Publisert 11.09.2026
Tekst og foto: Joakim Rehaug Roth
Halvannen time sørøst fra Tromsø, i den mektige naturen i Balsfjord, ligger et fredet sjøsamisk gårdstun rett under fjellet ved tettstedet Laksvatn. Elvebakken eller Gáhttelas – som betyr «det vernede» – består av et beskjedent gårdstun med et hovedhus, fjøs, verksted, sommerfjøs og naust.
Omringet av frodige trær er tunet godt gjemt for den lite trafikkerte bilveien. Det er så vidt man kan se det lille røde naustet på nedsiden av veien. Utenfra kan dette se ut som et ellers vanlig småbruk, men inne i huset finnes fortellinger det er viktig å formidle.
Hva sier Elvebakken om menneskene som bodde her og den sjøsamiske måten å leve på? Noe rører på seg når dette kulturminnet setter i gang minnemuskelen.
Den sjøsamiske levemåten
– Det er ganske små forhold her på Elvebakken. Det er ikke en stor stue, det er ikke i utgangspunktet et stort fjøs. De som bodde her, deltok aldri i den store jordbruksmoderniseringa i etterkrigsårene, sier Lill-Karin Elvestad, prosjektleder for Elvebakkens rolle i Nasjonaljubileet «Norge i tusen år». Går du inn i kjøkkenet, står to lysestaker på benken. En teakhylle over en kommode rommer kaffekopper, et lite skrin og en radio fra 1980-tallet.
Det er lavt under taket i stua med symaskin og kardestol, og bilder av båt og sjø på veggene. Man skulle nesten tro at beboeren dro av sted for fem minutter siden inn til byen for noen ærend.
Fra 1922 bodde familien Hansen her med ku og sau. Det var nok arbeid på gården og med fiskebåten. Familien var sjøsamer og de levde etter disse tradisjonene, med den kunnskapen og arbeidsinnsatsen det krevde. Med årene var det sønnen Petter som ble bonden på gården. Og også den siste som levde her.
Elvestad beskriver en hardtarbeidende og ekstremt nøysom type med sterke bånd knyttet til tunet – og ikke minst forholdet hans til sin samiske identitet. I en dagbok som dateres til slutten av 1990-tallet, reflekterer en aldrende Petter over menneskene i bygda han kunne prate samisk med. De hadde begynt å forsvinne.
– Det blir en liten sorg for han. Samisk var hans hjertespråk. Hvis du flyttet inn i et område som her, så var det ingen andre å holde språket i hevd med. Akkurat som Petter. Det er et veldig godt eksempel på språk som mister fotfeste. Han er da kanskje den siste her i bygda som snakket samisk.
Minnene som vekkes til live
Da Fortidsminneforeningen tok over Elvebakken for over 20 år siden var det få som kjente stedet fra innsiden. Men minnene om huset, menneskene og gjenstandene forsvant ikke fra folk i bygda. En tidligere nabo kunne fortelle Elvestad om et varmt besøk til gården med sin far.
– Lille Ronald var den eneste ungen, og det ble selvfølgelig litt kjedelig å bare sitte og høre på de voksne prate. Da pleide Petter å hente fram en liten boks med sukkertøy. Og det var ikke vanlig sukkertøy og godteri. Dette var svensk godteri som Petters søster Ingrid hadde med seg fra Sverige. Det var som om himmelen hadde åpnet seg.
Historier som den lille boksen med sukkertøy er noe av det Elvebakken jakter på i tiden som kommer.
Fra 2026 er Elvebakken en av eiendommene som inngår i Nasjonaljubileet «Norge i tusen år», der kulturminner og historier fra hele landet skal bidra til å belyse utviklingen i Norge gjennom et tusenårsperspektiv. Under årets tema «Slekt og samfunn» skal kulturminnene utforske hvordan mennesker har levd sammen, skapt fellesskap og videreført kunnskap, tradisjoner og identitet gjennom generasjoner.
En del av utforskningen finner sted gjennom teater, barneleir og møter som vil skape sterkere bånd mellom fortiden og nåtiden på tvers av alder. Elvebakken skal vekke minnene til live med dialog som verktøy.
Tidsvitnet
Den ferske kaffelukten til Petter og familien Hansen er borte. Hvordan blir det å formidle livene deres?
– Det er åpenbart at vi trenger å snakke om identitet og tilhørighet. Identitet innenfor urfolk og minoriteter i Norge er et personlig anliggende, det er du selv som bestemmer hvor du hører hjemme og hva det betyr for deg. Det er viktig at vi møtes og har samtaler om dette, sier Elvestad.
– Mange lurer på hva det betyr å ha samiske røtter. Når er man samisk nok? Eller kvensk nok til å kalle seg det? Det er slike spørsmål vi ønsker å kunne bruke Elvebakken til, og det er poenget med dialogmøtene.
Det første møtet av sitt slag fant sted sammen med Samisk Hus, som er en samisk møteplass eid av Sametinget, Troms fylkeskommune og Tromsø kommune. Fornorskningen i enkelte miljøer har bidratt til å skjule mye av den sjøsamiske tilstedeværelsen og historien. Samisk hus er på mange måter en brobygger.
– Elvebakken er tidsvitnet som forteller om hvordan sjøsamene i Troms levde, sier Jill Abelson Olsen, dagligleder for Samisk Hus. – Det er den eneste plassen vi har her i området som kan fortelle den historien. Det gjør at både den samiske befolkningen, men også storsamfunnet, kan ta del i det fellesskapet og lære om måten man har levd på.
Hun peker på enkelte gjenstander som er funnet i huset etter Petter. Mulighetene til å fortelle og formidle er mange. Inne i stua står en kardestol, brukt til å karde, å gjøre ulla mykere og etter hvert tvinne den for å lage garn. – Vi har fått lære litt om håndverket der, med sauehold og karding av ull.
– Det haster litt
Rett før intervjuene med Lill-Karin Elvestad og Jill Abelson Olsen fikk Elvebakken besøk av en skoleklasse fra Laksvatn skole. Barna hadde løpt rundt på tunet, men ble lydhøre når Jill skulle snakke om samisk tilhørighet i familien.
– Da var det noen elever som sa «ja, min oldemor er samisk» eller «jeg har hørt at det er noe samisk i vår familie». Og vi er der. Veldig ofte når vi snakker om den samiske kulturen, så er det nærmest en selvfølge at man har kofte og snakker samisk. Men i dette området er det slett ikke en selvfølge, sier hun. Den samiske kulturen er rik på fortellinger og et godt verktøy for å bli bedre kjent med kulturen på, mener Jill.
– Vi er i en tid der den eldre generasjonen er på vei ut, og de bærer de levende fortellingene. Fortellingene om den tiden da det var liv og røre på Elvebakken gård er viktige tidsvitner for både befolkningen, landskapet og vår felles kulturarv.
– For min egen del kjenner jeg at det å komme hit gir en gjenklang til mine forfedre. Det er jo et ekko på cellenivå som forteller at: «Dette er trygt. Dette er fint. Her er det fint å være.»
Hva kan kulturminnene fortelle oss om hvordan mennesker har levd i tusen år?
Fra 2026 er Fortidsminneforeningen en del av jubileumsstafetten "Norge i tusen år", der kulturminner og historier fra hele landet bidrar til å belyse Norges utvikling gjennom et tusenårsperspektiv.
Gjennom en inkluderende og samskapende prosess med frivillige og ansatte har Fortidsminneforeningen utviklet satsingen «Livsgrunnlag i 1000 år». Med dette ønsker vi å utvide perspektivene og fortellingene rundt eiendommene våre og utforske hvordan natur, omgivelser, livsbetingelser og ressursgrunnlag har formet menneskers liv og satt sitt preg på den bygde kulturarven gjennom tusen år.
Temaet binder sammen foreningens kulturminner på tvers av geografi og bygningstyper – fra kyst til innland, fra nord til sør, fra stavkirker og klosterruiner til stabbur, fyr og gårdsanlegg. Med Elvebakken, Holdhus gamle kirke, Reins kloster og Lydvaloftet kan vi fortelle historier om hvordan mennesker har levd, arbeidet og tilpasset seg naturen gjennom generasjoner.
«Livsgrunnlag» peker samtidig framover. Temaet løfter fram kunnskap om bærekraftig bruk av ressurser og har stor relevans i en tid preget av klima- og naturkrise. Gjennom «Livsgrunnlag i 1000 år» ønsker Fortidsminneforeningen å bidra til refleksjon, kunnskapsdeling og økt forståelse for hvordan erfaringer fra fortiden kan gi innsikt for framtiden.
Trykk her for å lese mer om hvert enkelt kulturminne ⇣
