Publisert 06.03.2023
Tekst: Jorunn Monrad. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 4-2022.
På vandring langs stier og gamle kjerreveier i tilsynelatende uberørt natur kan en komme rundt en sving, og plutselig befinne seg på et lite gårdstun mellom trærne. Våningshuset er et typisk midtgangshus med smårutete vinduer, og er gjerne et par hundre år gammelt. En kan ikke la være å undres over hvordan folk har klart seg her i skogen, og hvorfor de har bygget så staselige hus her ute på heia.
Det er skrevet lite om heigårdene som kulturmiljø. Ingvild Solbu beskriver på 1970-tallet nedlagte heigårder og kulturlandskapet de er del av. De nevnes i historiebøker og annen litteratur om og fra Sørlandet, men en får inntrykk av at forfatterne går ut ifra at alle vet hva en heigård er.
Men heigårdene utgjør en egen gårdstype som har vært svært vanlig på Sørlandet, og de har røtter langt tilbake i tid. I dag er det bare noen få igjen på heiene. De utgjør verdifulle kulturminner fordi innmark og utmark fått ligge uforstyrret etter at de ble forlatt, med steingarder, rydningsrøyser og andre spor i terrenget.
Heigårder og dalgårder
I Amund Hellands nøkterne og detaljerte beskrivelse av landbruket i Lister og Mandals amt av 1903[i] finner vi mye informasjon om landbruket i området. Helland skriver hovedsakelig om to gårdstyper; heigårder og dalgårder.
Heiene på Sørlandet er lave, og det går an å dyrke korn her. Ifølge Helland har heigårdene faktisk «ofte bedre jordsmon end dalgaardene, idet der på heiegaardene er muldjord på en mindre udvasket undergrund, men saa ar jorden her tyngre at rydde og drive end det flade land i dalene».
Det meste av jorden i Agder var ryddet allerede i folkevandringstiden (rundt år 400 e.Kr., for ca. 1600 år siden), og det har bodd folk på heiene siden da, spesielt i de lavere områdene. Mange dalgårder har derfor hatt begrenset tilgang til sommerbeite i utmark og muligheten til å drive seter.
Dalgårdene på Sørlandet var ganske små etter nasjonal målestokk, og heigårdene var som regel enda litt mindre. Et våningshus og en driftsbygning og kanskje noen uthus var det vanlige.
Nød på heier og nede i dalene
Når heigårder nevnes i romaner og faglitteratur er det ofte i forbindelse med nød og barnevandringer. For eksempel av Gabriel Scott: «Om disse heigårder kunne fortelle! Her har det vært et strev for livet, en seig og idelig kamp for tilværelsen fra slekt til slekt (…) Her har de spinket og spart og sveltet så det har gått på helsa løs, her har de gnagd et barkebrød så bittert og beskt som det bare kan bli»[ii].
At folk kunne sulte på heigårdene, og at de sulteforet kyrne om vinteren til de var skinn og bein hvis de da overlevde, er godt dokumentert[iii]. Men forholdene var ikke nødvendigvis bedre i dalførene. En stiftsamtmann skriver i 1862 at fattigdommen i de indre bygdene i Lister og Mandals amt er verre enn noe annet sted i landet, og sinnsykdommer som følge av fattigdom er mer utbredt her enn andre steder[iv].
Helland forteller at et av de mest påfallende utslagene av de trange forholdene i Vest-Agder er arbeidsvandringene som foregår regelmessig fra en del av amtets bygder: «I lange arrækker har arbeidsfolk fra de indre bygder draget østover for at søge arbeide (...) Smaagutter og smaajenter drager afsted for at gjæte, ældre mandspersoner for at tage barkfletning og andet vaararbeide, skog- og jordarbeide og i det hele, hva det er at faa fat»[v].
Torbjørn Ougland skriver om arbeidsvandringene og barnevandringene fra innlandsbygdene i Agder[vi]. Han forteller at det var vanlig for voksne i innlandsbygdene å ta sesongarbeid på 1700-tallet, men at folketallet vokste så kraftig og nøden var så stor på 1800-tallet at også barn måtte sendes østover. Barna ble sendt fra husmannsplasser, fra dalgårder og fra heigårder. Ved å dra østover om sommeren kunne småbønder brødfø familien, betale gjeld og beholde gården.
Heigårdene og barnevandringene er to kapitler i samme historie, som handler om overbefolkning, jordhunger og nød. Barn la ut på vandring fra heigårdene, de vandret østover over heiene, og ofte fikk de overnatte på fjøset på gårdene de kom forbi. Skogen er en slik gård: den ligger litt bortenfor barnevandrerstien mellom Tronstad og Greipstad, og deler av denne gamle veien er også godt bevart.
Livet på en heigård: Skogen
Helland forteller at åkerbruket på heiene er tungvint både for menn og kvinner: «Spaden og harveriven bruges istedenfor plogen og harven, og det meste av det, som føres fra hus til hus, tages på ryggen. Torv og lyng bæres paa de fleste steder ligesom korn og poteter, og paa enkelte gaarde bæres endnu gjødningen ud paa ryggen i kurve». Vi er i 1903.
«Det er en mil til bygda, kan hende, to timer fram og tre tilbake (..) Så går de der, karfolk og kvinnfolk, med noen uhyre byrer på ryggen, vagger duknakket innover stien med dryppende panne og hivende ånde – ufattelig at de kan holde ut!» skriver Gabriel Scott i 1937.
Inger Fossdal er født i 1935 og vokste opp på Skogen. Hun husker tiden på Skogen godt. Hun kom dit som 7-åring og bodde der under krigen. Foreldrene forpaktet gården som da hadde en hest, fire-fem kuer, sau og høns. De dyrket korn og poteter. Inger husker skoleveien gjennom skogen og ned til dalen, til fots om sommeren og på ski om vinteren, men hun forteller at mange andre barn hadde mye lengre vei enn henne. Hun hjalp til i huset, men hun ble ikke sendt ut for å gjete. Inger forteller at selv om det var krigstid manglet de aldri mat på gården. Det sto verre til med mange i bygda. Familien tjente penger ved å selge smør til meieriet, og trengte ikke å kjøpe stort annet enn sukker, salt og kaffe når det var å få. Skulle noe fraktes fra bygda kunne en bruke hest og kjerre. Foreldrene hennes drev gården og hadde nok med det, faren hennes tok ikke noe annet arbeid. Inger forteller at familien flyttet fra heigården noen år etter krigen. I dag står Skogen forlatt. Våningshuset står, men det er bare grunnmuren igjen etter låven.
Ifølge bygdeboken[vii] har Skogen vært både plass under Greipstad og egen gård. Det er dokumentert at folk bodde her på 1600-tallet. 1714 viser et skifte at de hadde 5 kyr, 3 ungnaut, 18 sauer og 6 geiter på Skogen. På den tiden kunne en så en og en halv tønne korn på gården. Bygdeboken forteller også at under et skifte i 1724 kunngjør Peder Torjesen Greipstad at hans far ikke hadde fått noe for at han ryddet ødegården. Mange heigårder ble liggende øde etter Svartedauen, og vi kan derfor gå ut ifra at dette også gjaldt Skogen og at heigården var bebodd lenge før 1600-tallet.
Forlatte, gjenryddete og forlatte på ny
«Nå ligger de der, heigårdene, avfolket, forlatt, forglemt, stue etter stue innover vidda – ofte helt opp under himmelbrynet (...) Det gror hele buskas opp på taket, (...) og fra alle kanter omkring kommer lyngen krypende fram over vollen og nærmer seg huset år for år. Den kommer langsomt og sikker og erobrer det land tilbake som menneskene i en forgangen tid møysommelig vristet fra den med ild og stål». Det er Gabriel Scott som skildrer heigårdenes skjebne[viii].
Heigårdene ble ryddet når det ikke fantes jord i dalførene, og ble forlatt når folketallet sank eller muligheter for et bedre liv var til stede. Under Svartedauen ble mange av gårdene liggende øde, for så å bli ryddet igjen i århundrenes løp. Det har kanskje aldri bodd så mange på heiene som på 1800-tallet, da folketallet økte kraftig.
Det er derfor ikke usannsynlig at heigårder med gode dyrkningsforhold, som for eksempel Skogen over Greipstad, ble ryddet i folkevandringstiden.
Heigårder i folkevandringstiden
Agder var tidlig folkerikt. Oldtidsfunn viser at et stort antall innvandrere ankom området for omtrent 1600 år siden, og at det meste av jorden ble ryddet på denne tiden. Det er funnet flere gårder fra folkevandringstiden på heiene, med spor etter korndyrking. Sostelid i Åserål er slik heigård. Den ligger høyt i terrenget og består for det meste av myr og vannsyk jord i dag, men som Anders Hagen[ix] forklarer har det passet godt for datidens behov. Jorden er sandet og lettbrukt, og rundt om til alle kanter av gården har det vært flust av beiteland og rike muligheter for fôrsanking. Sostelid var derfor bedre hjulpen enn en skulle ha grunn til å tro i dag, omgitt som den var av vide beiter, slåtteland og veidemarker.
Hagen forteller at de under utgravingen ikke har nøyd seg med å undersøke gårdens hus, men også og i like stor grad alle de andre sidene ved denne oldtidsgården med dens åkerlapper, gjerder, rydningsrøyser, gravhauger, kullmiler og steinlegninger: «Ingen ting burde være for lite til å bli undersøkt – for alle detaljer, store som små, har tilsammen utgjort den samlede gård». Han understreker at Sostelid byr på gode muligheter fordi stedet har ligget så avsides at knapt noen ting var blitt ødelagt eller forstyrret siden gården ble forlatt for om lagt 1500 år siden.
Kulturlandskap og tidsdybde
Det Hagen skriver om oldtidens heigårder gjelder også for de som var i drift i forrige århundre. De aller fleste steder har moderne landbruk, utbygging, veibygging og skogdrift ført til at mange spor i terrenget enten er forsvunnet eller er blitt vanskelige å tyde. På heigårdene ligger alle detaljer som - for å sitere Hagen - har utgjort den samlede gård fortsatt i terrenget. Sporene kan være noen hundre år gamle, men vi kan ikke utelukke at det har bodd folk på gode heigårder svært lenge, og at de som ryddet gårdene igjen etter Svartedauden lot rydningsrøyser og steingarder fra tidligere beboere ligge i fred.
Den Mandalske stueform
Det var Eilert Sundt, teologen og samfunnsforskeren som reiste landet rundt på 1800-tallet og observerte forskjellige levekår, folkeskikk og byggeskikk, som døpte de gamle våningshusene på Sørlandet for Mandalsstover. Han forklarer at hustypen, som for en menneskealder siden var vanlig i hele distriktet, er nå vanligst i innlandet: dersom en reiser man langs postveien fra Mandal til Christiansand «så har man på venstre hånd og ganske i nærheten en rekke åser og heier, og man behøver ikke drage langt ind her, før man finder slike hus» [x].
Hva er så en Mandalsstove, eller et midtgangshus som det også kalles? Et godt eksempel på gjenbruk: man tar en gammel røykstove av den typen som var vanlig i Setesdalen, og plasserer en annen, kanskje nyere laftet stue med samme form ved siden av den, med en gang i midten. Siden røyken går gjennom en skorstein og ikke ut gjennom en glugge i taket er det mulig å bygge i en loftetasje under taket som forener de to stuene, eller med to fulle etasjer. Som Ulf Hamran forklarer: «fasaden blir en symmetrisk barokkfasade der inngangen eller «portalen» er flankert av pipene som kommer opp på taket helt ute i takskjegget»[xi]. Det bygges ofte et ettetasjes tilbygg på baksiden, med pulttak som utgjør en fortsettelse av hovedtaket.
Eigåsen
Våningshuset på Eigåsen er et eksempel på toetasjes Mandalsstove. Det står fortsatt, men skogen nærmer seg husveggene og både låve og uthus har rast sammen. Små rydninger, steingarder og røyser er fortsatt synlige innimellom krattet. Høye bregner har overtatt den gamle åkeren. Men etter det staselige toetasjes våningshuset å dømme må folk ha klart seg bra en gang på denne gården, som ligger ved kommunegrensen mellom Kristiansand og Lindesnes, ca 200 meter over havet. Langs den gamle veien ned til nærmeste gård ligger det flere gravminner fra jernalderen.
Ifølge bygdeboken nevnes Eigåsen i dokumenter for første gang i 1639[xii], og det har bodd folk her fast til 1963. Et skjøte fra 1885 viser at det var 5 kyr, 1 okse og 6 sauer her på den tiden. Selger var Sofmund Salvesen som hadde overtatt Eigåsen i 1853; han solgte til sine to sønner Salomon og Nils. Fem år senere solgte brødrene og flyttet, den ene til Amerika.
Sofmund opprettet en husmannsplass på Eigåsen for sin bror. Han slo seg ned der i 1857 og ble boende til rundt 1865. Han flyttet deretter til Søgne, og plassen har ikke senere vært bebodd.
Gårdene og deres fremtid
I 1973 advarer Solbu at forfall i innmark, utmark og bygninger allerede har kommet så langt de fleste steder at det begynner å haste med å få registrert og vernet de mest spesielle deler. Lite har skjedd siden.
Kulturmiljøforvaltningen skal ifølge nye overordnede føringer ha større fokus på menneskene og kulturmiljøets betydning for samfunnet enn på enkelte kulturminner[xiii]. Et annet viktig tema i disse føringene er mangfold. Vi må ta vare på kulturmiljøer som vitner om livet på alle nivåer i samfunnet. Vi skal ta vare på både storgårder og husmannsplasser, både patrisiervillaer og arbeiderboliger. Kanskje er tiden inne til at vi tar Solbus advarsel på alvor. Som hun skriver har forfallet kommet langt mange steder, men det er fortsatt heigårder som står til å reddes. De ligger for øvrig i flotte og populære turterreng, og de har en viktig historie. Kanskje kunne noen av dem tas i bruk til allmennyttige formål? Vi kan si det med Scott: Om disse heigårder kunne fortelle!
Fotnoter
[i]Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse av Lister og Mandals amt, Aschehoug & Co, Kristiania 1903
[ii]Scott, Gabriel i Norge Vårt Land, første utgave, Gyldendal Oslo 1937
[iii]Øidne, Gabriel: Agder under naturalhusholdningen, i Vest-Agder fylke – Heimbygdkunnskap, Vest-Agder lærarlag, Flekkefjord 1955
[iv]Sveinall, Paul: Ut, opp og fram – barnevandring på Agder 1720 – 1920, Agder historielag 2021
[v]Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse av Lister og Mandals amt, Aschehoug & Co, Kristiania 1903
[vi]Ougland, Torbjørn: Barnevandringar og andre arbeidsvandringar fra vest til aust på Agder, i Arbeidsvandringar på Agder, Agder Distriktshøyskole, Kristiansand 1990
[vii]Mørck, Marit Ljøstad: Greipstad gård og slekt, Songdalen kommune, 1992
[viii]Scott, Gabriel i Norge Vårt Land, første utgave, Gyldendal Oslo 1937
[ix]Hagen, Anders: Studier i jernalderens gårdssamfunn, Universitetets oldsakssamling, Oslo, 1953
[x]Hamran, Ulf: Sørlandets bygningskultur, i Agder – bygd og by i Norge, Gyldendal 1977
[xi]Sundt, Eilert Om Bygnings-skikken på landet i Norge, Christiania, 1862
[xii]Mørck, Marit Ljøstad: Greipstad gård og slekt, Songdalen kommune, 1992
[xiii]Stortingsmelding 16 Nye mål i kulturmiljøpolitikken, 2020
Mail