Publisert 03.02.2025
Tekst og foto: Hedvig Idås. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 4-2024
– Jeg vokste opp med min mor som var krigsenke, så vi måtte alltid klare oss selv. Jeg lærte å sy, veve, kjøre traktor og deltok på hummerfiske allerede i 10-årsalderen.
Else vokste opp ved uthavna Brekkestø, i et hjem hvor viktigheten av å bruke alt og kaste lite var avgjørende for at de skulle få alt de trengte. – Selv om vi hadde lite penger, merket jeg aldri at vi manglet noe. Verdien av gjenbruk har hun tatt med seg videre og gjort en karriere ut av senere i livet.
Vekkelsen
– Jeg har alltid vært en guttejente. Hadde normene vært annerledes da jeg var ung, ville jeg nok blitt tradisjonshåndverker.
Det var ikke gitt at Else skulle bli verneaktivist og forkjemper for tradisjonshåndverk. Egentlig var planen i 1957 å dra til slektninger i USA, men ved en tilfeldighet fikk hun gjennom en bekjent studieplass ved Statens kvinnelige industriskole. Etter dårlige erfaringer med skolegang fra barne- og ungdomsskole på grunn av lese- og skrivevansker, fant Else et fagfelt hun mestret.
– Når vi skulle lære å sy og veve, kom alt så lett til meg. Jeg hadde jo sett min mor veve filleryer og slike ting, og jeg oppdaget mitt talent. Jeg er redd for at barn og unge som ikke mestrer vanlig skole, ikke får mulighet til å oppdage sine talenter i dag. Vi har alle et talent, det er jeg helt sikker på. Hver gang jeg er ferdig med å skrive en bok, tenker jeg på læreren min på folkeskolen. Han hadde ingen tro på at jeg kunne få til noe som helst.
Etter endt skolegang flyttet Else tilbake til hjemtraktene, ble gift og fikk fire barn. Ekteskapet varte i 25 år og var til tider turbulent. Erfaringene gjorde henne rustet for livet videre som enslig. I årene hun var gift, var hun husmor, men drev fortsatt med håndverk.
– Jeg hadde nok å gjøre. Jeg deltok i alle mulige håndarbeidskonkurranser og sydde alle klær til meg selv og barna mine. Helt til de ville ha noe annet.
Da Else var 45 år, ble livet snudd på hodet. Hun tok ut skilsmisse og gikk ut av rollen som kone og hjemmeværende mor. Med brask og et brennende engasjement for hjemkommunen ble hun valgt inn i bygningsrådet i kommunen. Det skulle vise seg å endre norsk kulturminneforvaltning for alltid.
Hedret og hatet
På kjøkkenet i det gule og grønne byggmesterfunkishuset til Else holder hun og Reidar, Sprossas hjertevenn, på med å lage lunsj. Kaken er satt på bordet og kaffen koker. Det er en lav novembersol som skinner inn i den 1960-tallsinspirerte stuen. Over den røde aksentveggen sprer det seg skygger fra den store blodbøken i gaten utenfor. Solstrålene treffer også en plakett som nylig er hengt opp i stuen.
I høst ble lillesandingen tildelt De europeiske kulturminnepriser / Europa Nostra Awards 2024 i kategorien Heritage Champions for sitt arbeid med vern. I utdelingen ble det lagt vekt på Elses engasjement for å gjenopplive tradisjonelle håndverk og skape kompetansehevende tiltak for både amatører og profesjonelle håndverkere. Dette er ikke Sprossas første pris, men for henne er det den gjeveste.
– Jeg kunne nesten ikke tro det, det var helt uvirkelig. Da jeg fikk telefonen om utmerkelsen måtte jeg sette meg ned, og det tok litt tid før jeg forstod helt hva som ble sagt.
Elses arbeid med kulturminnevern og tradisjonshåndverk har kostet henne en del popularitet i hjembyen. Hennes arbeid for å få til reguleringer for å ivareta de arkitektoniske verdiene fra Lillesands glansdager som skipsverft-mekka har ikke vært uproblematisk. Klengenavnet «Sprossa» fikk hun fra den tidligere prosten i kommunen, da hun i bystyret stod på sitt og fikk til et regulativ for utskiftinger av gamle vinduer. Else er evig takknemlig for prostens frekkhet, for det ga henne ideen til det særegne og klingende firmanavnet SPROSSA. Else har blitt ekspert på å snu negativitet til sin fordel.
– Alt hatet har vært min motivasjon, det har satt i gang en slags motor i meg. Hver gang det kommer noe negativt, setter jeg inn et ekstra gir. Jeg får det for meg at jeg må få dem til å forstå viktigheten av å ta vare på de kvalitetene som finnes her i byen. Noen ganger tenker jeg at jeg er født 20 år forut for min tid. Det er også noe med det å bli profet i egen by, det vil ta litt ekstra tid å nå ut med budskapet.
Ringvirkninger
Det er ikke bare i Lillesand at Sprossa har satt sine spor. Regelverk og direktiver for kulturarv har kommet på plass på grunn av Elses engasjement for å ivareta norske tradisjonshåndverk og byggestiler. Hun har en imponerende CV: hun har skrevet over tolv bøker om restaurering og ivaretakelse, gjennomført flere restaureringer av forfalne hus og setre, hun var initiativtaker til Kulturminnedagene og fikk liv i bakerovnstradisjonen i hele vårt langstrakte land, bare for å nevne noe.
– Jeg har alltid vært god til å be om hjelp. Er det noe jeg ikke kan, spør jeg bare de som kan bedre. Der er jeg helt uredd. For å få til alt jeg har fått til, kan man ikke jobbe helt alene. Jeg har vært avhengig av støttespillere og gode samarbeidspartnere for å få til alt. Jeg har også vært god på å lære videre den kompetansen jeg har tilegnet meg, gjennom bøker og kurs.
Else har i alle sine prosjekter vært opptatt av at også andre skal dra nytte av dem. Derfor har hun alltid funnet samarbeidspartnere som Fortidsminneforeningen eller lokale museer som kan nå ut til flere og skape gode læringsplasser for alle som vil lære mer om byggetradisjoner og skikker.
– Når jeg kommer inn i et forfallent hus, ser jeg alltid resultatet klart for meg, og det er drivkraften min til å fortsette på et krevende prosjekt. Jeg har ingen problemer med å se for meg hvor hyggelig det kan bli!
Livets kollasj
Det faktum at Else nærmer seg 85 år, setter ingen brems på engasjementet. Tvert imot, gründeren og pioneren i henne har flere prosjekter på gang. Hun og Reidar er hyret inn til å sette i stand en gammel sent 1700-talls gård ute på den værbitte Mørekysten. Hun er også i gang med å lage en undervisningspakke beregnet for ungdomsskolen.
– Jeg er så glad i ordtak, og jeg er redd de vil forsvinne. Det samme gjelder den lokale dialekten. Derfor har jeg laget et nytt kurs for ungdom der de skal visualisere et ordtak ved å lage kollasjer av gjenbruksmaterialer de finner på dynga eller i gjenbruksbutikker. På den måten får de unge lære om norske språktradisjoner og viktigheten av gjenbruk. De vil også få muligheten til å kanskje oppdage et talent innen håndverk under arbeidet med å utforme kollasjene, slik jeg gjorde med tidlig å bruke hammer, spiker og sag, sy og veve.
Visjon for Lillesand
Sprossas evige kjærlighet til sin hjemkommune er betingelsesløs. Selv om lokale krefter gjør motstand, har det aldri stanset Elses ambisjoner og vyer for Lillesand. Derfor har hun brukt mye av sparepengene på et nytt prosjekt for Lillesand sentrum. Håpet er at en dronefilm og en modell kan visualisere det hun har sett for seg, og at hun med det kan overbevise sørlandsbyens politikere og innbyggere om å igjen følge hennes visjon.
– Jeg har et siste innspill til Lillesand sentrum. Det er et sted midt i byen som heter Ketil Moes plass. Han var en ung lillesandsgutt som var syk, men som likevel greide å løpe New York Marathon. Før dette sto det flere hus der som ble revet på 1950-tallet fordi de hadde funnet ut at de trengte et nytt meieri i byen. Men før de hadde bestemt seg for hvor det skulle ligge, var husene revet. Det ble aldri noe meieri, og plassen har stått tom siden. Nå ønsker jeg at de nedrevne husene skal bygges opp igjen som kopier.
Else mener kommunene er nødt til å gjøre ting som trekker folk til byen, og at dette vil være ett viktig tiltak.
– Vi trenger butikker og liv, og alt mulig sånt. Målet mitt er at det huset som fortsatt står kan restaureres. De tre som ble revet kan bygges opp igjen: ett med laftekasse, hvor vi høvler ytterpanel akkurat som de gjorde på 1800-tallet; ett med reisverk uten tømmerkasse, slik vi bygger i dag, men huset skal være helt likt på utsiden og bare uten høvlet panel; og det tredje, som er det minste, kan bygges opp igjen av gjenbruksmateriale.
Elses visjon er at håndverkere på Sørlandet kan komme på kurs her, og de som ønsker å lære mer om en byggeskikk eller en annen, kan velge hvilket av byggene de ønsker å delta i kurs på. Eller de kan være med gjennom hele prosjektet.
Spor etter Sprossa
Verneveteranen har troen på at dette prosjektet vil sikre at flere av de kunnskapene som er viktige for å ta vare på eldre byggetradisjoner, blir bevart.
– De som kommer på kurs vil lære alt om grunnmuren og hvordan den skal se ut, om trappene, om dørene skal vende utover eller innover, om takstein, vinduer og fasadefarger. Dette vil også ha interesse for alle som eier gamle hus i sentrum og uthavnene i Lillesand. Alle involverte trenger å få innsikt i hva de eier for å verne på beste måte. Kursdeltakerne også kommunens håndverkere kan i denne prosessen motta et sertifikat for vel utførte kurs i Sørlandets byggetradisjoner.
Dersom det er mulig, ser Else for seg parkering under husene og hele plassen, butikker i alle førsteetasjene og leiligheter i andre. I tillegg blir det lekeplass, torg og park. Med Lillesand kommune, Fortidsminneforeningen og kloke politikere med på laget er dette mulig å få til, mener hun.
– Er planen god og viljen til stede er jeg overbevist om at midlene til realiseringen finnes.
Elses målsetning om å sette enda dypere spor etter seg er ambisiøs og krevende, men det har aldri stoppet hun før. – Har jeg bestemt meg for noe, så får jeg det til.