter for damaskveving. Oppstarten var etter eit kurs rundt 1840, visstnok på garden Vestrum, og etter dette vart det laga fleire damaskvevstolar eller langleina, som det heitte, og vi fekk fleire damaskvevarar, mange med slektsrøter til Vestrum, forteller Åshild Bjørgum Øvre

Damask er stoff av silke, ull, bomull eller lin, svært fint mønstret. Opprinnelsen er i Damaskus i Syria der denne vevtypen ble brukt til praktfulle stoffer. I Norge kjenner vi damaskduker, men stoffet er også brukt i livet på bunader. Teknikken som brukes krever at vevstolen settes opp på en spesiell måte; ofte benyttes en egen damaskvevstol. Det er vekslingen mellom innslagstrådene og renningstrådene som frembringer det spesielle mønsteret.