Publisert 16.12.2018
Tekst: Ivar Moe
Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern 3-2018
Da Jan Anderssen begynte på sine arkitektstudier på Norges Tekniske Høyskole i Trondheim i 1952 meldte han seg inn i Fortidsminneforeningen, og siden har han vært medlem. Fra 1967 til 1971 var han sekretær i Oslo og Akershus avdeling. Fra 1967 til 2000 jobbet han hos Riksantikvaren. Arkitekt Anderssen har vært med på det meste innenfor bygningsvern.
Sammen med kona, Kari Bjerke Anderssen, arkitekt og kullkamerat, er de ennå i full vigør hjemme på Hvalstad i Asker.
– Faren min var medlem i Hedmarksavdelingen. Han hadde 30 årganger med usprettede årbøker. Han var som banksjef i Vangs Sparebank på Hamar veldig opptatt av hus- og eiendomsforvaltning på Hedmarken. En gang, da jeg gikk i fjerde klasse på folkeskolen og var hjemme med bronkitt, kom far inn på rommet mitt. Han slapp alle årbøkene opp i sengen min og sa: «Les dette».
Det jeg den gangen leste hadde jeg stor glede av da jeg senere gikk i 3. klasse på NTH hos legenden professor Erling Gjone. Han underviste i arkitekturhistorie. Jeg var oppe til eksamen og mente at sensor, førsteantikvar Vreim, tok feil i et spørsmål om Alstadhaug prestegård i Nordland. Han stod på sitt. Men jeg henviste til en av årbøkene jeg leste da jeg hadde bronkitt. Boken ble hentet inn, og jeg hadde rett. Da fikk jeg blank 1.0, forteller Jan Anderssen.
Fikk jobbe med lengder
Fra han var fem år gammel var han klar over at han ville tegne hus når han ble stor og forteller at han ikke torde si det til noen
det morsomste lille Jan visste om. Med slike minner fra barndom og ungdom ble veien inn i Fortidsminneforeningen et enkelt valg i livet.
– Gjennomsnittsalderen i styret i Oslo-avdelingen var 80 år, sier Jan Anderssen. Han kan tillate seg et lite smil på bekostning av gamle styremedlemmer, siden han selv i dag er 85 år gammel. I siste året på NTH ble han tilbudt jobb hos professor Odd Brochmann og arkitekt Dag Rognlien i Oslo. Han var assistent for dem i fire år før han ble frilanser ett års tid.
– Det var en skjellsettende tid å jobbe med slike legender, sier Anderssen. Han åpner gjestfritt huset sitt som er rikt preget av et liv i arkitektur og kulturminnevern. Kona Kari er minst halvparten av det som har skjedd og skjer i deres liv og er tydelig til stede. Etter å ha stått i spissen for å få etablert Askers første barnehage, ble hun i 1967 valgt inn i Asker kommunestyre og satt blant annet i formannskap og bygningsråd. I 1975 ble hun valgt inn i Akershus fylkesting. I 2001 gikk hun av med pensjon fra stillingen som overarkitekt for plansaker i kulturvernavdelingen i fylkeskommunen, og beklager stadig at arkitekter ikke engasjerer seg politisk.
I 1963 tegnet og bygget ekteparet sitt særegne hus på Hvalstad i Asker (se egen sak). Arkitekt Kjell Lund som da var etablert sammen med Nils Slaatto, fikk se huset, og tilbød Jan Anderssen jobb hos dem. Firmaet Lund og Slaatto som er internasjonalt anerkjent, fikk et gjennombrudd i 1958 med å tegne bygninger inn i den eldre landbruksskolen på Hvam i Nes. De tegnet også rådhuset i Asker og vernebygget på Domkirkeodden på Hamar.
– Der lærte jeg å tegne hus fra grunnen av. Den kunnskapen har jeg levd på hele livet. Vi tegnet en rekke hus som i dag er ikoner. Jeg jobbet hos dem i fire år. Den faglige disiplinen og kvalitetskravet var absolutt. Diskusjonene og argumentasjonen og analysene lå på et høyt plan, og særlig var vurderingen av forskjellige alternativer til løsninger spennende. Alt dette har jeg hatt bruk for i jobben hos Riksantikvaren hver dag. Arkitekturens grunnprinsipper for vurdering er de samme for 1790 og 1970, sier Anderssen
Så en dag i 1965 var det stemning i Oslo kommune for å rive Botsfengselet, og noe skjedde med den unge arkitekten på Hvalstad. En trussel hang over denne særegne bygningen på Grønland i Oslo med et tårnaktig inngangsparti kjent i hele landet fra åpningsscenen og sluttscenen i alle filmene med Olsen-banden med Arve Opsahl. Bygningen ble tegnet av Heinrich Ernst Schirmer. Jan Anderssen beskriver ham som kanskje den viktigste arkitekten i Norge på 1800-tallet. I dag er bygningene fredet.
RA og Fortidsminneforeningen
– Grunnen til at jeg begynte hos Riksantikvaren var at de ville rive Botsfengslet. Riksantikvar Roar Hauglid (1958-1977) engasjerte seg og holdt offentlige foredrag mot å rive Botsfengselet, sier Anderssen.
Det ble denne bygningens videre liv som fikk ham til å søke jobb hos Riksantikvaren i 1967. Den gangen var det i alt tre ansatte på Bygningsavdelingen, alle arkitekter, og han ble den fjerde.
– Vi hadde ansvaret for hele den norske antikvariske bygningsarven, følte vi. I alt var vi femten ansatte hos Riksantikvaren.
Dette var i en tid da Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen fremdeles hadde meget tette bånd. Da Riksantikvaren ble et embete i 1912, var det Herman Major Schirmer som ble den første i stillingen. Han døde etter bare tre måneder og Harry Fett overtok. Begge var menn med sterke røtter i Fortidsminneforeningen. Det var ingen grunn til å avslutte det gode samarbeidet i redningen av kulturminner. Fett satt i embetet til 1946 da Arne Nygård-Nilssen tok over og ble sittende til 1958 da Jan Anderssens sjef, Roar Hauglid, ble ansatt.
– For oss var de tette båndene helt naturlig. Vi hadde jo kontorfellesskap, og vårt felles bibliotek var jo eid av Fortidsminneforeningen. Riksantikvar Hauglid henvendte seg ustoppelig til Fortidsminneforeningens styre for å få støtte for sitt arkitektursyn, på samme måte som han brukte Den antikvariske bygningsnemd. Fra foreningen var det også flere av de gamle arkitekturkoryfeene som restaurerte kirkene på 1920-tallet og opp til krigen som hadde sete i Den antikvariske bygningsnemd. Det var nok en kulturell knapphullsblomst, kan jeg tenke meg.
– Nemda var nedsatt som et faglig råd for Riksantikvaren Her var det mange hederskronede arkitekter gjennom tidene. Det var fint å få fagfolk fra utsiden. Den antikvariske bygningsnemd ble meget flittig brukt som rådgiver, forteller Jan Anderssen.
Den antikvariske bygningsnemd ble opprettet av Kirke- og Undervisningsdepartementet i 1921 og hadde innstillende myndighet om fredning overfor departementet. Nemda bestod av en jurist, en arkitekt, to bygningskyndige og riksantikvaren som var leder. Nemda ble nedlagt da Lov om kulturminner trådte i kraft i 1978, og nemdas mandat lagt under Riksantikvaren.
Skansen-skandalen i 1970
– I dag er det enighet om at det var en feil i 1970 å rive det ikoniske funkisbygget restaurant Skansen på Kontraskjæret ved Akershus festning, tegnet av Lars Backer i 1927. Både Roar Hauglid og Fortidsminneforeningen ønsket å rive restauranten for å gi festningen mer rom. Hvordan var det å se denne beslutningen på nært hold?
– Jeg var på utsiden av den saken, men vi så jo hva som pågikk. Det var slik med Hauglid at hvis du var lojal mot hans beslutninger i noen spesielle vanskelige saker, så var han en veldig god sjef. Vi jobbet nok i et mer autorativt system enn det vi har i dag. I dag er han en underkjent mann etter min mening, sier Anderssen. Han forteller at de ellers hadde en kollegial flat struktur, og at samarbeidet i institusjonen var svært godt på alle hold og arbeidsmoralen var høy.
– Vi hadde mange faglige diskusjoner utover på 1970-tallet. Vi satt mye sammen og formulerte vårt syn på vanskelige saker i felleskap. I kampen for å styrke bygningenes vern var formuleringene i brev og uttalelser viktige. Det ble også forventet at vi skulle holde foredrag. Jeg holdt vel bortimot 600 foredrag i de årene jeg jobbet hos Riksantikvaren. Jeg var på besøk i alt fra husmorlag til fylkesting. I 1967 holdt jeg foredrag på representantskapsmøtet til
Fortidsminneforeningen på Kongsten fort i Fredrikstad, fire måneder etter at jeg ble ansatt. Ellers sto vi på natt og dag. Det var en kamp for livet, sett fra privaten. Spør Kari. Vi som da jobbet hos Riksantikvaren kom aldri hjem før tolv-ett om natten, da vi var på farten. Det var vanvittig mye idealisme.
– Hauglid baserte seg på at alle hadde bil, og det hadde ikke alle den gangen. Vi arkitektene konkurrerte i å ha den billigste bilen, Renault 4 eller en «rullende jernseng». Hauglid syntes det var viktig at vi hadde representative biler. Han mente at Volvo Amazon var et spesielt bra kjøretøy for antikvarer.
Jan Anderssen beskriver seg selv om generalist i sin jobb hos Riksantikvaren, og med det mener han at han hadde alle slags oppgaver, ikke minst tegneoppgaver for å løse saker. Han hørte til på Bygningsavdelingen, men fungerte også på andre avdelinger, for eksempel på Teknisk avdeling som den gangen bestod av en ingeniør.
– Det var en viss økning av vår samlede kapasitet. Vi begynte derfor å interessere oss for landbrukskandidater, da mange saker angikk landbruksforhold. Jeg var vel en som gikk inn for å ansette folk fra andre fagkategorier og ikke bare tenkte på arkitekter og kunsthistorikere, som til da hadde regjert hos Riksantikvaren. Staben på B-avdelingen ble så utvidet, først med en landbrukskandidat fra bygglinjen på landbrukshøyskolen i Ås og så med en etnolog. Vi fikk et mer samlet grep om bygningsmassen og det var viktig for, siden mye av den var jo knyttet til modernæringen. Og den profane bygningsarven ble jo styrket siden staben ble utvidet.
Riksantikvarens primære oppgave var den gangen som nå å ta seg av de fredede husene, men andre samfunnsoppgaver kom etter hvert på agendaen.
Verneobjektens omgivelser
– Etter hvert som utbyggingstakten økte i 1960-årene ble det behov for å beskytte de fredede objektenes omgivelser. Disse ble stadig forstyrret eller ødelagt i det lokale reguleringsarbeidet. Det var ingen alminnelig interesse enda for dette problemet, ikke en gang i Kirkedepartementet som Riksantikvaren var underlagt den gangen.
Jan Anderssen forteller med viss ironi at det på slutten av 1920-tallet og i 1930-årene var gode tider for fredede bygninger. I Norge var dårlige tider med svak økonomi noe som hindret endringer av gamle hus.
– Etter krigen ble det behov for forandringer og det var jo klart at da begynte folk å gjøre noe med disse husene. En av de store kattepinene den gangen var at det var lov å rive fredede hus. Den gamle fredningsloven hadde en prosedyre for riving av fredede hus.
Hvis man ikke kunne innløse huset, det vil si at Riksantikvaren eller annen offentlighet kunne kjøpe huset, fikk eieren lov til å rive. Det gikk med en del fredede hus på den måten. Men det var nok ingen veldig sentrale hus. I enhver sak lå denne trusselen der om at hvis Riksantikvaren ikke kom til enighet med eierne, så ble huset revet. Derfor var det en stor grad av diplomatisk arbeid som trengtes. I Riksantikvarens arbeid blant publikum var det om å gjøre å forhandle seg frem til gode løsninger for å berge den fredede bygningsmassen.
En evig strøm av vernesaker
– Hvis vi skulle løse inn et hus, så oversteg beløpet til de grader det vi hadde av penger. Vi hadde vel et par hundre tusen kroner årlig som vi delte ut som bidrag til vedlikehold av fredede hus. I min første tid hos Riksantikvaren kunne en bevilge fra 250 kroner til 1500 kroner i bidrag til et hus. Selv da var dette uhyre beskjedent. Det er jo ingen i dag som tenker seg hvor stressende dette var. Alt lå på oss, en håndfull fagfolk.
Andersen forteller at det var vanskelig å jobbe planmessig. Det ble mye ad hoc. Sakene kom som ut av en sekk, er et uttrykk han bruker. Postkassen styrte.
– Vi ante ikke hvilke saker som ville komme, og behovene var mangelfullt registret. Den fredede bygningsmassen besto i stor grad av mindre hus, så forandringene ble ofte vesentlige i forhold til huset karakter. Det var for det meste sårbare hus i liten skala og derfor ekstra vanskelige ta vare på verdifulle antikvariske elementer. Vi hadde ofte ingen eller svært dårlige arkivalia. Vi jobbet med fredede hus som vi nesten ikke hadde bilder av. Reisebudsjettet var trangt. Stort sett var det tillatt å ta to fargelysbilder av hvert hus og vi kunne besøke opptil 15 steder om dagen på befaringer som ofte varte fem-seks dager. Å revidere fredningslistene var en jævla jobb. Vi hadde mye å gjøre i Gudbrandsdalen, for der var det kolossalt mange fredede hus. Da vi skulle oppdatere Sinclair-låven på Kvam, viste det seg at den var skutt i brann i krigshandlingene i 1940.