Publisert 27.06.2020
Tekst: Camilla Høy Foto: Camilla Høy, og private bilder
- Dette har vært en slags indre dannelsesreise for Hans Are og meg, hvor vi har beveget oss fra det ene ytterpunktet til det andre. Da vi kjøpte Egra gard i desember 2015 mente vi at bygningene her var totalt ubrukelige. Men se på oss nå. I dag er vi opptatt av å bevare mest mulig. Tenk, vi kan juble av glede over funnet av en smidd spiker i gresset, forteller Anja Laupstad Vatland lattermild mens vi rusler opp stien mot kollen hvor Egra gard ligger i ensom majestet med vakker utsikt mot innlandsvannet Sparkehylen.
Vi befinner oss i Gyland i Flekkefjord kommune. Anja og ektemannen Hans Are Vatland er begge født og oppvokst i den lille sørlandsbyen midtveis mellom Kristiansand og Stavanger. Begge er konsulenter med forskjellige oppdrag. Siden 2016 har de vært medlemmer av Fortidsminneforeningen. Mang en gang har de kjørt eller syklet forbi Egra gard som har stått fraflyttet siden 1936, og særlig Anja har fantasert om hvor fint det kunne vært å bo her.
– Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om å bli bonde, akkurat som mormor Tonny Signora som drev med sau på Snerthammer, sier hun.
Planen hennes var å overta mormorens gård i voksen alder, men av ymse årsaker gikk det ikke slik. Anja holdt derfor på å gi opp drømmen om et lite småbruk, inntil en lørdags ettermiddag midt i elgjakta. Da fikk nemlig Hans Are en telefon fra sin bror som hadde hørt et rykte om at Egra gard skulle selges.
NÅ ELLER ALDRI
– Jeg kontaktet eieren som kunne bekrefte at det var hold i dette ryktet, og da holdt Anja på å gå ut av sitt gode skinn. Selv lot jeg meg lokke av i underkant 1000 mål med utmark, og nevnte bror som bor med familien sin på nabogården hvor faren vår kommer fra. Både Anja og jeg skjønte at dette var sjansen vi hadde gått og ventet på så lenge. Det var nå eller aldri, sier Hans Are.
Fire dager senere kjøpte de Egra gard usett, da de tre bygningene som stod igjen på eiendommen jo uansett skulle bort. Grunnmuren i hovedhuset, som er et klassisk midtgangshus, holdt på å rase ut og taket var lekk. Også høyløa og utedoen så ut til å være i meget dårlig forfatning.
– Vi ville rive rubbel og bit, og bygge opp noe helt nytt. Jeg var klar til å kontakte arkitekt med en gang, forteller Anja.
Men planene deres ble snart snudd på hodet. For både Hans Are og Anja er utstyrt med en solid porsjon nysgjerrighet. De leste seg opp om Egra gards historie. Om menneskene som en gang bodde i gamlehuset, og alt de ofret av tid og krefter på å stadig rydde nye områder for å dyrke det de hadde behov for. Selv gras var en livsnødvendighet før. Uten nok vinterfôr ble det lite melk og kjøtt neste år. Så markene ble med slit og strev ivaretatt og vernet om.
– Vi så jo med egne øyne hvor mye stein som er blitt løftet og flyttet på her, og organisert i murer eller kilometervis med steingjerder. Med ett føltes tiltakene vi ønsket å iverksette som gedigne overtramp, sier Hans Are.
DEL AV KLYNGETUN
Han og Anja har siden gjennomgått utallige bygdebøker, Nasjonalbibliotekets digitale arkiv, Byggeskikksenteret i Flekkefjord, Riksarkivet og gamle almanakker som de har funnet bortgjemt på gården.
– Vi fant ut at bygningene som står her i dag opprinnelig var en del av et klyngetun på Store Eigås, 500 meter unna, forteller paret.
Det ble i 1847 kjøpt opp av Isak Tollaksen Eigeland og broren hans Nils. Det var Isak som noen år senere flyttet bygningene til Egra. Eksakt byggeår vites ikke, men det antas at flyttingen skjedde før 1857, året Isak giftet seg med Lisabeth Svensdatter Hellestøl.
Isak var en kjent mann i bygda og teknisk anlagt. Han var blant annet urmaker og solgte egenproduserte klokker som foruten å vise tiden, også viste dato og månefase. I tillegg behersket han glassmesterkunsten, og han hadde egen blyvinne. Det er derfor svært sannsynlig at det er Isak som har laget vinduene i hovedhuset, de aller fleste med blyinnfatning.
– Isak hadde for øvrig innlagt vann i fjøset. Det ligger et rør nede i bakken her, hele veien over Sparkehylen og opp i bekken på andre siden. Naturlig springvann var nok ikke mange forunt på denne tiden, påpeker Hans Are.
TRADISJONELL GÅRDSDRIFT
Da Isak døde i 1905 overtok sønnen Tønnes gården. Også han hadde gode tekniske anlegg og var en ettertraktet smed. Som gårdbruker var han svært fremgangsrik. Han nydyrket jord og hadde gode høyavlinger.
– Vi vet at det var tradisjonell gårdsdrift her med hest, sau, ku og høner. Dette har vi dokumentasjon på fra Tønnes Ægra sine notatbøker og almanakker. I disse står notater om kalving, salg av sau og egg som legges til ruging, forteller Anja.
Tønnes forble ugift og testamenterte gården til sin nevø Lars da han døde i 1936. Lars drev den videre frem til 1970, men han bodde aldri her selv.
– Gården er blitt passet på, men ikke pusset opp, sier Hans Are.
Hovedhuset er derfor i relativ god stand, og innvendig fremstår det som svært autentisk. Også fundamentene til høyløa er av Fylkeskonservatoren vurdert som gode.
AIRBNB ANNO 1850
– Helt siden overtakelsen har vi vurdert ulike løsninger for bygningene og øvrige bygningsrester, som murer etter fjøs og stall. Den løsning vi til slutt har landet på respekterer kulturlandskapet og tidligere tiders slit, men den gir også en moderne familie på fem akkurat det vi ønsker oss, forteller Hans Are og Anja.
Hovedhuset skal settes i stand, men hva det skal brukes til er ikke sikkert. Hans Are og Anjas kompetanse er variert, og de har mye erfaring innen prosjektledelse på flere områder. Vi snakker alt fra teknisk konsulentvirksomhet til prosjekter innen lokalmat, næringsutvikling og naturbaserte næringer.
– Det vil derfor være naturlig for oss å bruke gården og gamlehuset til en del av de prosjektene og aktivitetene vi i dag har andre steder. Vi har funderer på om det kan være muligheter her knyttet til utleie, kurs og arrangementer for de som har interesse av å se verden slik den var på 1800-tallet. Kanskje Airbnb anno 1850? foreslår Anja.
Også høyløa skal bygges opp igjen slik den en gang var, forteller hun, mens ny låve og nytt verksted kommer på de gamle murene til fjøset og stallen.
– Vi vil at gården skal forbli i sin autentiske stand som et eksempel på tidligere tiders liv og levned. I tillegg er det mye her på Sørlandet som dreier seg om kystkultur og uthavner, derfor synes vi det er spesielt gøy å kunne ta vare på et typisk småbruk fra Dalstroka innafor, sier Anja.
NYTT HUS BAK GAMLEHUSET
Fremfor å flytte hovedhuset og dermed ødelegge grunnmuren, pipa og to gruer, skal det bygges et nytt hus på toppen av haugen bak. Dette vil bli adskilt fra det gamle tunet med egen vei/avkjørsel. Nyhuset vil bli et moderne hus, tilpasset de gamle bygningene i materialvalg og utforming.
Selv om alt dette kan bli en langdrøy prosess, har Anja og Hans Are på ingen måte ligget på latsiden i påvente av at ting skal skje. Våren 2016 begynte de to å rydde innmarka som naturlig nok var svært gjengrodd etter mange år uten slått og beite. Heggen vokste så tett av de nesten ikke klarte å se ned til vannet.
– Jeg vet ikke hvor mange hundre timer vi har brukt på rydding, saging og graving. Det har vært en enorm jobb, med mye verk i rygg og armer. Vi har revet oss i håret når røttene har sittet for hardt fast, og steinene ikke har latt seg rikke. Men du verden så gøy det har vært å se nostalgien i et kulturlandskap fra «gamledager» åpenbare seg igjen, sier Anja.
Norsk Kulturarvs ordning «Ta et tak» har bidratt til et midlertidig stålplatetak for å sikre hovedhuset, mens Kulturminnefondet har gitt støtte til restaurering av grunnmuren. Mange titalls tonn med stein er båret ut, nye fundamenter er gravd, og muren er metodisk og tålmodig murt opp igjen av tørrmurer Berit Bruvik fra Frekhaug i Hordaland.
– Hun gjorde et fremragende arbeid. Vi ble overrasket over hvor vanskelig det var å få tak i tradisjonshåndverkere på Sørlandet som kunne påta seg jobben. De hadde hendene fulle alle sammen, så det forsinket restaureringsprosessen kraftig. Til slutt måtte vi altså vende nesen vestover, og vi ble veldig lettet over å få en så dyktig dame som Bruvik med på laget. Jeg måtte faktisk be henne om å ikke være så grundig. For grunnmuren her skulle jo likne mest mulig på den opprinnelige som Isak bygde. Og han var nok mer en pragmatiker enn estetiker, sier Hans Are.
BEVARINGSVERDIGE SORTER
Det at gamlehuset nå står på trygg grunn og er sikret med nytt tak, gjør at han og Anja kan tillate seg å senke skuldrene litt. Nå er det nyhuset som står for tur, og dersom alt går etter planen flytter de inn på gården med sønnene Sjur (15), Rein (12) og Bår (9) og geitene Tuva og Boble om et par år.
– Når vi er i hus blir det flott å kunne oppskalere kjøkkenhagen, få på plass høner og noen flere geiter. Vi har bier her i dag, så det er altså flere «husdyr» på Egra enn noen gang før, men en gård er ikke komplett uten åker som dyrkes og beitedyr, sier Anja.
Hun har alltid vært glad i farger og bevaringsverdige sorter. Det blir tema også i grønnsakshagen og i dyreholdet. Foreløpig vil hun konsentrere seg om gamle sorter, som poteten Svart Valdres, jærerter, ramsløk og pastinakk. Hun planlegger også frukthage i samarbeid med Hajen i Lund, med fokus på gamle, norske eplesorter.
– Hva vi gleder oss mest til? Jeg tror det må bli å våkne opp og ta med oss kaffekoppen ut på trappa hvor vi bare nyter stillheten og roen. Her kan vi lytte til humla som suser, og se fisken sprette i Sparkehylen. Etterpå går vi for å hente inn ferske egg til søndagsfrokosten, og mens jeg står der på kjøkkenet og steiker speilegg, må jeg nok klype meg selv litt i armen. For jeg har jo fått drømmen min oppfylt da, smiler Anja.
Mail