Publisert 02.12.2024
Tekst: Ola H. Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen. Artikkelen ble først publisert i Fortidsvern nr. 3-2024
I juni var fagfolk fra hele verden samlet i Norge for å være med på International Course on Wood Conservation Technology, kjent som «Trekurset» her til lands. Kurset er i regi av Riksantikvaren, NTNU og den interstatelige medlemsorganisasjonen ICCROM og ble første gang arrangert i 1984. Årets utgave var den 21. i rekken. Deltakerne kom for å lære av instruktører og kursholdere og av hverandre under en omfattende rundreise. Fra Fortidsminneforeningen deltok Christina Ljosåk Ross.
Samtidig kom en delegasjon, inkludert fire professorer, fra Japan til Norge, gjennom et samarbeide med NTNU. Vi benyttet sjansen til sammen å invitere publikum til seminar i Oslo, med fire japanske og to norske innlegg. Og gode diskusjoner.
Stein på stein
Veldig mye av kunnskapen som bygningsarven vår er satt sammen av er tapt. Dette viste seg tydelig både i Norge og i andre deler av verden fra seint på 1960-tallet. Reparasjoner utført med moderne materialer og moderne tankesett sto seg dårlig. De varte overraskende kort, og mange steder skapte reparasjonene mer skader og ødeleggelser.
Kunnskapsmessig var vi nede i et hull og trengte stige for å komme opp igjen. En lang stige. Etter hvert som fagmiljøene ble mer bevisst hvilke tekniske løsninger som fungerte, så begynte man igjen å bli var den kulturelle sammenhengen byggene var skapt i. Denne erkjennelsen tok tid å etablere seg, en prosess som langt fra er over.
Her hjemme konsentrerte vi oss om trehusene, og enkelte forutseende fagfolk begynte å jobbe målrettet for å bygge kunnskap. Trekurset var et av de første trinnene på stigen opp av hullet.
Håndverkerens rolle
Tidlig på 1990-tallet tok arbeidet ekstra fart her hjemme. Riksantikvaren startet opp Middelalderprosjektet, hvor alle ikke-kirkelige trebygg fra middelalderen skulle repareres. Fagfolkene bak forsto at det ikke holdt bare å reparere. Et viktig mål for prosjektet ble å gjenfinne kunnskap om materialer og verktøy og forståelsen som er bygget inn i husene.
Håndverkerne fikk en sentral rolle på byggeplassen ikke bare som utførende, men også som fortolker og de som tok endelige valg. Istandsettingene ble brukt som arenaer for kunnskapsinnhenting og kunnskapsdeling, blant annet gjennom kurs.
De samme metodene ble tatt i bruk i Uthusprosjektet og i Flomprosjektet. Andre ressurspersoner ble også koblet til, som Arne Berg, med spesialkompetanse på norske middelalderbygg, og Jon Boyer Godal, med sin materialkunnskap. Parallelt var det en tilsvarende fagutvikling rundt tradisjonshåndverk i Sverige og mye utveksling av erfaringer og kunnskap.
Gjennom tre tiår er det skapt et kunnskapsmiljø rundt den bygde kulturarven i tre. Jeg tør påstå at vi er verdensledende på dette. Derfor reiser fagfolk fra hele verden til Norge for å diskutere og lære. Vi er nå i langt bedre stand til å ta vare på denne unike kulturarven, til å forstå den og til å hente kunnskap fra den over i andre felt. Vår bygningskultur knyttet til tre er ikke lengre en museumsgjenstand, den er en levende kulturarv, en del av samfunnet.
Steinkirkenes tur
Så det paradoksale spørsmålet: Kan vi lære av vår egen historie?
Etter tiår med jobbing fra gode krefter – blant andre Fortidsminneforeningen – er et kirkebevaringsfond på plass. Det er bredt akseptert at kirkebyggene er en svært viktig del av vår kulturarv. Mange av dem, fra stavkirkenes tid og helt frem til våre dager, er bygget i tre. Der må vi bruke spesialkompetansen vi har og bygge videre på den. Vi er godt skodde. Men ikke alt er bygget i tre. Vi har også en betydelig arv reist i stein, og her står vi fortsatt lang nede på kunnskapsstigen. Vi har mistet enormt mye av kunnskapen om tradisjonell bruk av mur og kalk.
Gode krefter har startet klatringen, forsert de første trinnene. Det er langt igjen, men vi har nå muligheten til å gjenfinne kunnskapen som har gjort at disse kirkene har kunnet stå i århundrer. Vi må være kloke og forutseende nok til å bygge kunnskap på samme vis som det ble gjort fra 1980-tallet og fremover. Vi må lære av å gjenta det beste fra arbeidet som bygget ett av verdens beste kompetansemiljøer på treverk. Bygging av kunnskap og istandsetting av bygg må gå hånd i hånd, og være likeverdige mål.
Bruk av tradisjonelle materialer og teknikker må prioriteres. De mindre og lokale håndverksbedriftene må slippe til og gis muligheten til å bygge kunnskap. Det er de som skal vedlikeholde byggene videre, med lokal kunnskap om hver enkelt kirke. Det må være rom for å bygge kunnskap ved å prøve og feile, og de som deler sine funn – suksesser og tabber – må belønnes og berømmes for det. Kunnskapen og erfaringen vi kan bygge vil være like viktig for framtida som de istandsatte byggene.
Dette er faktisk tidenes mulighet. La oss bruke den!
Mail