Publisert 26.08.2024
Tekst: Joakim Rehaug Roth. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 2-2024
Det er et element som rører på seg når en ruin imøtekommer forandring. Den tomme åpningen på sørveggen til «Lofotens mest fotograferte hus» er en av dem. Hvordan balanserer man historiefortellingen til noe som har blitt stadfestet som et forfallent ikon når man samtidig går inn for å bevare for fremtiden?
- Alle mann var litt spente på om målingene ble gjort riktig, men det passet «shmuck shmuck», helt på millimeteren! Jeg må berømme veldig bra forarbeid fra glassleverandøren.
Det var mange som hadde hjertet i halsen i det de store glassvinduene fra Bodø skulle fraktes over i en småbåt fra Røstlandet til Kårøya en februardag. To store glassflater skal fylle den tomme åpningen på Toralfhuset for å danne et hjørnevindu. Båtturen gikk bra, men selv om glassene kom seg velberget over var jobben fremdeles ikke ferdig. Hvert glass veier over 100 kilo og fire mann måtte bære dem bort til åpningen. Karmen var gjort klart og da var det, ifølge Kjetil, bare å krysse fingrene.
– Det er mye som kan gå galt når vi prøver oss på dette, men med litt tankeplanlegging og flinke håndverkere så klarte vi det.
En todelt fortelling
Husets opprinnelse og første fortelling er knyttet fuglekjenneren Toralf Mikaelsen som bodde i huset og passet på sine flyvende venner som også oppholdte seg på øya. Den andre fortellingen begynte da Toralf gikk ut av døra en dag i 1973 – den siste gangen. I ettertid har huset stått øde og forfalt og blitt til en ikonisk ruin. Hele sørveggen på huset raste og emneknaggen #Toralfhuset var kjapt å finne på sosiale medier – enten med soloppgangen gjennom sideveggen eller som en enkeltstående bygning merket av det røffe været på Røst gjennom ulike årstider.
I artikkelen «Restaurering av rønner og ruiner» (Fortidsminneforeningen Årbok 2023) skriver Mathilde Sprovin og Ola H. Fjeldheim om forfallet eller ruintilstanden «som en vesentlig del av kulturminneverdien». Toralfhuset bærer preg av maskinlaftet hus som var ellers vanlig på 1900-tallet og har blitt en del av det lokale identitet på Røst. «Når vi velger hvordan vi behandler et kulturminne, rører vi ved begge disse dimensjonene - vi gjør et valg som påvirker det historiske kildematerialet, men også hvordan kulturminnet oppleves av enkeltmennesker og grupper», skriver de.
Historien om forfallet
Huset på Kårøya har de siste 50 årene stått tomt og helt alene på tuppen av lille Kårøya. I forbindelse med Fortidsminneforeningens overtakelse i 2022 utalte ordføreren på Røst, Elisabeth Mikaelsen, at øya og bygningene er et symbol på hvordan fiskeværet på Røst og ellers i Nord-Norge så ut i «gammeldaga».
Man kan trekke ulike konklusjoner med tanke på husets fremtid. La bygningen følge tiden og forbli en ruin som så vil forsvinne til slutt. Eller sikre den for at huset skal kunne brukes. Og da foreningen valgte det siste, hvorfor et 200 kilo tungt hjørnevindu? Kunne vi ikke heller reddet huset ved å kle igjen åpningen?
– I stedet for å reparere veggen så bestemte vi oss for å sette inn et vindu i det feltet som sto tomt for å fortelle også historien om forfallet, sier arkitekt Kjetil Sæterdal. – Vi ønsker å beholde det elementet som har kjennetegnet huset frem til nå – silhuetten av den manglende veggen.
Bruken av rommet
Hvordan forteller så det nye hjørnevinduet om Toralfhusets historie nå som den er satt på plass? Sæterdal mener at balansen mellom de to ulike fortellingene – fiskeværet på Røst og ruintilstanden – kan føre til noe nytt. – Det ene perspektivet er huset utenfra og inn, men vi må ikke glemme perspektivet innefra og ut. Det innvendige vil også være en attraksjon for folk som kommer på besøk. Det forandrer litt på fortellingen, men jeg tror det vil gi et morsomt og spennende tilleggsmoment. At man har begge deler.
Samtidig som glassvinduet ble montert for å underbygge ruin-aspektet så skal man også kunne oppleve landskapet innenfra. Med et rikt fugleliv på øya kan dette være et bra sted for fuglekikking. Hvordan skal man håndtere problemet med flyvende fugl og store glassflater?
– Når vi setter inn et så stort glass er det viktig at fuglene ikke krasjer inn i glasset. Det er et kjempestort problem. Moderne glassbygg er en av de store årsakene til fugledød, sier Sæterdal. – Vi har hatt en god dialog med Birdlife (tidligere Norsk ornitologisk forening red.anm.) om hvordan vi kan gjøre vinduet fuglesikkert. Erfaringer tilsier at man må ha noen markeringer i glasset, en form for grid av prikker som fuglene kan oppfatte fra en viss avstand og ikke fly videre mot. Dette håper vi vil fungere, og vi tror det vil fungere. Dette er ekstra viktig i og med at vi har valgt å lage en illusjon av det er en åpning i huset, sier han.
Søylene som støtter
– Prosjektet hadde vært enklere om vi hadde valgt en stolpe der glassflatene møtes for å støtte konstruksjonen, men den hadde samtidig tatt bort overraskelsesmomentet og svekket ideen om et åpent hjørne, sier Sæterdal.
Huset står der det står, ikke langt fra fjæresteinene, og her er det store påkjenninger når været på Røst virkelig braker løst.
– For å stive av konstruksjonen ble det laget en hjelpekonstruksjon på utsiden som holder hjørnene på plass. Denne vil så bli skjult med tilsvarende panel som det originale. Det er fint som det er nå, hvor man ser alle hjelpetiltakene, men bygningen har behov for panel som beskytter tømmerkassen, sier arkitekten..
Med denne løsningen vil huset kunne stå i lang tid, forhåpentligvis legger vi til enda 100 år. Skifertaket skal repareres og senere i sommer skal resten av vinduene restaureres på kurs med unge håndverkere. Når alle steg i den utvendige prosessen er gjort er målet å jobbe med interiøret; planen er å gjøre minst mulig, beholde alderspreget, la patinaen vise alle spor.
– Prosjektet blir litt til underveis. Man trenger ikke å definere helt frem, men det er alltid bra å ha en tydelig grunntanke i bakhodet, sier Sæterdal med et smil.
Mail