Publisert 20.03.2020
Tekst og foto: Jens Christian Eldal, kunsthistoriker
Under arbeidet med min doktorgrad om den såkalte sveitserstilens opprinnelse og utvikling i Norge ble det tidlig klart at mye ikke var sveitsisk. God kunnskap om forholdene internasjonalt var nødvendig for å forstå stilutviklingen her hjemme. Med et internasjonalt overblikk som sammenligningsgrunnlag poppet det også opp overraskende store verneverdier i deler av det norske materialet.
Slo an i de brede lag i Norge
Man kan gjerne si at sveitserstilen er norsk siden Norge har så mye av denne stilretningen fra perioden ca. 1840 og helt opp til 1920-1930-årene.
Mengden skyldes at det i dette landet har vært så vanlig å bygge hus av tre. Bygningsstilen var i utgangspunktet importert av landets få arkitekter før den forbausende raskt også ble adoptert av bygningsfolk i brede lag og sementert til byggeskikk i lang tid. Det var denne nye trestilen folk ville ha og bygningsfolkene leverte, også lenge etter at skolerte arkitekter rundt 1900 fant nye bygningsstiler og omtalte den «unorske» sveitserstilen med forakt.
Fascinerte slottsarkitekt Linstow
Takket være vår dansk-norske slottsarkitekt Hans Ditlev F. von Linstow som var på studiereise i Tyskland nesten et helt år i 1836–1837, mesteparten av tiden i Berlin, har vi i Norge lenge visst at stilen først ble funnet i Tyskland, fortrinnsvis i Berlin og kanskje i Bayern.
I andre land har man gjerne fokus på utviklingen innsnevret til eget land, og det gir lett begrensete resultater, eller man har konsentrert seg om begrepet sveitserstil og sveitsiske bygningsformer og forklaringsmodeller. Dermed har man også lukket sinnet for andre innflytelser og forståelser. Begrepet «sveitserstil» finnes for øvrig i alle germanske språk og med samme vide betydningsinnhold som på norsk. Det har lurt mange til ensidig opplevelse og tenkning i mange land.
Beskrivelser fra reiser
Linstow ikke bare opplevde, men beskrev også mye av det han så på reisen. Han skrev både rapporter til slottsbygningskommisjonen og publiserte i dagspressen, og derfor kan vi fremdeles ta del i hans observasjoner. Men beskrivelsene hans av den nye trearkitekturen er bare fattet i generelle vendinger. Konkrete bygninger og forbilder kan vi bare gjette oss til.
Ved besøk for få år siden i Berlins utkant for fotografering av et hus fra 1850-årene, var det nabohuset som plutselig tiltrakk seg min oppmerksomhet. Siden forrige besøk i Berlinmurens siste år var dette andre huset nå nyrestaurert. Etter fjerning av nyere kledning var opprinnelige eksteriørdetaljer avdekket og komplettert slik at bygningen nå fremsto som et meget tidlig og famlende forsøk på bruk av sveitsiske former i et tysk bolighus. Huset ble brukt som sommerhus av Christian Beuth, direktøren for Gewerbeinstitut, Preussens anstalt for høyere utdannelse innen ingeniør- og bygningsfag og forløper til Berlins tekniske høyskole og universitet.
Dekormaling i flere farger
Både huset fra 1825 og en tilbygget veranda fra 1836 var tegnet av Beuths gode venn, arkitekt Karl Friedrich Schinkel i Berlin. Dette kan være et av husene som Linstow beskrev som nyskapende trearkitektur «efter Schweitzernes og Tyrolernes Mønster» og som han mente kunne bli meget elegant, «især naar den understøttes af Polychromie» (dekormaling i flere farger).
I rapportene la Linstow stor vekt på møtene han hadde hatt med den betydningsfulle direktør Beuth, og det kan godt tenkes at han var på besøk i sommerhuset. Både huset og den tilbygde verandaen har malt dekor som kan være nettopp den polykromien han sikter til. Verandaen har en meget rik senklassisistisk dekor, mens huset har en rød konturstripe på detaljene som er mistenkelig lik den som i senere år er påvist som opprinnelig bemaling på både Gardevaktstuen og en portnerstue i Oslos slottspark.
Inspirert av engelsk arkitektur
Genierklærte arkitekt Schinkel, av mange utropt til Europas fremste arkitekt i 1820–30-årene, ble inspirert på tvers av landegrensene. Han ble ikke minst sterkt påvirket av engelsk arkitektur etter sin store Englandsreise i 1826, blant annet arbeidene til John Nash og den nye estetiske retningen, The Picturesque, som sendte gamle byggeskikker ut på veritable klassereiser.
I min bok om sveitserstilen gis det også en bred omtale av innsatsen til professor Friedrich Eisenlohr som ved anlegging av jernbanen i storhertugdømmet Baden i årene 1839–1845 (fra Mannheim og Heidelberg i nord til sveitsiske Basel i syd) tegnet hundrevis av bygninger som den gang ble verdensberømte, men som i dag for det meste er forsvunnet og nesten glemt.
Siste bygningsmote fra Paris
Først med et større overblikk over stilutviklingen kan vi nå fastslå at han var den største skaperen av en varig stil her ved hovedferdselsåren mellom Nord- og Syd-Europa. I en artikkel om nyere tysk arkitektur i Illustreret Nyhedsblad i 1860 var også vår norske arkitekt Fredrik von der Lippe fra seg av begeistring over Eisenlohrs bygninger ved Badens statsjernbane.
I det internasjonale bildet av betydning for Norge må også nevnes den store utvekslingen av former og ideer mellom Tyskland og Frankrike, som tok en brå slutt med den fransk-tyske krig i 1870. Ny og dekorert trearkitektur med tyske og franske røtter, uten grunn kalt sveitserstil, ble i 1850- og 1860-årene også del av Napoleon 3.s store byfornyelsesprosjekter med nye parker til innbyggernes rekreasjon og spredd ut over verden som siste mote fra Paris.
En unik samling ved Slottet
I Norge ble den nye trearkitekturen vel etablert i løpet av 1840-årene. Det eldste bevarte eksempelet man kjenner til, er Henrik Wergelands bolig Grotten fra 1841 i et hjørne av Slottsparken. Dikteren skal ha tegnet huset selv. En myte sier han fikk hjelp av slottsarkitekt Linstow, men her savnes bevis.
Like ved fulgte snart flere: Gardevaktstuen og tre portnerstuer fra 1845, slottsforvalterboligen som ble modernisert i 1849 og de to villaene fra 1845 i Parkveien 29 og 31. I 1846 tegnet Linstow sin egen bolig i Wergelandsveien 15. Bortsett fra Linstows hus som ble revet i 1956, står alle disse godt bevart i opprinnelig tilstand, men noen med mindre tilbygg.
Der kan man på et lite område studere landets eldste hus i datidens nye trearkitektur stil i variert utforming og detaljering. Hele åtte av opprinnelig ni tidlige eksempler på den epokegjørende nye trearkitekturen ligger samlet her. Det er ikke mye sveitsisk å finne i utformingen utover karakteristiske brystninger med utsagete mønstre i vertikale bord: Takenes store utstikk og detaljering er heller italienske enn sveitsiske.
I panelingen finnes mengder av forskjellige detaljer preget av snekkerens og tømmermannens håndverk. Mange av detaljene kan dessuten spores tilbake til publikasjoner fra Berlin fra årene 1838 til 1846.
Med kunnskap om tilstanden internasjonalt og hva som finnes bevart i andre land, blir det med ett klart at dette bygningsmiljøet i Oslo er unikt i den vestlige verden. Ikke noe annet sted er det kjent mange slike tidlige eksempler på 1800-tallets epokegjørende nye trearkitektur, et helt miljø, samlet på et lite område.
Det er verdensarv dette, selv om ICOMOS og UNESCO hittil ikke har visst om det.
JENS CHRISTIAN ELDAL er kunsthistoriker, tidligere førsteantikvar hos Riksantikvaren og seniorforsker hos Norsk institutt for kulturminne forskning, NIKU. Han ga i 2019 ut boken Sveitserstil? Den internasjonale historismens mangfoldige trearkitektur, basert på hans doktorgrad.
Pax Forlag 2019, 437 sider innbundet. Veil. pris kr. 437
Mail