Publisert 06.09.2022
Tekst: Nanna Løkka. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 3-2022
De frivillige i kulturvernet engasjerer seg ofte i kulturarv som de har en personlig relasjon til og har gjerne utdanning eller yrke som er relevant for innsatsen de gjør som frivillige. Samtidig trekkes frivilligheten stadig nærmere det offentlige.
Dette er blant funnene i et forskningsprosjekt bestilt av Kulturrådet og som har resultert i boka «Frivillig kulturvern. Et kulturvern innenfra»
Dette er første gang det frivillige kulturvernet er systematisk undersøkt som en samlet størrelse. Det betyr at vi har inkludert en rekke former for kulturvern – alt fra historielag til museumsvenner, fyrvernere, tradisjonsbærere av husflid, veteranbussentusiaster og mange flere. Gjennom boka har vi søkt å beskrive og analysere dette sammensatte feltet av frivillige som har en lang historie og sentral posisjon i norsk kulturvern. Undersøkelsen åpner opp en rekke analyser som vi håper også andre forskere vil gripe fatt i.
Amatører eller mestere?
En gjennomgang av tidligere forskningslitteratur viser at det er stor forskjell mellom ulike fagtradisjoner i hvordan frivillig innsats blir forstått og framstilt. I nyere samfunnsvitenskapelige analyser er man gjerne opptatt av hvordan de frivillige bidrar til å løse ulike samfunnsoppgaver, for eksempel ved å undersøke hvordan frivillige brukes ved offentlige institusjoner, slik som bibliotek og arkiv. De frivillige anses som en ressurs.
I humanistiske analyser er man derimot ofte opptatt av å undersøke kunnskapen som de frivillige produserer. Fokus settes ofte på forholdet mellom de profesjonelle, for eksempel historikere og arkeologer på den ene siden og de frivillige på den andre, som her gjerne omtales som amatører. For eksempel er både lokalhistorikere og detektorister hyppig omtalt som amatører i slike analyser, mens i museologiske studier brukes betegnelsen frivillige. I disse analysene er de frivillige, eksplisitt eller implisitt, plassert nederst i kunnskapshierarkiet.
I praktisk og/eller pedagogisk litteratur er det omvendt. Der omtales de frivillige gjerne som tradisjonsbærere eller mestere, og man betrakter de frivillige framfor alt som bærere av unik kunnskap. Dette finner vi for eksempel når det gjelder kunnskap om tilvirkning av bunad eller kofter, eller båtbygging. Da representerer frivillige ofte den ypperste kunnskapen på feltet.
På den måten ser vi at frivillige i kulturvernet har svært ulik status innenfor ulike fagfelt - alt fra amatører til mestere. Slik inntar de plassen både øverst og nederst i kunnskapshierarkiet i de ulike fagtradisjonene.
Relevant yrkeserfaring
Når det gjelder de frivillige og bakgrunnen deres, peker vi på at svært mange av de frivillige har relevant yrkeserfaring. Noen er eller var ansatt i kulturvernsrelaterte stillinger, andre har eller har hatt yrker som er relevante for den kulturen de engasjerer seg i. For eksempel er veteranbussforeningene befolket av bussjåfører og mekanikere, mens husflidslagene har mange lærere i kunsthåndverk.
I mange sammenhenger er de frivillige både ansatte og frivillige i kulturvernet. Skillet mellom profesjonell og amatør som tidvis brukes i denne sammenhengen, er generelt sett derfor i noen tilfeller upresist, i andre lite relevant.
Også når det ikke er en yrkesmessig forbindelse mellom den frivillige og det vedkommende retter den frivillige innsatsen mot, er det ofte en annen personlig forbindelse. Nesten alle de frivillige kulturvernerne er engasjert i kultur som de har en personlig og direkte relasjon til. De engasjerer seg i kultur som henger sammen med barndom, oppvekst, familiebakgrunn, organisasjonsliv, eller altså yrke.
Vi ser at mange frivillige engasjerer seg i historisering av eget liv. For eksempel kan det være en tidligere fotballtrener som ønsker å fortelle historia til fotballklubben sin, pensjonister som vil dokumentere historia til sin gamle arbeidsplass eller barndommens liv på setra. Det er nettopp denne personlige relasjonen som ligger til grunn for engasjementet. Selve motivasjonen for å engasjere seg kan ligge i den personlige forbindelsen.
Personlig engasjert
I mange sammenhenger vil jo også de som jobber med kulturvern være personlig engasjert i kulturarv og det de forvalter. Men disse skal per definisjon kunne legge det personlige engasjementet til side, til fordel for alt fra politiske vedtak til jurisdiksjon og retningslinjer til strategier eller akademiske standarder. Selv om de frivillige ofte er opptatt av offentlige vurderinger og legger stor vekt på eventuelle uttalelser fra for eksempel Riksantikvaren eller en professor, er de i utgangspunktet løsrevet fra vedtak og strategier som det offentlige jobber etter.
For eksempel har det stor symbolsk betydning for de frivillige ved tater-Millas hus i Solør at Riksantikvaren foreslår å frede det. Samtidig er det viktig for dem at de selv kan bestemme hvordan de skal drives og hvem aktivitetene skal rette seg mot. Frivillige kan forbeholde seg retten til å være mer selektive og mer spontane i hva de driver med.
Der et museum må vurdere og prioritere og kanskje utsette et prosjekt til fordel for et annet som er mer presserende, kan et frivillig lag nærmest sette i gang på dagen. Det gir dem en annen frihet. Og slik vi ser det, er det bra! For det er nettopp denne friheten som gjør at det frivillige komplementerer det offentlige. De frivillige kan velge hva de vil engasjere seg i etter eget forgodtbefinnende, de er fleksible og kreative og kan utrette mye relativt spontant.
Viktig korrektiv til det offentlige
Kraften i det frivillige kulturvernet ligger i kombinasjonen mellom det personlige engasjementet nevnt over og denne spontane og fleksible kapasiteten. Vi mener at det er viktig og riktig at det frivillige kulturvernet representerer et annet kulturvern enn det offentlige og akademiske. Frivilligheten skal representere grasrota, folket, sivilsamfunnet og lokalmiljøene. Derfor er det viktig at frivilligheten ikke blir presset til å løpe det offentliges ærend.
Vår undersøkelse viser at flere av de frivillige organisasjonene opplever økt styring. Det kan eksempelvis handle om at økonomisk støtte kun gis når aktivitetene retter seg mot barn og unge, eller at aktivitetene til frivillige museumslag i større grad blir styrt av de store museumsinstitusjonene sine målsettinger. Da blir frivilligheten instrumenter for at det offentlige når sine mål, og med en slik utvikling kan vi miste kraften i frivilligheten.
En av sivilsamfunnets viktigste oppgaver er å være et korrektiv til det offentlige. I et levende demokrati er sivilsamfunnet en motmakt og en uavhengig sektor som påvirker politikken. Med politikk og målsettinger som trekker frivilligheten tett på offentlig forvaltning, som nok gjøres med de beste intensjoner, må vi være på vakt for faren ved at frivilligheten kommer så tett på offentlig sektor at den ikke lenger hører hjemme i sivil sektor, men blir det offentliges forlengede arm.
PROSJEKTET
Nanna Løkka, Anne-Sofie Hjemdahl og Bård Kleppe fra Telemarkforskning har på oppdrag fra Kulturrådet laget Utredningen av det frivillige kulturvernet i Norge. Prosjektet ble gjennomført i perioden 2019-2021. Resultatet er presentert i boka «Frivillig kulturvern. Et kulturvern innenfra», Fagbokforlaget (2022).
Mail