Publisert 07.07.2026
Tekst og foto: Hedvig Idås
Det sies at villreinen har sprunget i terrenget siden isen trakk seg tilbake etter siste istid. I Herdalen og fjellene rundt finnes det spor av bosetninger og fangstanlegg som stammer helt tilbake til jernalderen. Herdalssetra er et helt unikt setertun. Organisert i rekker står det over 30 hus. Det eldste er fra 1600-tallet og utgjør stua i én av setrene, mens noen av de andre er mer moderne.
Husene er plassert tett inntil hverandre fra gammelt av, både for å sikre dem mot snøras og for de sosiale fordelene nærheten bar med seg for familiene som drev seterdrift her. I dag er de fleste beitedyrene borte, men familiene som eier seterhusene kommer fortsatt. Helt borte er dyrene likevel ikke. De store kuene har måttet vike for elegante varmblodshester. Melkegeitene vandrer ikke lenger fritt rundt husene, de har nå sin eget store boltreplass, hver dag jafser de seg et lite stykke verdensarv.
«Morgenstemning»
Fuglene kvitrer og leker seg opp mot skyene. Det er morgengry, og solen har ennå ikke strukket seg over bergene som omgir Herdalen. Slik skal det være en dag midt i fellesferien: stille, rolig og uten et snev av dramatikk, med unntak av den jevne susingen fra insektene og sildringen fra elvene som renner gjennom dalen. Det ligger litt dugg i gresset, og inne i de gamle seterhusene er det kjølig uten å være kaldt.
Etter hvert som sola lister seg opp over fjellkantene i vest, høres breking i det fjerne og noen sporadiske hestevrinsk. I takt med solstrålene kommer brekingen stadig nærmere, og de om lag 370 geitene som tilbringer sommeren på setra gjør seg klare til melking. Etter en lang natt på beite i verdensarvlandskapet mellom Herdalen og Geiranger skal det bli godt å få tømt jura. De ivrigste har allerede stilt seg i kø og stanger hodet mot fjøsdøra. De andre ligger og gresser og drøvtygger på frokosten.
«Shust, shjups shuts »– fjøslemmen blir åpnet, og duringen fra pumpene bryter den idylliske morgenstunden. Geitene breker fornøyd og slippes inn på melkestallen i puljer. Elfenbenshvit geitemelk flommer opp i rørene fra melkepumpene og forsvinner videre gjennom takrørene, inn gjennom et hull i veggen og ned i den gedigne kjøletanken.
To ganger om dagen melkes geitene, og til sammen produserer de snaut 1 000 liter melk daglig. Melken fra geitene på Herdalssetra er øremerket; den skal videre til Ørsta for å bli ystet og formet til trekanter. Resultatet er den velkjente smøreosten Snøfrisk. Men Åshild Dale og ektemannen Jostein Sande, som eier rett under halvparten av geitene, beholder noen liter melk til egen produksjon av gårdsost, både hvit og brun. Har ekteparet nok tid, blir det også laget karameller av melken, men det er en tålmodighetsprøve, for den tar lang tid å koke, forteller Jostein.
Internasjonale budeier
– Det er ikke lenger håndmelking på setra. Den oppgaven forsvant med industrialiseringen på slutten av 1950-tallet. Likevel krever melkepumpene fortsatt manuelt arbeid, for pumpene må settes på spene for spene, forteller Jostein.
Denne morgenen er det to budeier i fjøset. Begge har reist langt for å tilbringe sommeren på Herdalssetra – én fra Angers i Frankrike og én fra Barcelona.
– Det har vært vanskelig å få norsk ungdom til å tilbringe så mye av sommerferien her, men de utenlandske arbeidstakerne virker ikke å ha noe imot det. De synes det er eksotisk å kunne jobbe på setra, og noen kommer til og med igjen år etter år. Uten særlig dekning og langt fra omverdenen gir det dem som kommer til Herdalen et avbrekk fra hverdagen, forteller Åshild.
Dette bekrefter Antoine, budeia fra Frankrike:
– Når vi har fri fra geitestellet, har vi mulighet til å gå lange turer og koble helt av. Her er det ingen distraksjoner, bare vakker natur.
300 år gammel tradisjon
Åshild Dales røtter på Herdalssetra går langt tilbake. I generasjoner har hennes formødre tilbrakt somrene på setra. Den første nedskrivningen om gårdsdrift i dalen er fra tidlig 1600-tall. Da lå det en matrikkelgård i dalen, der tre familier ser ut til å ha drevet gården sammen og bodd fast.
På slutten av 1700-tallet ble fjellgården fraflyttet og solgt på auksjon til leilendinger i dalførene rundt Herdalen. Seks bønder slo til. En av kjøperne var Povel Thoreson Dale (1741–1826), en av stamfedrene til Åshild Dale som i dag driver Dale gård. Siden fraflyttingen på 1700-tallet har det blitt drevet uavbrutt seterdrift i Herdalen i over 300 år, noe svært få andre steder kan skryte av, forteller Jostein stolt.
Åshild var budeie et par somre før studiene tok henne bort fra bygda, først til utdanning og senere jobb i hovedstaden. På slutten av 1960-tallet var det store planer om å ytterligere industrialisere Norge. Energien måtte komme fra et sted, og flere av Norges vakreste vassdrag stod i fare for å bli bygget ned.
Tidlig på 1970-tallet vokste engasjementet for vern av vassdrag, med økofilosofene Arne Næss og Sigmund Kvaløy Sætreng i spissen. Norges første sivile ulydighetsaksjon ble gjennomført i protest mot utbyggingen av Mardøla. Dette fikk ringvirkninger, og i årene etter ble det utarbeidet en egen verneplan for vassdrag. Mange kjempet for å få sine lokale vassdrag med på listen. Ett av dem var Norddalsvassdraget, hvor elva Herdøla – som renner gjennom Herdalen – inngår. Åshild fikk sitt «fossekall».
– Det var engasjementet for naturvern og kampen mot utbyggingen av vassdraget som dro meg hjem igjen, forteller Åshild.
I kampens hete møtte hun Jostein. Han var også aktiv i Naturvernforbundet, riktignok med en annen elv lenger nord i fylket som kampsak. Det felles engasjementet mot statens nedbygging av naturen førte dem sammen.
– Det var en jækla hard kamp, så det er nesten utrolig at vi fant hverandre oppi det hele, forteller Jostein.
Varig vern
Åshild forlot hovedstaden i 1970, først til Høyfjellsskolen i Hemsedal, siden via møbel eksport og avisarbeid i Sykkylven, for så å flytte hjem til familiegården i Norddal i 1982.
– Da vi kom tilbake, fikk jeg virkelig bekreftet at det er her gresset er grønnest – og at dette er verdt å kjempe for, forteller hun.
De første årene tilbake på gården var Åshild mye på reisefot. Hun ble lobbyist og kjempet hardt for dalens fremtid.
– Jeg var så mye på Stortinget at jeg til slutt ble kjent med vaktene. Det var ikke få ganger at jeg, på flyet hjem, møtte delegasjoner fra kraftutbyggerne som var på vei til departementet for å kjempe for sin sak – nemlig utbygging. Men da hadde jeg allerede vært der, vet du, sier Åshild leende. Det hører med til historien at jeg hadde med meg hjem jobben som landssekretær i Landslaget for lokalaviser. Dette førte meg også mange turer til de politiske organene i hovedstaden. Også sentrale verv i Norsk bonde- og småbrukarlag og ulike offentlig utvalg på departementsnivå, særlig på 1990-talet forteller Åshild.
Motkreftene ekteparet møtte var sterke. Flere sterke aktører ønsket vannkraftverkene velkommen. Men etter et tiår med iherdig innsats vant ekteparet endelig frem.
I april 1993 vedtok Stortinget Verneplan IV for vassdrag. Norddalsvassdraget ble varig vernet mot vannkraftutbygging, og Herdalen var reddet. Men dette skulle bare bli begynnelsen for det driftige ekteparet.
Tretrinnsrakett
Siden 1983 har mye skjedd, både på setra og i dalen. Drivkraften som førte ekteparet Sande og Dale sammen, skulle få store ringvirkninger – langt utover Herdalen.
– Det begynte med at vi berget vassdraget i 1993. Deretter kjempet vi fram at området skulle bli landskapsvernområde i 2004. Når det var på plass, kunne det søkes videre om å komme på UNESCOs verdensarvliste. Alt strevet for vern av vassdragene i Norddal og Geiranger var verdt det, for det ble en forutsetning for verdensarvstatusen, forteller Åshild stolt. Vestnorsk fjordlandskap ble innskrevet på verdensarvliste i 2005 som Norges første naturarvområde og omfatter Geirangerfjorden i Møre og Romsdal og Nærøyfjorden i Vestland.
– Det kom ikke plutselig noen verdensarvstatus hit, for å si det sånn. Jeg vet ikke hvor mye de nye generasjonene tenker over hvor omfattende arbeidet bak dagens vernestatus faktisk har vært.
– Ja, vi glemmer det noen ganger selv også, hvor mye arbeid som ble lagt ned. Men ingenting hadde vært mulig om vi ikke først fikk stanset utbyggingen av vassdraget. I verste fall kunne hele Herdalen vært oversvømt, og all kulturarven der oppe gått tapt, legger Jostein til.
Seterkultur
Mellom slagene om naturvern har formidling av seterkultur vært viktig for ekteparet. I løpet av de 43 årene de har bodd på Dale gård, har de hver sommer dratt til seters – ikke for å bli feite, men for å gjete og føre gamle tradisjoner videre til tusenvis av tilreisende.
Setra og gården har fungert som besøksgårder, og både turister og andre besøkende har hatt stor glede av det. Ysting har vært et sentralt element i arbeidet med å skape en formidlingsplattform for seterdrifta. Mange kurs og gode samtaler har funnet sted rundt ystekjelen, forklarer Jostein.
– Jeg liker å lære de yngre generasjonene å like brunost. Det er et enkelt og håndfast virkemiddel, for det handler ikke bare om osten, men om alt som ligger bak sluttproduktet. Her på setra er det en perfekt arena for å vise denne prosessen fram. Her er beitemarkene og dyra vi får melka fra. Et steinkast unna står kjelen vi foredler den samme melka i. Med riktig teknikk kan melka bli til smør, ost og alskens godsaker. Osten blir en metafor for livsløpet her på setra, forteller Jostein fornøyd.
Engasjementet for å bevare seterdrifta i Herdalen – og ellers i landet – har vært et springbrett for å samle likesinnede fra hele verden. For å få til politiske endringer bygde Åshild og Jostein videre på erfaringene sine fra vassdragsvernet.
– Vi visste at vi måtte organisere oss for å få til endringer, forteller Jostein. Liten og svak, eller stor og sterk – en organisasjon måtte til.
Dette førte til etableringen av den første organisasjonen for aktivt seterbruk i Norge: Norsk seterkultur (stiftet 1999).
– Åshild er mer en organisator og lobbyist, så jeg ble sparket inn som første styreleder i Norsk seterkultur. Det vervet hadde jeg i sju år, sier Jostein, som legger til at han var redaktør for bladet Seterbrukaren og nettsida i mange år etter det.
Dobbelt opp på UNESCOs lister
– Man kan godt si at uten mange entusiaster som har vært villige til å legge ned en stor frivillig innsats, hadde ikke Norsk seterkultur eksistert. Og uten Norsk seterkultur hadde det heller ikke vært noen UNESCO-status for den immaterielle seterkulturarven – noe som ble en realitet i 2024.
– Vi har nok vært mest opptatt av det store bildet og å skape politiske endringer, og noen ganger har vår egen gård og seter kommet litt i skyggen av engasjementet for seterkulturen nasjonalt og internasjonalt, innrømmer Jostein.
Likevel har Herdalssetra vært en aktør i seg selv. Den har spilt en vesentlig rolle i å skape forståelse for hva ekteparet gjennom en årrekke har forsøkt å formidle: viktigheten av å ta vare på det biologiske mangfoldet og tradisjonene. Ekteparet har mottatt mange priser for sitt engasjement opp gjennom årene. Olavrosa fikk de for formidlingen og ivaretagelsen av Herdalssetra og stedets unike miljø og kulturhistorie. I 2003 ble Åshild tildelt den anerkjente miljøvernprisen Rachel Carson-prisen for sitt engasjement for naturvernet.
– I en verden som lider av overbeiting og overforbruk, tror jeg mange har noe å lære av de gamle setertradisjonene. Bruker man mer enn hva man har, vil det på et tidspunkt gå tomt og nå til dags finnes det ingen plan B, understreker Jostein med et vemodig smil.
Klikk for å ekspanderer bildene.
Alle foto: Hedvig Idås