Publisert 04.10.2019
Tekst: Lars Roede Foto: Jiri Havran. Reportasjen sto først på trykk i Fortidsvern nr 3-2019.
Innenfor et forslått forsvarsbudsjett på 59 milliarder kroner i 2019 blir det for dyrt å vedlikeholde den ærverdige og historiespekkede bygningen som går under navnet Den gamle Krigsskolen. Landet skal jo reparere en havarert fregatt eller kjøpe en ny, og budsjettoverskridel ser kan ventes for kjøp og drift av kampflyene F-35. Å reparere Tollbugata 10 vil koste nesten like mye som tredjedelen av ett nytt fly.
Setningsskadene på dette bygg verket er foruroligende og blir stadig verre. Det interessante og ironiske er at de later til å være av forholdsvis ny dato, og at de kanskje skyldes Forsvarets egen bruk av huset til fest og moro. Hvelvkjellerne er flotte selskapslokaler hvor gode samtaler kan føres med godt drikke til. Men det var de ikke før gulvene ble senket omtrent en halvmeter, slik at mingling ble mulig uten hodeskader. Styreleder Svein Solhjell i Oslo og Akershus avdeling antar at tiltaket kan ha senket grunnvannstanden, med den følge at fundamentene av tømmer råtner, så murene synker – og synker ujevnt.
Byggegrunnen i Kvadraturen var et landskap med fjellrygger i retning nordvest-sørøst, mellom daler fylt med løsmasser. Krigsskolens hovedfløy står på en rygg, mens sidefløyene står på gyngende grunn. Sprekker i murverket tyder på at grunnen ytterst mot Dronningens gate svikter, slik at fløyene heller stadig mer utover og «løsner» fra hovedfløyen. Sprekkene i murverket er «klassiske» bygningsskader – slike oppstår stadig fordi mye av bygningsmassen i byen står delvis på fjell, delvis på fundament av tre som råtner hvis grunnvannstanden synker.
Etter den søte kløe kommer den sure svie, sier ordtaket. Staten ved Forsvaret må bære kostnadene som skyldes forsømt vedlikehold og skader som brukerne selv kan ha påført kulturminnet. Det har 375 års historie bak seg, og mer enn halve historien i hærens tjeneste. Vi skal følge de lange linjene i denne historien, fra byggherren Jens Bjelke til våre dager.
RIKSKANSLER JENS BJELKES RESIDENS
Jens Bjelke (1580–1659) tilhørte høyadelen i Danmark-Norge og var landets største jordeier. Han arvet Austrått etter faren, fikk Elingård og Kjølberg i Onsøy ved giftermålet med Sophie Brockenhus, og de eide flere setegårder rundt i landet enn det er plass til å ramse opp her. I 1614 ble han Norges rikes kansler og leder for rettsvesenet, og han var lensherre i Bergenhus og deretter i Stavanger.
Kansleren fikk 13. april 1629 tomtebrev fra stattholder Jens Juel for eiendommen som senere ble matrikkelnummer 180 og enda senere Toldbodgaden 10. Tomten lå ytterst mot havnen i byens største kvartal, hvor Christian 4. forutsatte at adel og rike kjøp-menn skulle bygge to-etasjes hus «med Steen af Grund». Kongen påla dem å bygge innen fire år, men Bjelke fikk utsettelse på grunn av embetsplikter andre steder. Byggearbeidet ble påbegynt rundt 1640, og litteraturen angir vanligvis 1644 som året det sto ferdig.
Langs Dronningens gate oppførte de rike og fine store gårder på rad og rekke. Mange brukte lang tid på å få husene ferdig. Nesten alle er datert til 1640-årene. Både Rådhusgaten 7 og Dronningens gate 11 (Fortidsminneforeningens hovedkontor) har ankerjern med årstallet 1647, mens Kanslergårdens nabohus i Tollbodgaten 12 sto ferdig i 1637. Forsinkelsene skyldtes antagelig byggegrunnen her i strandkanten. Da Norges Banks nybygg i nabokvartalet ble reist i årene rundt 1980, viste arkeologiske utgravninger at grunnen først måtte stabiliseres. Det ble gjort med meterhøye kvadratiske bolverk av krysslagt tømmer, som ble fylt med tilførte masser. Bolverkskarene ble liggende i årevis for å sette seg og gi bærekraftig byggegrunn. Antagelig ble det samme gjort på ytre deler av tomtene i nabokvartalet mot nord, hvor grunnen nærmest gaten var ustabil.
«1600 TALLS PARIS I CHRISTIANIA»
Kanslergården er ulik naboene ved at hovedhuset ligger på trygg grunn, fornemt tilbaketrukket fra gaten. To fløyer skyter frem fra hver side og rammer inn en for-plass. Dette er et stykke 1600-talls Paris i Christiania, et vitnemål om at Jens Bjelke var en verdensvant europeer med kjennskap til arkitektur. Paris var og er full av slike hôtels particuliers, særlig i støket Le Marais. Felles for mange er en tilbaketrukket hovedbygning, corps de logis, bak en forplass, cour d’honneur, flankert av to ofte lavere side-fløyer med staller, vognskjul, tjenerværelser og bryggerhus.
Kanslerens hus er med på det eldste bildet av byen, Isaac van Geelkercks fugleperspektiv fra hyllingen av Frederik 3. i 1648. Det hadde et bratt valmtak med svai, og mønet var avsluttet av høye spir med vindfløyer – som på Stadsporten. Fløyene var lavere enn hovedhuset. Det ser ut til at forplassen lå bak en mur med port. Det tyder på at hovedinngangen var midt på hovedhuset.
Hvordan det ellers var utstyrt, vet vi lite om. Det var et «grundmuret» hus med vegger av massiv mur med tegl i «flensborger-format» importert fra Nederland, mindre enn dagens standard. Hver stein er ca. 22 cm lang, 10,5 cm bred og 4,5 cm høy. På den tid sto teglmur sjelden ubehandlet. Stein rett fra teglverket var skjoldet og ujevnt farget, og det tåltes ikke. Overflaten ble alltid «forbedret» med kalkfarge. 1600-tallets murhus fikk et strøk med kalkvann og rødt pigment for å skjule fargeforskjeller og mørtelstenk.
Alle eldre murhus i Christiania har rester av rød kalkfarge, tydeligst i Dronningens gate 11. Fugene ble ofte trukket opp med hvitt. Rødt var motefarge til 1750 og var første farge på Ankers Palé fra den tid. Eierne av Kanslergården var tidlig ute med okerfargen som ble moderne senere, for gården ser ut til å være okergul på Jacob Conings maleri fra 1699.
Maleriet viser også at taket var tekket med svart glasert tegl, som på flere hus langs Dronningens gate. Svart tegl hadde også Domkirken, mens alle andre hus hadde billig rød takstein. Folk flest kjente sin plass på rangstigen og visste at de måtte velge byggemåter som passet for deres egen stand og ikke skilte med ytre prakt, som var forbeholdt de fornemste.
Opprinnelig lå Kanslergården med fri utsikt mot Bjørvika. Lange brygger strakte seg fra Rådhusgaten og Tollbodgaten ut på den langgrunne sjøbunnen til dypere vann, hvor skip kunne legge til. Da det ble tomtemangel innenfor vollene, ble byen i 1657 utvidet med tre rekker nye kvartaler utenfor Dronningens gate. Reguleringsplanen av Willem Cucheron har tre parallelle gater på tvers av bryggene. Byggelystne borgere fikk tomter hvis de selv fylte opp og stabiliserte grunnen. Litt etter litt ble kvartalene bebygget, og trebryggene ble til gater. Her ble murtvang ikke håndhevet, og strøket ble fullt av småhus i laft eller bindingsverk, i sterk kontrast til murhusene innenfor. Mesteparten brant i 1708, og murhusrekken fungerte da som brannmur og hindret spredning til resten av byen.
KONKURSBO OG ARVEGODS
Jens Bjelke bodde bare i korte perioder i Kanslergården, og når han var i Christiania heller på Tøyen i Aker. Etter hans død i 1659 ble eiendommene delt mellom 14 barn. Kanslergården tilfalt sønnen Jørgen Bjelke (1621‒1696). Hans militære karriere kulminerte under krigene med Sverige 1657‒1660, først med gjenerobringen av Jemtland, som var blitt avstått 1645. Ved freden i Roskilde i 1658 gikk Jemtland tapt igjen, sammen med Båhuslen og Trøndelag. Bjelke ledet styrkene som forsvarte Halden og flere ganger angrep Båhuslen. Høsten 1658 gjenerobret han Trøndelag, og erobringen ble bekreftet ved freden i København i 1660. Da eneveldet ble innført samme år, fikk han høye embeter, men havnet i unåde i 1676. Han bosatte seg i Danmark og solgte derfor i 1662 farens gård til juristen Niklas Paulsson Lund.
Niklas Paulsson misligholdt et lån med pant i gården og døde før rettssaken om dette ble avholdt i 1685. Retten tilkjente kreditoren, Kirsten Andersdatter Tonsberg, eiendomsrett til det uinnløste pantet. Hun var enke etter Niels Toller og bodde selv i Tollergården, nr. 12. Sannsynligvis bodde datteren Karen Toller i nr. 10 med ektemannen Caspar Herman von Hausmann (1653–1718). Som svigersønn arvet han gården da Kirsten døde i 1701.
Den havnet nå i et dynasti av velstående offiserer. Hausmann var kommanderende general i Norge og godseier, skipsreder, sagbrukseier og trelasteksportør. Han døde i 1718, og enken Karen Toller overtok gården. Hun ble også eier av Oslo Ladegård, hvor hun oppførte herskapsboligen som fremdeles står på ruinene av middelalderens bispeborg.
Karen Toller holdt i 1730 skifte med barn og barnebarn. Datteren Karen Hausmann arvet «een aattende part udi mit nu iboende Huus her i Christiania» og i mange andre eiendommer. Kanslergården fikk hun i sameie med sju søsken. Gamlemor Toller bodde selv der til hun døde i 1742, men sammen med eldste datter Karen, som da var enke.
Karen Hausmann hadde giftet seg i 1697 med generalmajor Frederik Christopher de Cicignon (1667–1719), sønn av Jean Caspar de Cicignon, som regulerte Trondheim etter brannen i 1683. Karen ble boende i Kanslergården til hun selv døde i 1744.
Den gikk videre til deres sønn Ulrich Frederik de Cicignon (1699–1772), som i 1751 overlot den til morbroren Helene Margrethe Hausmann (1687–1764), gift med Christian Ulrich von Storm (1680–1727). Deres sønn Caspar Herman von Storm (1718–1777) overtok gården rundt 1760, etter at han var blitt stiftamtmann i Akershus i 1757.
STORMS ROKOKKOPALÉ
Det ble lenge antatt at Storm rev huset og bygget nytt, men Arno Berg påviste i 1944 at han bare forblendet fasadene med en halvsteins mur og la mansardtak på huset for å modernisere til et rokokkopalé. Fløyene fikk to etasjer. Reiseskildreren Jacob Nicolai Wilse skrev at forbildene for fasadene var etter Carl Wijnblads bok fra 1755 med mønstertegninger til herskapshus. Berg mente at planen og innredningene hadde danske forbilder, ikke urimelig når Storm lot den danske murmester Reichen lede arbeidet. Fasadene fikk gul kalkfarge. Vinduer med bare to høye rammer i hver karm ble samtidig satt inn i Ladegården. Mot Tollbodgaten kom en høy mur med port til gårdsrommet. Herfra fikk huset ny hoved-inngang via en svungen toløps marmortrapp med et elegant smijerns rekkverk.
Den gamle forplassen ble omgjort til en hage innenfor et smijerns rekkverk mellom murte pilarer, og inngangen fra østsiden ble stengt. Mot Dronningens gate fikk Storm oppført en stallbygning med rikt artikulert fasade, også den med en innkjørsel som senere ble gjenmurt Over porten står Storms og fru Ide Sophia Mangelsens (1736–1766) alliansevåpen i frodig rokokkoramme.
Planløsningen var den samme i begge etasjer, asymmetrisk i forhold til bygningskroppen. Interiørene var etter norske forhold utsøkte i selskapsværelsene, som hovedsakelig lå lengst nord i annen etasje. Dit kom man via en elegant trapp fra forstuen nede. Gelenderet har utskåret attisk båndslyng rundt og mellom de gjennombrutte Christiansborg slott i 1739, i Norge bl.a. på Hafslund ca. 1760. Bak forstuen lå dagligstuen nede og den store salen ovenpå. Nord for denne lå «Den grå sal» mot Tollbodgaten og «Den innerste sal» i nordfløyen. Disse værelsene har praktfulle stukkhimlinger som stilmessig har barokk karakter med innslag av rokokko. Veggene i flere rom har malt dekor, «Jegerrommet» med store veggfelter fylt av landskaper med jaktscener.
Caspar Herman von Storm satte formuen over styr på grunn av kostbare byggearbeider i bypaleet og Ladegården. I 1772 var han konkurs og måtte fratre embeter og eiendom-mer. Han tilbrakte sine siste år i Danmark.
MELLOMSPILL MED FLERE AKTØRER
Mens Storms konkursbo ble behandlet, ble kongens svoger, prins Carl av Hessen, hærens kommanderende general i 1772. Han ble innkvartert i Storms palé i mangel av anstendige lokaler andre steder i byen.
Zahlkasserer Jacob Juel (1744–1800) kjøpte gården på auksjon fra konkursboet i 1774. Han drev egne forretninger i tillegg til å forvalte kronens skatteinntekter, og som mange i embetet klarte han ikke å holde pengekistene fra hverandre. I 1783 ble underslaget avslørt, og Juel havnet i husarrest og deretter i fengsel på Akershus. Med en livstidsdom i utsikt rømte han fra Akershus med gode venners hjelp, red til Sverige og døde der som sagbrukseier.
Jess Anker (1753–1798) kjøpte gården fra Juels beslaglagte bo i 1784 og levde der på stor fot, men forretningene gikk ikke like godt som for brødrene Bernt og Peder. Jess var av natur impulsiv, spilleglad og konflikt skapende. Han spilte bort lånte penger i Bath i England og skjøt seg der i 1798. Bernt overtok gjelden og bypaleet for å redde familiens ære.
Barnløse Bernt Anker døde i 1805, og i testamentet bestemte han at mesteparten av formuen skulle gå til Det ankerske fideikommiss, hvis avkastning skulle gå til mange gode formål og resten til brødrene og deres etterkommere. Paleet ble gitt til staten som kongebolig, og Paléhagen til botanisk park. Tollbodgaten 10 ga han ved gavebrev av 13. november 1802 til Det Militære Institutt, som senere ble Krigsskolen. Han skrev i brevet: «Strax har jeg ladet den istandsætte og befri fra al Hæftelse, og derfor kan overlevere den i complet Stand med iværende ufraskillelige Speyle og andet Inventario. Dens Beliggenhed er just i Byens bedste Qvarteer, og lige over for Cathedral Skolen …».
KRIGSSKOLEN FLYTTER INN
Den Frie Mathematiske Skole ble grunnlagt 16. desember 1750 og var lenge landets eneste lærested for høyere utdannelse, ved siden av Bergseminaret fra 1757. Den skulle undervise 16–20 «Scholarer» fra «den militaire Etat allene […] ikkun saadanne Unge Mennisker, være sig Officierers eller andre skikkelige Folks Børn, som enten allerede staae, eller søge at komme Udi Vores Krigs Tieneste …». De lærte artilleri kunnskap, fortifikasjon og bygningskunst, og i det inngikk tegning og kartografi. Pensum ble senere utvidet med flere allmenndannende fag.
Skolens første bestyrer var kaptein Georg Michael Döderlein (1699–1763) fra Bayern. Sønnen Michael Sundt ble lærer etter ham med tittelen professor. Begge underviste i kartografi, og både de to og elevene tegnet en rekke gode kart. Med base i Krigsskolen kom Norges Militære Opmaaling i gang i 1773 og fikk snart tilhold i en bygning på Akershus og ble senere til Norges Geografiske Oppmåling og Statens kartverk.
Skolen holdt først til i leide lokaler, men kjøpte i 1752 Rådhusgaten 9, i samme kvartal som bygningen den fikk i 1802. I fasaden ble innmurt en medaljong av hugget stein med Frederik 5.s kronede speilmonogram og årstallet 1753. Den er flyttet tegning og kartografi. Pensum ble senere utvidet med flere allmenndannende fag.
Skolens første bestyrer var kaptein Georg Michael Döderlein (1699–1763) fra Bayern. Sønnen Michael Sundt ble lærer etter ham med tittelen professor. Begge underviste i kartografi, og både de to og elevene tegnet en rekke gode kart. Med base i Krigsskolen kom Norges Militære Opmaaling i gang i 1773 og fikk snart tilhold i en bygning på Akershus og ble senere til Norges Geografiske Oppmåling og Statens kartverk.
Skolen holdt først til i leide lokaler, men kjøpte i 1752 Rådhusgaten 9, i samme kvartal som bygningen den fikk i 1802. I fasaden ble innmurt en medaljong av hugget stein med Frederik 5.s kronede speilmonogram og årstallet 1753. Den er flyttet til Krigsskolens mur mot Tollbugata. Allerede i 1798 kjøpte skolen den store hagen midt i kvartelet til «Lege- og Exercerplads» for å sikre at «den physiske Dannelse ikke tabes af Sigte».
På den tid hadde skolen dyktige ledere; Hans Jacob Hesselberg som direktør og Diderich Hegermann som 2. offiser. De utvirket at skolen ble et eget korps i hæren, Det Kongelige norske Land Cadet Corps. Hegermann ble sjef i 1814, men han bodde ikke lenge i skolebygningen. Han fikk annet å gjøre som sjef for Oplandske Infanteriregiment og valgt eidsvollsmann derfra. I krigen med Sverige ledet han forsvaret ved Langnes skanse, som sikret hærens retrett over Glomma, slik at den unngikk kapitulasjon og i stedet fikk en ærefull våpenhvile 14. august 1814 på Moss. Det reddet landets selvstendighet, men i personalunion med Sverige. Hegermann ble i 1815 motvillig utnevnt til statsråd for hær og flåte, et embete han fikk avskjed fra i 1817. Etter hans død i 1835 samlet tidligere kadetter inn penger til et minnesmerke over ham. Obelisken av syenitt ble avslørt i forhagen 28. oktober 1841.
I 1817–20 reiste den tyske teologen Friedrich Wilhelm von Schubert i Skandinavia og skrev reiseberetninger. I bind 3 fra 1824 skrev han om Christiania: «Krigsskolen er en av byens vakreste bygninger, en gave fra Bernt Anker. Det er en solid bygning som tjener som undervisningslokale for landkadettene. De bor dog utenfor anstalten. Kadettene er delt i fem klasser. Undervisningen omfatter religion, geografi, historie, samt fransk, tysk og norsk språk, videre skjønnskrift, tegning, matematikk, fortifikasjons- og artillerivitenskap, dans og ridning. I spissen for anstalten står en kommandør, under ham en første, annen og tredje offiser, en adjutant, 5 repetitører og 5 lærere, dessuten en lege, en regnskapsfører og en bibliotekar».
STRID OM EIERSKAPET
I 1890-årene gikk det mot unionsoppløsning, forsvarsviljen økte, og kadettene ble flere for hvert år. I 1900 var de 270. Skolen måtte leie lokaler i Stiftsgården i Rådhusgaten 13. I 1898 besluttet Stortinget å selge eiendommen og bruke salgssummen til nybygg for skole. Den gikk for 400 000 kroner til murmester L. Hansen, som fikk skjøte 15. desember 1899 fra «den kongelige norske regjerings forsvarsdepartement, der ved en ved kongelig resolution af 26de marts 1898 tilfølgetagen storthingsbeslutning af 23de s. m. er bemyndiget til at afhænde eiendommen». Krigsskolen flyttet til Gjertsens skole på St. Olavs plass.
Salget var like omstridt som i dag og ble møt med protester fra mange hold. Holger Sinding-Larsen, arkitekt for restaureringen av Akershus slott, minnet om at Bernt Ankers gavebrev var stilet til Det militære institutts direktør, ikke til staten. Stortinget måtte derfor omgjøre salget. I mellomtiden angret murmester Hansen på handelen, for han var rammet av «Kristianiakrakket» i 1899 og hadde problemer med å betale avdragene. Også han ba om å få kjøpet hevet. Ved skjøte av 4. august 1902 overdro L. Hansen gården til «den kongelige norske regjerings forsvarsdepartement paa statens vegne.»
Striden om salget førte til en prinsippdiskusjon om eiendomsretten til gården. Var Krigsskolen, forsvarsdepartementet eller staten eier? Om Ankers gavebrev kunne betraktes som opprettelsen av en stiftelse, var det ulovlig å bruke gaven til noe annet enn det giveren ville. Staten manglet bevis på eierskap, siden gavebrevet aldri ble tinglyst. Byretten i Kristiania avsa 23. oktober 1899 dom: «Den kongelige norske Krigsskole kjendes eiendomsberettiget til Matr. No. 10, Toldbogaden i Christiania, dets Tomt med paastaaende Bygninger». Likevel overdro Hansen eiendommen til «den kongelige norske regjerings forsvarsdepartement paa statens vegne», ikke til Krigsskolen som byretten fastslo. Krigsskolens rett ble glemt mens bygningen i noen år ble utleid til alle slags virksomheter – Vinterlandbruksskolen, en agenturforretning, et transportbyrå, en seilmaker, en knappefabrikk, et snekkerverksted, et boktrykkeri m.m.
ET MISLYKKET ATTENTAT
Krigsskolen flyttet ikke umiddelbart hjem. Gården ble fra 1902 brukt av ingeniør-våpenets underoffisersskole, til Krigsskolen i 1932 igjen kunne rykke inn i sine gamle lokaler etter 30 års omflakkende tilværelse. «Nå var lokalene rommelige nok og Krigsskolen kunne til og med dele dem med den militære høyskole». Dette var en kommentar til nedrustningspolitikken etter første verdenskrig, som hadde redusert antallet kadetter fra 270 til 12.
Etter adskillig forvirring 9. april 1940 havnet mesteparten av Krigsskolens kadetter på Hamar 12. april. Der ble de fordelt til militære avdelinger som fremdeles var operative på Østlandet. Sjefen ble beordret til annen tjeneste. Dermed var Krigsskolen oppløst etter nesten 190 år – foreløpig.
Quislings Hird inntok Krigsskolen 3. desember 1940. Denne forhatte delen av regimet ble et mål for Milorg. Avdeling D-13 gjennomførte en «demonstrasjonsaksjon» 6. november 1944. Sprengladninger ble anbrakt inntil østveggen i hovedfløyen, innenfor smijernsgjerdet. Resultatet ble ikke som tilsiktet en brann, bare et fire meter høyt hull i veggen og noen knuste ruter. Tilbake på åstedet i 1998 mente sabotørene at det var bra at «det gikk som det gikk».
Det slutter vi oss til i dag. Takket være skadene i murverket oppdaget Arno Berg at Storm ikke rev Kanslergården, men omgjorde den til et rokokkopalé og et enestående minnesmerke over «transformasjon» for nye formål gjennom nesten 400 år, uten destruktive strukturelle endringer. Derfor kan vi også slutte oss til det Forsvarsbygg skrev i sin nettpublikasjon 3. januar 2018:
«Tollbodgaten 10 har en interessant historie som både er knyttet til embetsverket i Norge tilbake til 1600- og 1700-tallet og til Krigsskolens sentrale rolle i norsk undervisningsvirksomhet. Spesielt interessant er bygningsmiljøet på bakgrunn av høy alder og sjeldenhet. Med bygningens karakteristiske utforming og unike interiørdekor har etablissementet stor verneverdi. Bygningens interiør og eksteriør var også administrativt fredet. Tollbodgaten 10, den gamle Krigsskolebygningen, ble fredet ved forskrift 06.05.2004».
Klarere kan det ikke sies at Forsvaret er forpliktet til å ta godt vare på bygningen.
Mail