Publisert 10.03.2020
Tekst: Harald N. Røstvik, Professor i Bærekraftig Byplanlegging og Arkitekt MNAL, Universitet i Stavanger, Det Teknisk- Naturvitenskapelige Fakultet, Institutt for Sikkerhet, Økonomi og Planlegging (ISØP)
Dette var hans eremittbosted, på en vanskelig tilgjengelig fjellhylle 30 meter over Eidsvatnet i Skjolden innerst i Sognefjorden. Huset var lettest å nå med robåt etterfulgt av en bratt oppstigning på en sikksakk sti.
Det halvannen etasje trehuset på 7 x 8 meter grunnflate, pluss en 2 x 2 meter kaldkjeller hvor matvarer ble oppbevart, ble oppført i 1914 etter LW sine anvisninger og kalt ”Østerrike”. Det er en krysning mellom et norsk og et østerriksk hus, tydelig påvirket av ”arkitekten.” Her skrev Ludwig Wittgenstein (1889-1951) sine viktigste bidrag til filosofien, ”Tractatus” og ”Filosofiske utredninger.”
Huset ble revet i 1958, materialene flyttet og ble brukt til å bygge et annet hus i bygda. Det ble kledd med eternittplater, et populært kledningsmateriale på den tiden.
Tomten hvor det opprinnelige LW huset stod har i alle disse årene vært et valfartssted for filosofer og andre. I flere tiår har lokale og internasjonale krefter arbeidet for å få til en gjenoppbygging. Nå har det lykkes. 20 juni 2019 ble huset offisielt åpnet med stor festivitas og et todagers seminar med innlegg fra Wittgenstein- kjennere fra kunst, kultur og akademia; forfatterinnen Vigdis Hjort, kunstner Marianne Heske, lege Olav Nessa fra UiB, Fritt Ords Knut Olav Åmås og undertegnede som representant for universitetene Cambridge, Berlin og Manchester som har vært sterkt involvert i gjenreisingen
Ingeniør og filosof
LWs far mente at unge Wittgenstein ville ha godt av å lære seg ingeniørfag og han ble derfor immatrikulert ved universitetet i Berlin i 1906, bare 17 år gammel. To år senere reiste han til Universitetet i Manchester for å studere flyteknikk (aeronautics). Hans mål var å tegne et fly, bygge og fly det. Dette var før brødrene Wright fløy, så det var innovative tanker. LW tilbrakte fire år, frem til 1911, i Manchester, Som del av sine forstudier tegnet og bygget han store drager som han testfløy på Glossop-høydene utenfor byen, hvor universitetet hadde sitt meteorologiske testsenter. Han utviklet som et resultat av dette en fly-vinge som han fikk patent på i 1910. Det er en konstruksjon som brukes i helikoptre. Han tegnet også et hus i Wien for sin søster. Det var inspirert av arkitekten, funksjonalisten og minimalisten Adolf Loos. Den praktiske Wittgenstein forsøkte altså også å være arkitekt. Men derfra ledet hans geniale jeg ham inn i filosofien. Han studerte filosofi ved universitetet i Cambridge, under Bertrand Russell som også var matematiker. Wittgenstein ble senere professor i Cambridge hvor han døde i 1951, hvoretter filosofen Georg Henrik von Wright overtok hans professorat.
Huset i Skjolden
Samtidig som han startet sine filosofistudier bygget han med lokal hjelp sitt hus i Skjolden i Norge i 1914. Avbrutt av deltakelse i to verdenskriger bodde han der, skrev og tenkte. I sine brev og notater skriver han om Skjolden som et sted hvor han fant det ’stille alvoret’. ’Det var riktig av meg å reise hit, skrev han til filosofen Moore i Cambridge i 1936. ’Jeg kan ikke forstå at jeg kunne ha arbeidet noen andre steder, slik jeg gjør her. Det er stillheten, kanskje, de vakre omgivelsene’.
Men denne romantiske ideen om å arbeide med filosofi i naturen på en utilgjengelig fjellhylle hvor ingen besøkende tok seg frem uten dem som gikk seg vill, ville ikke vært Wittgensteinsk om det ikke også fantes den andre brutalt direkte og ærlige siden av sannheten. Ett år senere, 10 desember 1937 var stedet av ham oppfattet som ensomt. Da han reiste derfra opplevde han det som en lettelse. Han hadde unnsluppet helvetet det var å være alene i Norge.
Da eieren av det ”nye” huset for få år siden ønsket å rive det for å bygge nytt, ble Stiftelsen Wittgenstein Skjolden etablert av lokale private og politiske krefter. Det var et ”nå eller aldri” tidspunkt. Forhandlinger ble startet og avtale inngått om overtakelse av originalmaterialene mot at eieren fikk et nytt hus satt opp. Originaltomten på fjellhyllen ble også tilbakekjøpt. Materialene ble merket, tatt fra hverandre og flyttet. Ikea-pakken var igjen på reise, denne gang inn i en lokal byggehall hvor huset ble satt opp igjen. Nitti prosent av de originale materialene kunne gjenbrukes, resten måtte suppleres med nye materialer.
Så snart våren 2018 kom ble huset tatt fra hverandre igjen og Ikea-pakken flyttet til originaltomten med helikopter. Studentene bidro gjennom flere sommerskoler fra 2015 til 2018 med registrering av tomten, stien, vannsystemet og originalmaterialene. De bidro også med å tjære huset utvendig til å skrubbe de mosegrodde skifertaksteinene en for en og å bære dem opp til tomten.
One Life – Three Universities
Det var derfor logisk og naturlig at jeg, da jeg skjønte at det begynte å bli alvor å vurdere å flytte Wittgenstein sitt hus tilbake på den originale tomten, engasjerte meg. Jeg kontaktet de tre universitetene hvor Wittgenstein hadde studert (Berlin, Manchester, Cambridge) og etablerte et samarbeide mellom dem om å støtte opp under arbeidet og å lage kurs som kan behandle alle spørsmål relatert til ikoniske bygg, nybygg og rehabilitering, behov for besøkssenter og hvordan en liten bygd kan skades eller bedres av turiststrømmen som vil følge etter Wittgenstein. Mange besøkte jo allerede tomten og de kom fra mange verdenshjørner. Sammen med studentene fra de tre universitetene behandlet vi tema som ”tapte rom”, ”tapt minne” og objektenes betydning for minnet.
Er det da riktig å gjenoppbygge? Ville Wittgenstein ha likt det?
Neppe! Han ville ikke likt å være sentrum for en kult, en dyrkelse. Men han ville sannsynligvis ha likt at gjenoppbyggingen brakte unge mennesker sammen til samtale om viktige tema, slik også ham som professor hadde arbeidet med neste generasjon. Temaene som kursene våre har behandlet er mange. Noen omfattet den tidlige Wittgenstein, den skapende, den teoretiserende, men samtidig praktiske som søkte etter renhet og enkelhet – slik han, som kunne vært en av Europas rikeste menn - manifesterte seg i et enkelt, kaldt og trekkfullt trehus på en fjellhylle innerst ved Sognefjorden. Deri ligger mye lærdom. Det kan fødes store tanker i et lite hus bare der er rom for en hjerne og en blyant. Det var noe lignende Le Corbusier eksemplifiserte. Han som tegnet store betongboligblokker tegnet for seg selv og sin kone et kompakt lite 16 kvadratmeter sommerhus i tre, Le Cabanon i Cap-Martin, Syd-Frankrike.
Mine møter med studentene i Cambridge, Berlin og Manchester samt i Skjolden siden 2014 har vært rike. Vi har utvekslet tanker om prosjektet oss imellom og med lokalbefolkningen.
Vi har i vårt samarbeide med de tre universitetene forsøkt å sikre at vi belyser så mange som mulige sider ved å gjennomføre dette flytteprosjektet, slik at turistmotoren dette kan bli ikke løper løpsk, men går på et bra turtall. Vi har sett på spørsmålet om rehabilitering kontra nybygg i et klima- og energiperspektiv. Basert på tilgjengelig litteratur og forskning konkluderte vi med at det er fordeler og ulemper med begge løsninger, hvis man regner inn fremstilling av materialer, frakt av disse, bygging, riving og gjenbruk. I tilfellet LW sitt hus i Skjolden fant vi jo igjen 90% av de originale materialene og det som manglet ble erstattet med nye materialer.
Fra Wien til Skjolden
LW sitt verk i Wien er ikke arkitektur som flytter grenser. Det representerer ikke nyvinning. Det kopierer i grunnen bare deler av Adolf Loos sin minimalisme, men på grunn av at LW har vært involvert i huset er det oppfattet som interessant fordi det er få fysiske spor etter LW. Han publiserte lite men noterte mye, der ligger sporene, men som arkitekt var han primært involvert i huset i Wien og huset i Skjolden samt innredningen av leiligheten i Cambridge. Den var minimalistisk med få møbler. Selv satt han i en fluktstol.
Hans involvering i byggingen av huset i Skjolden ble hemmet av at han reiste ut i første verdenskrig og ikke hadde nær kontakt med håndverkerne men det er likevel tydelige spor etter den minimalistiske Wittgenstein. På samme måte som den språkfilosofi han forfektet med at kommunikasjon er vanskelig og at vi derfor må være direkte og ikke prøve å forklare alt. Han oppfordret til å heller fokusere på fysiske objekter som alle kan se hva er, noe arkitekter har mye å lære av og som vi som arkitektstudenter i Manchester på 70-tallet trakk ut av disse filosofiforelesningene vi hadde med professor Esmail Baniassad.
LW etterlot seg noen arkitektoniske spor i Skjolden som gir et tydelig bilde av at han engasjerte seg i utformingen av huset.
Taket var snudd i forhold til det typisk norske hvor skråtak fulgte skrånede terreng. LW sitt hustak var snudd 90 grader i forhold til dette.
Langs hele den store frontfasaden dette resulterte imot Eidsvatnet, var det i andre etasje bygget en ”Alpebalkong” – typisk for Sveits, Østerrike og Sør-Tyskland. Den eneste forskjell var at LW sin aldri hadde blomsterprakt noe som jo er vanlig i Alpene.
Skoddene foran vinduene i første etasje var ikke plassert på sidene av vinduene og hengslet på sidene når de ikke var i bruk. På LW huset var de plassert hengende under vinduene, hengslet under vinduene og ble løftet opp når de skulle tas i bruk.
Vinkeljernene i vinduene hadde ikke den typiske svingende avslutning men var skåret av med sag, en form for minimalisering
Arkitekten LW er på mange måter uinteressant, men husets lokalisering og stedet som arbeidsplass, stillheten og flukten fra menneskeheten og den stadige tilbakevendingen er interessant. Når mange mener at LW gjemte seg er dette en sannhet med modifikasjoner. Hvis han ville gjemme seg kunne han kanskje gjemt seg bak en ås i en torvtekt hytte ,men neida. LW plasserte seg rett utenfor tettstedet Skjolden, lett synlig fra en selv på den tid mye brukt vei noen hundre meter unna og med en enorm fasade som gjorde alt annet enn å skjule seg. Tvert imot. Han annonserte høylytt; her er jeg, lett synlig men vanskelig tilgjengelig, se meg ,men trø meg ikke for nære.
Faktaboks
Arkitekt: Ludwig Wittgenstein
Arkitekt for gjenreisingen: Ole Marius Manskow Løken, MNAL med Rådgiver Harald N. Røstvik, MNAL og Professor.
Oppdragsgiver: Stiftinga Wittgenstein i Skjolden (www.stiftinga-wittgenstein.no)
Byggmester: OM Bakken AS.
Bidrag til arbeidet fra One Life – Three Universities, et prosjekt med studenter og lærere ved universitetene hvor LW studerte; Manchester, Berlin og Cambridge. Initiert og ledet av Professor Harald N. Røstvik, UiS (
Totalprosjektets kostnader ved flyttingen, inklusiv ny erstatningsbolig, er 6,4 millioner kroner. De største bidragsyterne har vært Riksantikvaren 3,250 mill., Sogn- og Fjordane Fylkeskommune 1,000 mill., Luster Sparebank 1,000 mill. og Luster kommune 0,300 mill.
Reisestøttebidrag til studentprosjektet One Life – Three Universities ble gitt av den tyske stiftelsen STO Foundation og av Jan Oftedal Holding AS. Merkelig nok avslo Trinity College, Cambridge, hvor Wittgenstein studerte å støtte både studentprosjektet og selve flyttingen. Det samme gjorde alle Wittgenstein Societies, DNB stiftelsen, Kulturminnefondet og Fritt Ord.
Referanser
Andersen, Sten; Filosofen som inte ville tala. Nordstedts forlag , 2012, Stockholm, ISBN 978-91-1-304337-1.
Monk, Ray; Ludwig Wittgenstein. The duty of genius, 1991, London, ISBN 9780099883708. Vintage Books
Nedo, Michael; Ludwig Wittgenstein – Ein biographisches Album. Munchen: Verlag C.H.Beck oHG, 2012.
Røstvik, Harald N.; Reconstructing Ludwig Wittgenstein’s house in the quiet seriousness of Skjolden, Norway, University of Cambridge, Queens college: The Construction History Society, 2017. ISBN 978-009928751-3-8.
Røstvik, Harald N.; Water supply – the Wittgenstein way, University of Cambridge, Queens college: The Construction History Society, 2019. ISBN 978-0-9928751-5-2.
Røstvik, Harald N.; Rehabilitering eller bygge nytt? En filosofosk utredning. Oslo, Teknisk Ukeblad nettutgave. 10 mai 2016.
Røstvik, Harald N.; Når drikkevannet dreper: Bør vi løfte fram Wittgensteins desentraliserte løsning? Oslo, Teknisk Ukeblad nettutgave. 10 juni 2019.
Mail