Tekst: Joakim Rehaug Roth
Artikkelen er publisert i Fortidsvern 3-2025
Sett på traktekaffen. Vaffelrøre skal snart stekes. På kjøkkenet lukter det bringebærsyltetøy. Straks legger vi kurset til det indre og fargerike bedehuslandet. Men før vi tar den første biten må vi først vite hvor vi skal. For på norgesferie har du helt sikkert kjørt forbi en eller to av disse anonyme husene. Hva er egentlig et bedehus?
Langt tilbake i historiebøkene dukker ordet «bedehus» for første gang i det gamle testamentet i Jesaja, kapittel 56, vers 7, før det igjen nevnes i Det nye testamentet i Markusevangeliet, kapittel 11, vers 17: «Mitt hus skal kalles et bedehus.»
– Jesus sier det selv. Et bedehus er et hus som skal brukes primært til bønn, men frem til 1960-tallet fikk lekmannsbevegelsen en eksplosiv tanke om at folk ikke skulle bruke huset til bare å be eller lese i, men de skal også bruke det til forkynnelse, sier Svein Helge Torsteinsbø, bedehusforsker og styreleder i Vestre Karmøy lokalhistoriske forening.
Langs vestlandskysten på 1840-tallet dukker de første bedehusene opp med klassiske gjenkjennbart hvitpanel på utsiden og korsformede sprosser i vinduene. Sittebenkene var harde og du satt ikke godt. Dette skulle være et enkelt hus med rette linjer.
– Når pietismen kommer, så blir alteret scornet og det settes inn et enkelt hvitt kors der den gamle rokokko- tavla sto fordi ting skulle være enkelt. Livet her på jorden var tross alt enkelt, sier Torsteinsbø.
Bedehusbevegelsen gjennom tidene
For det hele startet med en motbevegelse i kirkehistorien. På slutten av 1700-tallet skjer det noe spesielt i kirken. Lekmannsbevegelsen får sin opprinnelse. En ung mann ved navn Hans Nielsen Hauge reiser rundt i landet og samler nye venner til andakt på nabogårder fra sør til nord i landet. Dette strider imot Konventikkelplakaten som forbød kristelige samlinger uten godkjenning av høyrangerte sokneprester.
Hauge lærer aldri, eller kanskje han ikke bryr seg, og blir arrestert gang på gang. Dette fører til starten på bedehuset som vi kjenner til i dag, et sted der personlig tro og fellesskap utenfor kirkevegger var oppmuntret. Pietismen, som Torsteinsbø nevner, argumenterte for at et godt menneske skal leve andektig og ikke etter kirkens bestemmelser.
Bevegelsen ble et yndet motiv hos nasjonalromantikere. I «Haugianerne», malt av Adolph Tidemann i 1852, ser man en predikant eller «lekmann» – en ikke-ordinert prest – stå på en stol i en slags nabogård eller røykstue. Han er alvorlig i blikket med en bok i hånden. Lyset fra taket skinner gudommelig ned, mens han er omringet av alminnelige medmennesker i ulik alder og kjønn. I likhet med predikanten er de også i dype tanker.
Dugnadsånden blant allmenheten spirer og nabogårder og røykstuer blir byttet ut med enkle forsamlingshus; ofte som sentrale nav i bykjernen. Dette skjer i tråd med opphevelsen av Konventikkelplakaten i 1842. Nå var du invitert til å dele brød og sorger utenfor søndagen, noe som var bevis på at kirken kunne ta plass i hverdagen.
Bedehusenes fysiske utforming og tankegang fulgte også tidene. De opprinnelige sittebenkene hvor man satt dårlig, ble byttet ut med et mykere underlag. Det nedstrippede interiøret ble dekorert gradvis med Jesusbilder og oppløftende meldinger om en frelser som snart skulle komme tilbake.
I senere tid ble disse bedehusene sett på som en illustrasjon av pulsen på samfunnet på 1800-tallet. Lars Oftedal, en velkjent og viktig vestlandspredikant, sto for reisingen av to viktige bedehus: Betlehem Bedehus fra 1876 og Bedehuset Bethel fra 1878.
Betlehem, en klassisk hvit trepanelt bygning som ble flyttet fra Hinna på Jæren til Norsk Folkemuseum på Bygdøy, er blant de eldste bevarte bedehuset i Norge.
Selv om mange av bedehusene var svært enkle bygg, så dukket det også opp bedehus i stein, som Bedehuset Bethel på Judaberg. Bedehuset ble i mai 2025 fredet av Riksantikvaren. Huset ble brukt som et samlingshus for Ryfylke og sementerte sin status som et aktivt hus som rommet vekkelser og basarer.
«Bethel er et felleskapshus som har blitt brukt i nesten 150 år. Sang, vekkelsesmøter, basarer med åresalg, juletrefester, kake og kaffe, barn, unge, voksne og gamle. Huset er i bruk, og huset blir godt tatt vare på. Riksantikvaren mener at bruk er det beste vern. Og her ser vi beviset», sa riksantikvar Hanna Geiran under fredningen.
Markerer dette et skifte i hvordan man ser på denne typen vern? Er Judaberg et godt forbilde?
– Det har så mye historie at jeg synes det er gledelig at bedehuset på Judaberg ble fredet, for det er en veldig særegen bygning i stein, noe jeg mener er verdt å ta vare på det. Samtidig savner jeg tankegangen rundt disse hvite byggene som står omkring i landet og forfaller, sier bedehusforsker Torsteinsbø.
Symbol på ei tapt tid
– Ideen vokste fra et minne jeg hadde fra min egen barndom. Jeg så et bedehus til salgs på Finn.no og tenkte «Shit, det står bare og venter på at noen skal komme og fotografere det», forteller Erlend Berge, fotojournalist i Vårt Land og forfatter av Sjå, Eg Kjæm Snart!, en fotobok om bedehus. Selv om mange bedehus ikke utstråler severdigheten og eksteriøret til det man ofte tenker et kulturminne skal ha, så har Berge klart å avdekke det fargerike interiøret i mangt ett bedehus på en visuelt leken måte.
– Det var på en måte en landsdekkende bevegelse som ingen har dokumentert, hvor husene bare står og venter på deg. Det uttrykket jeg fant både inne i bedehuset, men også i eksteriøret, lignet ikke på noe annet religiøst bygg. Du finner ikke noe tilsvarende i noen av de nordiske landene. Det er en ganske unik norsk fortelling, sier Berge.
Etter et par Finn-klikk i 2017, bestemte Berge seg for å dra på tur. Med samme retningssans som en haugianer, reiste han over hele landet for å dokumentere og fotografere flere hundre bedehus til et stort prosjekt. Strietapet, slitne bordtennisbord, talerstoler på ensomme scener og forfalne bilder og malerier av forskjellige typer Jesus blir fotografens yndede motiver. Det er rommets gjenstander som spiller hovedrollen i bildene. Det han finner i de enkle hvite bedehusene er en fargeeksplosjon.
Man skulle nesten tro at fersk kaffe og nystekte vafler var rett rundt hjørnet. Prosjektet resulterer i en veldokumentert fotobok som illustrerer en folkelig estetikk. Noen av disse bedehusene står fortsatt på med aktivitet og fellesskap, mens andre har stått tomme i mange år.
– Jeg vokste opp på Heia utenfor Tau i Rogaland hvor det er et bedehus i hvert et kryss. Bedehuset var et samlingspunkt med barneaktiviteter og søndagsskole. Det var et veldig levende hus da jeg vokste opp på 80- og 90-tallet. Sånn er det ikke i dag. Jeg husker et besøk hvor hun som låser opp for meg, ser på dette huset som en gang samla bygda, nå er i ferd med å råtne. For mange så blir det kanskje et symbol på ei tapt tid, sier Berge.
Instagramkontoen «Bedehusland» tar av på sosiale medier og blir visst under Høstutstillingen i 2018, der den vinner Åpen Klasse for Årets bilde. En samstemt jury begrunnet det slik: «Nostalgisk preg, vakker fargepalett, gjennomført og stilsikker. Fotografen skildrer en tid som snart er forbi og glemt. Historien fortelles gjennom rom og ikke gjennom mennesker. Samtidig er det spor etter menneskers liv, sporene på veien, maten til noen som nettopp har vært der, eller snart skal komme.»
Det første demokratiske hus
Det var ikke nødvendigvis tro man måtte ha for å bruke bedehusene som forsamlingshus. Jaktlaget, Sanitetsforeningen eller fiskerlaget kunne likeså godt innlede andakt i huset. Svein Helge Torsteinsbø betegner bedehus som det første demokratiske bygg i Norge.
– Hvis du tenker på kirken hadde man et utvalg av biskoper som ledet kirken på midten av 1800-tallet. De var også embettsmenn og derfor ledet det kirken slik de selv tenkte var rett og man hadde som kirkegjenger liten innvirkning på hvordan kirken ble styrt. Derfor var det lite eller intet demokrati i kirken.
- Når det skulle vedtas om Norge skulle ut av unionen med Sverige var det kvinneforeningene til Det norske misjonsselskap som spilte en avgjørende rolle frem mot folkeavstemningen. På samme tid kommer det inn tre ulike folkebevegelser: avholdsbevegelsen, bedehusbevegelsen og arbeiderbevegelsen som er med å utfylle og omforme hverandre til det moderne Norge vi har i dag, forteller bedehusforskeren.
Selv om fellesskapet var viktig for mange er det ikke å stikke under en stol at det også er mange som har vonde opplevelser knyttet til bedehus. Moralsk vokting sammen med en hierarkisk og skjev rollefordeling mellom menn og kvinner er noe bedehusene bærer med seg som kulturminne.
– Edvard Bull, nestleder i Arbeiderpartiet, uttalte i 1923 at «vi skal gjøre skolen verdslig, liksom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringenen. Vi skal slåss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående kirkepolitikk, fordi vi mener at religion i og for seg er en privatsak». Samtidig ser du at mange prester ble til Arbeiderpartifolk etter hvert. Det er en slags glidning mellom de ulike bevegelsene, sier Torsteinsbø.
Fullt på bedehuset, tomt i kirken
I Sandnes møter jeg byantikvar Gro Perrson på byvandring til Bedehuset Elim som spiller en stor rolle i det historiske kunnskapsgrunnlaget til byen.
– Elim er en av de viktigste kulturminnene som et ankerfeste til fellesskapets historie og har vært viktig gjennom generasjoner, forteller Perrson.
Huset fra 1879 var et midtpunkt i den voksende industribyen Sandnes, hvor produksjon av teglverk og senere tekstil ble eksportert. Med ny teknologi, uro i Europa og et betydelig press på samfunnet var det mange som søkte vekkelse og fellesskap på bedehuset.
– Det var proppfullt på Elim, mens presten i Høyland kirke prekte for tomme benker. Elim ble virkelig den største møteplassen i byen i lang, lang tid. Det var et signalbygg og byens samfunnshus man kunne orientere seg etter. Den lå veldig fint til i forhold til de nye transportårene og kanskje det viktigste var at det ikke var murtvang her.
Bedehus søker kjæreste
– I 2017 var vi en gjeng som kom over en avisannonse med tittelen «Fosen bedehus søker kjæreste». Som ungkarer slo vi til og kjøpte huset for en krone, ler Svein Helge Torsteinsbø.
Bedehuset på Karmøy fra 1904 var aktivt brukt frem til 1993, men sto ubrukt i årene etter og frem til Torsteinsbø og gjengen tok over. – Vi var en historieinteressert gjeng som fant ut at vi ikke bare kan drive bedehuset, men vi må også ta vare på historien. I dag har vi endt opp med en samling på 10 000 gjenstander fra bedehus over hele landet.
Fosen Bedehus er i dag Norsk Bedehusmuseum med ulike gjenstander som Jesusbilder, porselen med bedehus-navn, små kollektbøsser, bokmerker og bibler. Men det er de litografiske gjenstandene som fascinerer Torsteinbø mest.
– Det er så mye symbolikk og man ser en stil og en tankegang som man ikke kjenner seg igjen i i dag. På kollektbøssene står det for eksempel «Hjelp oss å redde hedningene» eller «Støtt misjonen i Zululand». På Fosen har vi en plakat fra Frelsesarmeen, en skikkelig propagandaplakat fra 1940-tallet, med alle stereotypiene på verdens folkeslag. Det uttrykker en tidsånd. For oss i dag virker det fjernt og til og med problematisk, måten mennesker ble fremstilt på, men samtidig er det nettopp derfor det er viktig. Det er tidsuttrykk, og det må studeres. Hvis ikke, står vi i fare for å gjenta de samme tankemønstrene. Historien viser oss at når vi glemmer den, så er det fare for å falle tilbake i gamle spor.
Ildsjelen Torsteinsbø og co. fikk virkelig fart i Fosen. Med god økonomisk støtte fra Kulturminnefondet og utallige basarer har inntektene strømmet inn til restaureringen og vedlikeholdet av huset. I 2021 ble Vestre Karmøy lokalhistoriske forening belønnet med Fortidsminneforeningen Rogaland fylkesavdelings vernepris for sin innsats. Vinduene på bedehuset ble restaurert etter gamle tegninger med korsformede sprosser i vinduene.
Samfunnsgeografisk knutepunkt
Hva mister vi som samfunn hvis vi lar bedehusene forsvinne? Fremtiden til tomme bedehus kan fint oppsummeres gjennom oppslagsbildet til denne saken. Langs skarpe svinger på E6 i Nordland ligger Nordkil bedehus i Hamarøy. I 2016 uttalte tidligere ordfører i Hamarøy og sogneprest Rolf Steffensen seg til Avisa Nordland om en «historie som er i ferd med å gå fortapt»:
«Manglende vedlikehold og utslåtte vinduer virker som en hån mot det huset en gang har vært og representert. Én ting er at tiden har løpt ifra det. En annen at også dette har sin historie. Det var folk i lokalsamfunnet som i sin tid hadde en visjon og kraft til å virkeliggjøre den.»
Når jeg undersøker tilstanden til dette bedehuset i dag, er det veldig lite informasjon å finne. Jeg sender melding til Rolf Steffensen ni år etter uttalelsen til Avisa Nordland. Står bygget fortsatt? Svaret kommer: Tomten har blitt solgt til en privat grunneier og huset står fortsatt, tross kraftig forfall.
– Det er trist og litt respektløst i forhold til den lokale historien og de som sto på for grenda. Jeg mener fortsatt at huset bør tas ned eller settes i stand. Det siste er neppe aktuelt, vil jeg tro, skriver Steffensen.
Bedehusmiljøet og menneskene som reiste dem representerer stolthet og illustrerer en dyp nød i et samfunn som sårt trengte hverandre. Bedehusene var og er et viktig samfunnsgeografisk knutepunkt. Kanskje er det nettopp denne unike fortellingen om norsk historie der strietapet, kirkekaffen og fellesskapet opplevdes sterkere sammen, enn der ute hver for seg?
