Publisert 26.11.2025
Tekst: Generalsekretær Ola H. Fjeldheim
Artikkelen er publisert i Fortidsvern 3-2025
Kulturminner er fysiske greier. Vi kan se dem i landskapet og overalt rundt oss. Vi kan kjenne på materialene, la fingrene løpe langs verktøyspor og slitemerker. Og så litt mer flyktig: Mange har en egen lukt, som duften av tjære, linoljemaling, fet furu eller en trappeoppgang fra 1950-tallet.
Men hele konseptet «kulturminne» avhenger av noe vi ikke kan se – selve ideen om at akkurat denne tingen er mer enn en ting, at dette huset er mer enn et tak som skjermer mot regnet. Ofte har ikke bare vegger, tak og gulv en verdi, men også bruken det har eller har hatt. Og ingen fysiske ting varer evig – vi er avhengig av kunnskap for å ta vare på og for å reparere. Kulturminner er ikke bare konkrete gjenstander – de er også immaterielle.
Symbolenes betydning
Lenge var både Fortidsminneforeningen og kulturminnefeltet ellers mest opptatt av det fysiske. Hugget stein, formet tre, bølget glass og malte overflater. Om man snakket om det immaterielle var det ofte instrumentelt: «Vi trenger håndverkskunnskap for å ta vare på bygningene» eller «vi må gjenskape gamle seremonier og praksiser for å kunne oppleve hvordan byggene ble brukt».
Men selve ideen om at noe har en mening eller en verdi utover det huset eller gjenstanden byr på av praktiske muligheter handler jo om det immaterielle. Det er en forestilling som oppstår inni hodene våre, og en enighet mellom mennesker som kan uttrykkes i ord, men ikke ses med øyne.
Vi mennesker er gode på symboler. Vi forholder oss til dem hele tiden, tegn og handlinger som betyr noe mer enn det de ser ut som. Ofte er det allerede fra starten bygget inn budskap og symbolikk i gjenstander og hus. Som kirkene som representerer en gud og en religion, men også makten til den som bygger. Eller høvelen som er formet for å fungere effektivt, men som det også er lagt ekstra flid i for å vise ferdighetene til håndverkeren.
Andre ganger kommer symbolverdier til etter hvert. Som med Eidsvollsbygningen, som i tillegg til å markere en jernverkseiers rikdom også gradvis gjennom 200 år har blitt dyrket frem som et symbol på demokratiet i Norge. Eller husmannsstua fra Elvestad i Hobøl, som etter en lang reise, både fysisk og symbolsk, nå står i glasshus ved E18.
Denne tilskrivning av betydning eller verdi er ved siden av bevaring av historisk kildemateriale selve kjernen i kulturminnevernet. Og altså immateriell. Når vi har bestemt oss for å ta vare på noe som et kulturminne, så gir det lite mening bare å ta vare på det fysiske. Det immaterielle, gjennom symbolbetydningen som er tillagt, er en vesentlig del av et kulturminnes verdi.
Brukskontinuitet
Kikker vi litt nærmere, så finner vi andre immaterielle elementer som er viktige, både i seg selv og som deler av kulturminneverdiene. En av disse er brukskontinuitet. Tenk fjøset som fortsatt brukes som fjøs, naustet som fortsatt huser båter i bruk eller kirken som fortsatt har ett levende kirkerom. Bruken har verdi i seg selv som kulturelt uttrykk, samtidig som den er en viktig del av kulturminneverdien. En annen kan vi kalle kulturelle praksiser knyttet til bruk. Med dette mener vi ikke nødvendigvis bruken i seg selv, men forskjellige typer kunnskaper, ferdigheter og handlinger som er knyttet til denne.
Ett eksempel er ringeskikker, som er en mangfoldig immateriell kulturarv med store variasjoner. Noen er knyttet til ringing med kirkeklokker, andre med gardsklokker eller klokker på sagbruk og andre små eller store industriarbeidsplasser. Opp gjennom historien har forskjellige typer ringing hatt forskjellig betydning, lyden av klokkene rommet budskap som alle visste hva betydde. Kirkeklokkenes ringing til gudstjeneste eller begravelse, gårdsklokkenes ringing til mat, arbeide eller høytid. Alf Prøysen forbandt lyden av matklokka med ufrihet. Klokka styrte mye av tiden til husmennene.
Det hendte je stæinse i leiken og begynte å fryse på ryggen når den låten tonte over grenda. Den måtte je bøye meg for. Borti gard'n måtte je om itte så mange åra, det var ingen bønn forbi. Unna den klangen kom je itte.
Det finnes mange andre eksempler også, som for eksempel kunsten å manøvrere en tradisjonsbåt. De kulturelle praksisene avhenger av de fysiske kulturminnene, og de bærer i seg viktige deler av kulturminnenes verdi.
Kulturell praksis
Ofte når det snakkes om immateriell kulturarv i samme setning som bygningsvern og fartøyvern, så handler det om håndverksteknikker og -kunnskap knyttet til hus, anlegg, båter og andre bygde kulturminner. Dette er kulturelle praksiser som er nødvendige for å ta vare på fysiske kulturminner. De er kulturarv som har stor verdi i seg selv, og som samtidig er helt nødvendig om vi skal kunne ta vare på de fysiske kulturminnenes autentisitet, kvalitet og meningsbredde. Svært mange i feltet er nå opptatt av dette, men dessverre henger det litt for ofte igjen at man ser på håndverket kun som verktøy for å ta vare på det fysiske. Vi må komme lengre enn dette; fysisk og immateriell kulturarv henger uløselig sammen.
Når kulturminnevern diskuteres trekkes ofte Venezia-charteret fram. Det er greit nok, men det har skjedd veldig mye innen feltet siden 1963. Charteret er opptatt av objektbevaring, og speiler et syn på kulturarv som noe som skal holdes adskilt fra samfunnsutviklingen for å overleve.
Gjennom årene etter er det utviklet mange dokumenter og chartere som inkluderer de forskjellige aspektene av immateriell kulturarv – vi kan si at de i større grad legger vekt på kulturelementet. Særlig to er interessante. Burra-charteret, opprinnelig utviklet av ICOMOS Australia i 1979, innfører begrepet kulturell betydning (cultural significance), og løfter fram at et viktig element i kulturminnearbeidet er å ta vare på den kulturelle verdien kulturminner har. Erklæringen fra Nara-konferansen (The Nara document on Authenticity) legger vekt på at kulturminner må forstås ut fra sin kulturelle sammenheng, og slår fast at autentisitet handler om langt flere aspekter enn kun det materielle. Dokumentet er i dag et tillegg til UNESCOs «Operational guidelines», som brukes aktivt i forvaltning av verdensarven. Det er på tide disse prinsippene også får betydning for hvordan vi forvalter kulturminner og -miljøer i Norge.
Plass til det immaterielle?
Det jobbes med en ny kulturmiljølov. Mandatet slo fast at den skulle handle om den fysiske kulturarven, men også: «Utvalget skal drøfte om, og eventuelt hvordan, lovforslaget bør ta høyde for sammenhengene mellom kulturmiljø og relevante deler av den immaterielle kulturarven.»
I NOU 2025:3 Ny kulturmiljølov finner vi flere eksempler på at hensynet til den immaterielle kulturarven er bakt inn i paragrafer og forarbeider. Høringsperioden for lovforslaget er nå over, og det er innspill i begge retninger: Både de som vil at det immaterielle skal utgjøre en større del av vurderingene og de som mener det ikke hører hjemme der.
Jeg håper mange bruker tiden fram til loven skal opp på Stortinget til å ta en prat med politikerne, og sikre at loven faktisk fornyes på dette feltet. Kun da kan vi ta vare på bredden og betydningen av kulturminnene våre. Og noen i framtida kan forstå at selv om vi ikke ser hovedgården når vi står på tunet på en husmannsplass, så var klasseskillet aldri lengre unna enn det lyden fra stabbursklokka bar.