Publisert 28.11.2025
Tekst og foto: Hedvig Idås
Artikkelen er publisert i Fortidsvern 3-2025
De små rystningene i grunnen fra de om lag tretti tusen reisende som hver dag suser av gårde i tog og t-baner i Oslos undergrunn, enser de nok ikke. For i det totale mørket som tar dem fra Jernbanetorget og i retning vestover, er det få indikatorer på hva du skal møte når du går av, opp og ut i dagslyset et eller to stopp etter.
Men der står det. Oppført på 3400 påler og betong, i granitt og gul teglstein, og stjeler blikk.
Undergrunnsfarere traver raskt forbi, men tross sin alder og sine skavanker står Nationaltheatret der, som en påminnelse om scenekunstens engang så viktige plass i Norges selvstendighetssøken.
En gang tilbake på attenhundretallet. I et tilsynelatende evigvarende drama mellom sikringsarbeid og rapportprosesser, har forfallet sneket seg til hovedrollen.
Monumentalbyggets vakre fasader i nybarokkstil holdes sammen av hønsenetting og stålarmering for å sikre mot ytterligere forvitring. På innsiden skjuler det seg store sprekker og slitasje i gulv og vegger.
Arkitekten bak teateret, Henrik Bull (1899), hadde en helhetlig visjon for Nationaltheatret og spesialdesignet alt fra stoler til dørhåndtak, men også disse trenger nå en grundig overhaling.
Svimlende summer
I løpet av årene har først Kulturdepartementet, så Statsbygg brukt hundrevis av millioner for å utbedre alternativer for å opprettholde teaterdriften.
Bare siden 2018 har Statsbygg brukt nærmere 260 millioner kroner på forprosjekter og mulighetsstudier for rehabilitering av teaterbygningen, men med unntak av sikringsarbeid og strakstiltak er lite blitt utrettet siden Statsbygg tok over ansvaret for bygget.
Til sammenligning er renoveringsbudsjettet til Den Nationale Scene i Bergen, Norges andre nasjonale teater, satt til 664 millioner kronet – drøyt 8,9 milliarder kroner billigere enn Statsbyggs dyreste løsningsforslag for Nationaltheatret.
– Nationaltheatret har et enormt etterslep på vedlikehold, sier teatersjef ved DNS Solrun Toft Iversen. Fra sin kant ser hun med et stikk i hjertet på tilstanden til teatret over berget i øst. – Jeg, med flere, er svært bekymret over tilstanden til bygget og at det bare får stå slik og forfalle. Det blir et slags symbol på kunstens plass i vårt samfunn. Der det står i akse med Stortinget og kneler.
Iversen opplever berøringsangsten som en fallitterklæring til hva politikerne prioriterte da nasjonen i sin tid ble reist. – Da det ble bygget, var det en prioritet å få scenekunsten til folket. Det var ikke kun for de kongelige og for adelen, kunsten skulle være for alle, forteller Iversen.
– Stor kunst trenger ikke gull og marmor, men huset må tas bedre vare på, for det har en vanvittig stor symbolverdi.
Hun priser seg lykkelig for at tidligere teatersjefer og styre gjennom tidene har hatt vedlikehold som en stor prioritering og kostnad på driftsmidlene. – Det har jo kostet, men taket er tett og skadene på bygget er få. Iversen og resten av de ansatte ved DNS har på kort tid funnet en løsning hvor de kan få til en moderniseringsprosess og renovering av den nasjonale scenen i Bergen og samtidig holde teaterdriften i gang.
De neste to årene skal de spille teater i flere av Bergens scener og holde lytteteater. I mellomtiden skal praktbygget, tegnet av Einar Oscar Schou (1909), renoveres i tråd med dagens standarder for arbeidsmiljø, teaterteknikk og universell utforming.
Kampen om mellomrommet
Medbergenser og teatersjef for Nationaltheatret, Kristian Seltun er frustrert, og han har siden han tiltrådte stillingen i 2019 opplevd manglende forståelse for hva som skal til for å drive et teater. Nå frykter han at det skal bli en lang nedetid uten oppsetninger, om det ikke tilrettelegges bedre for teaterdrift i de midlertidige forslagene.
– Vi har sluttet å snakke om rehabiliteringsperioden som en midlertidig periode. Vi kaller den nå en mellomperiode. I den perioden trenger vi en løsning som gjør at over 80 % av dagens ansatte kan fortsette å arbeide. Hvis vi hadde stengt teatret helt i disse årene, ville det medført et enormt kompetansegap innen scenekunst i Norge, som ville vært svært vanskelig å bygge opp igjen.
Også teatersjef Iversen frykter for ringvirkningene det vil ha for norsk teaterdrift om Nationaltheatret må stå brak i mange år. – Det er ingen tvil om at det ville blitt et stort savn om de måtte stenge dørene.
På et bunnivå
Seltun mener et annet underkommunisert poeng i teaterdebatten er at Nationaltheatret er et bruksbygg. – Dette er en bygning som er bygget for kun ett formål. Den er utelukkende laget for å produsere og vise teater foran et publikum. Nationaltheatret er like spesialdesignet du gjør ikke noe annet i et bygg som dette enn å produsere og spille teater. Det tror jeg folk har litt vanskeligheter med å forstå. For det er ikke sånn at man bare kan dra ut av en sånn bygning og så spille teater hvor som helst.
Et fungerende teater handler ikke bare om en tilfeldig scene, det handler om tekniske løsninger, spesialtilpassede lokaler og nødvendig infrastruktur, forklarer Seltun.
– Så når for eksempel Peter Butenschøn (i et debattinnlegg i Aftenposten 17.08.2024) foreslår at vi kan spille på Rockefeller, da synes jeg det når et bunnivå som jeg ikke trodde jeg skulle se i denne debatten. Det er som å foreslå at Rosenborg skal spille på et biljardbord mens Lerkendal stadion rehabiliteres. Det går ikke!
I januar 2022 forberedte Nationaltheatret seg på å stenge dørene og midlertidig flytte ut ensemblet. Men så fikk de kontrabeskjed, det var ny regjering og nytt budsjett. De siste årene har teatret fått ekstraordinære midler både i statsbudsjettet og fra Statsbygg for å gjøre nødvendig sikringsarbeid. Arbeidet har primært vært innvendig og omfatter spesielt sceneteknikk og teatermaskineriet, som er helt avgjørende for driften, forteller Seltun.
Det har også blitt gjort en oppgradering av alle setene i hovedscenen, da de var preget av årenes tann. Seltun forteller videre at det vil ta ti år før de igjen kan finne frem flytteeskene. Igjen står en bauta av stor nasjonal verdi og bokstavelig talt smuldrer opp, men fremtiden er ikke helt bekmørk. I skrivende stund jobbes det i kulissene. Statsbyggs rapport om «videre utredning av Nationaltheatret» er under kvalitetssikring og skal i løpet av mai leveres til Kultur- og likestillingsdepartementet og Finansdepartementet for et endelig vedtak.
De fire store
Nå står avgjørelsen mellom fire forslag. Tre fra Statsbygg og ett fra arkitektfirmaet LPO, med initiativtakere som tidligere teatersjef Ellen Horn og historiker Erik Rudeng i spissen. Arkitektene Eilif Holte, Lars Haukeland og Alexander Tunby i LPO har på dugnad jobbet frem et forslag som har skapt debatt. Noen mener det er kitsj, mens andre er begeistret for at de originale tankene til Henrik Bull og senere byplanlegger Harald Hals kan bli satt i stein.
LPOs forslag ble tatt inn i kvalitetssikringen i siste time. Hoved forskjellene er at i Statsbyggs forslag baserer samtlige seg på å relokalisere biscenene, mens LPOs forslag er å bygge en ny fløy på teatrets bakside i retning Slottsparken.
De tre forslagene fra Statsbygg skiller seg fra hverandre i hvilken grad det skal brukes midler på å rehabilitere Nationaltheatret, og om alternativet med utbygging på Tullinløkka skal være en midlertidig hovedscene med biscener, eller om de mindre scenene skal legges et annet sentrumsnært sted innenfor Ring 3. Det første forslaget er det dyreste og har en estimert prislapp på 9,75 milliarder kroner og en tidsramme på 18 år.
Nr. 1: Tullinløkka-løsningen innebærer en full antikvarisk rehabilitering av Nationaltheatret og etablering av et nytt teaterbygg og park på Tullinløkka, inkludert bruk av Nasjonalgalleriet. Det nye bygget på Tullinløkka vil inneholde en moderne scene og en prøvescene under bakkenivå, inngangsparti og bygningsmessig kobling til Nasjonalgalleriet. Denne løsningen søker å oppnå en tilnærmet samlokalisert løsning i sentrum, noe som er av betydning for Nationaltheatrets virksomhet og effektiv drift.
Nr. 2: Delt løsning: Denne løsningen innebærer at Nationaltheatret rehabiliteres til det Statsbygg vurderer er minimum nødvendig for å bevare bygningens antikvariske og funksjonelle integritet og drift. I tillegg etableres permanente biscener og en midlertidig hovedscene på knutepunkt rundt eller innenfor Ring 3.
Nr. 3: Delt løsning med oppgradert hovedscene: Dette alternativet er det samme som forslag 2 – «Delt løsning». Den utgjørende forskjellen er at hovedscenen i Nationaltheatret oppgraderes til et «minimum» for en funksjonell drift av hovedscenen. Oppgraderingen innebærer etablering av moderne sceneteknikk, nedriving og gjenoppbygging av store deler av bakscenehuset. Som i forslag 2 krever dette alternativet også at permanente biscener og en midlertidig hovedscene legges ved et knutepunkt rundt eller innenfor Ring 3. Økern, Filipstad, Torshov og Tullinløkka er blant de foreslåtte tomtene for biscener og midlertidig hovedscene.
Nr. 4 Ny framtid for Nationaltheatret
Forslaget fra LPO og Horn dreier seg om å bruke de opprinnelige utbyggelsestegningene til arkitekt Henrik Bull fra år 1900. Forslaget har et prisestimat og en byggetid som er langt lavere enn Statsbyggs løsninger. På seks år og for 4,1 milliarder kroner er forslagsgiverne overbevist om at de, ved å bygge ut Nationaltheatret med et påbygg på 3000 kvm, har løst logistikken med å få hovedscene, malerscenen, amfiscenen og prøvescene i ett bygg og med dagens standardkrav.
(Lpo.no)
Dette synes teatersjef Kristian Seltun høres for godt ut til å være sant.
– Forslaget fra Ellen Horn og LPO arkitekter tar for gitt at vi kan beholde amfiscenen og malersalen, men alle tidligere undersøkelser viser at dette er praktisk svært vanskelig på grunn av plassmangel og tekniske begrensninger. Hittil har ingen klart å finne en løsning. Men det hadde selvfølgelig vært optimalt å kunne ha alle scenene samlet under samme tak. Ingenting hadde vært bedre enn det, både publikums- og driftsmessig.
For lite, fra start
Hvilket forslag teatersjef Seltun har som favoritt, ønsker han ikke å røpe. Det viktigste er at fremtiden til Nationaltheatret får en tydelig avklaring, sier han engasjert.
– For meg er det ikke avgjørende hvor Nationaltheatret til slutt blir plassert. Om det blir på Tullinløkka eller et annet sted, det er uansett ikke vår avgjørelse. Vår rolle er å tydeliggjøre behovene til Nationaltheatret, og det er her kompleksiteten ligger.
Det er nødvendig å rehabilitere det gamle teatret, som er en stor jobb. Denne rehabiliteringen alene vil ta fem til sju år. Dette gjelder uansett løsning. Når teatret rehabiliteres, skal det moderniseres med ny byggteknologi, moderne ventilasjon, elektriske kabelføringer og bedre flyt. Mens rehabiliteringen pågår, kan det ikke være drift på noen av scenene i huset, og teatersjefen er tydelig på at det må komme på plass en god midlertidig løsning før renoveringen går i gang.
Å finne en passende tomt for en midlertidig hovedscene har vist seg å være svært utfordrende, forteller Seltun.
– Selv om det ser ut til å være mange mulige steder på kartet, begrenses mulighetene raskt når vi ser på faktiske behov og eksisterende reguleringer. Mange har foreslått andre steder som Kontraskjæret, Gråbeinsparken eller området ved Mathallen, men disse er allerede undersøkt og avvist fordi vi ikke får tillatelse. Dessuten blir alle bygg som skal stå i mer enn to år, ikke regnet som midlertidige etter plan- og bygningsloven. Det medfører en omfattende reguleringsprosess med høy risiko og store kostnader.
I siste akt?
Hvilken løsning politikerne velger for Nationaltheatret er fortsatt usikkert, men det som er sikkert, er at det bør tas lærdom fra denne prosessen.
Nationaltheatret er ett av våre fremste eksempler på hva som skjer om man ikke tar seg råd til jevnlig vedlikehold og er et godt eksempel på hvor mye det kan koste å la kulturminner og andre bygg stå og forfalle.
Den nasjonale scene i Bergen er et godt eksempel på det motsatte. Der har fokuset på løpende vedlikehold forhindret at den nødvendige rehabiliteringer og moderniseringen kostet millioner og ikke milliarder. En naturlig konklusjon kan være at kan bli lønnsomt for samtlige å se vest.